Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

jane-ashlands-gradvise-forsvinning-1Jeg har ikke lest noe av Nicolai Houm tidligere og da det var snakk om Jane Ashlands gradvise forsvinning i blogglandia, ble jeg nysgjerrig og måtte lese.
Bokens hovedperson er Jane Ashland, forfatter og litteraturprofessor. Boken åpner og slutter på samme sted og i samme modus; Jane våkner opp i et telt, det er tett tåke (i begynnelsen av boka) batteriet på mobilen er flatt og hun aner ikke hvor hun er. Så rulles historien gradvis opp for oss for: Jane Ashland har mistet både mann og datter i en trafikkulykke og de som var hennes midtpunkt og grunn for å leve er borte. Vi får en glimtvis fortelling om foreldrene, om hvordan hun møtte Greg som hun seinere giftet seg med. Karrieren som forfatter og dillemaet som oppstår når bøkene hun skriver blir godt mottat og hun blir sugd inn i aktiviteter som oppsluker henne. Likevel er livet med mann og datter det viktigste: Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon (s.149).

Jane nekter å glemme dem og strever veldig med å finne veien videre. Hun reiser til Norge for å oppsøke noen fjerne slektninger, men møtet med dem blir katastrofalt og hun reiser ganske raskt videre. Hun har truffet en norsk mann på flyet som skal observere moskusdyr på Dovre. Hun treffer ham igjen og blir med på jakten. Det skjærer seg mellom disse også og Jane ender opp alene i teltet på Dovre.

Slutten av boka er åpen, det er ikke tåke lenger, hun kan se lysene fra biler nede på veien og hun kan se moskusoksene ute i landskapet. Hun går mot dyra, vil hun bare fortsette, vil hun stanse?

Det er en ufattelig trist stemning i denne boken. Jane sørger så intenst og trøstesløst, det er ingenting som klarer å rive henne ut av denne altomfattende sorgen. Forfatteren klarer i hvertfall å formidle dette, men det hadde vært stas om det hadde hendt noe med Jane – en eller annen utvikling. Her er det bare dystert og selv om dette er en bok jeg vil huske fordi Houm skriver godt, så er jeg nå på jakt etter en bok med litt humor…

dronninga-kallar-1-1Per Olav Kaldestad og Hilde Kramer har laget en bildebok om bier. Den har fått den dramatiske tittelen Dronninga kallar og for meg som var på lanseringen på Litteraturhuset i Bergen, var det nyttig å få vite at dronningbien synger/tuter når hun skal styrke posisjonen sin i kuben. Det var Hilde Kramer som først fikk ideen til boka, men det var etter at Kaldestad og Kramer hadde laget boka Med kråkenebb og kråkeføter i 2010. Dette samarbeidet har ført til en ny bok som har et aktuelt tema uten at ccd er direkte nevnt. Teksten er  dikt i ulike sjangere og det er frydefullt, for barn og voksne trenger et godt tilfang med nye, friske og ferske dikt å glede seg over. Dronninga aner at noe forferdelig er i ferd med å skje, hun roper på biene, men får ikke noe svar. Mens hun venter på respons tenker hun tilbake på sine første dager som dronningbie, det er lyst og lett og livet er en dans fra blomst til blomst før arbeidet innhenter henne.dronninga-kallar-2-1

 

 

Vi får en beskrivelse om arbeidet i kuben der alle har sin oppgave, med arbeidere som er hentere, voktere, speidere, ryddere og pleiere. Det er fellesskapet som står i fokus og alle er like, selv om forfatteren har klart å argumentere seg fram til en viss indiviualisering i illustrasjonen av de ulike gruppene arbeidere.  For leseren er dette et fint grep som gjør illustrasjonen mer interessant når det skal leses høyt og bildet skal granskes.dronninga-kallar-3-1

 

 

Farene truer, det er gift i luften og arbeidere dør, dronninga må flykte ut av kuben, ta med seg de friske arbeiderne og finne et nytt sted å leve. Dronningens mantra kommer igjen: Eg held liv i flokken, tenkjer ho og flokken held liv i meg. Det er fellesskapet som teller, individet har liten betydning. Det er dystert og skummelt en periode, men for alle sarte sjeler er det en optimistisk grønn stripe i det fjerne. dronninga-kallar-4-1

