Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Viola Ardone har skrevet en fin og interessant roman om den sju år gamle gutten Amerigo som bor alene med moren sin Antonietta, en alvorlig, men vakker kvinne. De bor i Napoli og er svært fattige, men Antonietta ber ingen om hjelp, hun klarer seg selv og Amerigo hjelper til. Han gikk på skolen en stund, men så var det slutt og han måtte ut og samle filler. Moren får tilbud om å sende ham til Nord-Italia hvor det var mer velstand og det var familier som ville ta imot fattige barn. Det var kommunistene som ordnet dette og dermed gikk det de villeste rykter om hva som ville skje med barna som ble sendt med tog til Bologna og til byene rundt. Vi møter Maddalena som organiserer alt og som fører barna sammen med familiene de skal bo hos. Antonietta bestemmer seg for at sønnen skal være med toget og Amerigo reiser sammen med vennen Tommasino til en ukjent tilværelse. Amerigo kommer til den enslige Derna som fører ham sammen med familien til kusinen sin. Dette blir livsforvandlende for Amerigo. Han får god mat, varme klær og best av alt mannen til kusinen Alcide ser hans musikalske talent og ordner med musikkundervisning for ham. Amerigo strever med bokstavene, men tall har han greie på. Han nyter varmen i familien, lærer mye og opplever at vennskapet med de to guttene i familien etterhvert blir bra. Han må vende tilbake til moren når høsten nærmer seg og det gamle livet i Napoli blir som en brutal overgang fra komfort til dyp fattigdom. Moren tar fra ham det som hun ser som unødvendig luksus. Fiolinen som han har fått blir lagt under sengen for nå er det tid for å arbeide og ikke drive dank med å spille. Amerigo skriver brev til Derna og familien, men får aldri svar. Månedene går og en dag  oppsøker han damen som ordet med togturen og satte ham i kontakt med Derna. Der får han vite at Derna har sendt brev og gaver til ham hele tiden, men moren hans har ikke latt ham vite at brevene ble sendt til denne adressen. Han oppdager og at fiolinen er borte og pengene brukt til mat. Han løper fra moren, han kommer seg på toget til Bologna og reiser tilbake til Derna og familien. Det går førti år. Amerigo har blitt en berømt fiolinist. Han har tatt stefamilien sitt etternavn. Når moren dør reiser han tilbake til Napoli for å begrave henne. Der får han vite at han har en yngre bror. Han møter mennesker fra sin barndom, men det er bare vennen Tommasino som når helt inn til ham og gir livet en ny mening og håp.

Det er en bittersøt fortelling om Amerigo, den utrolige fattigdommen han og moren levde under og idealismen kommunistene viste for dem som led. Maddalena som dukker opp både her og der i fortellingen sier på slutten at tidligere var nøden et politisk spørsmål, …Nå er det ingenting igjen av det, den som vil gjøre noe godt, må gjøre det alene, helt på egen hånd. s.229  Det er en lettlest roman, selv om temaet og hendelsene som ligger i bakgrunnen slett ikke er enkle og ikke så lett fordøyelige heller. Bak på boken står det at denne vil appellere til Elena Ferrantes lesere, ja, kanskje det, men den gir i hvert fall et bilde av Napoli etter andre verdenskrig og idealistene som hjalp de fattigste.

 

 

 

 

En dag dukket Ninjarobot; en superhemmelig skoledagbok opp i postkassen min. Forfatteren bak boka er Torkil Torsvik og han har fått med seg Olve Askim som illustratør. Jeg stusset på undertittelen: en superhemmelig skoledagbok, for i mitt hode burde det da være en bok til å notere saker og ting i. Det viste seg raskt at det var feil. Boka handler om Nils som skal begynne i sjuende klasse, faktisk hans første dag på skolen noen sinne. Nils har altså ikke gått på skolen før, han aner ingen ting om å få venner, hvordan man ter seg i klasserommet og hvordan man posisjonerer seg for å nå sine mål. Nils er en superhemmelig ninjarobot som vanligvis er ute på oppdrag om natten. Han utfører farlige stunts og mestrer flere kampsporter. Han kan svare på de mest intrikate spørsmål, men han har aldri vært forelsket og har lite greie på følelser. «Mamma-en» hans vil at han skal leve et vanlig liv, men Nils har diverse filtre som gjør at han ganske ensidig søker seg inn på målet: – å bli venn med de meste populære på skolen, når de han egentlig burde bli venner med er i en annen liga. Fordi Nils har levd i hemmelighet i alle disse årene, er det mye han har gått glipp av og man kan jo lure på hvorfor moren hans slipper ham ut i verden akkurat nå? Hun har en plan, selvsagt. Om den er til det beste for Nils er ikke helt sikkert, men han får nok av utfordringer å takle som ikke noe filter eller programering kan ta høyde for.

Det er full fart fra begynnelse til slutt i denne boken, for aldersgruppa er det en artig leseropplevelse. Illustrasjonene har et mangapreg og de hjelper godt til med å understreke det humoristiske i situasjonene Nils kommer opp i.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Det som forsvinner av Brit Bennett fordi den har vært heftig omtalt i engelsk språklige medier. Det er en lykke at den er kommet på norsk og i en lett og god språkdrakt. Boken handler om tvillingsøstrene Desiree og Stella som vokser opp i en bitteliten by i Sørstatene. I denne byen bor det svarte med lys hud og noen av dem blant annet Stella kan gå som hvit. Søstrene opplever at faren deres blir drept av en gjeng hvite menn som trenger seg inn i huset deres. Moren blir alene og må forsørge seg selv og jentene ved å vaske klær og gjøre husarbeid for andre. Jentene er flinke, men det er ikke snakk om noen collegeutdanning for nå trenger moren hjelp for å få endene til å møtes. Stella kjenner på lengselen etter å lære mer, mens Desiree er mer opptatt av å komme seg vekk fra byen og alt det den bærer med seg. En dag setter de seg på bussen og reiser til New Orleans. De er ikke mer enn seksten år, og vet lite om livet utenfor hjembyen. De får jobb og et lite krypinn. Det er hardt, men de er fulle av pågangsmot. Stella går på et kunstmuseum en dag det bare er inngang for hvite og hun blir ikke stanset. Denne opplevelsen får henne til å føle en form for frihet som hun ikke har kjent på tidligere. Hun søker på en jobb som sekretær i et hvitt firma, der den eneste kvalifikasjonen er at hun skal ha en pen håndskrift. Hun er kvalm av angst for å bli avslørt som svart, men hun får jobben. Desiree erter henne, men Stella ser på dette som en mulighet til å komme seg vekk fra alt. Sjefen ber henne bli med til Boston og hun takker ja. Hun reiser uten å gi noen beskjed til Desiree og forsvinner ut av livet hennes. Desiree er fortvilet og lei seg. Hun leter etter Stella, men hun er og blir borte. Desiree flytter til Washington der hun begynner å arbeide som fingeravtrykkleser for FBI. Hun treffer Sam som er advokat, kullsvart og skal det vise seg svært voldelig. De får en pike, Jude, som er like mørk som faren, men etter flere episoder der Sam holder på å slå henne helseløs, rømmer hun med datteren til moren som fortsatt bor i hjembyen. Desiree treffer igjen en mann som hun var forelsket i da hun var ung og de begynner et forhold. Vi møter igjen Stella som nå bor i Los Angeles i et meget pent hvitt strøk. Hun nyter å gjøre ingenting, men alt forandrer seg da en svart familie flytter inn i nabohuset. Beboerforeningen er i opprør og Stella er også med på at de absolutt ikke må få flytte inn. Det blir likevel slik at de flytter inn og Stella blir venner med kona i huset. De er mye sammen og ryktene begynner å gå. Stella passer på hun er bare sammen med sin fargede nabo og datteren når de ikke blir sett av andre. Dette fører til en konfrontasjon og Stella er igjen ensom. Stella og mannen har en datter som ligner faren, svært lys med blå øyne. Datteren, Kennedy, vokser opp og begynner å stille spørsmål om morens barndom, men Stella viker unna. Jude har begynt på UCLA, men trenger penger og tar ekstra jobber. På en av disse treffer hun Kennedy og da hun ser moren, Stella, raser alle historier om den forsvunne tvillingsøsteren inn over henne.

