Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

I går var det planleggingsmøte for Neptunseminaret 2011. Tidligere seminar har vært bra og deltakerne har stort sett vært fornøyd, men hvordan toppe, toppe og toppe det som har vært? Når fag- og folkebibliotek skal finne felles interesser, hvor går vi da? Til den digitale verden, til møtet med de som bruker oss. Fag- og folkebibliotek ser ut til å få flere likhets- enn ulikhetstrekk i dagens landskap. Vi møter studentene der de bor og sammen med fagbiblioteket prøver vi å finne gode løsninger for litteraturforsyningen. Studentene som kommer til vårt bibliotek,ser på meg med store øyne når jeg forteller at for å lese denne digitale teksten må du oppsøke høyskolebiblioteket og lese fra deres maskiner.  De unge sier oftest : oki, smiler og går. Etterutdanningsstudenten prøver å holde styr på en vilter krabat og to andre som krangler om hvilken film de skal låne. Hun ( det er alltid en hun) ser på meg og spør om teksten finnes som bok – og kan du skaffe denne fort. Det er da en god kontakt med fagbiblioteksida kan vise at vi har en felles visjon og den funker!

Hva har dette med Neptunseminaret å gjøre? Ikke annet at det er et spennende tilbud, en mulighet for fagligpåfyll for begge parter og en arena for stimulerende møter. – og nå har jo Thomas fikset et nettsted, bare til å følge med altså!

PS. Har jeg sagt at jeg gleder meg rått til Neptunseminaret 2011?

PPS: – og at seminaret har flyttet fra Neptun hotell til Terminus? – bedre plass, flere kan delta!

Planen for oktober var å skrive, lese, ha ferie, men av disse tre gode tiltakene ble det bare lesing og ferie det ble noe av.  Jeg har idag slitt meg gjennom de siste sidene av Hjertets sted av Steinunn Sigurdardottir. Boka måtte leses til neste møte i Nordhordland Litterære Selskap og siden det var jeg som ivret for at vi skulle lese denne boken, så bør jeg i det minste ha lest boka! Tilsvarte boka forventningene? Forfatteren fikk pris for boka, men for meg hjalp ikke det i det hele tatt. Her var det for mange tilbakeblikk, samtaler med hovedpersonens døde mor og at man skal bruke over firehundre sider på å komme seg fra Reykjavik til Øst- Island, jaja… Jeg trenger nok en luftig og inspirert samtale med Selskapets medlemmer for å få et visst perpektiv på denne boka.

Ferien fikk, takket være streik i Frankrike en litt annen utvikling enn planlagt. – for hvem tenker på å sjekke nettsidene til flyselskapet for å se om flyet er kansellert eller ikke? Vi gjorde ikke det – og gjett om hakasleppet meldte seg da vi kom på flyplassen og så at flyet til Alicante var kansellert! Etter mye om og men ble vi omdirigert til London/Stansted og utsikt til to overnattinger på engelsk jord! Slik ble det og da kan man jo ta en tur til Cambridge. Nyte byen, bibliotekene og en pub – jepp – slik ble det. Vi klarte å kaste oss inn i the Wren library og det er da man blir grepet i å tenke a) her trenger man ro i sjelen for å jobbe eller b) kanskje får man ro i sjelen av å jobbe her? Høytidsstemningen var sterkt tilstede.

Da er det anderledes med Cambridge Public Library! Et bibliotek midt inne i et travelt handlesenter, stort og innbydende – en oase for folket!

Blått teppe (!) på gulvet – er det mulig? Men så er dette England – oh yes! Jeg håper støvsugerne er noen skikkelige råtasser både maskin og menneske!

Etter på ble det mest sol, kaffe og langsomt liv i El Campello – ikke så ille …

Og så litt oversikt over byen…

Jaja, november kan også bli bra…

I dag var jeg på en inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket der temaet var: Kva vil vi med biblioteknettstaden? Vet vi det? Når de glupe hoder på fyb har pønsket ut en slik tittel, sier det kanskje noe om at mange har nettsider som ikke er så målretta? At det ikke er tydelig hva som er budskapet og hvem et eventuelt budskap er retta mot? Vi vet nok hva vi vil med nettsidene våre, bare vi får tenkt oss litt om, tror jeg. Problemet, som kanskje ble best illustrert under samtalen på slutten av dagen, er at vi vil ha gode funksjonelle sider som koster oss lite i tid og arbeid. Slik er ikke opplegget, dette burde vi vite! Alle sider, blogger, kvitringer og sosiale medier «all over» krever en viss innsats av tenking, skriving og oppfølging – og da blir heller spørsmålet, tar vi oss tid til dette? Må vi ta oss tid til dette?