 

 

Illustrasjonene er umiskjennelig Kramerske, detaljrike og hun bruker mulighetene i diktene til å danse rundt på hele oppslaget. Det veksles mellom fantasiblomster og stiliserte blomster slik at de faktisk er gjenkjennelig for barn som har levd noen år. Det er diktene som skaper framdrift, men det er et  godt samspill mellom tekst og bilde og på lanseringen sa forfatteren ganske beskjedent at det var nok illustratøren som ledet an og han fulgte med. Illustrasjoner og dikt sirkler seg fint rundt hverandre og jeg vil tro at boken kan leses på ulike nivå av alder og forståelse, men kanskje barn i de første klassene på grunnskolen vil ha mest glede av den sammen med voksne.

bikkjeevangeliet-1Asbjørn Stenmark debuterte i 2006 med novellesamlingen Pølsedrømmer som han fikk mye god omtale for. Nå kommer han med diktsamlingen Bikkjeevangeliet der hunden i samspill med menneske er hovedtema. Boken er delt inn i seks kapitler som innledes med at mannen i huset blir stadig med lik en hund:
Hun våknet av en voldsom bjeffing. Først hadde hun trodd det var hunden til naboen som sto ute i gården igjen, men nei, det kom fra ektemannen, han hun hadde vært gift med i nesten en mannsalder. Nå lå han ved siden av henne i sengen og gjødde vilt og krakilsk i søvne. Hun tok det pent, og ville nok satt det på kontoen for alle hans små eiendommeligheter og særheter, om det ikke hadde vært for den ukontrollerte ulingen han tok til med da han våknet.

Så fortsetter det med frie dikt som er surrealistiske beskrivelser av dagligdagse hendelser, men med et varmt humoristisk glimt. Diktene er bildeskapende og jeg kjenner igjen både følelesen av det daglige strev, irritasjon over ting som ikke fungerer og brutte forventninger. Alt er likevel sett gjennom et tilgivende og lett begeistret hundeblikk(?).

Jeg lo høyt flere ganger og leste stadig høyt til de som var i nærheten. Jeg vil nok vende tilbake til denne boka noen ganger før den er helt fordøyd. Takk til Bokvennen for lese-eksemplar.

kruso_productimageÅ lese litteratur fra Tyskland er en heller uvant øvelse, men i høst skal Nordhordland Litterære Selskap lese tysk samtidslitteratur og i god demokratisk ånd valgte vi blant annet denne romanen av Lutz Seiler. Jeg har lest boka som e-bok og jeg må si jeg savnet papirboka da jeg var kommet et stykke ut i boka og hadde behov for å ta et steg tilbake og sjekke noe. Jaja, det handler vel om å øve seg…

Boken starter i 1989 med Edgar som er student ved universitetet i Halle. Kjæresten G har omkommet i en ulykke og selv er han på sammenbruddets rand. Han reiser til Hiddensee der han får sommerjobb i oppvasken på øyas mest kjente restaurant Klausner. Hiddensee var på denne tiden kjent som et tilfluktsted for intellektuelle og kunstnere om sommeren. Øya ligger bare fem mil fra den danske kysten, noe som førte til at mange prøvde å rømme fra DDR til vesten i dette området.

Det er et rikholdig galleri av personligheter som er ansatt på restauranten og de blir alle omtalt som besetningen, altså som på en båt. Edgar eller Ed som han blir omtalt vandrer ned til stranden og der finner han kadaveret av en rev som han legger i en hule og denne døde reven blir hans samtalepartner. Det er vennskapet med den karismatiske Alexander Krusowitsch eller Kruso som er hoveddrivkraften i romanen. Kruso fører Ed inn i en verden av ritualer, fester og ikke minst tanker om frihet og omsorg for «de skipbrudne». Kruso opplevde at hans elskede storesøster Sonja forsvant, de var på stranden og hun ba ham sitte og vente på henne – hun kom aldri tilbake. Når sommersesongen på Klausner går mot slutten er det flere i besetningen som blir borte, vi vet ikke om de har flyktet eller bare reist vekk, men hele etablissementet bryter langsomt sammen og forholdet mellom Ed og Kruso avspeiler dette.

