Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Det kom en pakke i posten og med to barn på besøk på 14 måneder og 6 år ble den umiddelbart åpnet og der lå Ungene i Dyreparken! Etter en liten instruksjon om å:  bla forsiktig i boka !  ble den båret rundt av hun på 14 måneder, mens hun på 6 forlangte lesing. Når boka ikke ble lest, ble den fraktet hit og dit og svært motvillig levert fra seg ved sengetid. Det tok noen dager før jeg fikk lest boka, for den var stort sett opptatt av andre…

Agnes-Margrethe Bjorvand  har skrevet boka om dyreungene i Dyreparken i Kristiansand. Det er et utvalg på 13 dyr som er med og de blir omtalt over to dobbeltoppslag. Det er mange flotte fotografier av dyreungen, samt når dyret er voksent, ofte satt inn i relasjon til sin familie. Hvert dyr får en kort presentasjon i det første oppslaget og i små faktabokser får vi vite hva de spiser, hvor mye de sover og hvordan de leker. Vi får og vite hvor mye omtrent en unge veier når den er født, dette førte til noen undrende tanker her hos oss. På det andre oppslaget får vi vite noe om : Når jeg slir stor… der er det også en boks som heter Kjekt å vite – altså litt funfacts.

Det er de mest kjente dyrene som er med i boken slik som løve, giraff, sjimpanse (selvsagt) , orangutang, ulv og gaupe. Men det er også ekornape og kongesnok og den absolutt favoritten hos oss – flodsvinet! Her faller boka åpen helt av seg selv…

Teksten er lett å lese med stor skrift slik at et barn som har knekt lesekoden fint klarer å lese oppslagene. Faktaene som blir presentert er slik at en nysgjerrig og frisk hjerne husker det meste etter et par lesinger. Formatet på boka er stort og kvadratisk slik at flere kan lese samtidig. Jeg kan tenke meg at de som har vært i Dyreparken vil kjenne igjen dyrene og glede seg over gjensynet. De som ikke har den bakgrunnen vil uansett ha glede av boken for her er det kunnskap å finne på en lett tilgjengelig måte. Anbefales! Boka er utgitt av Vigmostad & Bjørke.

Jeg har virkelig fått sansen for Johannes Jensen gjennom bøkene som Henrik Hovland og Torill Kove har skap om ham. Denne gangen skal han ta nattoget og det fremkaller både angst for å reise alene, alt som kan hende på turen, savnet av familien og reisen inn i det ukjente. Han skal jo reise helt til Bergen og der har han aldri vært før. Han gruer seg! Frida, hans kone, sier:

En gang i livet må vi alle reise til Bergen. Det kan virke skummelt , men er ikke farlig.

Johannes Jensen klarer ikke å si Ha det , men Frida følger han på stasjonen og han tenker på alt han er redd for. Det er ganske mye! Han tørr bare ikke å reise! Heldigvis kommer Doktor Fjeld som også skal til Bergen på møte i VVL, foreningen for Veldig Viktige Leger og han kan reise sammen med Doktor Fjeld. Johannes Jensen forklarer at han ikke klarer å si «Ha det», men Doktor Fjeld foreslår å ta et skritt av gangen :

Det gjør det som er vanskelig litt enklere.

Han klarer likevel ikke å reise, men da gjør vi et nytt forsøk imorgen sier Doktor Fjeld, VVL får vente. Det går bedre dagen etter og Johannes Jensen spør Doktor Fjeld hvorfor han er så redd. Doktor Fjeld forklarer og råder ham til å øve på det han er redd for.

Og i tunge stunder hjelper det å tenke på sjokoladekake.

De kommer til Bergen, går på hver sin konferanse og når Johannes Jensen har fri øver han på å gjøre ting han er redd for. De tar nattoget tilbake og det er fortsatt like skummelt, men han kommer trygt hjem. Frida venter på stasjonen og når de skal gå fra hverandre sier Doktor Fjeld:

Og du Johannes Jensen, er den modigste jeg kjenner, sier Doktor Fjeld. Synes du virkelig det? spør Johannes Jensen. Ja, svarer Doktor Fjeld. De modigste er ikke de som ikke er redd for noe. Nei de modigste er de som er redde, men som likevel prøver å gjøre noe, selv om det virker skummelt. Og som ikke gir opp, sier Frida.