Anne Liv Tønnesen, programsjef på Sølvberget, snakket inspirert til oss om deres tenkning omkring kommunikasjonsstrategien de har laget og hvordan denne gir seg utslag i grafisk utforming, fargebruk og publisering. Det store spørsmålet blir: hvordan ta aktiviteten til fem programavdelingansatte, med et bra stort markedsføringsbudsjett og skalere ned til et lite bibliotek med totalt 2,69 ansatte, med et usynlig markedsføringsbudsjett? Er det en latterlig sammenligning? Gjerne det – en god latter forlenger livet sies det, men jeg skal lese kommunikasjonsstrategien og ta i bruk de små grå for å pønske ut hva vi kan gjøre for å nå ut til vår mest aktuelle målgruppe.

Et annet ord som dukket opp var Litteraturhus, for Anne Liv sa at pr. dato var Stavanger bibliotek Rogalands Litteraturhus. Jaha, tenkte jeg, da bør vel jeg erklære Meland bibliotek for Melands Litteraturhus jo før, jo heller! Det er jo litteraturformidling til mange forskjellige grupper vi holder på med! Vi kan absolutt utvide repertoaret av tilbud og aktiviteter, men kanskje først og fremst tenke på hvem vil vi nå og hvordan skal vi gjøre det? – og da er vi tilbake til biblioteknettstaden – nødvendig, arbeidskrevende – men ikke mer enn at det må la seg gjøre, kanskje først og fremst som et samarbeid? Vi trenger å være flere som kan hei hverandre frem til å innta ny kunnskap og nye ferdigheter. Lena Glesnes skrev i Emneord: Bibliotekene trenger et posthorn, en samlende logo, mens andre tenker «La de tusen blomster blomstre»… Kanskje vårt felles merke skulle være levende nettsider med tre tydelige I-er inviter, inspirer, informer – som Lena G så vakkert sa det?

I dag har husbonden dratt meg med ut på tur i strålende høstvær, med kaffe og kringle i sekken, ett kamera på deling og kleskoden helt i tråd med omstendighetene. Dagen før, lørdagkveld litt nede i vinglasset, hadde vi blitt enige om at vi skulle gå en tur. Opp på et fjell, sa mannen. Tellevikfjellet, sa jeg ( der kan vi kjøre nesten opp til toppen). Et ordentlig fjell, sa mannen, Gaustadfjellet! Siden jeg ikke visste noe om omtalte ordentlige fjell, så sa jeg OK – og slik ble det. Vi kjørte til Gaustad og mannen begynte å kikke oppover fjellsidene, han så etter stien og jeg begynte å ane at et ordentlig fjell har noe med oppstigning og høyde å gjøre. Er det bratt, sa jeg. Ja! Sa mannen og smilte, men det kommer til å gå så bra! Jaha, tenkte jeg det ikke! Her har vi et typisk tilfelle av toppomani. Toppomani er ei kjent sjuke hos mange vestlendinger, ser de en topp, MÅ de opp på den. Det finnes ingen helbredende kurer, medisiner eller operasjoner, man kan bare håpe på alderdommen og selv da kan man ikke være på den sikre siden. Vel, stien var lokalisert og vi begynte oppstigningen. Først var det en tilforlatelig vei, bratt men helt grei. Så gikk den over til sti, stadig oppover og noe mer kronglete. Innimellom var det noen åpninger som viste at her var det slukt adskillige høydemeter, så vi gikk muntert videre. Etter et par kraftige stigninger hvor jeg halte meg opp etter bjørk, lyng og einer kom vi opp på en topp. Oppe, hurra, ferdig med den turen! Hvor kan vi drikke kaffe? Det var da han sa: dette er ikke toppen, den er et par topper videre. Jeg klarte ikke uttrykke noe annet et par dype knurr, men de gjorde et visst inntrykk, siden mannen følte trang til å forklare at: «På Vestlandet er det alltid ein topp bakom ein annan, det er rein bonus om det skulle vise seg å ikkje vere slik»! Dette var en alvorlig mental nedtur, men etter litt områing gikk vi videre oppover, nedover, bortover, oppover… osv. Nesten oppe på høgstetoppen, traff vi en mann som hadde løpt(!) fra den andre siden av fjellet og nå skulle ned der vi kom fra for «vår» sti var «meir langvillig» dvs den gikk mer bortover enn den andre som var «temmele bratt». Vi gikk videre og var igrunnen enige om at vi holdt oss på «vår» sti, mer enn bratt nok for meg! Vi nådde toppen, 317 moh! Himmelsk kaffe! – og joda utsikten var ikke værst!

Etter at eg hadde publisert svara på alle desse kronglete spørsmåla om lesing osb – var eg letta og glad heilt til eg kom på at nokon skulle utfordrast og! Skal eg som er eit fredeleg menneske føre desse kvalfulle spørsmåla vidare? No har runddansen gått mellom dei bloggarane eg les mest, men då kom eg på Margrethe i Hagen i skogkanten, ho må kunne ta desse spørsmåla på strak arm! – og når eg tenkjer litt meir så har me den gode HPL som både les og skriv. Det skulle vere tre, men sidan eg allereie har sabotert nokre av spørsmåla, så let eg det vere med desse to! Eg ønskjer lukke til . og ver ikkje altfor sint på meg neste gong me treffast…

Jeg har blitt tagget av Eva som har funnet ut at jeg bør si noe om mine lesevaner – på nynorsk! Sidan Eva er ei grei jente og ihuga golfspelar, så gjer eg det det, sjølv om eg vil no si at det kostar meg litt å si noko systematisk om lesinga mi. Grunnen er enkel: eg les for tida etter reint lystprinsipp. Snakkar nokon entusiastisk om ei bok, grip eg straks fatt i ho og sjekkar om ho har noko å seie meg. Har ho det legg eg ho i ein av to stablar. Stabel ein: skal lesast straks, kanskje før den eg les no, Stabel to: skal lesast seinare – kanskje når det er ein ferie i sikte. Sidan eg er så heldig å jobbe på bibliotek, tar eg med meg bøker i begge kategoriar og stablar dei, heime – så veit eg kor dei er. Eg er god på fornyingar – vil berre undrestreke det!

Ja, så var det desse taggespørsmåla: Kva for bok les du akkurat no? Eg les Døren av Magda Szabó, ei sterk anbefaling frå andre i personalet. Boka har faktisk vore ei god stund i stabel to, men truslar om at folk spurte etter ho, gjorde at eg starta lesinga og det er ei strålande forteljing om hushjelpa Emerenc, hanhunden Viola og familien ho arbeidar for. Emerenc har ei brokete fortid, ho slepp ingen innanfor døra si (med  unnatak av oberstløyntanten) og ho gjer familien ho arbeidar for heilt avhengig av seg. Frua i huset som er forteljaren blir heilt besatt av nyfikne av kva som er bakom døra, men Emernce latar som ingenting og fortel ho heller dei villaste historier om livet sitt. Eg er no halvvegs i boka og ser fram til resten. Ja, som fleire av dei «tagga» har skrive, så les også eg fleire bøker samstundes. På senga les eg Margaret Atwood si diktsamling Eating fire og når  eg skal ta bussen og må ha ei lett bok les eg Torgny Lindgren: Pölsan – problemet med den er at eg fniser høgt og det høver seg ikke for damer på min alder – særleg på bussen.

Kor likar du best å lese? Oj, vanskeleg! Stolen på arbeidsrommet mitt? Senga? Sofaen i stua? Det blir nok Sofaen i stua – der er eg lengst vekke frå TV-en, tepper og puter nok og nærleik til kaffe, te, vatten og anna ein kan få bruk for. Jau, sofaen!

Kva for bok skulle du ønske kunne blitt filmatisert? Ingen! Eg får ein utmerka film i hovudet kvar gong eg les, dessutan er eg ein visuell pingle. Eg lever meg inn i alle slags filmar, drøymer (dvs har mareritt) om dei om natta, og synest det meste er skummelt når det kjem på film.

Kva er favoritt boka di? Dette er eit umogeleg spørsmål – det er enklare med: nemn nokre store lesaropplevingar: Då kan eg nemne: Don Quiote, Hellemyrsfolket, Uroens bok (sjølv om eg enno ikkje er ferdig med ho), Det suser i sivet ( eg vert framleis heilt mjuk i hjartet når eg tenkjer på Mold og Vann Rotte), av Jon Fosse: Hundemanuskripta særleg Huff og huff, og Nei og nei, Sola klappar meg og diverse bøker av Margaret Atwood…

Er det nokre bøker du ser fram til å lese dei neste månadene? Ja…. Kva for bøker? Ei av svigerdøtrene mine har lånt meg Barnepiken av Kathryn Stockett, (som Knirk har blogga om) den har jo «alle» lese, men eg skal no dilte etter så den skal nok lesast snart. Eg skal lese fleire av Torgny Lindgren m.a. Norrlands akevitt og Per Olof Enqvist står på programmet. Nordhordland Litterære Selskap les islandsk i år og då skal det vel lesast eit par bøker til før vi rundar nytt år og nytt land.

Kva syns du er den finaste forsida på ei bok? Eg trur du er galen! Det er ikkje mogeleg å svare på noko slikt! Det er klart forsider er viktige, men eg synest at heile inntrykket boka gir er vikitgare. Korleis er utstyret? Trykken, papiret – er det illustrasjonar, korleis er pagineringa, tåler boka å bli lesen, frakta rundt og ha mitt favoritt bokmerke mellom sidene utan å få hakk i papiret?

Det tok litt tid å svare på alle desse ransakande spørsmåla, men no er eg i mål og skal feire med å slenge meg på sofaen med ei god bok!

I sommer leste jeg Nattog til Lisboa av Pascal Mercier (psevd – men la han nå for all del ha det). Da avreisen til Lisboa nærmet seg hadde jeg bare hundre sider igjen og valgte å la boka bli hjemme, noe jeg i ettertid er svært glad for. Denne boken er av noen blitt sammenlignet med Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. Hvis man er på jakt etter bøker om bøker, så kan jo dette stemme, men ellers ville jeg følt meg lurt. Historien om Raimund Gregorius er ikke jakten på en bok, men heller jakten på sitt eget liv og jakten på forfatteren (Amadeu Prado)som skriver slik at å sette seg på toget til Lisboa blir viktig, ja, nesten uavvendelig. Omtalene av boka har vært mer på den lunkne siden, men jeg hadde noen herlige timer og fant noen setninger her og der som var til å klippe ut. (Gjorde det ikke!)

«Det var de menneskene som leste, og det var de andre» (s.82)

«Ved daggry neste morgen, den første dagen i november, gikk jeg til buen av enden i Rua Augusta den vakreste gaten i verden.» Skriver Prado, forfatteren Gregorius prøver å forstå og finne ut hvorfor han handlet som han gjorde for lenge siden. Det blir en ekstra dimensjon til lesingen når jeg faktisk har gått gjennom hele Rua Augusta, kjøpt kaffe og vin i et av de eldste utsalgene i byen,

sett på folkelivet og den vakre buen nede mot havnen.

En bue som fører til plassen og en hel buegang, som på en varm ettermiddag er kjølig og lokker meg til å bli, akkurat som Prado – glemme tanken på å reise fra Lisboa.

Et siste sitat: «Altså er ordet menneskenes lys,» sa han. «Og tingene finnes først riktig når de blir uttrykt i ord» » Og ordene må ha en rytme,» sa Gregorius, » en rytme som for eksempel den ordene til Johannes har. Først da, først når de er poesi, kaster de virkelig lys over tingene. I ordenes skiftende lys kan de samme tingene jo se helt ulike ut» (s.388)

Jeg går gjerne på bibliotek, året rundt! Ett av feriens høydepunkt er å se på bibliotek på steder og i byer som vi besøker. Noen ganger kan man få de herligste opplevelser når man treffer på nydelige bibliotek eller overraskende løsninger på hvordan man gir bibliotektjenester til folket. Årets «fangst» var vel ikke av de mest fantastiske, men på Lom fant jeg ut at biblioteket driver utstrakt fysisk informasjonsutlevering, selv med stengte dører! Dessuten skal biblioteket være bekvinnet med 3 vise kvinner – så det var riktig synd og skam at reisefølget og jeg ikke klarte å sikte oss inn på åpningstidene!

Askim bibliotek ble selvsagt sjekket opp, men da lå kamera hjemme og hvilte, så det ble bare en rusletur rundt i nyinnflyttet lokale og en kraftig beundring av ny logo, nett og bokmerker!

Turen uttaskjærs ble i år lagt til Portugal, nærmere bestemt Cascais og der fant jeg både hovedbibliotek

og barnefilial. Barnefilialen lå i en nydelig park like ved et stort boligområde – og selv om det ikke er noen mennesker på bildene – ja så var det liv i røra inne:-)

– og parken – stor, fredelig og plass til mange slags aktiviteter…

Kunne godt ha tenkt meg å jobbe i slike omgivelser, ja…

På seinvakten i går gjorde en låner meg oppmerksom på at en sommerfugl hadde kommet seg inn og flagret muntert omkring i utlånet. «Det betyr lykke å få en sommerfugl inn i huset», sa hun. Man kan bli ganske lett til sinns når en sitter der og betrakter den ganske vinglende, kanskje ubekymrede og flagrende ferden gjennom lokalet.  Hva skulle denne sommerfuglen her?  Snuse inn den herlige lukten av bøker? – varmen fra datamaskinene eller var det tilfeldighetenes frie spill som fikk den til å fyke inn gjennom vinduene?  Jeg vet ikke hvor den til slutt tok veien, men det er grunn til å tenke på om det ikke er en lykkelig opplevelse også for en sommerfugl å komme inn på et bibliotek?