Da jeg begynte å lese romanen så jeg handlingen for meg som en svart/hvit film. Jeg tror det kom av beskrivelsen av hvordan Ed kommer i land og går langs stranden før han næremest blir halt ombord i Klausner, som ga meg denne følelsen. Det er i det hele tatt en heller surrealistisk fortelling, men takket være litt googling og en kraftig epilog blir romanen på en måte forståelig som et historisk dokument og gir et innblikk i mennesker i randsonen av et overvåkingssamfunn. Får jeg lyst til å lese mer av Lutz Seiler? Absolutt, men da skal det være på papirbok!

helbrederen-1Det var Tine  som fikk meg på sporet av denne dystopiske kriminalromanen av Antti Tuomainen. Det er ikke ofte jeg leser finske romaner og langt i fra krim, men denne var rystende og godt skrevet, den er deilig kort og jeg tror på forfatterens historie hele veien.

Handlingen er satt fram i tid til et heller dyster framtidsbilde der oversvømmelser, landområder som synker og folk fra alle nasjoner er på flukt mot nord. Det er daglige mord, lovløshet og ordensmakten er ved å kollapse. Poeten Tapani bor i Helsinki med sin kone Johanna som er journalist. En dag forsvinner hun og Tapani som vet at det nesten ikke nytter å gå til politiet for hjelp, setter i gang en leteaksjon. Han oppsøker deres felles venner, avisen der Johanna arbeidet og politiet. Han får vite at hun jobbet med en sak om Helbrederen, en person som systematisk myrder mennesker som har tjent på miljø-ødeleggelsene og deres familier. Etterhvert får han vite at deres felles venner Elina og Ahti vet mer om Johannas fortid, hennes politiske ståsted og hvem hun var sammen med på den tiden. Dette fører til overraskende og rystende opplysninger og Tapani begynner å lure på hvor mye man egentlig vet om venner og de aller nærmeste.

Det er en slik driv i denne romanen at det var vanskelig å legge den fra seg. Tuomainen skriver godt, det er lett å lese og som sagt veldig spennende! Jeg har reservert neste bok på biblioteket!

avdeling-for-grublerier-1Jenny Offill har skrevet den korte men helt vidunderlige romanen Avdeling for grublerier. Boken starter med en kvinnelig jeg-person som har bestemt seg for ikke å gifte seg, hun skal bli et kulturmonster:
Planen var å aldri gifte meg. Jeg skulle heller bli et kulturmonster. Kvinner blir nesten aldri kulturmonstre, ettersom kulturmonstre kun bryr seg om kunst, ikke om det hverdagslige. Nabokov slo ikke sammen paraplyen selv engang. Vera slikkert på frimerkene for ham… (s.13)

Hun møter mannen som lager lydbilder og det blir kjærlighet og barn. Hun legger vekk sine egne forfatterplaner og blir gosht-writer for en nestenastronaut (!). Både hun og han elsker datteren, men alle som har eller har hatt små barn vet at det har sine kostnader…
Og det uttrykket – «å sove som en babay». En blondine sa det så bekymringsløst på T-banen her om dagen. Jeg fikk lyst til å legge meg ned ved siden av henne og skrike inn i øret henne i fem timer. (s.29)

Det kommer en endring, er mannen utro? Livet blir strevsomt og granskende. Jeg-personen blir til kona, han blir mannen, bare datteren er fortsatt den samme – intensts elsket.

Boka er satt sammen av små sekvenser og sitater fra forfattere og filosofer og noen av disse er perler som det rett og slett er frydefullt å lese. Når jeg nå har lest den ferdig tar jeg meg selv i å bla i den og finne sitat her og der og nyte dem. Denne romanen kan bare anbefales! Takk til Gyldendal for lese-eksemplar.

