Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

alt lyset vi ikke serAnthony Doerr har skrevet en omfattende bok med tema fra den andre verdenskrigen i Frankrike og Tyskland. Romanen følger to personer, den ene er Marie-Laure, en ung jente som er blind og som har flyktet fra Paris til kystbyen Saint-Malo sammen med sin far for å bo hos farens bror Henri. Den andre er Werner en foreldreløs gutt som sammen med søsteren sin bor på et barnehjem utenfor Essen i Tyskland. Bestyreren på barnehjemmet eller husmoren er vel mer riktig å si er Frau Elena. Hun sørger for alle barna og er en omsorgsperson som tross fattigdom og usle omgivelser gir Werner og de andre barna trygghet. Boka begynner 7. august 1944 den dagen da byen Saint-Malo blir bombet og satt i brann. Werner ligger nede i kjelleren på et av byens hotell der den tyske hæren søker etter ulovlige sendere. Marie-Laure sitter på rommet sitt i samme by og hører drønnene fra bombene som næremer seg byen. Gjennom tilbakeblikk får vi begges historie, historier som er rystende, men gjenkjennende gjennom alt vi har hørt og lest om opptakten til krigen og slik den utviklet seg.

Werner er en teknisk begavelse. Han setter sammen ledninger, rør og strøm og lager en mottaker der han får inn musikk og en stemme som snakker om det usynlige lyset, radiobølgene og mange andre ting som Werner lurer på. Han og søsteren ligger oppe på loftet og lytter mange kvelder, men når det ikke lenger er lov til å eie sitt eget radioapparat kaster Werner mottakeren. Søsteren blir rasende på ham og slutter helt å snakke til ham. Werners evner blir kjent i lokalmiljøet, han reparerer alt mulig og når en av toppene til Hitler som er i nærheten trenger en repratør blir Werner tilkalt. Etter dette oppdraget blir han tatt opp som elev ved det nasjonale politiske instituttet for utdanning og livet tar en helt ny vending.

Marie-Laure bor i Paris med sin far som er sjefs-låssmed på det naturhistoriske museet i Paris. Hun blir blind når hun er seks år, hun elsker å lese og hun er med faren på jobb hver dag. Han lærer henne metoder for å finne fram og organisere livet slik at hun kan klare det meste selv. Når okkupasjonsmakten nærmer seg Paris får faren i oppdrag å bringe den uvurderlige diamanten «Flammehavet» i sikkerhet – eller er det bare en av kopiene? Marie- Laure og faren drar fra Paris og krigens grusomheter rykker tett inn på dem. De kommer omsider fram til Saint Malo og onkel Henri`s hus, men onkel Henri er fortsatt traumatisert av redselene fra første verdenskrig og det er først etter lang tid Marie-Laure får kontakt med ham.

Boka vandrer mellom de to hovedpersonene fra den egentlige starten i 1934 til avslutningen i 2014. Det er lett å følge historiene, det er flott med to parallelle løp og nettopp dette gjør romanen interessant å lese fordi vi får både det tyske og det franske blikket på historien. Den forteller som så mange andre om den andre verdenskrigen og jeg kan kjenne igjen en del likhetstrekk både her og der fra andre romaner om samme tema. Likevel – dette er en roman det er lett å anbefale. Den er kjøpt inn til biblioteket, måtte den få mange lesere!

sandslottetDenne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel og vi skal snakke om den om noen dager, men jeg går glipp av dette – så her kommer noen ord.

Forfatteren Chris Bohjalian var på NRK- Dagsrevyen og snakket om boken og om Nansen-hjelpen i forbindelse med markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Undertittelen på boka er : en historisk kjærlighetsroman fra Syria. Og, ja her er det kjærlighet, men og hat, desperasjon, krig og med det grusomme handlinger. Historien begynner med en prolog, barndomsminne fra 1969 der Laura forteller om bestefaren som tok henne og tvillingbroren på fanget og husket dem opp og ned. Hennes bestefar var armener og bestemoren amerikansk og de møttes i 1915 da hun fulgte sin far til Aleppo med hjelpesendinger til de armenske flyktningene. Elizabeth Endicott som bestemoren het kom fra en velstående familie og faren var bankier. De kommer til Aleppo i det en flyktningtransport går igjennom byen og Elizabeth får kontakt med en armensk kvinne, Nevart som har hatt seg av en liten pike som har sluttet å snakke. Nevart var gift med en lege og snakker godt engelsk. Hun og piken får bo på ambassaden mot å hjelpe til. Elizabeth vil hjelpe til på sykehuset, hun er ivirg etter å lære armensk og mer om sykepleie. Faren synes hun er altfor ivrig, men Elizabeth er en viljesterk dame, noe som kommer godt med i dette landet som midt i tragedien også preges av korrupsjon og utnytting av godtroende vestlige. Hun møter Armen, en armensk ingeniør som har mistet kone og datter under folkemordet. Han hadde satt sin lit til en venn som skulle sørge for at konen og datteren kom seg til et trygt sted, men i stedet dør de på veien. Det oppstår sterke følelser av samhørighet og senere forelskelse mellom Elizabeth og Armen. Armen reiser for å slutte seg til den brittiske hæren og veien dit er både kronglete og farlig. Han skriver til Elizabeth og hun insisterer på å bli i Aleppo for å vente på Armen når faren anser at oppdraget han hadde der er over.

Boken hopper mellom fortelleren Laura, Elizabeth, Armen og to tyske soldater som tar bilder av de overlevende fra flyktningeleirene og deprotasjonene. Det er mange små historier som utfyller bildet av byen og tilstanden der både på sykehuset og barnehjemmet der flere av de foreldreløsa barna blir plassert.Dette kan virke ganske forvirrende til å begynne med og krever at man ikke legger boka fra seg for lenge om gangen.  Boka forteller historien om armenerne, om forholdet mellom tyrkere og armenere både i 1915 og fram gjennom de siste hundre årene. Det er tydelig at sårene langt fra er leget og mye ligger nok i at det er få land som karakteriserer det som skjedde som folkemord, blant annet Norge. Da forfatteren var i Norge under lanseringen av boka besøkte han et barnebarn av Fridtjof Nansen for å takke for hans arbeid for å hjelpe armenere.

Dette er en bok som fortjener mange lesere, den er interessant på grunn av framstillingen om armenerne og folkemordets grusomheter, men også fordi det viser hvor viktig det er å kjenne sin familie og familiens historie. Jeg synes nok ikke at kjærlighets historien er det viktigste i boka, men det er mange andre aspekt som gjør denne boka vel verd å lese. Det er flere som har skrevet om krigen som førte til folkemordet blant annet i Victoria Hislop sin bok Tråden og i Louis De Bernières Fugler uten vinger. Men altså: Sandslottet i Aleppo – kan anbefales!

 

finne lyDette er mars-boka til Bokblogger-prisen og siden jeg ikke tidligere har lest noe av Aina Basso, var det i seg selv en motivasjon til å lese denne. Mine kolleger på biblioteket har lest flere av bøkene hennes og vært begeistret og nå henger jeg meg på.

Finne ly henter sitt miljø fra Finnskogen i 1849. Hovedpersonen er Hanna som er av reisende slekt, men som må holde dette hemmelig når hun skal søke tjeneste. Hun kommer til en svært avsidesliggende gård der en enkemann og to voksne sønner bor. Hun får tjeneste der og skaper gjennom hardt arbeid en bedre tilværelse for de tre mennene. Johannes er den yngste, han har antakelig en diagnose, men han er snill og han blir svært betatt av Hanna. Harald er odelsgutten, stor og sterk og holder på å gå på veggen av det trange miljøet i bygda. Når det blir vår får han seg jobb og reiser vekk fra gården. Hanna trekkes også mot Johannes, men hemmeligheten om hvem hun er og hvor hun kommer fra skaper murer mellom dem. Når sommeren kommer, kommer også de reisende og Hanna vil gjerne gi dem både penger og mat fordi hun vet at de trenger det, men det blir oppstandelse når dette blir oppdaget og hun må tilslutt velge mellom å bli eller å finne sin egen vei et annet sted.

Forfatteren veksler mellom Hanna og Johannes sitt synspunkt, kapitlene er korte og det er en intensitet i beskrivelsen av personer og miljø som holder deg fast. Det skjer ikke så mye før på slutten da bygdefolket bestemmer seg for å jage fanten, men likevel er det drama i det stille. Romanen forteller om de reisendes vilkår i Norge på denne tiden og det er  en historie det ikke er noen grunn til å være stolt av. Jeg var ikke vilt begeistret for boka, men jeg vil nok anbefale den som en god bok og vel verd å lese.

Krim – den stumme jentaog forløpig siste bok i Sebastian Bergman-serien skrevet av Hjorth & Rosenfeldt. Jeg fikk leseeksemplar av Aschehoug og var vel litt betenkt med tanke på å komme midt inn i en serie. Ingen fare! Dette var spennende fra første til siste side! Hjorth & Rosenlund har jeg ikke lest noe av tidligere, men det kan det absolutt bli en forandring på. Forfatterduoen Michael Hjorth og Hans Rosenlund har tidligere skrevet tre bøker i Sebastian Bergman-serien Mannen som ikke var morder, Dødens disippel og Fjellgraven. Vi har til og med første bok på biblioteket – og den har altså gått meg hus forbi…

Boken har fått mye positiv omtale i aviser og andre bokblogger og det er fortjent. Boka begynner med mordet på familien Carlsten i Torsby, to barn og foreldrene deres.  Det lokale politiet gjør det de kan, men kobler raskt inn Rikskrim som bistår i saken. Politimesteren i Torsby er gift med ordføreren i byen og snart får vi vite at her er det mange kryssende interesser mellom de nærmeste naboene. Det var et vitne til mordene, den lille jenta Nicole. Hun forsvinner og er borte i tre dager. Vi får vite at både politiet og morderen leter etter henne, men det er psykologen Sebastian Bergman som finner henne og får lokket henne fram. Boken vandrer mellom kollegene i Rikskrim, Sebastian Bergman og den lokale politimesteren. Det er godt skrevet, det er fart og spenning så det holder.  Jeg er nok enig med Tine at Sebastian er en person det er vanskelig å bare være positiv til, men forfatterne klarer å gjøre mange av personene sine så levende at de blir interessante og gir sitt bidrag til en flott leseropplevelse. Boka slutter slik at jeg regner med at det kommer mer og det har jeg ingenting i mot, langt i fra! – og til de som lurer på om biblioteket kommer til å anskaffe hele serien… bare rolig, saken er under arbeid.

 

det frosten tokKari Nygaard debuterte med den historiske romanen Reisen til Bella Coola som jeg synes var underholdende, men ikke særlig mer. Det frosten tok er nok en historisk roman som tar for seg konfliktene mellom nordmenn og samer, sterke kvinner og fine naturskildringer. Handlingen foregår i nord i Østerdalen året er 1811, Napoleon kriger i Europa og engelskmennene blokkerer havnene slik at matmangelen er kritisk. Det er dette som er bakteppet når vi møter bondekona Lea, mannen Erik og barna deres. Erik blir kalt ut av lensmannen for å jage vekk samene som har bygd gammer i fjellet og lar reinen beite nær deres marker.  På den andre siden treffer vi samekvinnen Marjja og hennes mann Laras. Marjja følger samenes ritualer og tro i skjul for hennes bestemor var en som helbredet. Marjja og Laras er gift i kirken, men for Marjja sin del er det den samiske tradisjonen som gjelder. Konfliktene mellom nordmennene og samene har vært der en stund, men når lensmannen setter i gang denne aksjonen er det sammen med flere menn som ikke lar seg tøyle så lett. Lensmannen blir opptatt på annet sted og overlater ansvaret til Erik som er en mann uten stor respekt i bygda. Kravet fra nordmennene om at samene skal flytte seg blir møtt med lite velvilje og mennene bestemmer seg for å slakte hele reinflokken. Det blir et blodbad uten like og Nila en av guttene på boplassen blir skadet og dør. Samene drar til Røros, der presten tar i mot dem og gir dem husly for når reinen er drept har de mistet alt de eier. Marjja og Laras reiser til Trondheim, men livet der er ikke lett for samie. Erik er ikke den samme når han kommer hjem. Han er rystet over brutaliteten de viste og skuffet over seg selv som ikke stod i mot presset fra de blodtørstige nordmennene. Både Erik og Laras dør og Lea og Marjja finner hverandre under dramatiske omstendigheter. De hjelper hverandre og et fint vennskap vokser fram. Vi blir godt kjent med både Marjja og Lea, men de andre personene blir aldri helt levende for meg. Forfatteren tar fram konfliktene mellom nordmenn og samer og viser nok en gang overgrepene som har blitt og blir gjort mot vårt urfolk. Grådighet og omtanke lever side om side og det gjør at romanen har noen flere aspekter enn ren underholdning.

 

UnnskyldDette er Ida Hegazi Høyer sin tredje bok og denne boka ble valgt som en av seks på kortlisten til Bokbloggerprisen 2014. Jeg leste denne boka som e-bok og gikk «glipp av» baksideteksten, det var helt greit. Jeg ble raskt grepet av den dystre følelsen av å bli dratt inn i et forhold som man ikke helt har styring på eller vet hvor vil føre hen. Det er kvinnen som er fortelleren, hun møter Sebastian som egentlig heter David og allerede i det første møtet knytter han en ring rundt fingeren hennes av fiskegarn i nylon. Tråden har knuter som gnager seg inn i fingeren hennes, gir så infeksjoner og vil til slutt smelte sammen med kroppen hennes – og hva skjer da? Det er denne gnagende tråden, ringen som er det gjentakende punkt for smerte, utrygghet, men og for det desperate behovet for å bli elsket og være den eneste ene.

Kvinnen er navnløs, men det er hun som er fortelleren og gjennom sine observasjoner langsomt avslører at her er det et forhold med mange usunne trekk. De flytter sammen med en gang, de planlegger bryllup, seiltur og et liv sammen. Sebastian studerer filosofi og skal bli ferdig med studiene først, men er han egnetlig student? Han får jobb i NSB. Han går på jobb, men når hun prøver å få tak i ham har han ikke noen full jobb der…han forklarer, bortforklarer, lyver når det passer slik. Hun vil egentlig ikke vite, men virkeligheten trenger seg på og katastrofen nærmer seg uungåelig.

Boken har et nydelig språk, det er insisterende og jeg ble dratt inn i fortellingen selv om det var ubehagelig å lese om dette destruktive forholdet. Det var nesten som jeg ville rope til den navnløse: «Kom deg vekk! Ikke gjør det!» – det er slike bøker som setter seg fast og blir husket. Ubehaget ved å lese denne romanen er sterkere enn opplevelsen av boken som er en solid forfatterprestasjon. Jeg er delt når det gjelder hva jeg synes om boka, den er som sagt svært godt skrevet, den setter seg fast, og forfatteren gjennomfører prosjektet sitt på en overbevisende måte. Det er den gode siden, men personlig hadde jeg ikke særlig godt av å lese denne. Så blir spørsmålet: er det forfatterens evne til gjennomføring av romanen vi skal bedømme eller er det min opplevelse som skal veie tyngst? Jeg er fortsatt delt…

 

Neptunseminaret 2015 kom og gikk, det var utrolig kjekt å være med på og foredragsholderne var interessante, hver og en.

Jan Holmquist fra Guldborgsund bibliotekene i Danmark snakket om 23 mobile ting. Jeg som oppdaget bloggingens herligheter etter 23 ting kurset, ble jo i ganske fyr og flamme helt til jeg så en tweet om at dette passet for hele personalet med unntak av de som går av med pensjon om ett år. Hallaien! Aldersdiskriminering! Jeg som er i min beste alder har tenkt å holde meg oppdatert på alle plattformer til deg tar repern, skulle jeg ikke da stille kursing disponibelt til hele personalet uansett alder?

Åse Kristine Tveit fra Høgskolen i Oslo og Akershus snakket om ungdomslesevaner, når de leser hva foretrekker de? e-bok eller p-bok? Det er interessant å notere at en av kommentarene når det gjaldt papirboka var at: … vel, du må jo bla… Hm, ja, det kan jo virke slitsomt, når det eneste e-boka krever er at du skyver. Ingeborg Mjør snakket i samband med bildeboklesing om bladvendingens dramaturgi. Denne går på et vis tapt i det siden skyves og den feiende, blafrende bladvendingen ikke er der lenger. Også var det denne herlige kommentaren: du kan klemme en papirbok hardere når det blir spennende! Slike undersøkelser er interessante og tankevekkende for det gir oss som formidlere noen tanker og ideer om hvor våre unge lesere befinner seg og hva vi kan gjøre for å møte dem der de er.

Birgitte Kleivset, Universitetet i Agder hadde et forfriskende innlegg om å utvikle samsvar mellom ut- og inngangskompetanse i sektorene. De har utviklet Kildekompasset og stiller det betimelige spørsmålet om studentens behov er bibliotekets utfordring? Jo, absolutt, men som leder for et lite bibliotek har jeg noen betenkeligheter. Vi opplever stadig at studenter kommer med en laaaang pensum, de skal låne alt! Jeg prøver å si at det er en viss lånetid på dette, men nix det øret hører de ikke på. Bøkene kommer i mengder og resultatet er fornyinger og ny lån osv. Tenk om «noen» kunne delt opp pensumlista eller hjulpet dem med å prioritere i lista? Kanskje det er en feil innlæring og at de det gjelder har en eller annen form for samle/høste- mani eller at det er en slags student-sjuke? Hva vet jeg?

Forøvrig forkynte Kleivset at man må ta tak i sin nerdethet og stå fram! Det er ingen skam! Flott dette her, jeg ble veldig inspirert av  dagen og har lyst på mer! Takk til hele gjengen både på taler stol og i kulissene!

 

i tynn luftForfatteren Jon Krakauer er kanskje mest kjent for boka og filmen Inn i villmarken. Jeg så filmen fordi sønnen min sa at «denne må du bare se». Filmen var gripende og trist, men nydelig på sin måte og gjorde inntrykk. I tynn luft fikk jeg tilsendt av Pax og jeg som nesten ikke leser fagbøker… Ja, så feil kan man ta, for denne boka er like spennende som en krim – bortsett fra at vi vet resultatet…

Jon Krakauer er selv klatrer og kjenner historien til det internasjonale klatrermiljøet godt. Han får i 1996 anledning til å være med på en ekspedisjon til Mount Everest med Robert Hall som leder og en rekke andre personer med stor klatreerfaring. Krakauer skal skrive en artikkel for tidsskriftet Outside Magazine om erfaringen med å reise med en kommersiell ekspedisjon. De blir kalt kommersielle fordi deltakerne må betale på tusenvis av dollar eller euro for å få være med, i motsetning til andre som reiser på lavbudsjett og ikke har samme tilrettelegging for deltakerne. Boken gir en beskrivelse av klatringens historie, de uttallige forsøkene på å bestige «the seven summits» – fjell over 8000 meter og den stadige pågående diskusjonen om hvor mye man skal belaste den sårbare naturen i fjellområdene. Han skriver om de forskjellige deltakerne og deres grunner for å delta i ekspedisjonen og om de andre ekspedisjonene som er der samtidig som dem. Han trekker fram sherpaenes innsats for å få fram mat, telt, oksygen og hvordan de bærer alt utstyret opp til de fire forskjellige leirene som er etappene klatrerne bruker,  for at de vestlige deltakerne skal klare å nå toppen. Det er som sagt så spennende at jeg ble sittende å lese så lenge og ofte jeg kunne. Aftenpostens  anmelder beskriver boka som en dokuthriller, jeg er enig og selv om jeg er en sofagris og ikke kunne falle meg inn å bestige noe som helst, så er drivet i denne boka intenst og medrivende.

Da boka kom ut ble det mye debatt og beskyldninger mot både Krakauer og ledelsen av ekspedisjonen. Boka har både forord og et etterord av forfatteren som oppsummerer og forklarer noe av raseriet boka utløste. Det er og et etterord av forfatter, journalist og fjellklatrer Jon Gangdal som bl.a. trekker fram sherpaenes umenneskelige påkjenninger og nødvendigheten av å anerkjenne deres innsats. Jeg må bare få anbefale denne boka, sofagris eller friluftsmenneske – den er vel verdt å lese!

En-overflod-av-KatherinerHar du lest bøkene til John Green? Eller sett filmen Faen ta skjebnen? Noen av bøkene hans er skikkelige grinebøker, men denne boka kan få deg til å le høyt! Colin Singleton, vidunderbarn og veldig opptatt av anagrammer har nettopp blitt dumpa av kjæresten Katherine. Saken er at dette er den nittende Katherine som han er sammen med og det å stadig bli dumpa har ført han inn i en krise av depresjon og tiltaksløshet. Colin tar med seg bestekammeraten Hassan ut på tur for å finne tilbake til gleden over livet. De kjører i Colin sin gamle bil, Satans likbil og kommer til Kentucky der de treffer Lindsey Lee Wells, kjæresten Collin (går også under betegnelsen Den Andre Collin – DAC), og moren hennes. Colin og Hassan får jobb hos moren, de skal intervjue alle som har arbeidet på fabrikken deres for å samle informasjon om tiden som var, da «hele byen» var ansatt på fabrikken. Når de ikke arbeider med dette, bruker Colin tida til å tenke tilbake på forholdene han har hatt til hver av de nitten Katherinene. Han regner og kalkulerer og prøver å finne en formel på hvordan man kan forutse risikoen for å bli dumpa eller hvordan et forhold kan utvikle seg. Møtet med Lindsey og hennes nærmiljø gir Collin og Hassan nye perspektiver på livet og tilværelsen, noe som jeg tror/håper fører til at de forandrer kurs og ser at det mer i livet enn øyeblikkets tilfredsstillelse.

Jeg ble veldig betatt av fortellermåten til John Green. Han går tett på personene sine og lar dem vise seg som både kule og sårbare. Jeg har lest flere unge bokmeldere som digger bøkene hans, jepp han fortjener jubel! Denne boka  er en flott fortelling om å akseptere seg selv og om vennskap.

LykkeravnenePaul Durham debuterte med denne boken som skal bli en trilogi om Siv og vennene Folly og Kasper. Siv Kvede bor i Svartlågsbyen sammen med sin mor Ebba som driver smykkebutikken Sørgepila. De og innbyggerne i Svartlågsbyen er underkuet av jarlen og hans menn, det er stadige regler om hvordan man skal oppføre seg og hva som er lov og ikke. Siv har hørt historier om myrslasker – veldig skumle og farlige monstre og om lykkeravnene som er beryktede røvere. Disse har ikke vært sett i landsbyen på mange år, men tidene er i forandring og det er mye som tyder på at de har kommet tilbake. Jarlen tror at han bare kan vedta at de ikke er der, men Siv og vennene hennes skjønner at her må alle gode krefter forenes for å bekjempe monstrene. – og lykkeravnene, er de egentlig så blodtørstige og voldelige som ryktet vil ha det til? Siv får virkelig prøvd seg i skumle og utfordrende prøvelser.

Dette høres svært forutsigbart ut, men jeg koste meg virkelig med denne boka. Jenter som helter er toppers, de viser både redsel og mot og er ofte mer gjenkjennelige som personer enn mange guttehelter. Jeg ble som sagt veldig begeistret for denne boka, det er en slags fusjon mellom Kaaberbøl møter Eddings og litt til. Jeg har anbefalt denne til barn på mellomtrinnet og boka har blitt godt mottatt. Boka er lettlest, spennende og jeg gleder meg allerede til neste bok! Takk til Aschehoug for leseeksemplar.