Dette er en fasinerende bok om søsterskap, familie, raseskille og kjærlighet. Jeg tror dette er en av de beste bøkene jeg har lest om dette i den senere tid. Bennett klarer å få fram det dype skillet som er mellom svarte og hvite. De mentale skillene som er på begge sider og hvordan dette griper inn i alt i samfunn og i familieliv. Desiree lengter etter søsteren. Stella har valgt vekk sin familie fordi hun har «passert» og dermed kan man tro har valgt for sin datter og niese også, men de to, Jude og Kennedy holder kontakten og det gir grunn til håp om at familie er strekere enn hudfarge. Jeg vil virkelig anbefale denne boka, den er vel verdt å lese.

Vådeskudd er fjerde bok i serien om politietterforskerne Jeppe Kørner og Anette Werner av Katrine Engberg. Vi har blitt godt kjent med de to etterforskerne i de tre foregående bøkene og her kommer vi litt nærmere dem. Hovedsaken er likevel forsvinningen til den unge Oscar Dreyer-Hoff ett av barna til denne familien som er kjent for sitt auksjonshus. Det finnes ingen tilsynelatende grunn til at han skulle forsvinne. Han er flink på skolen, har en god venninne Iben og har en grei relasjon til alle. Når Anette og Jeppe kommer inn i hjemmet til Dreyer-Hoff er det likevel lett å merke spenningen, ting som ikke blir uttalt og foreldrene som har en heller svak relasjon til hverandre. Har Oscar «bare» stukket av eller er det noen som vil ham vondt? Et lik blir funnet i forbrenningsanlegget til Amagerforbrenningen, et ultramoderne anlegg. Det er far til Iben, Kasper Skytte som sammen med maskinføreren oppdaget liket. Kasper er ingeniøren som sammen med sitt team overvåker alle installasjoner og resultater fra anlegget. Han har et stort ansvar, men han er også under et stort press for å levere gode resultater og det er ikke enkelt å være alenepappa. Liket er ikke Oscar, men læreren hans som Oscar har et svært godt forhold til, for godt? Vi møter og pensjonisten Esther de Laurenti og hennes nabo Gregers, en eldre herre som skranter mer og mer, men likevel nyter godt av Esthers omtanke. Esther er en oppegående dame og gir gode råd til Jeppe når anledningen byr seg.

Det er et godt driv gjennom hele romanen. Engberg er god til å beskrive miljø og som sagt blir vi godt kjent med hovedpersonene. Det er faktisk ikke nødvendig for opplevelsen og spenningens skyld å ha lest de foregående, men de er jo så gode så hvorfor ikke…