omtrentlig-landskap-1Jeg har ikke lest noe av Peter Stamm tidligere, men hans klare, rene prosa gir meg lyst til å lese flere av hans romaner og heldigvis er noen oversatt til norsk. Denne boka handler om Kathrine som bor i et lite fievær nord for polarsirkelen, jeg tipper et sted på Finnmarkskysten. Kathrine jobber i tollvesenet og får god kontakt med blant andre russere som kommer innom. Hun har en sønn, Randy fra første ekteskap som bor hos henne og noen ganger hos moren. Kathrine søker kjærlighet og bekreftelse. Hun treffer Thomas og gifter seg med ham. Han er alt hennes første mann, Helge ikke var, han har et mål, han har et vakkert hjem og han elsker Kathrine. Når Kathrine flytter inn hos Thomas er det hans smak og hans preferanser som gjelder og Kathrine føyer seg inn i hans bilde av henne. Sønnen trives godt med sin nye far og Thomas sine foreldre som de også har mye kontakt med. Kathrine oppdager etterhvert at Thomas ikke er den han sier han er, han lyver om det meste. Hun bryter opp både fra Thomas og fiskeværet og reiser sørover. Hun reiser til Frankrike, treffer mennesker underveis, men det fører ikke til noe. Hun er like ensom og søkende som hun var da hun begynte reisen. Hun begynner å tenke på sønnen sin og det livet de har nå. Når hun kommer hjem har hun et slags regnskap over sitt liv: mennene Helge, Thomas, Christian og Morten, tre tusen på kontoen, noen klær og et barn. Det er ikke mye, men det er kanskje nok, når man finner seg selv – til slutt. Takk til Bokvennen for leseeksemplar.

klokken-og-sengen-1Klokken og sengen er Eline Lund Fjæren sin andre bok. Den kom ut i 2015, men jeg ble først oppmerksom på denne da jeg hørte på et radioprogram og forfatteren ble trukket fram som en ny og spennende stemme i det litterære landskapet. Hun har skrevet et manifest om sin skriving her.

Boken Klokken og sengen handler om en jente på 19 år som flytter fra Østlandet til Bergen. Hun flytter fra familie og en kjæreste ( som vi aner litt i det fjerne). Hun skal studere, men starter aldri på et studium. Hun søker på jobber, men håper at hun ikke får dem. Foreldrene hjelper henne å flytte og når alt er på plass er hun alene, slik hun ønsker.

En stund følte jeg meg ferdig, på en måte avlyst. Jeg er nitten år. For bare uker siden sto de her, på steinhellen utenfor bygningen, moren og faren min foran bilen,med hendene plantet som never i lommene, små kuler under buksestoffet; ingen av oss gråt. Vi klemte hverandre, så kjørte de tilbake over fjellene, over vidda. Så: alene, med et glass jeg nettopp hadde vasket opp, et uten riper og slitasje, fylt med lunkent byvann fra springen, vannet jeg plantene moren min hadde kjøpt til meg… Det er her jeg skal bo. Leiligheten gir ikke inntrykk av å være spesielt bebodd, verken det sitse året eller noensinne, som om det alltid har gått stille for seg her. Så lenge det er stille, kan jeg leve her inne…

Hun går inn for å bli ensom, virkelig alene. Hun treffer Julie og får kontakt med henne, men det er alltid Julie som ringer og tar kontakt. Hun går inn for å bli totalt ensom. Tar ikke telefonen, ligger i sengen, reiser seg bare når det er helt nødvendig, går og handler i butikken rett over veien. Menstruasjonen stopper opp, håret faller av, hun legger på seg eller tar av, hvem vet? Foreldrene ringer, Julie ringer – hun registrerer dette, men tar ikke telefonen. Julie kommer ut for en ulykke og det er først da hun møter opp på sykehuset – riktignok under press, men hun kommer og opplever at Julie trenger henne. – Det er et lys i tunnellen.

Dette er en kort (140 sider) roman, den er repetativ, det skjer lite, men likevel ble jeg fasinert av boken og tematikken. Hovedpersonen går inn for å granske seg selv og sine omgivelser. Hun prøver på en måte å gå til grunne, ikke så aktivt, men iherdig i all sin langsomhet. Det er språket som gjør lesingen utholdelig. Observasjoner og refleksjoner som gjør det vanlig livet anderledes og helt hennes eget.

