Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Det røde rommet

bentebing

10 kommentarer

26. mai 2013

strindbergLines Bibliotek har August Strindbergs Det røde rommet på listen over 1001 bøker og siden jeg nå har klart å komme meg igjennom boken, så …

Dette er romanen om Arvid Falk, Strindbergs alter ego som det svenske Wikipedia sier. Arvid Falk er sorenskriver når vi møter ham i begynnelsen av romanen, men han ønsker ikke å fortsette i statsadministrasjonen og vil heller bli litterat. Denne handlingen gjør at han trer ut av «det gode selskap» og broren som er handelsmann og etterhvert spekulant vil helst ikke ha noe med ham å gjøre. Arvid Falk  har kontakter med kunstere av forskjellig karakter og det er i møte med disse at Strindberg lager sine utrolige karrikaturer av mennesker i det svenske samfunnet.  Falk oppnår ikke noen suksess som litterat og ved bokens slutt vender han tilbake til embedsstanden. Arvid Falk er på mange måter både en hovedperson, men og en som åpner for presentasjon av en rekke mennesker enten direkte i hans omkrets eller som venner og bekjente av disse. For meg ble det disse litt fjernere bekjentskapene som var det interessante med boken. Jeg må innrømme at etter ca 70 sider måtte jeg ha en pause, det ble for mye sult, sørgmodige og nedslitte personer, økonomiske bekymringer og andre fortredeligheter. Etter et par bøker med skikkelig virkelighetsflukt var jeg på sporet igjen og da jeg kom til kapittelet med dannelsen av Sjøassuranseselskapet Triton var resten av lesingen en fryd. Strindberg skriver skarpt og vittig om økonomiske krumspring, posisjonering og hvordan den tidens media behandler nyheter i disse selskapene. Han skriver om Rehnhjelm sine skuespillerdrømmer og forelskelse i Agnes som han ser på som en uskyldig liten piken, men som i virkeligheten er prostituert og forakter ham. Arvid Falk er også betatt av Agnes, som når han treffer henne går under navnet Beda. Det er ikke en nærgående skildring av forleskelse vi leser om her, men mer den idealiserte kvinnen – som tross alt er hore. Ja, Strindberg har vel aldri skrevet varmt og følelsesdypt om kvinner i det hele tatt. En liten digresjon: Husbonden var med på teater og så Faderen og klarte å hisse seg ganske høylydt opp over kvinnene i dette stykket. Han satt og hmf-et og stønnet over nederdrektige kvinnemennesker, så jeg var igrunnen glad for at salen var helt mørk. – i ettertid har jeg tenkt på at dette sier noe om teaterets og ordet kraft… (har på følelesen at jeg har skrevet dette før, men fyren var altså virkelig indigert.)

Tilbake til Det røde rommet: ja, akkurat rommet er vel mer som en kulisse eller er det livmoren? Det røde, varme, med mat og drikke og kontakter som utvikles, hm, tja her er jeg vel noe ut på viddene, men som mange av scenene i boken er dette rommet og hendelsene der utgangspunkt for å fortelle en ny historie om en av Strindbergs mange figurer. Det store persongalleriet har blitt sammenlignet med Dickens, men det er vel antall personer enn skrivemåten, for der Strindberg kler av og henger ut, har Dickens et mildere blikk, synes jeg. Er Det røde rommet fortsatt aktuell lesing? For min del er leseropplevelsen noe av den samme som Amtmannens døtre, interessant, kjekt å ha lest, men ikke en skjellsettende opplevelse.

 

