Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Oslo Noir

bentebing

ingen kommentarer

16. november 2014

Oslo NoirDet er stas når det er mulig å kombinere jobbutfordring og nysgjerrighet, noe som var tilfelle med Aslak Nore sin andre bok, Oslo Noir. De ansatte i Biblioteka i Nordhordland skal presentere bøker for hverandre og da skal vi ha lest minst to k-fond bøker og vi bør helst ikke ha valgt dem selv. Det var ingen tung plikt å lese Nore sin bok og siden jeg har vært nysgjerrig på denne forfatteren var det bare å kaste seg ut i det. Det gikk litt tregt i starten, det er mange personer som skal introduseres og det tok tid før historien tok tak i meg, men jeg får vel innrømme at denne helgen har jeg vært heller usosial. Jeg har levd meg inn i Oslo, juni – juli midt på 90-tallet med kjøp og salg av ecstasy og hvitvasking av penger. Det er Peter Wessel som er hovedpersonen. Peter som er planleggeren, tenkeren, den som er forberedt og som tenker framover – men ikke alltid. Vi møter vennen Omar,  argentineren Alex som er bror til Sonia – Peters kjæreste, Ida – Peters søster, Isma – venn av Abdul som var Idas kjæreste. Historien skifter på å fortelles ut i fra deres synsvinkel og dette gir et spesielt driv som gjør at – ja, man er ikke særlig sosial når historien tar av og jeg sitter der og håper at ingen flere dør. Dette er en fortelling der mennesker og hendelser er knyttet tett sammen, byen virker ikke så stor for er man i et miljø så har man kontakter både her og der.

Peter, Morten og Omar tagger T-banen, de reiser opp til endeholdeplassen, gjør sine piece og stikker av på ski! De tre har hengt sammen lenge og det første kapitlet gir oss et innblikk i dette vennskapet. Boka gjør et hopp tre år fram i tid og vi har kommet til juni 1997. Det er varmt i Oslo, det er party på beste vest og det er dop i mengder. Det er her vi møter Ida som er kjæreste med Abdul,  hun blir overtalt av venninnen til å bli med på fest hos CC. Ida knipser for første gang, en skremmende opplevelse og hun opplever at Abdul blir borte. En pakke med ecstasy kommer på avveie og det jakten på denne pakken som fører til overdosedrap, mishandling og jakt på bakmenn.

Det er spennende, heseblesende og jeg tror jeg får en lett jobb med å presentere denne for andre. Takk til Aschehoug for boka.

Passasjer

bentebing

ingen kommentarer

10. november 2014

passasjerJobb-utfordring: les en k-fond bok du tror ingen andre kommer til å lese! OK! Biblioteka i Nordhordland har et bokpresentasjonsmøte i desember hvert år. Da utfordrer vi hverandre til å presentere bøker som andre velger for oss eller vi blir utfordra til å velge en bok «utenfor allfarvei» så og si. Dette gjør vi for å bli kjent med litteratur som ikke er blandt bestselgerne, på lånetoppen eller på andre måter lett å pushe på folk. Mitt valg var Rannveig Revhaug sin bok Passasjer, utgitt på Flamme forlag, 2014. Jeg var ganske sikker på at jeg skulle slite meg gjennom 50 sider, for så å gi opp og legge boka fra meg, men neida, jeg leste alle de 143 sidene. Hvorfor? Dette er en samling tekster som beskriver en enslig kvinne i tretti årene med en spesiell evne til å registrere og skrive ned de daglige trivialitetene som vi nesten ikke legger merke til. Jeg har sjekket nettsiden til forlaget og der finner jeg noen av tekstene som små «reisebrev». Noen av tekstene er uten punktum, mens andre flommer over av dem noe som gjør leseropplevelsen ganske stakkato, men også rytmisk og suggererende. Forfatteren skriver ned telefonsamtaler med det offentlige, værmelding, reiser med avising av flyet, bilturer der hesjer, høyballer, postkasser, låver, hus i skråninga fyker forbi og det gjentar seg og gjentar seg – helt til de faktisk er framme. Det er annerledes måte å fortelle om en tilværelse på, sett innefra på et vis. Boka krever at du gidder å lese de samme ordene mange ganger, nesten identiske setninger og rare vrangforestillinger – som innimellom er nesten hysterisk morsomme. Jeg hadde ikke trodd at jeg gadd, men det gjorde jeg!  Det er faktisk en bok jeg er glad for at jeg leste. Rar, men inderlig på sitt vis.