Dette er en roman som utgis i forbindelse med 100års jubileet til Det amerikanske biblioteket i Paris. Forfatteren Janet Skeslien Charles har laget en lettlest, feelgood, men med gode innslag av historien til Det amerikanskse biblioteket, kjærlighet til bøker og lesingens gleder og ikke minst en aldri så liten hyllest til Deweys desimalklassifikasjonssystem. Romanen har to tidsforløp det ene begynner i 1939 i Paris med Odile som skal på intervju på Det amerikanske biblioteket i Paris. Hun har pugget Dewey og snakker flytende engelsk, tanten hennes var medlem på biblioteket så hun er godt kjent, men vil hun bli ansatt? Hun elsker bøker og lesing, men er det nok? Det går ikke så bra med intervjuet, men de andre medlemmene hun kjenner oppmuntrer henne til å skrive en søknad og si det hun ikke fikk sagt i intervjuet. Hun gjør det og dette gir henne en fot innenfor. Faren er politileder i et av arrondissementene i Paris og han tar ofte med seg mulige ekteskapskandidater hjem. Odile synes dette er utrolig kjedelig helt til hun treffer Paul og de blir kjærester. Odile er tvilling med Remy og de henger alltid sammen. Han studerer juss, men bruker det meste av tiden sin på å skrive artikler mot krigsfaren som nærmer seg. Vi møter også Margaret som er gift med den britiske ambassadøren og svært ensom i Paris. Hun blir frivillig på biblioteket og hun og Odile utvikler et varmt vennskap. Margaret har alt, men et kjølig ekteskap, Odile har så det vidt går rundt, men en kjærlig familie rundt seg.

Det andre tidsforløpet er i1983 Montana der Lily bor med foreldrene sine. De har en gammel fransk dame som nabo, fru Gustavson. Lilys mor blir alvorlig syk og dør og faren prøver så godt han kan å lage et hjem for dem. Det er mye som foregår i et jentesinn i tenårene og faren ber naboen om hjelp. Det er Odile som vi ble kjent med i Paris som er naboen. Hun og Lily får et godt forhold, men Odile har mange hemligheter og Lily er en nysgjerrig person. Hun snoker rundt i ting hun ikke har noe med. Dette setter vennskapet på en veldig prøve. Det er mange damer i den lille byen som vil hjelpe faren til Lily ut av ensomheten, men det er først når Eleanor kommer på banen at det blir et nytt ekteskap. Lily fatter ikke at noen kan ta morens plass og er dypt fortvilet. Eleanor får en gutt og Lily må hjelpe til. Hun føler at det er hun som må passe på både mor og barn mens faren er på jobb og ikke ser alt arbeidet hjemme.

Vi følger arbeidet på biblioteket og Odile i Paris fram til september 1944. Det som skjer på bibolioteket med motstandsarbeidet derfra og hendelsene i Paris er historisk korrekt. Dette gjør også fortellingen spennende og det gir et bilde av en, for meg,  ukjent del av historien. Det skjer dramatiske ting mellom Margaret, Remy, Paul og Odile.

I USA er det småbylivet som dominerer, det er forbausende konservativt i mine øyne, men hva vet jeg…

Det er en bok som er lett å lese, den delen som gjør størst inntrykk er nok fortellingen om biblioteket, menneskene der og historien om arbeidet de utførte. Av personene som nevnes er flere personer som har levd og det som fortelles om dem har skjedd. Dette kan man lese om på bibliotekets nettside. Parallell fortellingen om Lily blir aldri særlig spennende, men den gir et lite portrett av en ung jente som vokser opp. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale boka, den er faktisk full av herlige sitater som kan være verdt å merke seg.

Forfatteren Tore Renberg har en lang rekke romaner bak seg, den foreløpig siste er Tollak til Ingeborg. Denne romanen er et intenst portrett av en einstøing som ser tilbake på livet sitt, livet som har gitt ham så mange slag i ansiktet, mener han. Han var gift med Ingeborg, en dame som alle likte og alle hadde noe godt å si om. Ingen i bygda skjønner hvordan denne nydelige damen kan holde ut med denne innelukkede, alkoholiserte mannen.  De elsker hverandre, de får to barn, en gutt og en jente, men så kommer Oddo inn i livet deres og han krever sin plass med med sine utfordringer. Ingeborg gjør så godt hun kan, men Oddo har mange mentale utfordringer og ingenting av det hun gjør hjelper. Han blir Oddotosken som går omkring på gården og i bygda. Tollak er en fåmælt mann, han drikker og når han drikker blir han voldelig. Han blir og voldelig når noen snakker nedstettende om Oddo. Han blir rasende på framskrittet i bygda. Han føler at verden er imot ham. Ingeborg prøver å få ham til å være sammen med familien hennes, men han liker ikke å være sammen med mange mennesker og særlig ikke de han ikke kommer så godt overens med. Ingeborg har behov for venninner, reise og gå på tur, men Tollak har ikke noen sans for slikt. Ingeborg har også sine mørke stunder. Hun blir deprimert og trenger avstand til hjemmet, men hun kjemper seg igjennom de mørke dagene og er som en buffer mellom Tollak og tida og verda. Barna reiser fra dem for å gå på skole og finne jobber, men Oddo blir. Tollak er bitter på framskrittet som tar fra ham saga og dermed levebrødet. Han vil ikke selge og han vil ikke ha noe mer enn høyst nødvendig med folk i bygda å gjøre. Han har sin egen oppfatning av hvordan ting er og bruker raskt nevene for å understreke det. Ingeborg synker inn i depresjon igjen og hun begynner å si negative ting om Oddo. Dette tåler ikke Tollak og i et raserianfall slår han henne ihjel. Han kommer til seg selv og skjuler drapet. Han og Oddo graver henne ned i Vestmarka et sted de pleide å grave ned søppel. Tollak snakker med Ingeborg, nå mer enn noen gang tidligere. Han hører hva hun ville ha sagt til ham og de har samtalen gående. Han får kreft og tilkaller barna som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Han må fortelle sannheten om da moren «forsvant».

Dette er en roman som gjør inntrykk! Teksten er satt opp slik at det blir en slags kortprosa, men det flyter fint og denne formen gjør at teksten blir om mulig enda mer kraftfull. Jeg ble minnet om den annen einstøing Bjartur i Halldor Laxness sin roman Sin egen herre. Der er det også en som lever uten tanke på familien sitt ve og vel, og er mest opptatt av sine egne ideer og tanker. Renberg fikk bokhandlerprisen i 2020 for denne romanen og det var vel fortjent.

Albert Camus klarer på noen få sider å skrive om følelsen av fremmedgjorthet, et følelsesmessig avstumpet liv, frykten for å se nærmere på sine egne følelser og ikke se en mening  med livet. Boka åpner med at hovedpersonen Meursault forteller at  – Min mor døde igår eller idag, jeg husker ikke – . Han tjener ikke godt nok til at han kan ta seg av henne og hun har til nå bodd på et alderhjem for fattige. Han ber om fri fra jobben for å begrave henne og får motvillig det. Han husker lite eller ingenting om moren og forholdet dem i mellom. Han våker ved kisten, men holder på å sovne. Han røyker , drikker kaffe og prater med vaktmannen. Det blir endelig morgen og begravelsen finner sted. Han reiser raskt tilbake til byen. Han møter Marie og de blir kjærester. Hun legger mye i dette forholdet, han svært lite. Han blir kjent med en mann, Raymond, i leiegården der han bor og han prøver å overbevise ham om sin rett til å denge kjæresten, men Meursault tar ikke stilling til noe av dette. De drar på stranden, der de møter en venn av Raymond. Dagen er het og det oppstår en konflikt mellom Raymond og noen arabere. Meursault dreper en araber. Han blir fengslet og vitnemålene mot ham forteller om en mann som ikke sørger over sin mor, som er likegyldig i sitt arbeide, som ikke inntar noe standpunkt i saker som faktisk angår ham. Marie sier at hun elsker ham, han reagerer ikke. Meursault dømmes til døden for drapet, da våkner han i et øyeblikk opp og ser sitt fortapte liv.

Dette er en så intens roman at den blir hengende ved meg i lange tider. Jeg spør meg, hva har skjedd med et menneske som ikke bryr seg, som stenger ute mennesker og følelser? Hovedpersonen er merkelig, men samtidig får jeg lyst til å riste i ham og be han ta tak i det livet han har. Jeg fikk tilsendt tegneserieutgaven fra Solum forlag . Det er Jacques Ferrandez som har laget adapsjonen. Jeg leste halve boken før jeg fant ut at jeg måtte også lese romanen for å være sikker på å få alt med meg. Jeg leste romanen ferdig og så leste jeg tegneserien en gang til fra begynnelse til slutt. Jeg ble imponert over hvor mye av romanen som er fomidlet gjennom tegningene. De er så elegante og uttrykksfulle og om jeg hadde vært bedre til å lese tegneserier ville nok den være helt nok for meg å lese og med stort utbytte. Det er noe med miljøskildringene og fargebruken som gjør denne tegneserien helt spesiell. Denne romanen var Camus sitt gjennombrudd som forfatter og han mottok Nobelprisen i litteratur i 1957. Anbefales, i begge utgaver!

Kim Fupz Aakeson og Stian Hole har igjen laget en bildebok sammen. Ting som blir borte er en vakker bildebok, temaet behandler venner som flytter, personer og ting som ikke er der lenger og hvor ensom man blir når bestevennen har flyttet til Australia. Hovedpersonen har en venn, Bosse. Bosse og familien hans har flyttet til Australia. Australia er så langt borte at når man bor der, er man borte.  Han tenker på Bosse og det de pleide å gjøre, det Bosse pleide å si for å få ham til å le. Han har ingen bestevenn lenger. Morfar mister håret, snart forsvinner ordene og tankene hans også. Mormor er død, pappa fikk frastjålet sykkelen sin. Det er ikke mye å være glad for. Læreren hans prøver å snakke med ham, prøver å få ham til å se etter en annen venn. Det er ikke lett, men en dag står det en gutt i vinduet til Bosse og lager grimaser til han. Det lysner!

Aakeson og Hole kan dette med å lage spektakulære bøker. Ettertenksom og god tekst, illustrasjoner som er fulle av detaljer og uttrykker både de gode minnene gutten har og den totale ensomheten han føler når mange ting forsvinner rundt ham. Dette er en fin bok å snakke sammen om. Snakke om minner, tap, de vi savner og de mulighetene som ligger i å bli kjent med noen nye mennesker. Anbefales på det varmeste! Nydelig bok! Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Denne krimromanen er debuten til Richard Osman som er en kjent TV-personlighet i England. Dette er historien om de fire hobbydetektivene som bor i seniorlandsbyen Coopers Chase i Kent. I klubben finner vi Joyce som er tidligere sykepleier og som skriver dagbok, Ron som er tidligere fagforeningsleder, Ibrahim som er pensjonert psykiater og Elisabeth som har en fortid som spion. Disse fire samles hver torsdag for å løse en drapsgåte som ikke har blitt oppklart og nå er henlagt. Vi møter Ian Ventham, eieren av seniorlandsbyen og eiendomsutvikler, partneren hans Tony Curran og Bogdan som gjør alt mulig for Ventham. Dessuten politietterforskerne Donna og Chris som i varetar de offisielle oppklaringene. For det begås jo mord, ja ikke bare ett, men to og i ganske rask rekkefølge. Donna er på besøk i landsbyen og skal holde foredrag om sikkerhet for eldre. Hun har holdt det mange ganger og er klar til å kjøre på da hun blir stanset av de frammøtte som forteller henne at de kan alt om sikkerhet for eldre, men hun kan bli og de kan drikke te, spise småkaker og prate. Elisabeth tar føringen og får ut av henne hva hun jobber med nå og hva hun har jobbet med tidligere.

Ian Ventham vil utvide virksomheten. Han har et møte med innbyggerne i landsbyen og møter mye motstand fra blant andre Ron. Ventham er lei av å være i partnerskap med Tony Curran og forteller ham at han går videre uten ham. De krangler utenfor forsamlingslokalet, men kjører til slutt hver sin vei. Kort tid etter blir Curran funnet død på kjøkkenet i hjemmet sitt. Torsdagsmordklubben er i ekstase, endelig et virkelig mord! De går i gang med etterforskningen, de utnytter tidligere bekjentskaper og kolleger og de blir venner med Donna. Ventham går uanfektet videre med planene sine som blant annet innebærer å flytte en gravplass. Han har fått gravemaskinene på plass, men da har beboerne i landsbyen og nærmeste bebyggelse samlet seg foran porten til gravplassen og nekter å flytte seg. Ventham tilkaller politiet og demontrantene flytter seg, men plutselig faller Ventham sammen og er død. Det er nesten uvirkelig at det skjer to mord på denne fredelige plassen og klubben får nok å henge fingrene i.

Dette er en koselig krim, «pene mord» og en skarp liten gjeng som oppklarer mordene. Det er ganske mange personer i bildet – jeg har bare nevnt de som er i hovedfokus! De fire i klubben blir tydelige for oss og vi aner hvordan livet deres var før alderens plager tok over. De har livsgnist, men de har også sine bekymringer for ektefeller som blir dårligere og barn som har sine utfordringer. Men de har et fellesskap som holder dem i aktivitet og de får brukt evnene sine. Boka er lettlest og det er noen herlige episoder som gjør det lett å glede seg til neste bok, for det er mye som tyder på minst en oppfølger. Språket er lett, effektivt med lite «pjatt» og det skal forfatteren ha skryt for. Anbefales.

 

Bare en mor er den fjerde boken om Ingrid Barrøy som bor på øya Barrøy på Helgelandskysten. Roy Jacobsen skaper med dette en unik fortelling om Ingrid og folkene hun har bodd og bor sammen med. Vi møtte henne første gang i De usynlige , deretter i Hvitt hav og Rigels øyne og nå i denne boken hvor vi befinner oss i etterkrigstiden og gjenoppbyggingen av landet. Vi møter Ingrid i det hun får brev fra venninnen Marianne og vet med seg selv at dette blir det vanskelig å svare på. Hun er travel, men er likevel i stand til å ta seg av Mattis eller Mathias som han er døpt. Han er sønnen til Johannes Hartvigsen som giftet seg med en av døtrene til en av byens mektigste menn. Johannes var fattig, var skipper på melkeruta og hadde et lite gardsbruk. Noen år etter at sønnen er født, det er mange som lurer på om det virkelig var han som var faren, stikker moren av og lar de to være alene på bruket. Mathias må være med faren på melkeruta, han blir lett sjøsyk og Ingrid tilbyr ham å vente hos dem til faren vender tilbake etter å ha tatt hele runden sin. Han har stadig vært hos Ingrid og lekt med datteren Kaja og de andre barna som bor der, men en dag kommer ikke faren tilbake og ingen ser noe mer til han. Ingrid tar seg av Mathias og sørger for at det han har krav på av farens eiendeler kommer ham til gode. Det er familien og familiens behov som er det viktigste for Ingrid. Hun passer på at de har mat og klær, at barna får gå på skole og at de har det trygt. Det er glede og trygghet, men det er også sorg og savn. Det er alltid noe som skal gjøres, men det skjer i harmoni. Susanne reiser til Oslo og får seg mann, leilighet i blokk og barn og som skriver til Ingrid om alle herlighetene i det moderne bylivet. Ingrid fatter det ikke, men gleder seg over en mer tilfreds og glad person som vender tilbake til Barrøy på sommerferie.

Roy Jacobsen skriver nært og fint om folk og miljø. Han er på deres side og viser både deres styrke og svakheter. Det er nydelig gjort og jeg håper på en ny fortelling om Ingrid, Barrøy og folket der. Jeg tror nok jeg vil anbefale å lese alle bøkene i rett rekkefølge,for Bare en mor lener seg på de foregående. Dette burde ikke være noe stort offer for her har du godt lesestoff en god stund fram over.