Forfatteren har allerede fått noen priser – Norlis debutantpris og Osloprisen i 2013 og nominert  til Natt&Dag sin pris for årets bok 2015 – jo, hun er en spennende litterær stemme.

eneste-1På jakt etter ny norsk skjønnlitteratur 2016 kom jeg over Eneste av Siv Aanes Fagerlund. Boken handler om en ung pike som treffer en 17 år eldre mann og innleder et forhold til ham. Forholdet er over når romanen skrives og det er i tilbakeblikkene på hennes ungdom, utdanning og utvikling av kjærlighetsforholdet at fortellingen skapes. Fagerlund har et nydelig, litt blekt språk. Det er ingen store fakter, men det er en intensitet som gjør at jeg leser og nyter boken. Hovedpersonen er et kvinnelig jeg som henvender seg til et mannlig du det blir nært og beundrende, men samtidig en distanse der alder og livserfaring skaper skiller. Jeg-et skriver om forholdet til foreldrene og broren, skifte i utdanningen og behovet for å skrive. Hun reflekterer over forholdet til du-et og hans datter, det daglige livet og hvordan de innretter seg.

Alt var fint med boken til jeg leste et intervju med Tomas Espedal der det kom fram at han og Siv Aanes Fagerlund har vært kjærester i seks år og det er dette forholdet hun skriver om. For en gigantisk nedtur! Tomas Espedal trådte fram av teksten og ble veldig forstyrrende. Jeg prøvde å komme tilbake til teksten som tekst og klarte det innimellom, men dessverre – jeg skulle så veldig gjerne vært uten denne opplysningen.

Når jeg nå tenker tilbake på boka er det språket i boka som sitter igjen. Det er gjennomarbeidet og vakkert, ja nydelig å lese – så absolutt verdt å lese.

Det er flere bloggere som har skrevet om boka bl.a. Gro og Tine

sondagsmiddag-1-1Denne uka fikk jeg tilsendt Bent Stiansen: Søndagsmiddag, med undertittel 52 hovedretter, 52 desserter, 8 juleretter fra Font forlag. I heimen har vi allerede Alene hjemme av samme forfatter, så vi har god erfaring med Stiansens retter og forventningene var høye! La det være sagt med en gang Stainsen skuffer ikke! Vi lagde Irish Stew og Lun eplekake med mandler og kanelkrem til dessert. Gjestene våre gjorde på ingen måte skam på maten, det ble bestått med glans og en av dem sa: Denne boken må jeg kjøpe! Boken er delt inn i de fire årstidene både når det gjelder hovedrett og dessert. Hvert oppslag har en liten introduksjon til retten, bl.a hvor den kommer fra og et tips om hvordan man får retten best mulig. I venstre spalte er det på hver rett tips til forberedelser, for eksempel hva en kan gjøre dagen før eller dagene før og hva som må gjøres samme dag. Helt nederst i denne spalten står det drikketips, noe som kan komme godt med hvis man skal prøve seg på noe helt ukjent. Fra boken Alene hjemme visste vi at oppskriftene er svært nøyaktige, dvs vi har gjort noen eksperimenter som ikke har falt så godt ut, så følg anvisningene nøye (velment råd). Mange av rettene er ikke så veldig eksotiske, men det er kombinasjonene som gjør dem spennende og svært velsmakende.

Søndag brukte vi tipsene om hva vi kunne gjøre på forhånd, dvs jeg kunne ha lagd kaken lørdag, men i stedet ble det kakebaking søndag morgen, husbonden skrelte og hakket alle grønnsaker til Irish Stew, så gikke vi tur og deretter ble the Stew kokt mens skifting og borddekking kunne foregå i bedagelige former. sondagstur-1

 

Her er det mange gode retter, mye kjekt å lese – dessuten – boka er utrolig lekker, vakre foto både av årstider og selvsagt rettene. Jeg viste et bilde av Mokkakake til husbonden, den står nå øverst på ønskelisten  – og her har Stiansen et nydelig lite morsminne han deler med oss – fint!

Når jeg leser igjennom dette er det visst en helt panegyrisk hyllest, er det ikke noe som kunne vært gjort bedre? Tja, det hadde vært greit om det var antydet hvor lang tid man må beregne på å lage retten. Når det står 600g epler, er det skrelt eller uskrelt mengde? Men dette er ikke avgjørende, boka er flott og jeg regner med at den blir vår nye favoritt i året som kommer. sondagsmiddag-2-1