Bentebing's Weblog

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

bentebing

30. juni 2015

Denne boka er en av de nominerte til Bokbloggerprisen og den har vært på leselista i lange tider. Hvorfor det? Bøkene som er nominert i år er virkelig av de dystrere og da må jeg ha en pause slik at humøret kan stige litt igjen. Når det er sagt, så gjør alle bøkene jeg har lest blant de nominerte inntrykk og jeg går og tenker på dem lenge etterpå. Det er Marit Kaldhol som er forfatteren til denne, hun skriver bra og hun har en trofast gjeng på biblioteket som leser alt hun skriver enten det er for barn/ungdom eller for voksne.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler om oppveksten til storesøster Solrun og lillesøster Jenny. Det er Jenny som er jeg fortelleren og som glimtvis forteller om moren og Solrun og bestefaren Olvar. Tekstene er korte, men tegner opp situasjoner eller følelser som er intenst tilstede og gir meg akkurat det bildet som fanger øyeblikket. Det er en poetisk tekst, men følelsen av tap, av et liv på vent gjør at det er mer sorg enn glede å lese denne boka.

Det er lillesøster Jenny som må bli den voksne og ansvarlige, for moren dør, bestefaren holder på å bli blind og Solrun er rusmisbruker. Jenny går på skole, prøver i hvertfall, men opplever at det er hun og bare hun som må ta ansvar – alle andre er borte eller reist til Lódz slik som faren gjorde da hun og Solrun var små. Det er en gjenkjennelig historie som fortelles her, for vi har alle hørt om livet med en rusmisbruker der løfter og svik er regelen mer enn unntaket. Det som gjør denne boka spesiell er tekstenes oppbygging, den nærværende fortelleren og det intense håpet om forandring som nekter å gi opp.

Jeg tipper at Kaldhol-fansen har lest denne allerede, men den burde nå lengre enn til den harde kjerne, både boka og lesere fortjener det.

Beckomberga

bentebing

ingen kommentarer

21. mai 2015

Jeg har hatt denne boka, som jeg fikk fra Aschehoug, liggende på vent en stund for jeg hadde lyst til å ha god tid og nyte Sara Stridsbergs siste roman. Det var riktig, for dette er en bok som griper tak i deg fra første side og holder deg fast til siste ord. Undertittelen på boka er Ode til min familie – ode er jo et høystemt dikt og jeg forbinder det med å hylle noen for noe. Er denne romanen en hyllest? Jeg vil heller si den er en beskrivelse av en veldig spesiell barndom med far Jimmi Darling på mental sykehus og mor som er mer eller mindre til stede for barnet Jackie. Faren er alkoholiker og vil helst dø, men Jackie jager etter ham og lengter etter å bli sett. Hun er stadig på reise til Beckomberga og tanken slår en at dette er vel ikke en helt grei barndom.

PåBeckombergablir vi kjent med flerepasienter og dereshistoriegjørinntrykk. Vi møter den sistepasientOlof som skrives ut til et livi den vanligeverden som han er heltuforberedtpå. Det er rørende og tristå lese om hanshjelpeløshetnårtryggheten som sykehusethargitt ham ikkelenger er der. Det er her i møtet med pasientene som ikke er heltnær Jackie at minnet om, odengir sin hyllest til de som var pasienterpåBeckomberga. Paul er en annenpasient «som virkelighargjortnoegalt». Han og Jackie utvikler et veldigspesieltvennskap og det var nestenslik at jegtroddedetteskullegå «virkeliggalt». Men Jackie finneretterhvert et annetliv der all hennesoppsamledekjærlighet kan blomstre.

Stridsberg har et språk som er så finslepet og kontrollert at jeg blir helt betatt. Hun skriver nært, varmt og med stor empati om menneskene vi møter. Det er nesten slik at jeg håper at jeg glemmer så mye av boka at jeg må lese den en gang til. Den fortjener mange lesere!

På stedet mil

bentebing

4 kommentarer

5. mai 2015

Nordhordland Litterære Selskap skal lese Ali Smith sin bok På stedet mil til møtet i juni. Det er lang venteliste på boken og hva skal man gjør for ikke å glemme hva man har lest? Jo, en liten bloggpost kan gjøre susen. Jeg har oppdaget nødvendigheten av å lage meg noen «knagger» slik at ikke bøkene glir over i hverandre og det bare er fragmenter jeg husker – og dette kan komme til nytte særlig når det gjelder en bok som dette.

Ali Smith skriver i denne boka om den mystiske gjesten Miles Garth som plutselig reiser seg fra middagsbordet og låser seg inn på et av rommene i huset og nekter å komme ut. Familien Lee, bosatt i Greenwich liker å ha selskap og samler gjerne venner og deres venner til middag hos seg. Det er under en av disse middagene Miles gjør sitt forsvinningsnummer. Det er Mark som har med seg Miles og vi får høre om hvordan Mark møtte Miles. Familien Bayoude med mor, far og datteren Brooke på 10 år er en del av selskapet også. Det er særlig Brooke som får plass i boken til sine refleksjoner om alt det merkelige som finnes i Greenwich, tiden og det vi faktisk kan vite om historien. Boken er delt inn i fire kapitler:

Det: forteller om Anna Hardie, en sosialarbeider som kjente Miles for tretti år siden. Fru Lee finner e-postadressen hennes og ber henne komme til dem i håp om å få Miles ut av rommet. Anna husker først nesten ikke at hun har kjent noen ved det navnet, men senere kommer hendelser tilbake til henne. Hun husker at han var en av dem som reiste sammen med henne til Europa fordi de hadde vunnet en novellekonkuranse. Anna følte seg utenfor, men Miles er hyggelig og omtenktsom overfor henne.

Men: Her er det Mark som er i fokus. Han er en homoseksuell bilderesearcher som sørger over partneren som er død. Hans mor døde for førtisju år siden og han har fortsatt en slags dialog med henne.

For: foregår i hodet til May Young. Hun er en eldre dame som bor på et hjem for demente. Miles har kommet og besøkt henne hvert år på samme dato og vi forstår at dette henger sammen med datteren Jennifer og hennes død.

Faktum: Handler om Brooke, hun er den eneste som har kontakt med Miles så lenge han er i sitt selvpålagte fangenskap. Hun sender små lapper til ham gjennom dørsprekken og hun er den som oppdager at døra til rommet hans plutselig står åpen.

Boka blir omtalt som humoristisk, jeg lo ikke, men ser man galskapen i dette så er den vel det. For tenk deg å ha en person innelåst i heimen? – Og du vil ikke bryte opp den antikke og nyrestaurerte 1700-talls døra. Personen i rommet er vegetarianer og må få mat… Utenfor huset samler det seg mange mennesker, for ryktet går om mannen som har stengt seg inne og lever bak nedrullede gardiner. Fruen i huset øyner en mulighet til å tjene penger på dette og lager buttons, t-skjorter og nøkkelringer som hun selger til de som møter opp for å se. Når så Miles/Milo forlater rommet blir hun helt fortvilet – hun vil tape på tusenvis av kroner og får alle involverte til å love at de ikke skal fortelle at han ikke er der lenger. Hva om Miles stiller seg opp mellom alle som står og ser opp på vinduet med den nedrullede gardinen som beveger seg av og til??

Det er et snedig grep forfatteren har gjort ved å la personene rundt Miles presentere ham og seg selv på denne måten. – og plasseringen av hendelsen, Greenwich GMT tidslinjen som deler øst og vest og man kan stå i to tidssoner – noe som Brooke gjør et stort nummer av.

Dette er en bok som må diskuteres, sikkert og visst!

Hjelp, vi har fått hage!

bentebing

2 kommentarer

23. april 2015

For noen uker siden fikk jeg boka Hjelp vi har fått hage! Alt man trenger å gjøre – og ikke gjøre – som nybegynner i hagen fra Pax forlag. Boka er skrevet av Erik Sidenbladh og er oversatt fra svensk, noe som gjør at det er mange gjenkjennelige planter og klimatiske forhold for oss. Jeg synes hagebøker er digg! Jeg har en litt rufsete hage som jeg ikke er noe særlig flink med, men med vakre bøker blir jeg inspirert til hvertfall å gå ut og ta en titt på hva som kan gjøres – og noen ganger skjer det faktisk noe også.

Denne boka tror jeg faktisk kan få meg opp av sofaen fordi forfatteren har en hagefilosofi som han oppsummerer i noen innledende punkt. Disse faller i særdeles god smak hos meg : Ta vare på det som kommer opp, hvis det ikke er for stygt. Eller dette: Når det blir for kjedelig med hage, ta en pause og gjør noe annet. Toppers!

Boka er delt inn i åtte nyttige kapitler, med små innledende betraktninger:

I noen kapitler kommer det forslag til planter. Forfatteren skriver om roser som er «alles» drøm – de er jo så vakre! Forslagene han kommer med forklarer det grunnleggende med de enkelte rosene og dette trenger virkelig både gamle og ferske hagedyrkere.

Jeg presenterte denne boka på biblioteket i vår bok- og strikkekafe og viste fram dette kapittelet med den plagsomme gjesten Iberiasneglen. Det utspant seg en ganske intens diskusjon om hvordan man best kunne kverke dem og ikke minst hvor grensen for sneglefritt område går i vårt lille område.

Helt bak i boka er kapittelet Året rundt i hagen. En kortfattet beskrivelse av hva du kan gjøre hver måned for å ha en behagelig hage – uten altfor mye strev.

Dette er en flott bok! Det er en erfaren hageperson som står bak denne og han har nok møtt mange frustrerte hageeiere som har gitt inspirasjon til flere av kapitlene. I denne boka prøver han å sette mot i de som har fått en hage «midt i fanget» og han bygger ned frykten for å mislykkes. Det er mange gode råd og forslag til enkle løsninger. For uansett hvordan det ser ut til å begynne med – det kan bli hage av det meste – bare med litt tålmodighet. – Det tar år å lage en hage – så da kan man jo gjerne ta det med ro og nyte arbeidet og ikke stresse – det gjør jo ikke naturen.

E-bok lesing og omtale av En liten hvit fjær

bentebing

2 kommentarer

19. april 2015

I slutten av februar i 2014 lanserte Hordaland fylkesbibliotek E-lån og bibliotekene i Hordaland utenom Bergen fikk et nytt tilbud! Vi hadde ventet på at e-bøker skulle bli en del av tilbudet vårt og endelig var det der. Vi har reklamert for tilbudet og folk har kommet strømmende til biblioteket for å fikse lånekort, fått pinkoder, blitt opplært til å laste ned ting og tang man trenger for å ta denne tjenesten i bruk. Vi har kjøpt inn iPad og nettbrett slik at vi skal kunne hjelpe ved en mer «hands on» tilnærming og det viser seg at slikt kan være nyttig, for en ting er å kunne håndtere sin egen lesedings, en annen er å kunne vise hvordan den andre sorten fungerer…

Til og med vår nyoppstarta Bok- og strikkekafé har ikke vært uberørt av e-bok inntoget i biblioteket. En av de ansatte tok med seg sin egen iPad og demonstrerte hvordan man enkelt kunne laste ned e-bøker. Hvor lett det var å lese, sette bokmerke, notere, regulere tekst og lys og ikke minst hvor mange bøker man kunne låne på en gang, lett som bare det… Dessuten når man likevel har padda der, kan man jo se på YouTube og finne ut hvordan man pjoner, hakker og gimper…

Men så var det dette med litteraturformidlingen da… Blogg og bibliotek– bibliotekaren Thomas skriver om LibraryBox som kan være en måte å formidle på. Vi andre som ikke er fullt så netta, må kanskje gå veien om papirbøker og vise til at boka finnes og som e-bok?

Bibliotekene i Hordaland har gått inn i et felles konsortium for å få til dette med e-bok utlån og plutselig har vi flere eksemplar og vi har titler på e-bok som vi ikke har i papir – og der ja, møtte jeg meg selv i døra! Nå har jeg nettopp lest En liten hvit fjær av Jacqueline Winspear og denne boka har vi ikke på mitt bibliotek som papirbok, det er bok nummer to i en serie og vanligvis hadde vi kjøpt inn første bok og fulgt opp serien. Men hva gjør jeg her? Sender en e-post til biblioteket som kjøper inn? Ja, klart! Men så da? Dette er en slik hendelse at jeg må gå litt i meg selv og prøve å finne en måte å formidle min begeistring (ja, for dette var kos å lese) – kanskje ved å bruke henvisninger til alternative titler? Slik som: Likte du Damenes detektivbyrå nr.1 eller bøker av Louise Penny eller Agatha Christie, da vil du sikkert like En liten hvit fjær kosekrim med den unge, effektive Maisie Dobbs som etterforsker og hennes trofaste assistent Billy Beale. Tiden er rett etter første verdenskrig og traumene etter krigens herjinger er på ingen måte leget. Det hele er passe spennende og om det forkommer mord er det et «pene mord» – som en av våre lånere forklarte det.