Leve posthornet

bentebing

10 kommentarer

21. mai 2013

leveposthornetAv en eller annen grunn trodde jeg at Leve posthornet av Vigdis Hjorth var en ustyrtelig morsom bok, det er den ikke. Det er derimot en bok om ensomhet, distanse og problemet hovedpersonen Ellinor har med å se meningen med livet sitt. Ellinor jobber som kommunikasjonsrådgiver, hun var tidligere journalist, men sammen med kollegene Rolf og Dag danner hun et kommunikasjonsbyrå. De jobber med forskjellige saker, men en dag forsvinner Dag og overlater jobben med det tredje postdirektivet som firmaet har fått i oppdrag å utrede fra Postkom, de postansattets forening. Både Rolf og Ellinor er fortvilet over at Dag har reist og verre blir det når det viser seg at han begått selvmord. Vi får aldri vite hvorfor han har gjort det, for boka dreier seg om Ellinor, hennes forhold til søsteren, kjæresten Stein og hans sønn Truls. Ellinor strever med å gjøre livet «virkelig», nært, oppleve at arbeidet hun gjør er viktig, at forholdet til Stein er mer enn en kropp å spise middag med, elske med sånn en gang i blant. Vigdis Hjorth klarer å skape en nesten apatisk følelse da jeg leste boka, samtidig blir jeg så nysgjerrig på hvordan det går med Ellinor. Dreiningen i romanen skjer når det går opp for Ellinor hva innføringen av postdirektivet vil bety for de postansatte i Norge og i andre land. Når hun ser at opprop nytter, å snakke med mennesker, få dem til å fortelle sin historie har virkning utover å være en god historie, da skjer det også en oppvåkning hos henne. Dette er fint å lese og selv om jeg ikke er en blodfan av Hjorth, så er hun en god forfatter og hun klarer å utpensle romanen slik at den blir interessant og du får vite noe – denne gangen om det tredje postdirektivet.

Du forsvinner

bentebing

4 kommentarer

15. mai 2013

du forsvinnerJeg trengte en pause fra Det røde rommet som jeg leser sammen med Lines Bibliotek og andre bokbloggere. Strindberg var en kunstner med ord og stemninger, men jeg kom litt i Sult-modus – og det ble litt slitsomt. Siden Aschehoug så vennlig hadde sendt meg Du forsvinner av Christian Jungersen, passet denn godt som pausebok. – og hvilken pause! Jeg ble feid inn i fortellingen om Mia, Frederik og sønnen Niklas og var oppslukt fra side 1 og nesten helt ut boka. Boka starter med en dramatisk kjøretur på Mallorca,  der Frederik plutelig kjører fortere, villere, uten å ta hensyn til at både Mia og Niklas ber ham om å ta det med ro. Frederik kjører altfor nær en fjellvegg, bilen skrapes opp, men de blir ikke skadet, han går ut av bilen og faller plutselig om. På sykehuset får Mia vite at Frederik har en svulst på hjernen som forandrer hans personlighet. De må reise hjem og han må opereres. Etter operasjonen viser det seg at Frederik har hatt denne svulsten i mange år og det som Mia så som positive forandringer hos Frederik, var utslag av sykdommen. Frederik er rektor på en privat skole, meget dyktig og magnetisk på sine omgivelser, Mia er også lærer og spiller tennis på fritiden. Mens Frederik er sykemeldt blir det oppdaget at han har underslått flere millioner fra skolen, lærere mister jobben, eieren må forlate sitt hjem og Frederik blir anmeldt for bedrageri. Mia leser alt hun kan om hjernen og om hvordan endringer i frontallappen kan forandre et menneskes personlighet. Hun begynner å tenke tilbake og oppdager at disse endringene har vært der i lang tid uten at hun har ønsket eller vært i stand til å se dem. Hun blir stadig rystet av Frederiks oppførsel, hans manier og svingende humør. Det er som jeg blir med på dette utslitende prosjektet å finne ut hvem denne mannen hun bor sammen med er og når det hele begynte. Hun blir med i en pårørendegruppe og her treffer hun Bernhard som har en kone som er skadd etter en trafikkulykke. Bernhard er advokat og Mia ber han hjelpe dem med rettsaken som venter Frederik, men Mia blir forelsket i Bernhard og etterhvert blir de er par. – men så enkelt er det heller ikke, her ligger overraskelsene  helt til siste side.

Jeg ble veldig betatt av boken for den er illustrert med foto av forsteder, vann, faksimiler av artikler og brev og det er gjort på en slik måte at det understreker stemningen i boken. Begynnelsen på boken er som en thriller, du blir hektet med en gang, rett inn i fortellingen og så tilbakeblikkene etterhvert. Elegant konstruert, men så på slutten blir det litt for mye av alt og begeistringen er ikke så total som i første halvdel, men du allverden – jeg vil absolutt anbefale boka, beste pausebok på lenge!

Northanger Abbey

bentebing

9 kommentarer

28. april 2013

NorthangerJeg elsker Jane Austen! Skarp, vittig og nærgående i sin beskrivelse av mennesker og relasjonene mellom dem, av samfunnet og verdier som blir trukket fram. Northanger Abbey som etter sigende skal være Austen sin første bok, er en fryd å lese. Den er mer direkte og åpent harselerende enn de senere bøkene og det gir den en friskhet som passer denne leseren utmerket. Den unge Catherine Morland reiser til Bath sammen med noen venner av familien for å bli introdusert til interessante mennesker. Her treffer hun Isabella og hennes bror John Thorpe, samt Henry og Eleanor Tilney som er bror og søster. Det er morsomt å lese om Bath og the Pump-room, siden jeg har vært der selv og smakt på dette grusomme vannet som skulle gi helse og sunnhet til de som drakk det… fysj! Men altså, det var tydeligvis der man traff hverandre. Catherine leser «gothic romances» og Ann Radcliffe The mysteries of Udolpho blir trukket fram som Boken som Catherine er totalt oppslukt av. Artig, med tanke på at denne har vært en lesesirkelbok(!). Austen er ikke særlig nådig mot sin heltinne når hun lar seg så til de grader forføre av litteraturen og hun har noen ganske kvasse utfall mot den slags bøker. Catherine blir sterkt oppvartet av John Thorpe, men hun er mer opptatt av Henry Tilney som snakker med henne om litteratur og tar henne mer på alvor enn John, som bare vil skryte av seg selv. Hun blir invitert til Northanger Abbey for å holde Eleanor med selskap og betatt som hun er av Udolpho er hun overbevist om at på dette stedet har det skjedd skrekkelige ting. Austen lar sin heltinne gå i den ene fella etter den andre og slik jeg leser dette har forfatteren det skrekkelig morsomt – ren skadefryd vil jeg si. Hun får til slutt medlidenhet med Catherine og lar den gode Henry sette henne omsorgsfullt på plass i realitetenes verden.  Catherine er dypt forelsket i Henry og etter litt fram og tilbake blir det jo orden på dette og. Akkurat den delen er ikke så veldig interessant, det er langt morsommere å lese om hvordan Catherine forholder seg til sine omgivelser og samfunnets forventninger til unge damer. Dette er en av bøkene i Lines 1001 lesesirkel og jeg må si at det skulle ikke gjøre meg noe å lese alle bøkene til Austen i en slik sammenheng.

Hélène Grémillion: Den fortrolige

bentebing

2 kommentarer

24. april 2013

den fortroligeAschehoug sendte meg boka og sjelden har jeg nærmet meg lesingen med større mistenksomhet. Hva er dette? Nok en opphauset bok som ligner på så mye annet jeg har lest? Det tok altså litt tid før jeg startet, men da jeg begynte ble jeg ganske fort fanget inn i Camille sin fortelling om brevene som kommer fra en anonym avsender. Brevene kommer sammen med flommen av kondolansebrev i forbindelse med at moren er død og hun tror at disse er feilsendt. Camille er forlagsredaktør og hun er innom tanken på at dette er en litt spesiell forfatter som vil hun skal gjette seg fram til hvem som står bak. Det går etterhvert opp for henne at den som skriver kjente hennes mor eller den hun alltid har trodd var moren hennes. Det er en fortelling om kjærlighet, om andre verdenskrig og om den desperate trangen til å få et eget barn. Brevskriveren forteller Annie sin historie som elsker å male, men som kommer fra en fattig familie der kunstnerdrømmer bare blir med drømmen. Hun møter madame M og det oppstår et vennskap mellom dem. Annie får male og madame M får en å snakke med og etterhvert begynner den gode madame å legge planer for Annie som er vakker og ung og har muligheten til å gi det madame ønsker seg aller mest.  Historien fortelles først fra Annie sin side, deretter fra madame sin og Camille sin lesing blir rammefortellingen rundt disse. Det er nettopp dette som gjør historien så snedig, for det avsløres nye sider ettersom hvem som er fortelleren og hvem den fortrolige, han som vet alt – eller nesten alt, gir historien til.
Jeg fikk sterke assosiasjoner til Storm i juni da jeg leste deler av boken, men Grémillion har så mange vendinger i fortellingen at det gjør denne boken til en særegne opplevelse. Slutten er slik at jeg nesten lurte på om jeg burde lese boka en gang til, men det gjør jeg jo aldri…

Svar på brev frå Helga

bentebing

2 kommentarer

7. april 2013

SvarpåbrevEn låner kom inn på biblioteket og leverte denne boka med et salig sukk, så fin, for et nydelig nynorsk, en stor opplevelse. Boka av Bergsveinn Bergisson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for 2012 og det med god grunn forstår jeg nå etter å ha lest den. Ja, for det er nettopp det som skjer når bøker blir levert tilbake med slike henførte sukk. Det er Johannes Gjerdåker som har oversatt boka til et vakkert nynorsk som for noen nok vil virke tungt og traust, med en dåm fra de islandske sagaene, men det er så nydelig gjort at jeg ble helt henført. Boka handler om Bjarne som etter mange år endelig skriver tilbake til Helga som han i unge år har hatt et kjærlighetsforhold til. De to var gift på hver sin kant, men gjennom Bjarnes oppgaver i saueavlslaget er de stadig sammen og etter hvert blir lengselen for stor. De opplever en sommer intens og dirrende av begjær . Helga blir gravid og vil at de skal bryte opp og flytte til Reykjavik, men Bjarne føler at han vil miste seg selv i byen og bli ingen. Jorda, gården og livet på landsbygda er hans liv, men Helga vender seg fra ham og han må se at Helga blir boende med mannen sin og barnet som er hans vokser opp på nabogården. Helga bryter til slutt ut av ekteskapet og flytter til Reykjavik, men det er først når Bjarne er nitti år og både kona hans og Helga er døde at han skriver tilbake til Helga og prøver å forklare hvorfor tingene ble som de ble.

Gjennom lesingen av denne lille boka satt jeg stadig og tenkte på Halldór Laxness: Sin egen herre den strie Bjartur som hadde sau, jord og jordbrukspolitikk som drev han til å kaste vrak på sine barn og omsorg for kona og de nære ting. Det er ikke like trangt og stusselig for Bjarne, men når han har lovet faren på dødsleiet at han skulle føre gården videre, ja tuller man ikke med sånt. Det er forresten en aldeles utrolig episode i denne boka der Bjarne og en annen skulle reise til et eldre par som bodde uveisomt til. Kona hadde dødd og måtte i jorda, men mannen og de to som kom for å hente henne begynte å snakke om andre ting, tok seg en dram eller tre og tiden gikk. Så måtte de dra og Bjarne hadde etter en stund en følelse at de hadde glemt noe. Langt om lenge gikk det opp for ham at de hadde glemt igjen kona, men da var det for seint å snu. Da de kom tilbake våren etter viste det seg at den gamle gubben hadde funnet en løsning… Jeg sier ikke mer for ikke å ødelegge gleden ved å lese dette selv. Boka er rask å lese, vel verd å lese!

Dommeren og hans bøddel

bentebing

8 kommentarer

1. april 2013

Denne gangen var det påskeferien som får ta skylda for at jeg ikke nådde fristen for innlegget til Lines bibliotek og 1001 bok. Jeg hadde lest boka ferdig for lenge siden (dvs midt i mars), men skrivingen ble bare utsatt til ferien kom som kastet på meg, et nytt barnebarn så dagens lys og Dommeren og hans bøddel ble om mulig enda mindre interessant. Men for å si litt om boken så gikk jeg til lesingen med en viss forventning for Friedrich Dürrenmmatt er jo et navn innenfor den tysk-sveitsiske litteraturen og som sådan burde denne boka ha en viss appell. Starten er fin, med en ung, fremadstormende politimann som er myrdet, en gammel syk detektiv Bärlach skal oppklare mordet ved hjelp av en ikke-så-dyktig-men-ganske-sjalu politimann. Så dukker en erkefiende av den syke, gamle detektiven opp og det er nesten så jeg lukter Moriarty og Sherlock Holmes! Men spenningen blir aldri slik at jeg på noe tidspunkt tenker at dette kan bli livsfarlig. Jeg blir nesten overrasket over at Gastmann faktisk dør og at den-ikke-fullt-så-flinke politmannen Tschanz blir avslørt… her får jeg vel prøve å styre meg litt. Dette er en  rar bok, for jeg lurer på om det er noe jeg har gått glipp av? Er det en undertekst her som jeg burde ha oppdaget? Eller er dette bare en bok som var en «stor» bok i sin tid og nå virkelig har utspilt sin rolle? Hvorfor er den med på 1001-lista?

Kald som døden

bentebing

7 kommentarer

21. mars 2013

kaldsom dødenDette er bok nummer to i serien om førstebetjent Armand Gamache ved Sûreté de Québec av Louise Penny. I den første boka ble vi kjent med Gamache og hans team og befolkningen i Three Pines, en nydelig landsby med svært spesielle mennesker og en god atmosfære, ja bortsett fra at de faktisk tar livet av hverandre. Denne boka starter med at en meget ondskapsfull dame med forfatter og gründerambisjoner blir myrdet på en svært finurlig måte, hun blir grillet med å ta i en strømførende campingstol midt under en curlingmatch. Det blir  Gamache sin oppgave å løse dette mysteriet og som i den første boken så gir dette anledningen til å bli bedre kjent med personene vi møtte i første bok og noen nye dukker også opp på banen. Det er passe spennende, men svært hyggelig og avslappende lesing – og gjør meg nesten litt avhenging av mer … Hvorfor det? Jo, det er forfatterens behandling av personer og miljø som gjør dette til en koselig leseropplevelse og lengselen etter varme drikker og ditto croissanter blir slik at jeg lusker ut på kjøkkenet etter hvertfall en kopp te og kanskje nogo attåt.

Så kan man diskutere hvor seriøs er denne boka, serien, forfatterens intensjoner – for dette er kosekrim, med innslag av engelsk countryside`s milde tedrikkende og småpratende befolkning. Jeg leste en ren slakt av boka i VG der den ble omtalt  som et makkverk og, hjelpe meg, tar man på seg litteraturanalysebrillene sine er det ingenting i veien for å være enig i mye av kritikken, men det er da ikke derfor jeg leser krim. Jeg vil bli underholdt, fantasere om å bo i en liten landsby i Canada og være omgitt av «pene mord» som en av våre lånere sa en gang. Jeg tigde boka til meg fra forlaget og haddde en herlig lesestund.

Reisen til Bella Coola

bentebing

1 kommentar

2. mars 2013

reisen til bellacoolaEn utvandrerroman, eller skal vi si Folket på Innhaug møter Ellis island- tårenes øy møter Amtmandens døtre? Kari Nygaard er forfatteren av denne boken og dette er hennes debut. Romanen er lettlest, undeholdende, men jeg har samtidig en følelse av at dette har jeg lest før. Boken åpner med at romanens hovedperson Ingrid står ved rekka på Amerikabåten fra Liverpool på vei mot Amerika. Hun er gift med Esten og i tilbakeblikk får vi kjennskap til forhistorien deres. De bodde på gården til foreldrene til Esten, de mister sitt eneste barn og sorgen og trangen til egen jord driver først og fremst Ingrid til å ønske seg vekk. Hun overtaler Esten til å snakke med foreldrene om å utvandre og etter hvert blir det slik. På samme båt er også Andreas, prestesønn fra Stavanger, mislykket student og tynget av sorg over brorens selvmord. Andreas hadde et svært nært og kjærlig forhold til broren, som studerte teologi. Andreas oppdager at broren er homofil og på den tiden var dette uhørt og måtte for all del holdes skjult. Broren klarer ikke belastningen og begår selvmord, nok en tabuhandling og da faren nekter å begrave sin egen sønn på vanlig måte, bryter Andreas med ham og bestemmer seg ganske spontant for å utvandre.

På overfarten blir  Esten slått ut av sjøsyke og ligger i kahytten under hele overfarten, mens Ingrid nyter sjøluften og etterhvert Andreas´ selskap. Vi veksler mellom historien om Ingrid og Andreas og det er et greit, men litt oppbrukt grep for vi vet jo at de må møtes og det ligger i romanens konsept at det må bli noe mer mellom dem. Det er tydelig at forfatteren kan sin historie, for det er flere relevante referanser til samtiden og aktuelle hendelser. Det er kanskje her at jeg synes romanen er på sitt mest interessante, for det er Ingrid sitt inderlige ønske om å få bruke evnene sine og den motstand det skaper, som gir en viss spenning. Jeg drev en slags parallell-lesing av denne boken og biografien om Camilla Collett av Torill Steinfeldt og tankegodset som Nygaard referer er lett gjenkjennelig i en noe lettere innpakning.

Jeg kan ikke si at dette er en stor roman, men hyggelig og grei lesing, det er det.

Storm i juni

bentebing

9 kommentarer

20. februar 2013

Stormijuni Denne romanen står på 1001-lista til Lines bibliotek og er februarboken i 2013. Irène Némirovsky er forfatteren, en forfatter med en egen historie som jeg synes overgår romanen Storm i juni. Némirovsky var jøde, forfatter og levde i Paris sammen med sin mann og to døtre. De konverterte til katolisismen og søkte om fransk statsborgerskap i 1939, men dette ble avslått. De tar med seg døtrene og i 1941 bosetter de seg i Bourgogne regionen i Issy-l’Évêque. Her bor de på hotell ett år og leier seinere et hus,  men Irène ser at dette kommer til å ende i katastrofe og benytter hver eneste dag til å skrive. Storm i juni skulle bli en stor episk roman i fem deler, men hun nådde bare å gjøre ferdig to før hun ble tatt til fange og deportert til Auschwitz hvor hun dør kort tid etter. Manuskriptet til boka blir liggende i en koffert i 60 år før den komer ut i 2004 og på norsk i 2006.

Det som gjør størst inntrykk på meg er forordet og brevene som er gjengitt bak i boka. Det er forfatterens iherdighet og tro på eget prosjekt som er medrivende, hennes bevissthet om den håpløse situasjonen hun og familien er i og hennes mot til å fortsette.

Romanen er delt i to og etter å ha lest den første delen var jeg helt utslitt og jeg lar del to ligge ulest. Den første delen beskriver hvordan innbyggerne i Paris legger på flukt for å unngå å være til stede når tyskerne kommer. Vi følger enkelt personer og får skarpe bilder og karakteristikker – oftest lite flaterende – av dem. Forfatteren som er livredd for sine manuskripter, kunstelskeren som pakker ned porselenet, den fine familien som pakker ned sølvtøy og duker, laster inn barn og gamle svigerfar, det eldre ekteparet som blir kommandert hit og dit og flere enslige sjeler som flakker langs veiene. Det er den skarpe observasjonen som er denne delens styrke. Det er tydelig sett og beskrevet, men det er lite varme og det er mest den avslørende egoismen i de fleste personene som jeg legger mest merke til. Forfatteren gjør riktignok et par unntak: Det eldre ekteparet som har en sønn som er i krigen; de elsker sin sønn og all deres kraft rettes mot at han skal komme hel og frisk tilbake og det er den unge presten som leder en flokk barnehjemsgutter vekk fra krigshandlingene. Disse guttene har blitt  plaget og kuet av barnehjemsbestyreren, mens presten prøver gjennom samtale og oppmuntring å trenge igjennom til dem. Han ønsker å vise godhet og kjærlighet mot dem, men finner at han i sitt indre slett ikke er istand til å elske dem slik han synes han burde. Det er fint å lese denne refleksjonen, for presten har sin borgerlige oppdragelse, kirkens lære og Bibelens ord å relatere til, men han føler at ingenting strekker til for å nå fram til guttene. Disse guttene tar til sist livet av presten i det de raner et stort herskapshus. Det er rått og brutalt og det er vel en av scenene i boka som sitter i som et plagsomt bilde. Némirovsky skriver med en borende penn, et raseri og en slags desperasjon som gjør inntrykk, for min del ble dette i meste laget. Jeg kom meg igjennom del en og kanskje  blir jeg en gang motivert til å lese del to, men akkurat nå er det Amtmannens døtre som gjelder! Den skal leses ferdig til 6. mars og jeg har mange, mange sider igjen….

Blogg på WordPress.com.