Bentebing's Weblog

Da duene forsvant

bentebing

12. september 2014

En gang litteraturgruppa jeg er med i hadde møte, sa en av deltakerne som ikke hadde lest boka ferdig: «Ho låg som eit ope sår og såg på meg, eg orka ikkje lese ho og eg fekk meg ikkje til å lese noko anna heller». Snakker om traumatisk leseropplevelse! Men faktisk, slik var det tildels med denne boka av Sofi Oksanen og. Den blir omtalt som «et strålende mesterverk», men jeg slet meg igjennom den og den stengte i grunnen for andre bøker, for vi skal jo snakke om den i gruppa og det skal være eksepsjonelt gode grunner for ikke å lese boka ferdig. Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noe annet av Sofi Oksanen. Hun vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2010 for Utrensning , men etter å ha lest Da duene forsvant tror jeg det skal gå litt tid før jeg våger meg inn i Oksanens dystre verden. Boka har fått litt blandet kritikk, fra mesterskaps-erklæringer til mer lunken omtale. Boka har menn som hovedpersoner i motsetning til andre bøker av Oksanen. Historien dreier seg først og fremst om Roland og Edgar som er fettere men og om Juudith som er Edgars kone. Handlingen er lagt til Estland delvis under andre verdenskrig og noen kapitler er tidfestet til 1960-tallet. Estland var under kommuniststyre før krigen, under tysk gjennom krigsårene og så kontrollert av russere igjen etter krigen. Jeg vet virkelig lite om Estland, men alle beskrivelser får meg inn i et heller dystert modus og slik som denne romanen framstiller tilværelsen så er det vått, kaldt og mangel på det meste. Ja, det var krig, men det er noe med framstillingen av relasjonene mellom menneskene som også gir meg følelsen av rått og kaldt.

Edgar er en opportunist som snur kappen etter vinden. Han passer på hvem han snakker med og han posisjonerer seg slik at han alltid kommer bra ut av det, enten det gjelder det ene eller andre regime. Han har en liten dipp i karrierestigen hvor han må sitte på en kafe og spionere på noen studenter, det er faktisk det eneste sted i boka det går an å trekke på smilebåndet, ellers er det dystert. Han er homofil og ekteskapet med Juudit er tydeligvis et passende skalkeskjul for ham. Juudit på sin side skjønner ikke hvorfor Edgar ikke er interessert i henne, så da tyskeren Hellmuth dukker opp på banen faller hun for ham og opplever gode dager. Bare synd at ektemannen også synes Hellmuth er søt.

Oksanenskrivergodt, ingentvil om det, såhvis man er in the mood for det dystre – Oksanen er forfatteren!

Shotgun lovesongs

bentebing

2 kommentarer

12. august 2014

Pax forlag sendte meg denne boka av Nickolas Butler før ferien. Dette er den første boka hans og den lover godt for framtidig skriving. Romanen er bygd opp som en fortelling om livet i Little Wing i Wisconsin med flere fortellerstemmer. Det er vennene Henry, Lee, Ronny og Kip som har kjent hverandre siden barndommen og det er Beth, Henrys kone som også har vokst opp sammen med disse gutta. De fem forteller hver sine deler av historien om oppvekst, vennskap og kjærlighet. Dette er historien om å høre til, være trofaste venner til tross for alt som kan skille dem. Henry er gårdbruker sammen med Beth, Lee er musiker som starter karrieren i et lite skur og som blir verdenskjent. Kip er forretningsmann og Ronny er rodeorytter men blir hardt skadet og må «passes på» av de andre. Både Lee, Kip og Ronny har sine kjærester og koner, men det Beth som er den kvinnelige stemmen i fortellingen. Det er hun som presenterer de andre kvinnene gjennom samtaler med dem, men det er ikke samme tyngde i hennes bidrag som i mennenes fortellinger. Jeg tror nok at dette har ikke forfatteren fått helt dreisen på, men det er et ørlite pirk i forhold til den utrolig fine leseropplevelsen denne boka ga meg. Dette er på mange måter en bok om menns vennskap og hvordan de tross store forskjeller i livsførsel og verdier velger hverandre. Det er noen beskrivelser av landskapet og naturen som er fanatstisk fine og gir flotte bilder i hodet. Jada, boka skal bli film, det er helt unødvendig for min del; «filmen» kjørte helt fint i mitt hode. Jeg leste den så langsomt jeg kunne bare for å nyte fortellingen – det er ikke mange bøker som er slik.