Marmor

bentebing

4 kommentarer

1. november 2014

MarmorToril Brekke har skrevet en spesiell slektsroman med Oslo og Akerselva og mennesker som bodde der i tiden fra 1926 og framover. Starten er begravelsen til bestemor Gydny Viola Viotti. Carla hennes barnebarn sitter i kirkebenken og fra denne plassen får vi historien om Gudny og hvordan hun kom til å gifte seg inn i håndverkerfamilien Viotti. Det er en mangslungen historie som blir fortalt. Vi får glimt av livet i Oslo særlig på 1930- 40 tallet og vi blir kjent med Gudny som barn og voksen. Gudny skal passe søskene sine mens foreldrene er på jobb. En dag skjer det forferdelige at broren klatrer opp i det åpne vinduet, faller ut og dør. Faren elsket denne gutten mer enn døtrene og han slår Gudny omtrent helseløs. Hun blir skadet og ben i kroppen vokser ikke rett sammen, dette blir som en brennemerking som hun drar med seg hele livet. Gudny lengter etter skjønnhet, men hun vet det ikke før hun treffer Waldemar som tar henne med ut på picnick med porselenskopper. Plutselig forsvinner Waldemar og de spennende og ulovlige utfluktene med ham er ikke mer, men lengselen etter det vakre er tent i henne. Når hun begynner på skolen går hun hver dag forbi «søylehuset» – et hus med marmorerte søyler i grønt og rødt. Hun møter Barbara, som går i samme klasse som henne og hennes bestefar Foro som er sønn av den italienske marmoreringskunstneren Christoforo Viotti. Han var mannen som tok med seg tre sønner fra Italia for å skape vakre marmorerte søyler og utsmykking. Christoforo dør og de to andre brødrene reiser hjem til Italia, men Foro blir og setter sitt preg på det som etterhvert skal bli den mangfoldige familien Viotti. Gudny foretar en formidabel klassereise fra fattige og alkoholiserte forhold, til middelklassen hvor skjønnhet er en grunn til å leve. Hun tar likevel med seg utryggheten, minnene om mishandling og preger dette videre til sine barn og barnebarn. For å gjøre slutt på slektens forbannelse eller disse «ittalienera» får hun barnebarnet til å love at hun aldri skal får barn. Slike sekvenser får meg til å lure på om det har rablet for Gudny, men Carla gjør sine egne valg til slutt.

Det er en fasinerende historie og Torill Brekke skrive godt og solid om de mange familiemedlemmene og deres vekst og utvikling.

I disse Nordisk Rådspris-dagene lurer jeg på hvorfor Torill Brekke ikke har blitt nominert eller har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris? Hun har en lang produksjon bak seg, hun skriver aldeles strålende og hun utvikler seg stadig. – det er et mysterium.

Mickey Bolitar – ungdomskrim av Harlan Coban

bentebing

ingen kommentarer

16. oktober 2014

CobanMickey Bolitar er helten i den nye krim trilogien til Harlan Coban. Jeg fikk tilsendt Jegeren fra Aschehoug, men det viste seg at dette var bok nummer to i trilogien, så som det alfabet- og systemstyrte menneske jeg er leste jeg e-bokutgaven av første bok Beskytteren og deretter bok nummer to. Selv om jeg har noen  grynt å komme med når det gjelder disse bøkene, så må jeg si at jeg gleder meg til bok nummer tre og den endelige avsløringen (håper jeg).

Ja, hva handler disse bøkene om? Mickey bor i huset til sin onkel fordi faren er død og moren er på avrusing. Han er ny i byen og på skolen og har gjennom sitt tidligere liv bodd i bare kortere tid rundt omkring i verden. Det viser seg at foreldrene har vært involvert i en organisasjon som hjelper barn i fare, men at de nå for hans skyld ville finne et permanent sted å bo. Når faren dør i en bilulykke og moren faller helt sammen må Mickey bo hos onkelen. De to har ikke er særlig godt forhold, men gjennom fortellingen bedrer forholdet seg. I byen er det et mørkt og falleferdig hus, der bor Bat Lady. En dag Mickey går forbi står hun i døren og sier at faren hans slett ikke er død. Mickey vil vite mer og prøver på mange måter å trenge seg inn i huset. Når han tilslutt greier det og får snakke med  Bat Lady får Mickey vite mer om opphavet til organisasjonen foreldrene var knyttet til og hva de arbeidet med. På skolen blir Mickey venner med Ema og Spoon, begge to er outsidere på hver sin måte. Spoon er detaljorientert og hekta på funfacts, Ema er goth og alltid kledd i svart med digre tatpveringer. Mickey elsker å spille basketball og prøver å komme seg inn på skolens lag, men ved å velge «feil» venner har han også skaffet seg fiender og disse «ruler» i basketmiljøet.

Sammen med Ema og Spoon finner de venninnen til Mickey og redder henne fra skumle fyrer (hva ellers) i den første boka Beskytteren. I bok to fortsetter Mickey å lete etter sannheten om farens forsvinning, men en av de peneste jentene på skolen, Rachel blir skutt og moren hennes drept. Mickey skulle skrive en oppgave sammen med henne, men nå handler det om å finne ut hvem morderen er.

Jeg har ikke lest noe av Harlan Coban tidligere og det er egentlig litt dumt, for jeg lurte stadig på om relasjonene mellom personene i alle bøkene hans er så oppstyltet og formelle som jeg opplevde dem i denne boka? Kanskje jeg må lese en? Jeg har lagt merke til at mange låner bøkene hans på biblioteket og når det kommer nye (noe det gjør hele tiden) kjøper vi kjapt inn.

Coban har ikke skrevet ungdomsromaner før, så vidt jeg vet og det er tydelig for jeg synes dette ligner veldig på voksenkrim, men i en kortere form. Det er mye action, bakpå boka står det en pageturner for ungdom, jepp, det er det! Boka er underholdende og det skjer heseblesende mye hele tiden. Det er omtrent null landskaps eller stemningsbeskrivelse og for de som skal ha action er må dette være midt i blinken.

Tine har også skrevet om boka Jegeren

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

bentebing

2 kommentarer

22. september 2014

jeg blir heldigvisLiv Marit Weberg har debutert med denne boka. Hovedperson er navnløs og det er kanskje en fordel for denne personen har store problemer med å takle livet, forhold til andre mennesker og har i utgangspunktet null tro på seg selv. Blir ikke dette utrolig traurig? Jo, men samtidig er denne jenta på 18-19 år så gjennomført, ja, på en måte så drastisk tafatt at historien får et skjær av pinlig humor over seg. Hovedpersonen flytter til Oslo for å studere. Hun får hybel i en liten boks av et rom, hun møter opp på universitetet til fadderuka, snur bokstavelig i døra for aldri mer å vende tilbake. Hun får en kjæreste som heter Tore, men dette forholdet utvikler seg ikke og Tore gjør det slutt. Etter ett år uten eksamner er pengene fra Lånekassa slutt og hun må enten reise hjem eller finne seg en jobb. Hun får utrolig nok en jobb på en veikro – her er det på sin plass med et lite stopp – for en beskrivelse av en veikro! Den vokste fram for øynene på meg og var et fantastisk bilde på alle veikroers mor! Steder er nesten uten gjester, men med en gruppe mennesker som skal lage et magasin. I denne gruppa er Brilla. Han bor i samme hus som henne og han har rotter. Det viser seg at vår jente har et særlig lag med rotter og vi lesere kan øyne et ørlite glimt av lys i tunellen. Trist bok? Ikke tale om, heller som nevnt, litt pinlig og det kom mange stønn under lesingen:- nei, ikke gjør det, og – er det muuuuulig! Selv om det ikke skjer så mye i boka så er det en energi i fortellingen som gjør at jeg gleder meg til neste bok fra Weberg!

Ubok.no har laget et fint intervju med forfatteren.

 

Trollskallen

bentebing

ingen kommentarer

18. september 2014

TrollskallenBok om troll, er dette noe for en pingle som skvetter ved høylys dag? Joda, det gikk bra! Kanskje hadde det noe å gjøre med tidsperspektivet og at boka ble lest høyt oppe i et fly og ikke en mørk og stormfull natt. Boka er skrevet av Aleksander Løken som debuterer med denne boka i år. Bokas hovedperson er Edvard Frost på fjorten år. Han er løpegutt i Kristiania i 1887 og antakelig foreldreløs, mor er død og faren har reist til sjøs og ikke latt høre fra seg på mange år. Edvard bor på et barnehjem, men han har en god kontakt som stadig gir ham oppdrag og vi møter ham første gang når han skal hente en pakke til professor Rüdiger Wolf. Pakkens innhold og professorens kunnskaper om ånder, underjordiske og troll fører dem til den esentriske samleren Mink som har fått tak i en trollskalle. Det er medarbeideren Frederik Lazarus som har funnet skallen og sammen reiser professoren og Edvard som nyutnevnt assistent til Østerdalen for å se om de faktisk kan finne et levende troll, fange det og bringe det tilbake til samleren. De treffer både folk som hjelper dem, men og de som vil utnytte dem, men oppdraget er farligere enn de kunne tenke seg og dramtikken bygger seg opp mot slutten.

Det er en spennende fortelling med masse driv. Edvard Frost blir man glad i og slik som boka slutter tegner det til å bli en fortsettelse, den ser jeg faktisk fram til – til og med jeg som er en pingle!

Da duene forsvant

bentebing

3 kommentarer

12. september 2014

da dueneEn gang litteraturgruppa jeg er med i hadde møte, sa en av deltakerne som ikke hadde lest boka ferdig: «Ho låg som eit ope sår og såg på meg, eg orka ikkje lese ho og eg fekk meg ikkje til å lese noko anna heller». Snakker om traumatisk leseropplevelse! Men faktisk, slik var det tildels med denne boka av Sofi Oksanen og. Den blir omtalt som «et strålende mesterverk», men jeg slet meg igjennom den og den stengte i grunnen for andre bøker, for vi skal jo snakke om den i gruppa og det skal være eksepsjonelt gode grunner for ikke å lese boka ferdig. Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noe annet av Sofi Oksanen. Hun vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2010 for Utrensning , men etter å ha lest Da duene forsvant tror jeg det skal gå litt tid før jeg våger meg inn i Oksanens dystre verden. Boka har fått litt blandet kritikk, fra mesterskaps-erklæringer til mer lunken omtale. Boka har menn som hovedpersoner i motsetning til andre bøker av Oksanen. Historien dreier seg først og fremst om Roland og Edgar som er fettere men og om Juudith som er Edgars kone. Handlingen er lagt til Estland delvis under andre verdenskrig og noen kapitler er tidfestet til 1960-tallet. Estland var under kommuniststyre før krigen, under tysk gjennom krigsårene og så kontrollert av russere igjen etter krigen. Jeg vet virkelig lite om Estland, men alle beskrivelser får meg inn i et heller dystert modus og slik som denne romanen framstiller tilværelsen så er det vått, kaldt og mangel på det meste. Ja, det var krig, men det er noe med framstillingen av relasjonene mellom menneskene som også gir meg følelsen av rått og kaldt.

Edgar er en opportunist som snur kappen etter vinden. Han passer på hvem han snakker med og han posisjonerer seg slik at han alltid kommer bra ut av det, enten det gjelder det ene eller andre regime. Han har en liten dipp i karrierestigen hvor han må sitte på en kafe og spionere på noen studenter, det er faktisk det eneste sted i boka det går an å trekke på smilebåndet, ellers er det dystert. Han er homofil og ekteskapet med Juudit er tydeligvis et passende skalkeskjul for ham. Juudit på sin side skjønner ikke hvorfor Edgar ikke er interessert i henne, så da tyskeren Hellmuth dukker opp på banen faller hun for ham og opplever gode dager. Bare synd at ektemannen også synes Hellmuth er søt.

Oksanenskrivergodt, ingentvil om det, såhvis man er in the mood for det dystre – Oksanen er forfatteren!

Shotgun lovesongs

bentebing

2 kommentarer

12. august 2014

Shotgun lovesongsPax forlag sendte meg denne boka av Nickolas Butler før ferien. Dette er den første boka hans og den lover godt for framtidig skriving. Romanen er bygd opp som en fortelling om livet i Little Wing i Wisconsin med flere fortellerstemmer. Det er vennene Henry, Lee, Ronny og Kip som har kjent hverandre siden barndommen og det er Beth, Henrys kone som også har vokst opp sammen med disse gutta. De fem forteller hver sine deler av historien om oppvekst, vennskap og kjærlighet. Dette er historien om å høre til, være trofaste venner til tross for alt som kan skille dem. Henry er gårdbruker sammen med Beth, Lee er musiker som starter karrieren i et lite skur og som blir verdenskjent. Kip er forretningsmann og Ronny er rodeorytter men blir hardt skadet og må «passes på» av de andre. Både Lee, Kip og Ronny har sine kjærester og koner, men det Beth som er den kvinnelige stemmen i fortellingen. Det er hun som presenterer de andre kvinnene gjennom samtaler med dem, men det er ikke samme tyngde i hennes bidrag som i mennenes fortellinger. Jeg tror nok at dette har ikke forfatteren fått helt dreisen på, men det er et ørlite pirk i forhold til den utrolig fine leseropplevelsen denne boka ga meg. Dette er på mange måter en bok om menns vennskap og  hvordan de tross store forskjeller i livsførsel og verdier velger hverandre. Det er noen beskrivelser av landskapet og naturen som er fanatstisk fine og gir flotte bilder i hodet. Jada, boka skal bli film, det er helt unødvendig for min del; «filmen» kjørte helt fint i mitt hode. Jeg leste den så langsomt jeg kunne bare for å nyte fortellingen – det er ikke mange bøker som er slik.

Stål

bentebing

2 kommentarer

8. august 2014

Stål Det er lenge siden jeg har blitt så beklemt berørt av en roman. Boken minner meg om en utstilling av Rune Eraker som het Drømmen om Europa, denne består av foto av unge mennesker som drømmer om å «bli noe» i Europa, enten det er å få en jobb, bli modell eller komme vekk fra fattigdom. Det var en utstilling som satte tankene i sving, på samme måte gjorde denne boken det klart for meg hvor utrolig priviligert jeg og min familie er. Silvia Avallone klarer å skape et miljø og en sammensetning av familier og personer som er nesten dokumentarisk. Vi forbinder Italia med sol, vakre landskap og ferieopplevelser, men dette er en helt annen side av landet. Det er jentene Anna og Francesca som er hovedpersonene. De er snart fjorten, vakre, bestevenninner og opptatt av å danse og synge foran speilet, foran vinduet, ja, om det var mulig foran hele verden. De lengter etter den voksne verden, å utforske og bli beundret, men så lett er det ikke, for på verandaen står fedre og blant gutta er det en storebror Alessio, som også har en historie å fortelle. Det er først og fremst vennskapet mellom jentene som fasinerer og på den måten skaper gjenkjennelse. Alle som har opplevd hvor tett på jenter kan komme hverandre vet også hvor skjør denne relasjonen kan være og hvor dødelig man kan såre hverandre. Det andre som skiller denne romanen fra mengden er beskrivelsen av samfunnet de vokser opp i. En hjørnesteinsbedrift der de fleste i byen jobber og som gradvis skjærer ned på arbeidsstokken.  Familierelasjonen er også et tema, beskrevet på en slik måte at jeg innimellom lurer på hvilket århundre denne boka foregår i. Det er tett og flott med tydelige bilder, jada filmen kjører i hodet mitt.

Denne boka fikk jeg tilsendt fra Aschehoug og selv om den er krass og på mange måter overveldende er det en bok jeg vil huske lenge – og jeg håper forfatteren skriver mer, mye mer.

Miniatyrmakeren

bentebing

2 kommentarer

4. august 2014

MiniatyrmakerenJeg fikk tilsendt et forhåndsekemplar fra Pax av denne boken og siden blurben sa: «Fabelaktig lesning som vil passe for fans av Pike med perleøredobb…» så var jeg raskt i gang med å lese. Boka begynner en høstdag i 1686 i Amsterdam der den atten år gamle Petronella (Nella) Oortman står foran døren til et av de flotte bolighusene. Hun har giftet seg med den velstående Johannes Brandt og skal begynne sitt nye liv.  I huset bor også hans søster Marin, tjeneren Otto og kokken Cornelia og hundene til Johannes. Nella har store forhåpninger til livet med Johannes, men han rører henne ikke og viser ingen interesse for det ekteskaplige samlivet. Han gir henne et stort dukkehus som brudegave og til huset kommer noen dukker som, når Nella ser godt etter er nøyaktige kopier av menneskene hun bor sammen med, innkludert henne selv. Miniatyrene er utrolig godt laget, ned til minste detalj og Nella begynner å spekulere på hven denne miniatyrmakeren er. Hun skriver brev til miniatyrmakeren og ber han slutte å sende figurer til henne, så ombestemmer hun seg og vil ha disse likevel. Hun oppsøker til og med verkstedet, men minitayrmakerem er borte. Likevel kommer det pakker med minityrer til henne og hun føler at minityrmakeren vet hva som skal skje med dem som bor i huset. I det store huset er det mange hemmeligheter og konflikter, Marin er uhøflig og uvennlig mot Nella, men hun finner en venn i Cornelia og gjennom henne får Nella vite litt mer om huset Brandt. Johannes skal selge en stor mengde sukker for en tidligere kompanjong, men dette går tregt og kompajongen begynner å spinonere på Johannes og anklage ham for å ville ødelegge forrentningen hans. Kompanjongen er en del av borgervernet og i de dager hadde det grusomme konsekvenser å komme i «unåde» hos dem.

Boken gir et fint innblikk i Amsterdam på denne tiden, omgangsformer, handelen og  reglene som kom og gikk. Har du vært i Amsterdam vil du kjenne igjen gatenavn og bygninger og dette gir en særlig autensitet til beskrivelsene. Jeg synes starten på boka var treg, men den tok seg opp etter de første femti sidene. Det er flere personer jeg ikke helt får grepet på, men Nella (eller Petronella) står fram som en person som endrer seg fra ung uskyld, til et handlende og medfølende menneske. Dette er ikke verst, men jeg tar ikke helt av. Forfatteren har fått mye oppmerksomhet og ros for boken og jeg kan tenke meg at mange vil synes dette en grei bok.

Blogg på WordPress.com.