Nydelig bok! Her er det mye god læring for store og små. Torill Kove lager tydelige, tilsynelatende veldig enkle illustrsjoner, men de er uttrykksfulle og skaper miljø og stemning til fortellingen. De har herlige detaljer som gir den voksne leseren noe ekstra og som gjør gjenlesing til en lett oppgave. Jeg heier veldig på Johannes Jensen, måtte mange finne bøkene om ham! Jeg fikk boka fra Ena forlag. Mette Moe har skrevet en grunndig omtale i Barnebokkritikk og er minst like begeistret som meg.

Hogne Hongset er forfatteren bak spenningsromanen Vindbaroner. Jeg fikk boka fra forfatteren og jeg har ikke lest noe av ham tidligere. Dette er en svært aktuell bok særlig for alle oss som bor i distrikter der det skal bygges store vindparker. Jeg har nok vært en ganske passiv motstander mot landbasert vindkraft, men Hongset leverer et kraftig innlegg bak i boken mot vindkraft, kabler til utlandet og hvor lite påvirkning kommunene har i vindkraftsaken, virkelig noe å tenke på!

Romanen er først og fremst en spenningsroman med journalisten Mona Messel i hovedrollen. Hun er for tiden journalist i lokalavisen på hjemstedet, der hun bor i underetsjen i huset til moren og stefaren. Stefaren er direktør for kraftverket og en pådriver for både vindkraftparken som er planlagt i området og for å utnytte kraftproduksjonen ved effektkjøring. Mona deltar på et informasjonsmøte om utbyggingen og det er sterke motsetninger som kommer fram under møtet. Det er særlig en gammel venn av stefaren som er en sterk motstander av utbyggingen og som varsler aksjoner. Dessuten er det en grunneier, «Eneboeren» eller Frank som han heter som ikke vil selge deler av eiendommen sin til utbyggeren. Mona føler at hun ikke kan skrive om saken fordi den ene parten er stefaren, men hun gjør sine observasjoner og gir alt stoffet til Gunnar som er sjefsredaktør. Mona klarer likevel ikke slippe saken og får kontakt med Geir som har arbeidet i kraftsektoren, men som nå er på jobbsøking i et frittstående konsulentfirma. Han har sett hvordan rapportene han har levert har blitt behandlet og vil ut av systemet. Monas halvbror, Per er ansatt i NVE og faren er begeistret over framtidsmuligheten dette gir, men Per begynner etterhvert å lure på om dette er rett plass for ham. Mona treffer den pensjonerte lensmannen Horjen og han viser henne et brev han har fått av en mann i bygda som mener han har sett Mona sin biologiske far Vidar ombord i en turistbåt i Canada. Dette får forbrytelsen, som førte til død, voldtekt og Monas tilblivelse, til å stå fram i et helt nytt lys. Kan det være at Vidar faktisk lever og at Mona kan få kontakt med ham igjen og få vite hva som egentlig skjedde? Det skjer en dødsulykke ved kraftverket, en av dem som protesterte mot utbyggene og varslet aksjoner omkommer i tunnelen til kraftverket. Vitner sier at han og nevøen som var med ham varslet verket, men ingen har registert noen varsling. Er det mord? Stefarens tvillingbror Fredrik kommer for å feire deres felles jubileum sammen med familie og venner, men i forkant av dette kommer far og sønn Amato fra Italia for å se på den  planlagte vindkraftparken.  Har de helt rent mel i posen?

Det skjer mye i romanen, tempoet er høyt og jeg trivdes i selskapet med Mona og vennene hennes. Hongset skriver med stor kompetanse om sitt tema og fletter det inn i romanen. Det er interessant, men når det i tillegg kommer ca 20 sider partsinnlegg om kraftutbygging i tillegg blir det i meste laget for meg. Det er mye informasjon om vindkraft og konsekvensene for naturen i romanen, så for meg var det nok, men denne romanen er forfatterens talerør og da har han alle rettigheter. Jeg vil gjerne anbefale romanen, spennede lesning.

Andre som har skrevet om boka er Tine og Artemisa

Tor Fretheim og Øyvind Torseter har laget denne bildeboken som ganske enkelt heter Fortellingen. Boken starter med forfatteren som sitter og stirrer på det tomme arket, blyanten er ferdig spisset og klar, men hvor er tankene og ideene? Han sitter hele dagen, han sitter neste dag, han må ut og gå. På veien ser han en dame, han stirrer på henne og hun lurer på hvorfor han ser sånn på henne. Forfatteren sier han lurer på om hun skal være med i fortellingen hans, men hun liker ikke fortellinger. Han redder en katt fra et søppelspann, men forfatteren er redd for katter. Selv om han er redd for katter følger han etter når den går inn i parken. Der ser han en gutt som gjemmer seg i et tre. Han snakker til gutten, men han svarer ikke. Han går videre og ser en pike alene på en dumphuske. Hun husker alene, det drysser perler ut av munnen hennes, forfatteren hører musikk når perlene faller ut og han må le. Katten går videre og forfatteren følger etter. Det blir mørkt og han går hjem. Forfatteren skriver fortellingen, om igjen og om igjen. Han skriver ark på ark og bruker mange blyanter. Endelig er han ferdig, men fortellingen har fløyet vekk! En stor jakt begynner og forfatteren og hele følget hans oppdager at fortellingen har funnet en leser, som nå eier fortellingen.
Hun som leser fortellingen, får beholde den, sa forfatteren.

Katten går si vei og til slutt i boken står det:

En annen gang, tenkte forfatteren, skal jeg ta mot til meg.
Skrive om denne katten.
Alle fortellinger må fortelles på nytt.

Det er en nydelig bok om å skrive, observere, være nysgjerrig og fortelle. Det er en ettertenksom bok og jeg har allerede lest den flere ganger med stor glede. Øyvind Torseter lager luftige og lette illustrasjoner med mange detaljer som lar seg oppdage etterhvert. Takk til forfatter, illustratør og Ena forlag for denne nydelige boken! Anbefales!

 

Jón Kalman Stefánsson er forfatteren til boka Historien om Ásta; Hvor drar man om det ikke finnes noen vei ut av verden? Etter å ha lest Sommerlys, en ren nytelse forøvrig, måtte jeg bare kaste meg over Historien om Ásta. Denne romanen handler om foreldrene Sigvaldi og Helga, barnet Ásta som de får, broren til Sigvaldi som er forfatter, Fostermor som tar seg av Ásta, Sigrid samboeren til Sigvaldi og forfatteren som blander seg inn i siste del av boken. Boken starter med en forklaring på hvordan Ásta fikk navnet sitt:

Man begynner med opprinnelsen:
vi er på Reykjaviks vestside tidlig i forrige
århundres syvende tiår, og jeg forteller om
hvordan Ástas navn kom inn i bildet.
Men mister så grepet. (s.11)

Og forklaringen er at Sigvaldi hadde lest Sin egen herre av Halldór Laxness og grepet av boken (hvem har ikke blitt det) kaller han datteren opp etter den egenrådige Bjartur sin datter. Sigvaldi og Helga har et lidenskaplig forhold og på kort tid får de to jenter. Helga er vakker og har en ukontrollerbar trang til å være hovedperson, drikke altfor mye og drømme seg vekk. Sigvaldi drar på fiske og med en ustadige Helga som mor, blir jentene snart forlatt. Søsteren er ute og leter etter et sted de kan være og Ásta som er et spebarn blir funnet av Fostermor som tar seg av henne. Ásta bor hos Fostermor, men har arvet nok utferdstrang av moren til at hun klarer å innordne seg forventningene hun møter på skolen. Fjorten år gammel blir hun sendt ut på landet for å få orden på livet sitt. Hun skal arbeide på en gård langt vekk fra folk, men der møter hun Jósef med de vakre øynene og etterhvert blir de venner. Det er et svært anderledes liv på landet, men det går seg til. På gården er det blitt sommer og tiden er inne for å berge høyet.

Islands historie er først og fremst beskrivelsen av en uavbrutt kamp for å berge høyet unna regnet, og rekke å trøke det og får det inn i løa. Dyrenes og menneskenes liv sto og falt med hvor bra det gikk. Dårlig høyavling førte nesten helt sikkert til at dyr og folk døde av sult sent på vinteren eller tidlig om våren. Først dyrene , noe senere menneskene. Vårt liv og vår tilværelse på denne øya, som har fasong som et utdødd dyr, har stått og falt med høyavlingene. Kanskje et par fisker også, og en håndfull dikt. Men tell stråene i løa om høsten, for da vet du om barna dine kommer til å overleve vinteren. (s.223)

Historien flytter seg til Stavanger der Sigvaldi arbeider som husmaler. Han har ramlet ned fra stigen og ligger på fortauet. En tilfeldig kvinne kommer forbi og han begynner å fortelle henne sin livshistorie. Denne historien er på ingen måte kronologisk, men vandrer fra dagens ulykke til broren som er dikter, til Sigrid som han bor sammen med, til Ásta som går fra den ene dårlige beslutningen til den neste og om barnebarnet, fine Sesselja, datter til Ásta, som han skal feire sommerferie med.

Ásta skriver brev, men kommer brevene fram? Blir de lest? Det vet vi ikke noe om. Forfatteren sitter på en gård og blir ved «tilbud han ikke kan motstå» en turistattraksjon – hva kan være bedre for et sted som vil utvikle seg ennå ha en levende, skrivende forfatter rundt husnovene?

Det er en mangfoldig roman Jón Kalman Stefánsson har skrevet. Innimellom var jeg litt forvirret om hvem som snakket og hvor vi var i livsløpet til Ásta, men romanen er flott og kan absolutt anbefales. Jeg lånte boka på biblioteket.

Jennifer Clement er forfatteren bak denne romanen om Pearl 14 år, som bor sammen med moren sin i en ødelagt Mercury i en husvognpark i Florida. Moren Margot kom fra en velstående familie. Hun har pene manerer, kan spille piano og har bagasjerommet i bilen fullt av minner fra sitt tidligere liv. Pearl  sover i framsetet, Margot i baksetet. Margot vasker på et hjem for krigsveteraner og tjener litt til mat som stort sett består av pulvermelk og kjeks. Pearl går på skolen og har en god venninne April May som hun holder sammen med dagen lang. Pearl er ikke registrert i noe register, så da hun skulle begynne på skolen hjalp foreldrene til April May til slik at hun fikk en fødselsattest. De to jentene utfordrer hverandre om å våge og sitte med beina utenfor kaikanten, for der svømmer det aligatorer. De går på søppelfyllinga for å lete etter skatter og de prøver å finne underholdning der den kan oppdrives. Da Margot får en kjæreste, Eli, blir det trangt i bilen og Pearl begynner å utforske de andre vognene på parkeringsplassen. Hun finner en tom vogn, der hun kan gjør lekser og drive dank. En dag oppdager hun at vognen er full av våpen og hun hører at de synger om hvordan de er brukt. Det er dystert og skummelt. Corazón en meksikansk kvinne kommer til vognen og ber Pearl bli med henne istedet. Hjemme hos henne og mannen får hun mat og omsorg, men hjelper også til med å rense og pakke våpen. Eli gir Margot en pistol, men fører en pistol noe godt med seg? Margot dør og Pearl blir hentet av en sosialarbeider som plasserer henne i et midlertidig hjem. Her blir hun kjent med Leo og Helen som har bodd i fosterhjem i mange år allerede. Pearl føler at hun svever rundt i et tomrom. Corazon kommer og henter henne og livet tar en ny retning.

Sanger om våpen er en sterk, brutal og vond historie, men samtidig er Pearl en så ressurssterk jente at jeg på ett vis tenker at dette faktisk kan gå bra. Det er hjerteskjærende at barn vokser opp i en bil og at hun står helt alene når moren dør. Samtidig er det glimt av godhet og omsorg, ved Corazón (hjerte) sine handlinger og at hun fortsetter å lete etter Pearl når hun blir fraktet vekk av barnevernet. Denne romanen er fiksjon, men likevel – antakelig ikke så langt fra virkeligheten for noen. Anbefales! Jeg lånte boka på biblioteket.

Lengslenes labyrint er skrevet av María Duenas en spansk forfatter som jeg nå har lest tre bøker av. Alle har kvinner som hovedpersoner og alle har en sterk tilknytning til Spania og spanske forhold, selv om hovedhandlingen ikke forgår der. Hovedpersonen i denne romanen er Blanca Perea. Hun underviser på et universitet i Madrid, hun er gift og har to voksne sønner. Da hun traff mannen sin var det han som hadde kommet lengst i studiene, så hun satte sine studier på vent og tok ansvar for hus og hjem, og etterhvert de to sønnene som kom. Etter at sønnene vokste til fullførte hun sine studier og ble universitetslærer. Så en dag forteller mannen at han har forelsket seg i en yngre kvinne og det kommer fram at de skal ha barn. Blanca vil rømme, komme seg vekk fra alt som minner om livet hun hadde. Hun får et stipend fra en stiftelse til et universitet i California der hun skal organisere arkivet til Andrés Fontana som døde for tredve år siden. Hun er ikke så opptatt av jobben, bare hun kommer seg vekk! Hun blir litt motvillig fasinert av Fontana og hans liv og oppdager at her finnes det dokumenter helt fra Fontana kom til USA fra Spania og ikke minst finnes det nærmest en etterforskning etter en gammel misjonsstasjon som det idag ikke finnes spor av, eller gjør det det? Nær universitetet ligger et naturområde som betydde mye for Fontana og de som bor i byen, men nå skal det bygges ut til store protester fra både studenter og fastboende. Det haster med å finne dokumenter som viser historien til området, men finner de disse i tide? Hun møter David Carter som viser stor interesse for arbeidet hennes og de blir gode venner, men er han bare en venn? Blanca blir konfrontert med valgene hun har gjort i livet og må finne måter å leve med dem på.

Vi får tilbakeblikk fra livet til Andrés Fontanero og David Carter gjennom flere kapitler og dette gir disse to en større dybde slik at de ikke bare blir bipersoner. På mange måter er kapitlene om David Carter kanskje vel så fasinerende som hovedpersonens gjøren og laden. Boken er lettlest og interessant fordi den gir et bilde av et gammelt Spania og et innblikk i det gamle California da spanjoler og mexikanere slo seg ned i landet. Trenger du en bok på rundt 500 sider, ja da kan du gjerne lese denne. Jeg lånte boka på biblioteket.

Før skoleferien tok helt av fikk jeg en stor pakke fra Ena forlag (hurra!) i pakken var det diverse bildebøker og en av dem var Marihønas bok om biller og edderkopper av Jan-Kåre Øien. For meg som har en mann som er biolog og barnebarn som er super interessert i biller og smådyr så var dette en fest å lese. Boka forteller om biller og edderkopper som vi finner i nærmiljøet. Det er en beskrivelse av utseende og levemåte (som ble godkjent av biologen) og ikke minst er det vist i antall cm hvor stor dyret faktisk er. Hver bille har et dobbeltoppslag der navnet på billen kommer øverst og under en humoristisk tegning av den i en eller annen aktivitet. På den andre siden er beskrivelsen og en autentisk tegning av billen, med størrelsesangivelse. Det er lett å lese for et barn som kan det, for de som trenger en medleser er teksten interessant og lærerik slik at en voksen også kan få med litt ny kunnskap. Boken har et lite format, noe som betyr at den er lett å putte i sekken, strandvesken eller annet bæreredskap når man skal ut på tur. Det finnes mange bøker for barn om små kryp i naturen, men denne var ekstra kjekk å lese.

Forfatteren Vanessa Montfort har skrevet denne romanen om fem kvinner i Madrid. Romanen er med i serien Lesetid og som flere av disse er den absolutt lesverdig på en rolig sommerdag. Marina er enke etter Oscar, mannen hennes gjennom tjue år. Hun har mistet helt grepet på seg selv og tilværelsen, for alt har handlet om Oscar og hans behov. Ved livets slutt har hun lovet Oscar å seile båten hans Peter Pan til Afrika og spre asken hans der. Marina har aldri hatt ansvar for noe som helst, hun har satt seg godt tilrette i passasjersetet og der har hun blitt, til hun nå er alene og må klare seg selv. Hun får jobb hos den eksentriske Olivia i blomsterbutikken «Englehagen» og der møter hun kvinnene Aurora som maler og er i et forhold til en mann som snylter på henne, Gala som leter etter kjærlighet, Casandra som ikke tørr slippe mennesker innpå seg og Victoria som har mann og barn som hele tiden krever at hun organiserer livet for dem. De blir kjent med hverandre, hjelper hverandre til å ta tak i livene sine og våge å gjøre ting de drømmer om men ikke helt tørr. For hver enkelt av dem blir det en oppvåkning til et mer bevisst liv med egne valg og en erkjennelse av at de er sterkere med en heiagjeng i bakgrunnen. I løpet av månedene de er sammen skjer det en utvikling hos hver enkelt av dem. Marina våger å legge ut på seilturen, være kaptein på egen skute hele veien fram og kjenne at hun lykkes. Olivia er fungerer som et slags orakel for disse kvinnene, hun er den eldste og forteller svært lite om livet sitt. Butikken hun driver ligger på en del av en gammel kirkegård og mange kommer innom for å se og oppleve atmosfæren her. Blant de som kommer innom er forfatteren og en av forfatterens venner som har blurbet på forsiden av boken. Det kunne forfatteren ha spart seg!

Lettlest bok som ikke setter de store sporene, men helt ok en feriedag. Jeg lånte boka på biblioteket.

Carmen Maria Machado debuterer med denne novellesamlingen Ekte kvinner har kropper. Jeg fikk boka av Solum forlag fordi jeg ble så gruelig nysgjerrig på hva dette var. Boken inneholder åtte noveller og jeg har lest de fleste av dem, men noen ble for sterk kost for meg. Boken handler om kvinner, deres seksualitet og deres relasjoner til hverandre. Den første novellen Ektemannsstinget,som jeg absolutt synes var den beste, handler om en kvinne som alltid går med et grønt bånd om halsen. Hun treffer en ung mann som hun har heftig sex med og som hun etterhvert gifter seg med. Mannen hennes lurer stadig på hvorfor hun går med dette båndet og vil gjerne ta det av, men hun får ham til å love å ikke røre det. Hun forteller ham stadig nye historier som alle har et snev av noe groteskt. De får en gutt og lykken er fullkommen. Han vil også dra i båndet hun har rundt halsen, men hun avleder ham. Hun begynner på et tegnekurs og ser at modellen har et grønt bånd rundt den ene foten. Hun føler et fellesskap med denne kvinnen. Hun forteller mannen om kvinnen, men når hun har gjort det føler hun at hun har sviktet henne. Gutten vokser opp, begynner på universitetet, får kjæreste som han vil gifte seg med. Foreldrene blir glade og feirer med å ligge sammen i alle rommene i huset. Da tilbyr hun ham å ta av båndet om han gjerne vil det. Han gjør det. Det burde han ikke ha gjort.

Novellene til Machado er på en måte overlesset med historier inne i historiene. Noen av dem er vandrehistorier av det mer groteske slaget, men det gjør at de utdyper innholdet i novellene, samtidig kan det bli for mye av det gode. Flere av novellene heller over mot det groteske og for min del ble dette litt mye slik at ikke alle ble lest helt ferdig. Machado problematiserer kvinneliv og kvinners seksualitet på en direkte og eksplisitt måte som kan virke ganske sjokkerende. Samtidig er novellene av en slik oppbygging og karakter at de sitter lenge i tankene. Flere omtaler hennes skrivemåte som revolusjonerende, tja kanskje det, men tankevekkende det er de. Boka har fått ganske blandede omtaler, The Guardian har skrevet en grunndig omtale her.