Stål

bentebing

2 kommentarer

8. august 2014

Det er lenge siden jeg har blitt så beklemt berørt av en roman. Boken minner meg om en utstilling av Rune Eraker som het Drømmen om Europa, denne består av foto av unge mennesker som drømmer om å «bli noe» i Europa, enten det er å få en jobb, bli modell eller komme vekk fra fattigdom. Det var en utstilling som satte tankene i sving, på samme måte gjorde denne boken det klart for meg hvor utrolig priviligert jeg og min familie er. Silvia Avallone klarer å skape et miljø og en sammensetning av familier og personer som er nesten dokumentarisk. Vi forbinder Italia med sol, vakre landskap og ferieopplevelser, men dette er en helt annen side av landet. Det er jentene Anna og Francesca som er hovedpersonene. De er snart fjorten, vakre, bestevenninner og opptatt av å danse og synge foran speilet, foran vinduet, ja, om det var mulig foran hele verden. De lengter etter den voksne verden, å utforske og bli beundret, men så lett er det ikke, for på verandaen står fedre og blant gutta er det en storebror Alessio, som også har en historie å fortelle. Det er først og fremst vennskapet mellom jentene som fasinerer og på den måten skaper gjenkjennelse. Alle som har opplevd hvor tett på jenter kan komme hverandre vet også hvor skjør denne relasjonen kan være og hvor dødelig man kan såre hverandre. Det andre som skiller denne romanen fra mengden er beskrivelsen av samfunnet de vokser opp i. En hjørnesteinsbedrift der de fleste i byen jobber og som gradvis skjærer ned på arbeidsstokken. Familierelasjonen er også et tema, beskrevet på en slik måte at jeg innimellom lurer på hvilket århundre denne boka foregår i. Det er tett og flott med tydelige bilder, jada filmen kjører i hodet mitt.

Denne boka fikk jeg tilsendt fra Aschehoug og selv om den er krass og på mange måter overveldende er det en bok jeg vil huske lenge – og jeg håper forfatteren skriver mer, mye mer.

Miniatyrmakeren

bentebing

2 kommentarer

4. august 2014

Jeg fikk tilsendt et forhåndsekemplar fra Pax av denne boken og siden blurben sa: «Fabelaktig lesning som vil passe for fans av Pike med perleøredobb…» så var jeg raskt i gang med å lese. Boka begynner en høstdag i 1686 i Amsterdam der den atten år gamle Petronella (Nella) Oortman står foran døren til et av de flotte bolighusene. Hun har giftet seg med den velstående Johannes Brandt og skal begynne sitt nye liv. I huset bor også hans søster Marin, tjeneren Otto og kokken Cornelia og hundene til Johannes. Nella har store forhåpninger til livet med Johannes, men han rører henne ikke og viser ingen interesse for det ekteskaplige samlivet. Han gir henne et stort dukkehus som brudegave og til huset kommer noen dukker som, når Nella ser godt etter er nøyaktige kopier av menneskene hun bor sammen med, innkludert henne selv. Miniatyrene er utrolig godt laget, ned til minste detalj og Nella begynner å spekulere på hven denne miniatyrmakeren er. Hun skriver brev til miniatyrmakeren og ber han slutte å sende figurer til henne, så ombestemmer hun seg og vil ha disse likevel. Hun oppsøker til og med verkstedet, men minitayrmakerem er borte. Likevel kommer det pakker med minityrer til henne og hun føler at minityrmakeren vet hva som skal skje med dem som bor i huset. I det store huset er det mange hemmeligheter og konflikter, Marin er uhøflig og uvennlig mot Nella, men hun finner en venn i Cornelia og gjennom henne får Nella vite litt mer om huset Brandt. Johannes skal selge en stor mengde sukker for en tidligere kompanjong, men dette går tregt og kompajongen begynner å spinonere på Johannes og anklage ham for å ville ødelegge forrentningen hans. Kompanjongen er en del av borgervernet og i de dager hadde det grusomme konsekvenser å komme i «unåde» hos dem.

Boken gir et fint innblikk i Amsterdam på denne tiden, omgangsformer, handelen og reglene som kom og gikk. Har du vært i Amsterdam vil du kjenne igjen gatenavn og bygninger og dette gir en særlig autensitet til beskrivelsene. Jeg synes starten på boka var treg, men den tok seg opp etter de første femti sidene. Det er flere personer jeg ikke helt får grepet på, men Nella (eller Petronella) står fram som en person som endrer seg fra ung uskyld, til et handlende og medfølende menneske. Dette er ikke verst, men jeg tar ikke helt av. Forfatteren har fått mye oppmerksomhet og ros for boken og jeg kan tenke meg at mange vil synes dette en grei bok.

22. juli 2014

Før i tiden, før iPad og blogging noterte jeg alt jeg leste i reisedagboken slik at jeg skulle huske hva jeg hadde lest. I sommer har jeg lest mest på iPaden og plutselig ser jeg for meg at alle e-lån vil forsvinne og ferielesing 2014 vil nesten bli null. Ja, jeg kan jo la ikonet være igjen på padda, men det ser jo ikke så stilig ut – .

Ferien i år gikk til England og Wales, det meste av tiden var vi i Wales og mens vi var der leste jeg Arven fra Stonehenge av Sam Christer. Silje har skrevet en utførlig omtale – så derfor gidder ikke jeg – så spennende var den boken. Det som imidlertid var spennende var at i nærheten av St. Davids var stedet der steinene til Stongehenge hentet ut, altså ved Abereiddy Bay. Se på klippene, for et slit å ta ut stein og frakte dem til Stonehenge og så sette dem opp på rett måte – det er spenning det!Den dagen vi var der regnet det, jakka var allerede våt, jeg var kald og ikke lysten på tur ut i nok et kraftig duskregn, så bildet er tatt inne fra bilen.

Jeg hadde bare med meg en bok på papir denne gangen, dristig (!) men sant… dessuten; vi var aldri langt unna en bokhandel eller et senter der det gikk an å laste opp:Jeg sparer Persuation til neste år og Lines 1001 lesesirkel, i mellom tiden kan jeg jo lese Catharine, en samling av dikt, små historier og andre notater fra Jane. Jane Austen senteret ligger i Bath og deres oppgave som de sier er å fokusere på de fem årene hun bodde i byen. Det er interessant og for ihuga Austen fans er det mye kjekt som foregår der, man kan kle seg ut i tidsånden bl.a. Det ble litt i meste laget for husbonden, men da vi kom ut i den vakre byen lysnet han opp igjen. En kveldstur er heller ikke å forakte:Dette er en av de tre broene i Europa (så langt jeg vet) som har butikker på broen.

Neste bok ut var Jeanette Winterson: Hvorfor være lykkelig når man kan være normal Jeg leser nesten ikke biografier, men dette var en flott leseropplevelse. Jeg har lest et par bøker av henne tidligere: Ikke bare appelsiner og Lighthousekeeping en bok som fikk meg til å ønske meg til Nord-Skottland så raskt jeg bare kunne (har ikke kommet dit ennå…) men altså Hvorfor være lykkelig… selvbiografien der Winterson herjer med sin egen fortid, sine traumer og sine kamper – særlig med moren. Jeanette ble adoptert av ekteparet Winterson. Moren som ser det som sin oppgave å redde Jeanette fra seksualitet, syndige tanker og dårlig arbeidsmoral. Winterson prøver i ettertidens klare lys å sette morens handlinger inn i en kontekst av tidens forventninger, morens mer eller mindre lysende galskap og hennes eget ønske om å passe inn, høre til og oppleve at hun var verd å elske. Hun skriver godt, hun redigerer sitt liv og jeg leser, nyter, blir rystet og fniser innimellom. Jeg har lurt på om man burde tilpasse bokvalget etter stedet man er på? Vi bodde på Warpool Court i St. Davids og da hadde det kanskje passet bedre med en bok fra herregårds/slottsmiljø enn fra Nord-England og svært fattige forhold? For slik ser det ut:En annen sak er at det blir ikke så mye lesing når været er strålende, planen er å gå tur på The Coastal Path eller bestige et vennlig fjell, som husbonden sa.og det vennlige fjellet er Carnllidi ca 181 m.oh.Slik gikk no dagan og før vi visste ordet av det var vi igjen i London og på vei hjem, men ikke før vi hadde vært på National Portrait Gallery og sett en interessant utstilling av Virginia Woolf og Bloomsbury gruppen. Det var nai,nai til fotografering, men denne karen utenfor kunne jeg ikke motstå!Ja, ferien var nå forsåvidt ikke slutt, men lesing i heimen er liksom noe annet. Jeg får bare bekjenne at hittil har jeg ikke lest noen bemerkelsesverdige bøker (mye lettvint møl som jeg ikke orker å skrive om), kanskje jeg skal ta en tur i egne bokhyller og se hva jeg kan finne. Kanksje Shantaram? Har fått heftige anbefalinger om denne, så tiden er kanskje inne?

Camillas lange netter

bentebing

2 kommentarer

21. juli 2014

Har du lest Amtmandens døtre? Da burde du også ta deg tid til å lese denne korte, men fine romanen av Mona Høvring. Boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2014 og det er vel fortjent! Mona Høvring tar utgangspunkt i Camilla Colletts egen erindringsbok I de lange nætter og trekker stemninger og hendelser fram i lyset, setter dem så og si under et mer moderne lys og lar oss oppleve en kvinne som ser tilbake og minnes både med glede og en viss syrlighet. Hun skriver om sin situasjon, bekymringer og saker hun irriterer seg over – det er ikke så mye glede akkurat, men boken utfyller mitt bilde av CC. Mona Høvring skriver så nydelig, jeg tror jeg må lese boka en gang til bare av den grunn.

Sannheten om Harry Quebert-saken

bentebing

ingen kommentarer

19. juli 2014

Denne boka fikk jeg fra Pax for lenge siden, men jeg må si at 617 sider virket litt overveldende på meg da boka kom i hus. Derfor ble lesingen utsatt til dagene ble slik at det var mulig med litt lengre lesesekvenser. Alle mine betenkligheter ble forøvrig og gjort til skamme. Boka er lett å lese, det er mange personer, men selv etter noen pauser var det ikke problematisk å komme inn i handlingen igjen. Det er Joël Dicker som er forfatteren til denne romanen som er oversatt til en lang rekke språk og som har mottatt stort sett jubel og gode omtaler. Boken handler om den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman som er i ferd med å skrive sin bok nummer to og har fått totalt skrivesperre. Han reiser til Aurora der han gikk på universitetet og oppsøker sin venn og mentor, forfatteren Harry Quebert. Han skal i sin tid ha skrevet en av de beste romanene i USA de siste femti år «Det ondes opprinnelse» og det er denne boka som har gjort han berømt. Når han flytter til Aurora er det mange som har store forventninger til hva dette kan bety for byen. Bl.a. Tamara Quinn og datteren Jenny – historien om disse er både bittersøt og fornøyelig. Marcus har ikke hatt kontakt med Harry etter at han forlot Aurora og det tar litt tid før de igjen er på bølgelengde og kan snakke om tiden de hadde sammen. Kort tid etter blir liket av Nola Kellergan, en ung pike som Harry i sin tid har hatt et forhold til oppdaget i hagen hans. Harry blir fengselet og anklaget for mordet, men Marcus vil hjelpe vennen sin og setter i gang sin egen undersøkelse. Han bestemmer seg for å skrive en bok om saken, noe som ikke faller i god jord hos befolkningen i Aurora. Avsløringene om både forholdet mellom Harry og Nola, forholdene i hjemme hos Nola og forventningene hos noen i byen om hva dette kan bety for dem gjør at det av og litt går litt over stokk og stein for denne leseren. Det er som sagt mange personer innvolvert i historien og noen forblir pappfigurer, mens andre blir interessante fordi forfatteren gir dem rom til å utfolde seg litt mer.

Jeg er jo ikke noe unntak når det gjelder begeistring over boken for Dicker skriver godt, det er spennende om Harry Quebert blir funnet skyldig eller om det er andre som står bak. Hva slags roman er dette? Krim, ja det og, men like mye en historie om kjærlighet, forventninger og forestillinger. Den kunne vært kortere, men da hadde ikke alle disse rare historiene og sidesprangene fått være med. Jeg spurte en av bibliotekets ivrige lesere om hun likte boken. Den var rar, men ja, jeg likte den, sa hun – og det samme sier jeg og.

Himmlers kokk

bentebing

6 kommentarer

16. juni 2014

Er det muuulig, sier barnebarnet hver gang han forundrer seg over noe. Dette uttrykket har han nok hørt fra mammaen og adaptert det til sitt bruk. Siden vi alle synes han er et av verdens mirakler, har vi andre i familien en tendens til å ape etter ham og bruke uttrykket når det måtte passe slik. Når det gjelder denne boken, passer uttrykket! Himmlers kokk er morsom, sørgelig, hjerteskjærende, glad, livsbejaende og utrolig, ja, er det rett og slett muuulig å skrive slik at latter og tårer sitter like løst? Boken handler om Rose og hennes liv. Hun ble født i 1907 og vokste opp i en armensk familie i en liten landsby. Familien ble utslettet i forbindelse med tvangsdeportasjonen av armenere rett før første verdenskrig. Rose slapp unna og fordi hun var vakker ble hun tatt vare på av en muslimsk mann og fikk bo i hans hus. Hun kommer seg videre til Frankrike og der treffer hun sitt livs kjærlighet Gabriel Beaucaire. Rose lager mat, nydelige retter som forfører både mannen i gata, de mektige og de farlige. Hun og Gabriel åpner en restaurant i Paris på begynnelsen av 1930-tallet og gjestene strømmer på. Verdenspolitikken kommer også gjennom dørene til den lille restauranten og dette får grusomme konsekvenser for Rose og den vesle familien hun nå har fått. Når krigen kommer til Paris, kommer også tyskerne inn i restauranten og Himmler «oppdager» henne. Hun blir Himmlers kokk og hun møter det tyske maktapparat, noe som får helt andre konsekvenser for henne enn det hun (og vi) kan forestille oss.
Det kokekunsten og livsmotet som holder Rose oppe, hør bare her:
Livet er som en bok du liker, en fortelling, en roman, en historiebok. Du blir knyttet til personene og lar deg rive med av det som skjer. Mot slutten har du ikke lyst til at det skal være over, enten du skriver eller leser. Sånn er det med meg. Spesielt fordi jeg ennå har så mye jeg skulle ha gjort og sagt.
Jeg vet at leppene mine vil fortsette å bevege seg, også når de er blandet med jord, og at de vil fortsette å si ja til livet, ja, ja,ja….
Boken beskriver tap, raseri over livets brutalitet og sorgen over å miste sine næreste og kjæreste, men igjen så er det dette fantastiske livsmotet som slår igjennom og gir energi og leseglede. Stemningen i boka får meg faktisk til å tenke på Storm i juni av Irène Némirovsky, kanskje jeg er helt på jordet her, men…

Forfatteren Franz-Olivier Giesbert har skrevet flere bøker, men dette er den første på norsk og det er bare å håpe på mer! Takk til Pax for leseeksemplar,

Mapuche

bentebing

1 kommentar

28. mai 2014

Caryl Férey er forfatteren av denne thrilleren med handling fra Argentina og Buenos Aires. Boka ble kåret til «Årets beste krim» av bokmagasinet Lire i 2103 og anmeldelsene forteller at dette er et mesterverk. Joda, boka er bra, den er spennende og den har med seg en stemning jeg kjenner igjen fra andre bøker om Argentina og hendelser fra «den skitne krigen». Jeg leste Perla da den kom ut i 2012 og selv om disse bøkene er svært forskjellige har de noe av det samme raseriet i seg over alle livene som ble ødelagt av diktaturet. Boka har to hovedpersoner Mapuche-indianeren Jana Wenchwn som er billedhogger og Rubén Calderon, forfatter og etterforsker. Jana opplevde at folket hennes ble fordrevet og forfulgt og familien ble myrdet. Rubén`s historie var at han selv, faren og søsteren kom i klørne på diktaturets menn, ble torturert og holdt i fangenskap lenge. Han kom ut av fengselet, men søsteren og faren forsvant. Moren til Rubén sluttet seg til Mødrene på Maiplassen i protest mot regjeringens handlinger. Rubén var merket etter oppholdet i fengselet, han fortalte ingenting men han skrev sin fortelling i en kladdebok som delvis blir avslørt i romanen. Boka begynner med at Janas transe-venninne Paula alias Miguel Michellini kommer og forteller at en annen transe har blitt borte. De kjører ut i byen for å se etter henne og oppdager at hun har blitt myrdet. Politiet er lite interessert i å etterforske saken, men Jana prøver seg og finner ut at det var egentlig Paula drapsmennene var på jakt etter. Jana oppsøker Rubén Calderon og de blir etterhvert klar over at saken går helt tilbake til diktaturet. Barn av fengslede intelektuelle ble gitt til barnløse diktaturtro mennesker som oppdro dem som sine egne. Noen av disse bl.a. søster til Paula (Miguel) var blant dem som begynte å undersøke sin egen bakgrunn og fant grusomme svar.

Boka er rå og brutal, står det på baksiden. Ja, det er den og jeg lurer på om det virkelig var nødvendig å gjøre den så rå? Budskapet i boka er grusomt og rystende nok som det er – og faktisk enda verre, fordi det ikke er fiksjon. – og det er dette som gjør boka så lesverdig, på tross av brutaliteten, det dirrende samfunnsengasjementet og viljen til oppgjør. Jeg var fengslet fra første side!

Jeg fikk boka fra Aschehoug, takk!

Bergeners

bentebing

ingen kommentarer

12. mai 2014

Vi skal lese og samtale om romanen Bergeners av Tomas Espedal i vårt litterære selskap og jeg må skrive noen små stikkord for meg selv slik at jeg ikke mister stemningen denne boka har gitt meg. Bildet er tatt på Torget en dag det var Bondens marked og «alle» var ute. Thomas Espedal har begeistret meg flere ganger med sitt forfatterskap. Det er presist, det gir meg fine bilder i hodet, han fremstiller seg selv og sine fortellinger så oppriktig og nervøst vakkert at jeg blir helt betatt. En kollega av meg som også har lest boka sa: jeg skjønner godt hvorfor denne er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Ja, etter å ha lest denne, så skjønner jeg det også…

Hva handler boken om? Folk i Bergen, om å bo i Bergen, om å reise, om forfattervenner, om å savne de man er glad i og leve med savnet. Boken er satt sammen av punktfortellinger som alle tar utgangpunkt i hvordan har Tomas det nå eller hvordan hadde han det da det ene eller det andre hendte. Det er rart, det er interessant og det er en språklig festreise. Rose Marie har skrevet en grundig og god omtale og jeg er enig med henne i at denne romanen er mer humoristisk, ikke så dyster som andre av romanene hans. Selv når Tomas gråter og lider når både kjæreste og datter flytter ut av huset og lar ham være alene, er det med et visst glimt i øget. Dette er en bok som jeg håper mange vil lese og kanskje både glede og irritere seg over, slik som en gjerne gjør med gode bøker, mangfoldige som de ofte er…

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: