Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Mormor til salgs

bentebing

ingen kommentarer

24. februar 2022

Ah, hvilken herlig bildebok Rebecca Wexelsen, forfatter og Ella Okstad, illustratør har skapt!

Hver onsdag henter mormor Nelly i barnehagen. Det er den verste dagen i uka, synes Nelly. Hun gjemmer seg så godt hun kan, men likevel finner mormor henne. Da er det bare å kle på seg og gå hjem til det skumle huset til mormor. Mormor serverer stinkbillestuing, fiskegrøt og andre ekle retter som Nelly absolutt ikke liker. Mormor liker ikke barn som hopper og danser, ler høyt og lenge, roper høyt eller snurrer rundt og rundt til de faller. Nelly må gjøre det hun liker aller minst når hun er hos mormor: hun må være så stille som mulig. En dag Nelly er på besøk hos mormor får hun øye på et skilt: Til salgs, står det. Kanskje hun kunne selge mormor? Hun låner skiltet og skriver: Mormor til salgs. Det er flere barn som kommer innom for å sjekke ut mormoren, men hun skremmer vettet av den ene etter den andre helt til Jens kommer. Han vil virkelig gjerne ha en mormor. Han vasker hendene slik mormor liker at barn gjør, men han stiller spørsmål, veldig mange spørsmål og plutselig viser det seg at mormor hadde et liv før Nelly kom til. Mormor elsker elefanter. Hun kan masse om dem og når Nelly og Jens leker elefanter og krabber omkring i stua, så nå er livet helt flott synes mormor og Nelly.

Dette er en fin, allmennmenneskelig fortelling om relasjoner. Det hjelper ofte at en utenforstående kommer inn og stiller intereserte spørsmål slik at en ny vinkling kan opprettes, slik vi ser forfatteren bruker Jens til. Her er det mye å snakke om for voksne og barn. Det er stoff til ettertanke og det er situasjoner å more seg over. Nelly er et melaninrikt barn og dem er det ikke mange av i norske bildebøker, veldig bra! Det er mange detaljer i illustrasjonene og Okstad har gjort mormor stor, trygg og stødig selv om hun har noen særdeles fikse ideer. Fin humor og en god fortelling. Anbefales! jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Ekkoland

bentebing

ingen kommentarer

22. februar 2022

Med Ekkoland debuterte Per Petterson som romanforfatter i 1989. Det er utrolig fasinerende å lese denne boka etter at jeg har lest om Arvid igjennom flere senere romaner. Det er som kimen til de følgende bøkene med Arvid i førersetet ligger klar i denne boka. Arvid reiser til Danmark med muttern, fattern og Gry for å besøke og bo hos besteforeldrene. Besteforeldrene bor i en liten leilighet over melkeutsalget som bestemoren driver. Arvid observerer besteforeldrene og foreldrene. Han er tolv år og på vei til å oppdage flere av livets sider. Han sykler med bestefaren og leverer ut melk, han er med på verkstedet til hans, men å delta med å spikke noe selv, nei det er ikke Arvid sin greie. Han vil helst se på når bestefaren lager fine møbler og dekorerer dem. Han ser konfliktene som bygger seg opp mellom foreldrene og mellom dem og besteforeldrene. Han undersøker påstander og finner ut at flere av dem bare er brukt som skremmeskudd for at han skal holde seg unna. Gry får en kjæreste og Arvid følger med på spillet mellom de to. Familien flytter til en liten hytte etter flere uker med innestengte konflikter i leiligheten og bare et hendelig uhell med Arvid redder dem fra gassdøden. De redder seg ut og ligger i gresset utenfor og ler. De lever fortsatt og det er godt, tross alt.

Da jeg leste boka ble jeg oversvømt av sommerbilder fra min egen barndom, det var nesten overveldende. Jeg kunne nesten kjenne lukt, smak og den særlige trettheten en føler på når en har syklet opp en svakt stigende, lang dansk bakke. Petterson klarer å få fram et sterkt nærvær i beskrivelsene av hus og folk, relasjoner og konflikter.

Hvorfor heter boka Ekkoland? Er det ekko av det som har vært som ennå klinger mellom menneskene som er trengt sammen i en liten leilighet? Er det ekko av oldefaren som kom fra Italia og satte sine biologiske spor i generasjoner framover? Det kan man diskutere.  Han skriver så overbevisende at det er en fryd å lese.

Den beste av alle verdener

bentebing

ingen kommentarer

7. februar 2022

Den første boka jeg leste av Anthony Doerr var Alt lyset vi ikke ser , boka han fikk Pultizer-prisen for. Jeg var temmelig betatt av den boka og jeg må si at jeg hadde store forventninger til Den beste av alle verdener. 

Romanen er delt opp i tre tidsepoker, en del handler om Anna og Omeir under beleiringen av Konstantinopel i 1453, en del er satt til vår tid som handler om tenåringen Seymour og krigsveteranen Zeno og den tredje delen om Konstance på fjorten år som befinner seg på et interstellarisk skip noen tiår fram i tid. Det er den fiktive fortellingen av Antonius Diogenes (også fiktiv person og ikke filosofen) Kokoland i skyene som knytter de tre tidsepokene sammen.

Vi møter først Anna som bor sammen med søsteren i et hus der de broderer klær til de geistlige. Anna er en kløne på det området, men hun har en veldig sterk kunnskapshunger slik at hun lærer seg gammel-gresk. Når hun kommer over en liten bok med teksten fra Kokoland så gjemmer hun den som er viktig skatt. Omeir er født med hareskår og bor sammen med sin mor og bestefar i villmarken. Barn som ble født med hareskår ble sett på som demonbesatte og skulle settes ut i skogen, men bestefaren maktet det ikke, derfor bosatte de seg langt vekk fra folk. Omeir har to krafitge okser og sammen med dem blir han tatt med i sultanens krigstog mot Konstantinopel. Han har et eget lag med dyrene, men det er et hardt liv.

I tiden som omhandler vår tid møter vi først Zeno og hans far. De flytter til Idaho der faren får en jobb, faren får seg en kjæreste og de flytter inn hos henne. Da andre verdenskrig begynner og USA kommer med i krigen, melder faren seg til tjeneste, men han dør etter kort tid. Zeno blir boende hos farens kjæreste Mrs Boydstun. Han blir sendt til Korea under koreakrigen og der blir han tatt til fange. I leiren treffer han Rex som lærer ham gammel-gresk. De lider forferdelig og Rex rømmer. Zeno blir igjen i leiren, men til slutt blir de befridd og kommer tilbake til USA. Zeno begynner å oversette fortellingen Kokoland i skyene. Vi møter også Seymour som bor sammen med moren Bunny. Seymour er oversensitiv for lyder og han vil helst være alene. Han finner en ugle som kan kaller Trofastvenn, men når utbyggere raserer skogsområdet ved huset deres forsvinner Trofastvenn og Seymour blir besatt av hevn på grunn av dette.

I tidsepoken som ligger fram i tid møter vi Konstance som bor i romskipet Argos sammen med foreldrene og 49 andre barn og voksne. De er på vei mot en ny planet og de vet at de ikke vil komme fram før det har gått flere generasjoner. Konstance går på skole, får oppleve biblioteket med all kunnskap i verden. Faren dyrker grønnsaker og moren syr og reparerer draktene de går med. Det kommer en sykdom inn i skipet, noe som egentlig skulle være umulig, men flere dør og faren til Konstance får henne inn i et sikkert hvelv med nok mat til flere år. Hun blir låst inne og må holde seg der til sykdomsfaren er over. Hun bruker biblioteket og finner fram til fortellingen Kokoland i skyene. Konstance er en smart jente og hun begynner å undre seg over hendelsene hun har blitt vitne til. Er de virkelig på vei ut i verdensrommet eller…?
Dette er en roman med mange personer, men det er relativt greit å holde dem fra hverandre fordi kapitlene er tydelig adskilt. Boka er på tett oppunder 700 sider og jeg må innrømme at det var en stund midt i jeg lurte på om jeg virkelig skulle gidde å lese den ferdig. Heldigvis kom jeg meg over den kneika og leste boka ferdig. Når jeg tenker etter, var den verdt innsatsen. Det er en fasinerende måte å skrive på med fortellinger knyttet til de ulike tidsepokene og de av oss som har lest Maja Lunde sine bøker er godt kjent med metoden. Den svakeste delen synes jeg er fortellingen av Konstance og fremtidsvisjonen. I det hele tatt kommer vi ikke så tett inn på personene, men det er en lettlest roman. Doerr skriver bra og han sier han har skrevet boka som en hyllest til alle bibliotekarer både de som var, er og skal komme. Med den begrunnelsen er det jo umulig å ikke anbefale boka!

Julegrisen

bentebing

ingen kommentarer

25. januar 2022

J.K. Rowling har skrevet Julegrisen, en barnebok med mye fantasi og kjærlighet, en bok til å bli skikkelig glad for, fordi den gir så mange muligheter til gode samtaler om hva som virkelig er viktig her i livet.

Jack har en kosegris som heter Gisse Gis, eller GG i det daglige. GG er myk, lukter vidunderlig og forstår alt uten at Jack må si noe. Han har store nok armer til å tørke vekk tårer og han er en trofast venn. Jack bor sammen med mamma og pappa og alt er fint til en dag pappa reiser sin vei. Jack er veldig lei seg, og GG forstår ham. Mamma vil flytte nærmere foreldrene sine på grunn av jobben og Jack sier ikke noe for å være grei. Han begynner på en ny skole og der får han Holly som lesepartner. Holly er kjempegrei, hun trener for å komme til OL. Mammaen til Jack treffer Brendan en mann som hun etterhvert gifter seg med. Brendan har en datter, det er Holly, men Holly som stesøster er noe helt annet enn Holly som lesepartner. Hun er sint og sur hver gang hun er i Jack´s hus. På en biltur med Jack´s bestefar kaster hun GG ut av vinduet mens de kjører på motorveien. Jack er knust, han vil ut og leter etter GG. Bestefar går ut og prøver å finne GG, men… Jack får en ny kosegris, men ingen kan erstatte GG. Han kaster grisen fra seg, vil rive av den hodet og dunker den i veggen. Jack er utmattet og sovner. Det er natt til julaften da han våkner og oppdager at lekene hans snakker med hverandre. Det er magi og alt kan skje. Jack får dårlig samvittighet fordi han ble så sint på Julegrisen og han ber Julegrisen om å hjelpe ham å finne GG. Det vil Julegrisen og sammen reiser de til De forsvunnes land. De kommer til Forlagt, Bruk og kast, Synd det er vekk, Dynga for de ubegråtte, De savnedes by og De høyt elskedes øy. De må passe seg for Forsvinneren for om ham oppdager dem, da er de virkelig ille ut. Forsvinneren har noen skumle medhjelpere som de også må se opp for og da er det ikke enkelt å være en liten gutt og en kosegris.

Rowling kan magi, hun er på sitt beste når de to figurene hennes vandrer rundt i De forsvunnes land og stadig treffer på nye og skumle utfordringer, men det ender aldeles vidunderlig riktig. Anbefales selvsagt til Harry Potter fans, men og til de som bare vil ha en koselig høytlesningsbok.

Vridd

bentebing

1 kommentar

21. januar 2022

Vridd er Reidun Elise Foldøy sin første roman. Hun debuterte med en novellesamling Ein stad å møtast som hun fikk mye skryt for. Jeg fikk Vridd  som leseeksemplar og hadde nok noen motforestillinger, for orket jeg å lese en fortelling om handikap, sykehus og lidelser? Jeg er i sannhet en pingle når det gjelder slike tema, men boka så tiltalende ut, ikke så mange sider og jeg bladde litt fram og tilbake før jeg satte i gang. Jeg angret ikke!

Det først og fremst Hjørdis som er hovedpersonen i romanen, men også moren har sin plass i denne. Hjørdis sin mor, blir omtalt som mora og er igjennom hele romanen en klangbunn for Hjørdis. Mora går på Griegakademiet, forelsker seg og blir forført av den berømte fløytevirituosen Ortnevik. Hun blir gravid, Ortnevik er gift og har barn, men lover at han skal gi barnebidrag. Han omkommer imidlertid i en trafikkulykke og mora og Hjørdis må klare seg selv. Hjørdis er født med dobbelt klumpfot. På 1970-tallet som er tidsrammen for romanen, var det en helt annen behandling av barn på sykehus enn vi opplever i dag. Legene var gudommelige, reglene på sykehuset rigide og hensynet til barnets følelser var ikke en prioritet. Dette beskriver Foldøy godt og levende. Hun får fram både smerten mora føler over å måtte forlate Hjørdis på sykehuset. Først som spedbarn og seinere som skolejente når feilbehandlingen gjør seg gjeldende og nye, smertefulle operasjoner må tas. Hjørdis savner mora, savnet livet hjemme med besteforeldrene og skoledagene med venninnene. Hun er likevel interessert i de andre jentene som ligger på samme rom på sykehuset og heldigvis for Hjørdis er hun et åpent og imøtekommende barn. Hun klarer å se styrkene og svakhetene hos de andre og kan glede seg over små lysglimt i en ganske så traurig hverdag.

Det er noen heftige scener fra sykehuset som får meg til å sperre opp øynene.  Hjørdis blir sittende på en gang alene for å vente på at hun skal vises fram for studenter. Mora vet ingenting og Hjørdis skjønner heller ikke hva som foregår. Etter operasjonen får hun for mye morfin og går fra altfor mye til altfor lite smertelindring. Jeg tenker: Er det mulig… og så tenker jeg: Ja, det er det sikkert. Denne romanen gir oss en sterk historie som det er bra at blir fortalt. Anbefales. Tine har skrevet en fin omtale på sin blogg.

I form med tapiren

bentebing

2 kommentarer

14. januar 2022

Jakob Martin Strid er forfatteren bak flere av favorittbøkene i familien. Denne gangen får vi møte Tapiren, Mimbo Jimbo, Geparden, Krokodillen, Mumbo Jumbo, Austin og Minna som alle er i bursdagsselskapet til Lille Tiger. Tapiren eter seg igjennom en uhyrlig mengde mat og er rett og slett ute av form når de skal leke, for leking må til når det er selskap. De leker gjemsel. Minna teller og alle løper og finner et gjemmested, men hva med Tapiren? Når han endelig kommer seg opp trappen er alle de gode gjemmestedene opptatt og han må dyttes ned i en eske. Minna får en lett jobb med å finne alle og de går for å drikke saft. De oppdager ikke at Tapiren er borte før de hører rop om hjelp. Da kommer krokodillen på at de dyttet ham ned i en eske. De får Tapiren ut av esken, men da er han blitt en firkant! De sleper han ut og ned trappen, men krokodillen mister taket og Tapiren dumper ned trappen. Oj, nå har han blitt til en femkant eller pentagonprisme som Geparden ser i en bok. De ruller ham over plenen for å få ham i rett tapir-form igjen, men da blir han er sylinder, så blir han rullet til en kjegle, kjeglestump, trapeshedron, ball, vase og en hel mengde ulike former. Tapiren blir lei seg, men Geparden får en ide og med den lykkes de å få fram den rette formen på Tapiren.

Mine medlesere var skikkelig imponert over mengdene mat Tapiren klarte å få i seg! Vi talte alle kakestykker, boller, kopper med kakao og nonstopp og tallene i tekst og bilde stemte! Det var vi veldig fornøyd med. Vi lo høyt flere ganger og tok starks en ny gjennomlesing av boka. Humoren til Strid er vill og vakker. Han har noen herlige sidekommentarer som nok er ment for den voksne leseren, men det er rikelig å more seg over om man ikke oppfatter dem. Jeg merket meg at Tigermamma sitter og leser «50 shades of orange» når festen dabber av og gjestene er mest opptatt av å servere Tapiren pizza og is som kompensasjon for alt han har vært igjennom. Strid bruker figurer fra sine tidligere bøker og disse gjør fortellingen gjenkjennelig. Det er enkle streker og tydelig tekst slik at andre klassingen som var på besøk, leste det meste uten problemer. Hovedhistorien er tydelig, men det er mye underliggende både karakteristikker og hentydninger til hendelser utenfor dyrenes univers. Dette er kjekt for den voksne leseren, for denne bok blir nok lest mange ganger. En frisk og fin bok, anbefales på det varmeste. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke.

Pappa var nesten på Woodstock

bentebing

6 kommentarer

6. januar 2022

Pappa var nesten på Woodstock er det første romanen for voksne av Ane Barmen. Det er en roman om forholdet mellom faren Theis og datteren Ruby først og fremst, men det er også en fortelling om barndom, brutte løfter, sammenligning og presset om å bli gravid.

Theis bor alene med hunden Snuppa, men hunden er gammel og sjuk og må avlives. Dette er hardt for Theis og han har en lang historie med å ty til flaska når ting blir vanskelige. Han har holdt seg unna alkoholen en lang stund, for Snuppa likte ikke at han drakk. Nå når hunden ikke er der lenger, er det ingenting som legge bånd på ham. Han har noen bremser som sier at dette bør han ikke gjøre så mye av, men dette er noen veldig svake bremser. Han har ikke hatt kontakt med datteren Ruby på lenge, men i et anfall av sorg og sentimentalitet ringer han til henne og inviterer henne og samboeren Bjørnar på middag. Bjørnar er en stødig og snill mann, vokst opp i et ryddig hjem der tradisjonene var på plass. Ruby grøsser ved tanken på at han skal oppdage hvordan hennes oppvekst var, men Bjørnar har ingen kvaler eller fordommer med å møte faren og slik blir det. Middagen går bedre enn det Ruby frykter og Bjønar ber henne slappe av. Likevel har Ruby altfor mange dårlige erfaringer med en far som ikke møter opp, ikke holder det han lover og drikker altfor mye. Theis blir kjent med Tanja som står i kassa i butikken der han pleier å handle. Tanja har en datter, et barnebarn og et stort hjerte for hjemløse dyr. I et meget fuktig øyeblikk sier Theis ja til å ta seg av katten Alfred og dagen etter kommer Tanja med katt og utstyr og Theis må igjen ta ansvar for et levende vesen. Ruby og Bjørnar strever med å bli gravide. Ruby er omgitt av gode råd fra kollegene på lærerrommet, bloggene og forumene, det blir mye, men hun gir seg ikke. Det er nesten ikke den ting hun er villig til å gjøre for å bli gravid.

Romanen gir et inntrengende bilde av kampen for å bli gravid, hvordan det hagler med gode råd og hvor lite det faktisk hjelper Ruby og hennes oppfatning av seg selv. Theis er skyldig i mye, det er lett å sette merkelapper på menn som han, samtidig får vi vite noe om hans bakgrunn og igjen blir det klart at folk blir ikke unnavikere av seg selv, det er noen som gjør dem slik. Det er ganske sterkt å lese. Det er en flott roman! Artig nynorsk og god framdrift i fortellingen. Den er bare å anbefale!

Den dagen ingenting skjedde

bentebing

2 kommentarer

5. januar 2022

Elisabeth Moseng lager bemerkelsesverdige bildebøker. De har alltid en underfundig tone og når hun gjør alt selv, blir det ofte morsomt, finurlig og tankevekkende – også denne gangen.

Reven finner en rød sekk, ser han ned i den? Kanskje. Han tar den på seg og vandrer gjennom landskapet som ligner en ørken. Dyrene han treffer spør: hva har du i sekken og han svarer: ingenting. For hvert spørsmål han får svarer han: ingenting. Dette er uhyre provoserende, han må vel kunne gi et annet svar! Dyrene samler seg til angrep, hva skjer da? Den som leser får se…

Dette er en meget elegant fortalt historie. Bildene er tilsynelatende store og enkle, men ser man etter så er det små figurer som dukker opp her og der og utvider historien på en subtil måte. Fargebruken er avdempet, men tydelig, flott gjort i alle ledd. Dette er en bok der leseren og medleseren vil oppdage nye ting for hver gjennomlesing, det gjorde jeg og jeg er nok ikke ferdig med å lese denne enda. Boken er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseekseplar.

Ekte dyrehelter

bentebing

ingen kommentarer

10. desember 2021

Vi har vel en eller annen gang hørt om dyr som hjelper mennesker i en nødsituasjon? I denne boka Ekte dyrehelter har Camilla Otterlei skrevet om og Lars Rudebjer illustrert femten historier om dyr som har reddet mennesker i farlige situasjoner eller utført arbeid som har vært til hjelp.

Vi får høre om rotta som er minerydder, Ronja som er krefthund, og Sunny boy som er terapihest. Hvert dyr har et dobbelt oppslag med fortellingen om dyret og hva det gjør eller har gjort, en faktaboks, en boks som omtaler superegenskapene til dette dyret og litt funfacts. Illustrasjonene er store og fargerike og viser dyret i aksjon. Jeg kan tenke meg at mange barn vil synes dette er en fin bok å bla i og komme tilbake til for her kan man både lære litt historie og noe om andre land og folk.

Bak i boka er det en liste med kilder over bøker og nettsider som forfatteren har hentet historiene fra. Dette gir en mulighet for leseren til å sjekke selv, men etter å ha gjort noen forsøk så er det ikke så enkelt å finne opprinnelsen til historiene når jeg brukte nettadressene, enkel googling derimot gjorde susen. Teksten er så enkel at en fersk leser kan klare den med litt tålmodighet. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Mannen som døde to ganger

bentebing

ingen kommentarer

9. desember 2021

Dette er bok nummer to i serien Torsdagsmordklubben av Richard Osman. De fire pensjonistene Elisabeth, Joyce, Ron og Ibrahim som vi ble kjent med i den første boken fortsetter i samme spor, altså å oppklare mord. De bor i seniorlandsbyen Coopers Chase og har et ganske behagelig liv. Ibrahim, psykiatereren har endelig kommet seg ut av huset sitt og holder på å utforske alle mulighetene i nærmiljøet. Han tar daglige turer hit og dit og synes at han har fått dreisen på mange av de moderne dupedittene vi må forholde oss til. En dag han er ute blir han overfalt og ranet av en gjeng gutter. Han blir skadet, noe fysisk, men ikke minst blir han redd for å gå ut i tilfelle dette skulle skje igjen. De andre tre i klubben vil finne de skyldige og få dem straffet, men hvor lett er det? Den som har gjort mest skade blir funnet, men det lar seg ikke bevise at det faktisk er han som er gjerningsmannen. Må de la saken ligge?

I landsbyen flytter det inn en ny mann. Han sender en merkelig beskjed til Elisabeth og hun går på besøk til ham. Det viser seg at mannen Douglas er eksmannen til Elisabeth og han er nå ille ute og gjemmer seg i seniorlandsbyen. Han ber Elisabeth passe på at ingen oppdager at han er der, men ting skjer og han må reddes ut og plasseres et annet sted. Douglas har stjålet diamanter fra en som er mellommann for mange ulovlige transaksjoner. Han nekter selvsagt, men ingen  tror ham og det er stadig noen på jakt etter ham. Douglas er ansatt i MI5, men han er langt fra en populær mann og det vet han godt. Derfor har han altså «sørget for sin alderdom» ved dette tyveriet. Det er til slutt noen som dreper Douglas, men er han virkelig død? Han har lagt igjen kryptiske meldinger til Elisabeth og hun går løs på saken sammen med de andre tre og det lokale politiet.

Dette er fortsatt koselig krim. Passe spennende og en avvepnende humor. Forfatteren har sagt at det skal komme fire bøker i serien i følge Wikipedia, så da kan vi jo bare glede oss til mer av det samme. Anbefales!

Blogg på WordPress.com.