Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

I dag har husbonden dratt meg med ut på tur i strålende høstvær, med kaffe og kringle i sekken, ett kamera på deling og kleskoden helt i tråd med omstendighetene. Dagen før, lørdagkveld litt nede i vinglasset, hadde vi blitt enige om at vi skulle gå en tur. Opp på et fjell, sa mannen. Tellevikfjellet, sa jeg ( der kan vi kjøre nesten opp til toppen). Et ordentlig fjell, sa mannen, Gaustadfjellet! Siden jeg ikke visste noe om omtalte ordentlige fjell, så sa jeg OK – og slik ble det. Vi kjørte til Gaustad og mannen begynte å kikke oppover fjellsidene, han så etter stien og jeg begynte å ane at et ordentlig fjell har noe med oppstigning og høyde å gjøre. Er det bratt, sa jeg. Ja! Sa mannen og smilte, men det kommer til å gå så bra! Jaha, tenkte jeg det ikke! Her har vi et typisk tilfelle av toppomani. Toppomani er ei kjent sjuke hos mange vestlendinger, ser de en topp, MÅ de opp på den. Det finnes ingen helbredende kurer, medisiner eller operasjoner, man kan bare håpe på alderdommen og selv da kan man ikke være på den sikre siden. Vel, stien var lokalisert og vi begynte oppstigningen. Først var det en tilforlatelig vei, bratt men helt grei. Så gikk den over til sti, stadig oppover og noe mer kronglete. Innimellom var det noen åpninger som viste at her var det slukt adskillige høydemeter, så vi gikk muntert videre. Etter et par kraftige stigninger hvor jeg halte meg opp etter bjørk, lyng og einer kom vi opp på en topp. Oppe, hurra, ferdig med den turen! Hvor kan vi drikke kaffe? Det var da han sa: dette er ikke toppen, den er et par topper videre. Jeg klarte ikke uttrykke noe annet et par dype knurr, men de gjorde et visst inntrykk, siden mannen følte trang til å forklare at: «På Vestlandet er det alltid ein topp bakom ein annan, det er rein bonus om det skulle vise seg å ikkje vere slik»! Dette var en alvorlig mental nedtur, men etter litt områing gikk vi videre oppover, nedover, bortover, oppover… osv. Nesten oppe på høgstetoppen, traff vi en mann som hadde løpt(!) fra den andre siden av fjellet og nå skulle ned der vi kom fra for «vår» sti var «meir langvillig» dvs den gikk mer bortover enn den andre som var «temmele bratt». Vi gikk videre og var igrunnen enige om at vi holdt oss på «vår» sti, mer enn bratt nok for meg! Vi nådde toppen, 317 moh! Himmelsk kaffe! – og joda utsikten var ikke værst!

Etter at eg hadde publisert svara på alle desse kronglete spørsmåla om lesing osb – var eg letta og glad heilt til eg kom på at nokon skulle utfordrast og! Skal eg som er eit fredeleg menneske føre desse kvalfulle spørsmåla vidare? No har runddansen gått mellom dei bloggarane eg les mest, men då kom eg på Margrethe i Hagen i skogkanten, ho må kunne ta desse spørsmåla på strak arm! – og når eg tenkjer litt meir så har me den gode HPL som både les og skriv. Det skulle vere tre, men sidan eg allereie har sabotert nokre av spørsmåla, så let eg det vere med desse to! Eg ønskjer lukke til . og ver ikkje altfor sint på meg neste gong me treffast…

Jeg har blitt tagget av Eva som har funnet ut at jeg bør si noe om mine lesevaner – på nynorsk! Sidan Eva er ei grei jente og ihuga golfspelar, så gjer eg det det, sjølv om eg vil no si at det kostar meg litt å si noko systematisk om lesinga mi. Grunnen er enkel: eg les for tida etter reint lystprinsipp. Snakkar nokon entusiastisk om ei bok, grip eg straks fatt i ho og sjekkar om ho har noko å seie meg. Har ho det legg eg ho i ein av to stablar. Stabel ein: skal lesast straks, kanskje før den eg les no, Stabel to: skal lesast seinare – kanskje når det er ein ferie i sikte. Sidan eg er så heldig å jobbe på bibliotek, tar eg med meg bøker i begge kategoriar og stablar dei, heime – så veit eg kor dei er. Eg er god på fornyingar – vil berre undrestreke det!

Ja, så var det desse taggespørsmåla: Kva for bok les du akkurat no? Eg les Døren av Magda Szabó, ei sterk anbefaling frå andre i personalet. Boka har faktisk vore ei god stund i stabel to, men truslar om at folk spurte etter ho, gjorde at eg starta lesinga og det er ei strålande forteljing om hushjelpa Emerenc, hanhunden Viola og familien ho arbeidar for. Emerenc har ei brokete fortid, ho slepp ingen innanfor døra si (med  unnatak av oberstløyntanten) og ho gjer familien ho arbeidar for heilt avhengig av seg. Frua i huset som er forteljaren blir heilt besatt av nyfikne av kva som er bakom døra, men Emernce latar som ingenting og fortel ho heller dei villaste historier om livet sitt. Eg er no halvvegs i boka og ser fram til resten. Ja, som fleire av dei «tagga» har skrive, så les også eg fleire bøker samstundes. På senga les eg Margaret Atwood si diktsamling Eating fire og når  eg skal ta bussen og må ha ei lett bok les eg Torgny Lindgren: Pölsan – problemet med den er at eg fniser høgt og det høver seg ikke for damer på min alder – særleg på bussen.

Kor likar du best å lese? Oj, vanskeleg! Stolen på arbeidsrommet mitt? Senga? Sofaen i stua? Det blir nok Sofaen i stua – der er eg lengst vekke frå TV-en, tepper og puter nok og nærleik til kaffe, te, vatten og anna ein kan få bruk for. Jau, sofaen!

Kva for bok skulle du ønske kunne blitt filmatisert? Ingen! Eg får ein utmerka film i hovudet kvar gong eg les, dessutan er eg ein visuell pingle. Eg lever meg inn i alle slags filmar, drøymer (dvs har mareritt) om dei om natta, og synest det meste er skummelt når det kjem på film.

Kva er favoritt boka di? Dette er eit umogeleg spørsmål – det er enklare med: nemn nokre store lesaropplevingar: Då kan eg nemne: Don Quiote, Hellemyrsfolket, Uroens bok (sjølv om eg enno ikkje er ferdig med ho), Det suser i sivet ( eg vert framleis heilt mjuk i hjartet når eg tenkjer på Mold og Vann Rotte), av Jon Fosse: Hundemanuskripta særleg Huff og huff, og Nei og nei, Sola klappar meg og diverse bøker av Margaret Atwood…

Er det nokre bøker du ser fram til å lese dei neste månadene? Ja…. Kva for bøker? Ei av svigerdøtrene mine har lånt meg Barnepiken av Kathryn Stockett, (som Knirk har blogga om) den har jo «alle» lese, men eg skal no dilte etter så den skal nok lesast snart. Eg skal lese fleire av Torgny Lindgren m.a. Norrlands akevitt og Per Olof Enqvist står på programmet. Nordhordland Litterære Selskap les islandsk i år og då skal det vel lesast eit par bøker til før vi rundar nytt år og nytt land.

Kva syns du er den finaste forsida på ei bok? Eg trur du er galen! Det er ikkje mogeleg å svare på noko slikt! Det er klart forsider er viktige, men eg synest at heile inntrykket boka gir er vikitgare. Korleis er utstyret? Trykken, papiret – er det illustrasjonar, korleis er pagineringa, tåler boka å bli lesen, frakta rundt og ha mitt favoritt bokmerke mellom sidene utan å få hakk i papiret?

Det tok litt tid å svare på alle desse ransakande spørsmåla, men no er eg i mål og skal feire med å slenge meg på sofaen med ei god bok!

I sommer leste jeg Nattog til Lisboa av Pascal Mercier (psevd – men la han nå for all del ha det). Da avreisen til Lisboa nærmet seg hadde jeg bare hundre sider igjen og valgte å la boka bli hjemme, noe jeg i ettertid er svært glad for. Denne boken er av noen blitt sammenlignet med Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. Hvis man er på jakt etter bøker om bøker, så kan jo dette stemme, men ellers ville jeg følt meg lurt. Historien om Raimund Gregorius er ikke jakten på en bok, men heller jakten på sitt eget liv og jakten på forfatteren (Amadeu Prado)som skriver slik at å sette seg på toget til Lisboa blir viktig, ja, nesten uavvendelig. Omtalene av boka har vært mer på den lunkne siden, men jeg hadde noen herlige timer og fant noen setninger her og der som var til å klippe ut. (Gjorde det ikke!)

«Det var de menneskene som leste, og det var de andre» (s.82)

«Ved daggry neste morgen, den første dagen i november, gikk jeg til buen av enden i Rua Augusta den vakreste gaten i verden.» Skriver Prado, forfatteren Gregorius prøver å forstå og finne ut hvorfor han handlet som han gjorde for lenge siden. Det blir en ekstra dimensjon til lesingen når jeg faktisk har gått gjennom hele Rua Augusta, kjøpt kaffe og vin i et av de eldste utsalgene i byen,

sett på folkelivet og den vakre buen nede mot havnen.

En bue som fører til plassen og en hel buegang, som på en varm ettermiddag er kjølig og lokker meg til å bli, akkurat som Prado – glemme tanken på å reise fra Lisboa.

Et siste sitat: «Altså er ordet menneskenes lys,» sa han. «Og tingene finnes først riktig når de blir uttrykt i ord» » Og ordene må ha en rytme,» sa Gregorius, » en rytme som for eksempel den ordene til Johannes har. Først da, først når de er poesi, kaster de virkelig lys over tingene. I ordenes skiftende lys kan de samme tingene jo se helt ulike ut» (s.388)

Jeg går gjerne på bibliotek, året rundt! Ett av feriens høydepunkt er å se på bibliotek på steder og i byer som vi besøker. Noen ganger kan man få de herligste opplevelser når man treffer på nydelige bibliotek eller overraskende løsninger på hvordan man gir bibliotektjenester til folket. Årets «fangst» var vel ikke av de mest fantastiske, men på Lom fant jeg ut at biblioteket driver utstrakt fysisk informasjonsutlevering, selv med stengte dører! Dessuten skal biblioteket være bekvinnet med 3 vise kvinner – så det var riktig synd og skam at reisefølget og jeg ikke klarte å sikte oss inn på åpningstidene!

Askim bibliotek ble selvsagt sjekket opp, men da lå kamera hjemme og hvilte, så det ble bare en rusletur rundt i nyinnflyttet lokale og en kraftig beundring av ny logo, nett og bokmerker!

Turen uttaskjærs ble i år lagt til Portugal, nærmere bestemt Cascais og der fant jeg både hovedbibliotek

og barnefilial. Barnefilialen lå i en nydelig park like ved et stort boligområde – og selv om det ikke er noen mennesker på bildene – ja så var det liv i røra inne:-)

– og parken – stor, fredelig og plass til mange slags aktiviteter…

Kunne godt ha tenkt meg å jobbe i slike omgivelser, ja…

På seinvakten i går gjorde en låner meg oppmerksom på at en sommerfugl hadde kommet seg inn og flagret muntert omkring i utlånet. «Det betyr lykke å få en sommerfugl inn i huset», sa hun. Man kan bli ganske lett til sinns når en sitter der og betrakter den ganske vinglende, kanskje ubekymrede og flagrende ferden gjennom lokalet.  Hva skulle denne sommerfuglen her?  Snuse inn den herlige lukten av bøker? – varmen fra datamaskinene eller var det tilfeldighetenes frie spill som fikk den til å fyke inn gjennom vinduene?  Jeg vet ikke hvor den til slutt tok veien, men det er grunn til å tenke på om det ikke er en lykkelig opplevelse også for en sommerfugl å komme inn på et bibliotek?

I dag har jeg visst begått hærverk på offentlig eiendom! Det var et absolutt uhell, men ikke desto mindre… I følge mine medarbeidere tilhører jeg det upperste sjiktet av telefonpratere.  Jeg kan snakke i telefonen med hvem det skal være i uendelige tider, sier de.  Dette skriver jeg bare for å understreke at jeg på ingen måte har et vanskelig forhold til telefonen, snarere tvertimot! I dag skjedde det som ikke burde skje… jeg slapp telefonrøret ned på telefonapparatet og dermed gikk skjermen i svart, lyden – den herlige ringetonen, summetonen som er min åpning ut mot verden ble borte! Jeg prøvde da alle gode råd som jeg har fått ved lynnedslag, strømbrudd osv. men hjalp det? Jeg ringte support, IKT-sjefen og la fram mitt uhell. Da kom det fram at siden jeg bedrev hærverk på denne måten ble det trekk i lønna og minus i snilloggreipikeboken, dessuten fikk jeg klare meg uten telefon til i morgen! Jeg prøvde å få mannen til å forstå at dette kunne bli en svært traumatisk dag for meg, men hørte han på det øret??? Jeg har nå overlevd, takketvære privat mobil, så håper jeg på rask hjelp i morgen – veldig rask hjelp!

Ja, den var faktisk slutt forrige mandag! I uka som gikk har jeg da også vært mer eller mindre i sjokk hver gang klokka har ringt om morgenen. I helgen klarte jeg å overbevise meg selv om at helg er nesten som ferie, bare veldig mye kortere. Dette var ikke noe sjakktrekk! Jeg er fortsatt i lett feriemodus og klarer ikke ta innover meg at: det er IKKE lurt å legge seg så veldig seint, for klokka VIL ringe før man aner! Lesing på senga til langt på natt straffer seg med bæreposer under øynene! Og jobben disker opp med noen saftige frister på innlevering av budsjett en dag ikke lenge unna. Jeg har funnet ut at denne siste uka med sommeråpent skal jeg øve meg på den vanlig vinterrutinen, dvs. stå opp slik at jeg har tid til å drikke morgenteen og pusse tenna før jeg har kommet på jobb. Blir tøft dette…

Jeg er nå i ferd med å innta feriemodus. Dvs – ferien begynner ikke før imorgen, nå er det helg – men tanken på at jeg ikke skal på jobb i morgen og uendelige tre uker framover, gjør at tempoet blir hakket saktere enn i vanlige helger. På biblioteket har som tidligere blogget åpningstiden krympet til det halve, men har feriemoduset påvirket besøket? Langt i fra! I disse få timene vi har åpent klemmer folk seg inn og låner bøker, filmer og tidsskrift i bunkevis. Dessuten forklarer mange hvorfor de umulig kan levere bøkene tilbake innen forfallsdato! Trikset er da å spørre, når vil du levere? Dette gjør en del lånere ganske perpleks, de stirrer på meg: mener hun alvor? – så begynner de å telle, når kommer de faktisk tilbake og når (helt avgjørende) er de i stand til å komme på biblioteket etter en knallhard ferietur (det tar på å ha ferie, alle vet dette!). Når de da nevner en dato, blir det den, pluss et par dager til, man vet jo aldri… Folket vandrer ut av biblioteket og føler de har fått spesialsørvis – jaja, bare det virker er alt fint.

Min egen ferie skal bli av det rolige slaget, bare jeg klarer å bestemme meg for hvilke bøker jeg skal ta med meg. Huset blir passet på av hjemmeværende barn, så da slipper jeg å tenke på å tømme kjøleskapet – det går helt av seg selv! Men hvilke utvalgte bøker skal jeg ta med? Det handler om hvor mange, vekt og ikke minst innhold! Hvis en av dem blir sauset inn av solkrem og sand, hvor lei meg blir seg på en skala fra 0 – 10? Hvis jeg låner bort en av dem og noen lager eselører i den, tåler jeg det? Dette er hjerteskjærende og vanskelig!

Så er det hagen! Nå begynner rosene å blomstre for fullt, Louise Odier (på bildet) har aldri hatt så mange knopper, skal jeg virkelig reise fra disse åpenbaringene? Klart jeg skal, de er jo remonterende, og det er flott å komme seg ut av det daglige dont, men det er en plage før valgene er tatt og kofferten virkelig pakket…. God ferie, får jeg vel si da!

Når noen kommer og forteller meg om bøker de har lest pleier jeg å høre høflig, men litt adspredt etter. Som Predikeren sier: «det er ikke ende på all bokskrivingen» – og mye er sånn passe. Men så er det disse gangene når noen skinner av glede over en bok eller en fortelling eller en litterær oppdagelse. Det er da jeg blir nysgjerrig, må finne boka eller fortellingen og i det minste bla og «snuse» på teksten. Siste opplevelse av denne sorten var da noen fortalte om å lese Torgny Lindgrens Merabs skönhet. Denne samlingen av fortellinger er ikke lett å få tak i! Jeg har vært innom flere bokhandlere, sjekket biblioteket, men endte opp med et fjernlån. Iherdigheten hadde absolutt sin belønning! En fantastisk samling  fortellinger med en fortellerstemme som brer landskap og personer framfor deg og inviterer deg inn. Jeg ble betatt av Merabs skönhet, selvsagt, men det var jo så mange flere nydelige, inderlige og vakre fortellinger. Dette er en av de bøkene jeg håper at jeg glemmer fort, slik at jeg kan lese den en gang til – snart!