Men så var det dette med formidlingen. Når lånere spør etter bøker er vi nøye med å si at den også finnes som e-bok . Vi reklamerer høylydt om hvor praktisk dette tilbudet er når man reiser på ferie – ingen tunge bøker i bagasjen. Men så er det denne følelsen av papir, bla og «holde hardt i boka når det blir spennende… – det er liksom et uslåelig argument for papirboka…

Ett år etter har jeg fortsatt ikke det store svaret på formidling av e-bøker, men livet side om side e og p – ? Hvorfor ikke?

Livet på nytt

bentebing

2 kommentarer

15. april 2015

Rowan Coleman har skrevet denne boka om tidlig demens. Hovedpersonen er Claire, 42 år og lærer. Hun har en datter på 20 år Caitlin, er gift med Greg og med ham har hun datteren Esther. Mor til Claire, Ruth kommer for å bo sammen med dem når de oppdager at Claire har Alzheimers. Claire opplever det frustrerende å miste kontrollen over sitt eget liv. For å beskytte henne blir alt hun får gjøre begrenset til ting noen kan gjøre sammen med henne. Innimellom er hun helt klar og da utnytter hun det. Hun får lille Esther på sin side og sammen tar de utflukter som setter skrekk og fortvilelse i hele familien. Claire glemmer ord og uttrykk og måten hun takler dette på gir oss som lesere et slags innblikk i hvordan det må være når ord og uttrykk forsvinner.

Jeg sitter stille og konsentrerer meg hardt om hvorfor jeg er her, og hvordan jeg i all verden jeg skal komme meg ut herfra. Og hvor jeg skal gå. Små bruddstykker kommer tilbake til meg – fragmenter som iler til med informasjon jeg på en eller annen måte må tolke. Verden har falt i grus rundt meg.

Boken er delt inn i kapitler der hver av de voksne familiemedlemmene skriver sin versjon av Claires historie. Det gir boka en fin bredde og viser hvor forskjellig de reagerer på sykdommen. Lisa Genova har skrevet boka Alltid Alice som jeg ikke har lest, men hørt mye om. Den handler om Alice som får alzheimer, en arvelig betinget variant slik som Claire i Livet på nytt. Det er bra at det kommer skjønnlitterære bøker som tar opp dette temaet, for mange har familiemedlemmer eller vil møte på mennesker som har denne sykdommen. Ingen av bøkene jeg har nevnt tar opp de medisinske sidene, men det er vel heller de mellommenneskelige relasjonene vi trenger å vite noe om. Hva skjer når han eller hun du kjente blir borte og du bor sammen med en ukjent i en kjent kropp?

Livet på nytt er lett å lese, men ikke så lett å glemme. Jeg fikk boka av forlaget Silke.

Alt lyset vi ikke ser

bentebing

3 kommentarer

14. april 2015

Anthony Doerr har skrevet en omfattende bok med tema fra den andre verdenskrigen i Frankrike og Tyskland. Romanen følger to personer, den ene er Marie-Laure, en ung jente som er blind og som har flyktet fra Paris til kystbyen Saint-Malo sammen med sin far for å bo hos farens bror Henri. Den andre er Werner en foreldreløs gutt som sammen med søsteren sin bor på et barnehjem utenfor Essen i Tyskland. Bestyreren på barnehjemmet eller husmoren er vel mer riktig å si er Frau Elena. Hun sørger for alle barna og er en omsorgsperson som tross fattigdom og usle omgivelser gir Werner og de andre barna trygghet. Boka begynner 7. august 1944 den dagen da byen Saint-Malo blir bombet og satt i brann. Werner ligger nede i kjelleren på et av byens hotell der den tyske hæren søker etter ulovlige sendere. Marie-Laure sitter på rommet sitt i samme by og hører drønnene fra bombene som næremer seg byen. Gjennom tilbakeblikk får vi begges historie, historier som er rystende, men gjenkjennende gjennom alt vi har hørt og lest om opptakten til krigen og slik den utviklet seg.

Werner er en teknisk begavelse. Han setter sammen ledninger, rør og strøm og lager en mottaker der han får inn musikk og en stemme som snakker om det usynlige lyset, radiobølgene og mange andre ting som Werner lurer på. Han og søsteren ligger oppe på loftet og lytter mange kvelder, men når det ikke lenger er lov til å eie sitt eget radioapparat kaster Werner mottakeren. Søsteren blir rasende på ham og slutter helt å snakke til ham. Werners evner blir kjent i lokalmiljøet, han reparerer alt mulig og når en av toppene til Hitler som er i nærheten trenger en repratør blir Werner tilkalt. Etter dette oppdraget blir han tatt opp som elev ved det nasjonale politiske instituttet for utdanning og livet tar en helt ny vending.

Marie-Laure bor i Paris med sin far som er sjefs-låssmed på det naturhistoriske museet i Paris. Hun blir blind når hun er seks år, hun elsker å lese og hun er med faren på jobb hver dag. Han lærer henne metoder for å finne fram og organisere livet slik at hun kan klare det meste selv. Når okkupasjonsmakten nærmer seg Paris får faren i oppdrag å bringe den uvurderlige diamanten «Flammehavet» i sikkerhet – eller er det bare en av kopiene? Marie- Laure og faren drar fra Paris og krigens grusomheter rykker tett inn på dem. De kommer omsider fram til Saint Malo og onkel Henri`s hus, men onkel Henri er fortsatt traumatisert av redselene fra første verdenskrig og det er først etter lang tid Marie-Laure får kontakt med ham.

Boka vandrer mellom de to hovedpersonene fra den egentlige starten i 1934 til avslutningen i 2014. Det er lett å følge historiene, det er flott med to parallelle løp og nettopp dette gjør romanen interessant å lese fordi vi får både det tyske og det franske blikket på historien. Den forteller som så mange andre om den andre verdenskrigen og jeg kan kjenne igjen en del likhetstrekk både her og der fra andre romaner om samme tema. Likevel – dette er en roman det er lett å anbefale. Den er kjøpt inn til biblioteket, måtte den få mange lesere!

Sandslottet i Aleppo

bentebing

ingen kommentarer

25. mars 2015

Denne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel og vi skal snakke om den om noen dager, men jeg går glipp av dette – så her kommer noen ord.

Forfatteren Chris Bohjalian var på NRK- Dagsrevyen og snakket om boken og om Nansen-hjelpen i forbindelse med markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Undertittelen på boka er : en historisk kjærlighetsroman fra Syria. Og, ja her er det kjærlighet, men og hat, desperasjon, krig og med det grusomme handlinger. Historien begynner med en prolog, barndomsminne fra 1969 der Laura forteller om bestefaren som tok henne og tvillingbroren på fanget og husket dem opp og ned. Hennes bestefar var armener og bestemoren amerikansk og de møttes i 1915 da hun fulgte sin far til Aleppo med hjelpesendinger til de armenske flyktningene. Elizabeth Endicott som bestemoren het kom fra en velstående familie og faren var bankier. De kommer til Aleppo i det en flyktningtransport går igjennom byen og Elizabeth får kontakt med en armensk kvinne, Nevart som har hatt seg av en liten pike som har sluttet å snakke. Nevart var gift med en lege og snakker godt engelsk. Hun og piken får bo på ambassaden mot å hjelpe til. Elizabeth vil hjelpe til på sykehuset, hun er ivirg etter å lære armensk og mer om sykepleie. Faren synes hun er altfor ivrig, men Elizabeth er en viljesterk dame, noe som kommer godt med i dette landet som midt i tragedien også preges av korrupsjon og utnytting av godtroende vestlige. Hun møter Armen, en armensk ingeniør som har mistet kone og datter under folkemordet. Han hadde satt sin lit til en venn som skulle sørge for at konen og datteren kom seg til et trygt sted, men i stedet dør de på veien. Det oppstår sterke følelser av samhørighet og senere forelskelse mellom Elizabeth og Armen. Armen reiser for å slutte seg til den brittiske hæren og veien dit er både kronglete og farlig. Han skriver til Elizabeth og hun insisterer på å bli i Aleppo for å vente på Armen når faren anser at oppdraget han hadde der er over.

Boken hopper mellom fortelleren Laura, Elizabeth, Armen og to tyske soldater som tar bilder av de overlevende fra flyktningeleirene og deprotasjonene. Det er mange små historier som utfyller bildet av byen og tilstanden der både på sykehuset og barnehjemmet der flere av de foreldreløsa barna blir plassert.Dette kan virke ganske forvirrende til å begynne med og krever at man ikke legger boka fra seg for lenge om gangen. Boka forteller historien om armenerne, om forholdet mellom tyrkere og armenere både i 1915 og fram gjennom de siste hundre årene. Det er tydelig at sårene langt fra er leget og mye ligger nok i at det er få land som karakteriserer det som skjedde som folkemord, blant annet Norge. Da forfatteren var i Norge under lanseringen av boka besøkte han et barnebarn av Fridtjof Nansen for å takke for hans arbeid for å hjelpe armenere.

Dette er en bok som fortjener mange lesere, den er interessant på grunn av framstillingen om armenerne og folkemordets grusomheter, men også fordi det viser hvor viktig det er å kjenne sin familie og familiens historie. Jeg synes nok ikke at kjærlighets historien er det viktigste i boka, men det er mange andre aspekt som gjør denne boka vel verd å lese. Det er flere som har skrevet om krigen som førte til folkemordet blant annet i Victoria Hislop sin bok Tråden og i Louis De Bernières Fugler uten vinger. Men altså: Sandslottet i Aleppo – kan anbefales!

Finne ly

bentebing

4 kommentarer

18. mars 2015

Dette er mars-boka til Bokblogger-prisen og siden jeg ikke tidligere har lest noe av Aina Basso, var det i seg selv en motivasjon til å lese denne. Mine kolleger på biblioteket har lest flere av bøkene hennes og vært begeistret og nå henger jeg meg på.

Finne ly henter sitt miljø fra Finnskogen i 1849. Hovedpersonen er Hanna som er av reisende slekt, men som må holde dette hemmelig når hun skal søke tjeneste. Hun kommer til en svært avsidesliggende gård der en enkemann og to voksne sønner bor. Hun får tjeneste der og skaper gjennom hardt arbeid en bedre tilværelse for de tre mennene. Johannes er den yngste, han har antakelig en diagnose, men han er snill og han blir svært betatt av Hanna. Harald er odelsgutten, stor og sterk og holder på å gå på veggen av det trange miljøet i bygda. Når det blir vår får han seg jobb og reiser vekk fra gården. Hanna trekkes også mot Johannes, men hemmeligheten om hvem hun er og hvor hun kommer fra skaper murer mellom dem. Når sommeren kommer, kommer også de reisende og Hanna vil gjerne gi dem både penger og mat fordi hun vet at de trenger det, men det blir oppstandelse når dette blir oppdaget og hun må tilslutt velge mellom å bli eller å finne sin egen vei et annet sted.

Forfatteren veksler mellom Hanna og Johannes sitt synspunkt, kapitlene er korte og det er en intensitet i beskrivelsen av personer og miljø som holder deg fast. Det skjer ikke så mye før på slutten da bygdefolket bestemmer seg for å jage fanten, men likevel er det drama i det stille. Romanen forteller om de reisendes vilkår i Norge på denne tiden og det er en historie det ikke er noen grunn til å være stolt av. Jeg var ikke vilt begeistret for boka, men jeg vil nok anbefale den som en god bok og vel verd å lese.

Den stumme jenta.

bentebing

5 kommentarer

1. mars 2015

Krim – og forløpig siste bok i Sebastian Bergman-serien skrevet av Hjorth & Rosenfeldt. Jeg fikk leseeksemplar av Aschehoug og var vel litt betenkt med tanke på å komme midt inn i en serie. Ingen fare! Dette var spennende fra første til siste side! Hjorth & Rosenlund har jeg ikke lest noe av tidligere, men det kan det absolutt bli en forandring på. Forfatterduoen Michael Hjorth og Hans Rosenlund har tidligere skrevet tre bøker i Sebastian Bergman-serien Mannen som ikke var morder, Dødens disippel og Fjellgraven. Vi har til og med første bok på biblioteket – og den har altså gått meg hus forbi…

Boken har fått mye positiv omtale i aviser og andre bokblogger og det er fortjent. Boka begynner med mordet på familien Carlsten i Torsby, to barn og foreldrene deres. Det lokale politiet gjør det de kan, men kobler raskt inn Rikskrim som bistår i saken. Politimesteren i Torsby er gift med ordføreren i byen og snart får vi vite at her er det mange kryssende interesser mellom de nærmeste naboene. Det var et vitne til mordene, den lille jenta Nicole. Hun forsvinner og er borte i tre dager. Vi får vite at både politiet og morderen leter etter henne, men det er psykologen Sebastian Bergman som finner henne og får lokket henne fram. Boken vandrer mellom kollegene i Rikskrim, Sebastian Bergman og den lokale politimesteren. Det er godt skrevet, det er fart og spenning så det holder. Jeg er nok enig med Tine at Sebastian er en person det er vanskelig å bare være positiv til, men forfatterne klarer å gjøre mange av personene sine så levende at de blir interessante og gir sitt bidrag til en flott leseropplevelse. Boka slutter slik at jeg regner med at det kommer mer og det har jeg ingenting i mot, langt i fra! – og til de som lurer på om biblioteket kommer til å anskaffe hele serien… bare rolig, saken er under arbeid.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: