Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Lengslenes labyrint er skrevet av María Duenas en spansk forfatter som jeg nå har lest tre bøker av. Alle har kvinner som hovedpersoner og alle har en sterk tilknytning til Spania og spanske forhold, selv om hovedhandlingen ikke forgår der. Hovedpersonen i denne romanen er Blanca Perea. Hun underviser på et universitet i Madrid, hun er gift og har to voksne sønner. Da hun traff mannen sin var det han som hadde kommet lengst i studiene, så hun satte sine studier på vent og tok ansvar for hus og hjem, og etterhvert de to sønnene som kom. Etter at sønnene vokste til fullførte hun sine studier og ble universitetslærer. Så en dag forteller mannen at han har forelsket seg i en yngre kvinne og det kommer fram at de skal ha barn. Blanca vil rømme, komme seg vekk fra alt som minner om livet hun hadde. Hun får et stipend fra en stiftelse til et universitet i California der hun skal organisere arkivet til Andrés Fontana som døde for tredve år siden. Hun er ikke så opptatt av jobben, bare hun kommer seg vekk! Hun blir litt motvillig fasinert av Fontana og hans liv og oppdager at her finnes det dokumenter helt fra Fontana kom til USA fra Spania og ikke minst finnes det nærmest en etterforskning etter en gammel misjonsstasjon som det idag ikke finnes spor av, eller gjør det det? Nær universitetet ligger et naturområde som betydde mye for Fontana og de som bor i byen, men nå skal det bygges ut til store protester fra både studenter og fastboende. Det haster med å finne dokumenter som viser historien til området, men finner de disse i tide? Hun møter David Carter som viser stor interesse for arbeidet hennes og de blir gode venner, men er han bare en venn? Blanca blir konfrontert med valgene hun har gjort i livet og må finne måter å leve med dem på.

Vi får tilbakeblikk fra livet til Andrés Fontanero og David Carter gjennom flere kapitler og dette gir disse to en større dybde slik at de ikke bare blir bipersoner. På mange måter er kapitlene om David Carter kanskje vel så fasinerende som hovedpersonens gjøren og laden. Boken er lettlest og interessant fordi den gir et bilde av et gammelt Spania og et innblikk i det gamle California da spanjoler og mexikanere slo seg ned i landet. Trenger du en bok på rundt 500 sider, ja da kan du gjerne lese denne. Jeg lånte boka på biblioteket.

Før skoleferien tok helt av fikk jeg en stor pakke fra Ena forlag (hurra!) i pakken var det diverse bildebøker og en av dem var Marihønas bok om biller og edderkopper av Jan-Kåre Øien. For meg som har en mann som er biolog og barnebarn som er super interessert i biller og smådyr så var dette en fest å lese. Boka forteller om biller og edderkopper som vi finner i nærmiljøet. Det er en beskrivelse av utseende og levemåte (som ble godkjent av biologen) og ikke minst er det vist i antall cm hvor stor dyret faktisk er. Hver bille har et dobbeltoppslag der navnet på billen kommer øverst og under en humoristisk tegning av den i en eller annen aktivitet. På den andre siden er beskrivelsen og en autentisk tegning av billen, med størrelsesangivelse. Det er lett å lese for et barn som kan det, for de som trenger en medleser er teksten interessant og lærerik slik at en voksen også kan få med litt ny kunnskap. Boken har et lite format, noe som betyr at den er lett å putte i sekken, strandvesken eller annet bæreredskap når man skal ut på tur. Det finnes mange bøker for barn om små kryp i naturen, men denne var ekstra kjekk å lese.

Forfatteren Vanessa Montfort har skrevet denne romanen om fem kvinner i Madrid. Romanen er med i serien Lesetid og som flere av disse er den absolutt lesverdig på en rolig sommerdag. Marina er enke etter Oscar, mannen hennes gjennom tjue år. Hun har mistet helt grepet på seg selv og tilværelsen, for alt har handlet om Oscar og hans behov. Ved livets slutt har hun lovet Oscar å seile båten hans Peter Pan til Afrika og spre asken hans der. Marina har aldri hatt ansvar for noe som helst, hun har satt seg godt tilrette i passasjersetet og der har hun blitt, til hun nå er alene og må klare seg selv. Hun får jobb hos den eksentriske Olivia i blomsterbutikken «Englehagen» og der møter hun kvinnene Aurora som maler og er i et forhold til en mann som snylter på henne, Gala som leter etter kjærlighet, Casandra som ikke tørr slippe mennesker innpå seg og Victoria som har mann og barn som hele tiden krever at hun organiserer livet for dem. De blir kjent med hverandre, hjelper hverandre til å ta tak i livene sine og våge å gjøre ting de drømmer om men ikke helt tørr. For hver enkelt av dem blir det en oppvåkning til et mer bevisst liv med egne valg og en erkjennelse av at de er sterkere med en heiagjeng i bakgrunnen. I løpet av månedene de er sammen skjer det en utvikling hos hver enkelt av dem. Marina våger å legge ut på seilturen, være kaptein på egen skute hele veien fram og kjenne at hun lykkes. Olivia er fungerer som et slags orakel for disse kvinnene, hun er den eldste og forteller svært lite om livet sitt. Butikken hun driver ligger på en del av en gammel kirkegård og mange kommer innom for å se og oppleve atmosfæren her. Blant de som kommer innom er forfatteren og en av forfatterens venner som har blurbet på forsiden av boken. Det kunne forfatteren ha spart seg!

Lettlest bok som ikke setter de store sporene, men helt ok en feriedag. Jeg lånte boka på biblioteket.

Carmen Maria Machado debuterer med denne novellesamlingen Ekte kvinner har kropper. Jeg fikk boka av Solum forlag fordi jeg ble så gruelig nysgjerrig på hva dette var. Boken inneholder åtte noveller og jeg har lest de fleste av dem, men noen ble for sterk kost for meg. Boken handler om kvinner, deres seksualitet og deres relasjoner til hverandre. Den første novellen Ektemannsstinget,som jeg absolutt synes var den beste, handler om en kvinne som alltid går med et grønt bånd om halsen. Hun treffer en ung mann som hun har heftig sex med og som hun etterhvert gifter seg med. Mannen hennes lurer stadig på hvorfor hun går med dette båndet og vil gjerne ta det av, men hun får ham til å love å ikke røre det. Hun forteller ham stadig nye historier som alle har et snev av noe groteskt. De får en gutt og lykken er fullkommen. Han vil også dra i båndet hun har rundt halsen, men hun avleder ham. Hun begynner på et tegnekurs og ser at modellen har et grønt bånd rundt den ene foten. Hun føler et fellesskap med denne kvinnen. Hun forteller mannen om kvinnen, men når hun har gjort det føler hun at hun har sviktet henne. Gutten vokser opp, begynner på universitetet, får kjæreste som han vil gifte seg med. Foreldrene blir glade og feirer med å ligge sammen i alle rommene i huset. Da tilbyr hun ham å ta av båndet om han gjerne vil det. Han gjør det. Det burde han ikke ha gjort.

Novellene til Machado er på en måte overlesset med historier inne i historiene. Noen av dem er vandrehistorier av det mer groteske slaget, men det gjør at de utdyper innholdet i novellene, samtidig kan det bli for mye av det gode. Flere av novellene heller over mot det groteske og for min del ble dette litt mye slik at ikke alle ble lest helt ferdig. Machado problematiserer kvinneliv og kvinners seksualitet på en direkte og eksplisitt måte som kan virke ganske sjokkerende. Samtidig er novellene av en slik oppbygging og karakter at de sitter lenge i tankene. Flere omtaler hennes skrivemåte som revolusjonerende, tja kanskje det, men tankevekkende det er de. Boka har fått ganske blandede omtaler, The Guardian har skrevet en grunndig omtale her.

Éric Vuillard er forfatter og filmskaper og med boken Dagsordenen lager han med korte klipp og kapitler sin fortelling av hva som skjedde under opptakten til andre verdenskrig i Tyskland. Innledningen er et møte i Berlin den 20. februar 1933 i Riksdagsbygningen. Der tjuefire av de fremste industrilederne i Tyskland er invitert for å komme med økonomiske bidrag til Nazipartiet som ledes av Hitler og Göring. Alle bidrar med store beløp, for hva kan være mer behagelig for industriledere enn å høre at dette partiet vil legge ned alle fagforeninger, bekjempe kommunismen og gjøre Tyskland til en stormakt igjen.

Vi får høre om hvordan Østerrike blir presset til å «invitere» Tyskland til å hjelpe til med landets innenrikske problemer  (Anschluss) og vi får høre om hvordan de tyske tanksene skapte trafikkork på veiene da invasjonen av Østerrike skulle finne sted. Ett av kapitlene handler om avskjedslunsjen for Ribbentrop da han ble invitert til Downingstreet 10 av Chamberlain og hvordan innbitt høflighet hindret at viktige beslutninger ble tatt.

Det første kapittelet er som opptakten til en film med korte setninger, det er som å se små bildeglimt før hele scenen avsløres. Det er stramt og flott gjort. Historien som vi får lese er små, men viktige sekvenser i det som utviklet seg til å bli andre verdenskrig med alle dens redsler og konsekvenser for ettertiden. Vuillard gjør et poeng av ettertiden, for hva betydde den for de tjuefire som var med å finansierte starten? Dette var ledere for store industrier som under krigen leide arbeidskraft fra utryddelsesleirene, de regnet med at en arbeider fra leirene varte noen måneder. Disse industriene lever i beste velgående i dag og er store bidragsytere i det tyske samfunnet, men historien til disse bedriftene har noen stygge flekker. Det er både rystende og tankevekkende lesing. Vuillard fikk Goncourt-prisen i 2017 for denne boken, vel fortjent synes jeg. Prosaen er en fornøyelse å lese, men er det en roman? Boka har fått en undertittel: en historie, betyr det en fortolkning av det som faktisk skjedde? Ikke vet jeg, men boka var en flott leseropplevelse som jeg anbefaler!  Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Solum.

Gro Dahle og Svein Nyhus lager flotte og viktige bildebøker som tar opp tema som det kan være vanskelig å snakke om. De lagde i 2003 Sinna mann og nå har de laget en bildebok om en sinna mor. Dragen handler om Lilli som bor sammen med moren sin. Hun vet aldri om moren er hvitglødende av raseri for ett eller annet eller om hun er en nesten vanlig mor. Fordi hun ikke vet dette, kan hun ikke ta med seg venninnen Eline hjem på besøk. Eline tror ikke at det finnes drager, men Lilli vet…

Det passer aldri å ha noen på besøk. Lilli sniker seg inn i huset og håper at ikke dragen skal våkne. Hun snuser rundt og prøver å oppdage om det lukter svovel, men dragen er våken og kommer stormende ned trappa, griper Lilli i armen og rister henne fordi hun er så hensynsløs og bare tenker på seg selv. Hun dytter Lilli inn i et skap og låser døra. Lilli lurer på hva hun har gjort nå? Ikke ryddet av bordet? Ikke tømt oppvaskmaskinen? Ikke gått ut med søpla? Dragen låser opp, det er middag, men Lilli er så tørr i halsen at hun ikke får ned en bit. Da blir dragen rasende igjen! Hun kaster maten på Lilli, hun løper opp på rommet hennes og kaster bøker og papir ned på henne. Lilli må rømme! Hun går langs gatene, da ser hun lapper som henger overalt med katter og hunder som er savnet. Lilli setter også opp lapper: Drage i huset! Jeg kan ikke bo hjemme! Vil noen bry seg? Mobilen ringer, ukjent nummer, det er dragetemmeren. Dragetemmeren har vært ute for illsinte drager før, så hun lar seg ikke skremme og dragen må innse at om hun ikke arbeider med seg selv, vil hun miste Lilli. Lilli må bo et trygt sted mens dragen øver seg på å mestre sinnet sitt.

Det er en tankevekkende bok. Mange barn har en altfor vanskelig hverdag, men gjennom bøkene som Dahle og Nyhus lager skapes det rom for erkjennelse og samtale om disse temaene. Illustrasjonene til Nyhus er så detaljerte at boken egner seg godt for mange gangers lesing og det kan være bra, for her er det drøye saker som skal fordøyes. Boka er gitt ut av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Om jeg har talt riktig er dette niende bok om Nora og hennes liv, tegnet og fortalt av Irene Marienborg. Boken holder fast på konseptet fra de tidligere bøkene om Nora og for målgruppen fungerer nok dette helt fint. Nora har vokst ut av sengen sin og må få en ny seng. Hun og pappa drar av sted for å kjøpe en stor seng og Nora velger verdens beste seng. De setter den sammen og Nora er klar til å legge seg, men når hun er i sengen blir alt feil, for den er jo altfor stor. Hun finner den gamle sengen som står i boden, men det er også rart og fremmed. Hun prøver å sove sammen med flaggermusene, men da blir hun svimmel. Hun prøver å sove sammen med hunden, men det blir for trangt og i akvariet kan hun heller ikke sove. Nora legger seg mange ganger, men til slutt er et pappa som finner den beste løsningen og endelig kan Nora sove.

Illustrasjonene er holdt i dunkle «nattfarger» og har ikke så mange elementer på hvert oppslag, det hjelper til med å holde fokus. Teksten forklarer hva Nora gjør og har et par sidebemerkninger til den voksne leseren, en slags anerkjennelse til den voksne som nok må lese denne boka mange ganger før den kan legges vekk. Vi blir godt kjent med Nora gjennom bøkene og det er hele tiden en positiv og gjenkjennbar stemning i boka, det er fint. Boka er utgitt av Aschehoug og jeg lånte boka på biblioteket.

En gentleman i Moskva er en særdeles underholdende roman. Forfatteren Amor Towles var ukjent for meg, men fortsetter han å skrive slike fortellinger så bare jubler jeg. Boken starter i 1922, vi er i Moskva og bokens hovedperson grev Alexander Iljitsj Rostov er i avhør hos Spesialkomiteen i Folkets Kommissariat for Innenrikssaker. Han har skrevet et dikt som blir tolket som en støtte til revolusjonen og selv om komiteen helst ville ha skutt ham straks og med en gang, så er det noen av de eldre i komiteen som er i mot dette og han blir pålagt livslang husarrest der han bor på Hotel Metropol. Det blir også kommunisert svært tydelig at om han skulle sette foten sin utenfor hotellet igjen, så blir han skutt. Greven tar denne dommen med stor ro for han bor i en komfortabel suite på hotellet, men da de kommer tilbake blir han ført opp på loftet og får tildelt et lite soverom der. Han går ned til suiten og tar med seg et utvalg møbler, malerier og bøker og innstallerer seg på rommet. Etter en tid oppdager han at bak skapet er det et annet ubrukt rom og der flytter han noen gode stoler, sitt gedigne skrivebord og alle bøkene sine, livet ser ikke så verst ut. Han har allerede bodd på hotellet i fire år da husarresten inntreffer og kjenner de ansatte der godt. Han følger sine daglige rutiner går til frisøren, spiser på restauranten, avslører hvilke krydder kokken har brukt, leser og snakker med både ansatte og gjester. Likevel føler han begrensingene og begynner å se litt mistrøstig på tilværelsen. Dette endrer seg når en vakker, ung skuespiller kommer inn på hotellet med sine to ustyrlige hunder. Greven griper inn og redder situasjonen, som takk inviterer hun Rostov på en drink på rommet. Til sin store overraskelse er denne damen full av initiativ og ligger noen skritt foren greven i alle ting. Han lar seg sjarmere og livet blir lysere ved tanken på at hun kommer til å bo på hotellet når hun er i Moskva. Han blir også kjent med Nina, et fremmelig barn som bor på hotellet med faren sin. Gjennom henne lærer han å kjenne alle kroker og kriker i hotellet, blant annet å komme lynrakst fra en etasje til en annen uten å bli oppdaget. Nina og greven utvikler et nært vennskap, men etter noen år reiser Nina og han hører ikke fra henne igjen før etter noen ti-år, da sender hun datteren sin til ham. Nina har da reist til Sibir for å lete etter mannen sin og hun vil ikke ta med seg Sofia på grunn av den usikre situasjonen. Dessuten vet hun fra sin egen barndom at greven er en pålitelig mann. Sofia bor på samme rom som greven, og som den gentlemann han er sover han på gulvet og hun i sengen. Sofia er et stort musikalsk talent og spiller piano, hun får undervisning av en av musikerne i hotellets orkester og det er han som forteller greven om hennes muligheter. Greven får jobb som servitør i restaurantene og utvikler et nært vennskap med kokken og de andre på kjøkkenet. Alt går i grunnen greit, til restauranten får en ny sjef som tar direktivene til komiteene svært alvorlig. Han er et petimeter og har ikke sans for den joviale stemningen på kjøkkenet. Han er på mange måter ute etter «å ta» greven, men greven har ved sitt vennlige og høflige vesen mange venner som holder sin hånd over ham. Hotel Metropol ble brukt av bolsjevikene og det sovjetiske statsapparatet til konferanser og møter. Her bodde også vestlige diplomater og andre viktige personer og greven ble kjent med en amerikaner som ønsket å verve ham som spion. Dette ønsker ikke greven, tross alt, men de blir venner, noe som får stor betydning for Sofia.

Towles har med denne romanen klart å skape et glimt inn i den sovjetiske tiden rundt 1920-tallet. Han tegner noen svært spesielle figurer, men det er lettlest og som sagt underholdende for dem som liker en fortelling som brer seg ut. De som frykter russiske navn i mengder kan legge den frykten fra seg for visstnok er det mange navn, men hovepersonene er det i det minste enkelt å holde orden på. Da jeg fortalte noen om denne boken sa de: har vi ikke hørt/sett noe lignende? Jo, helt sikkert for de som har sett filmen The Grand Budapest Hotel men denne romanen er anderledes selv om flere av ingrediensene er de samme. Har du sett filmen? Gjør ingenting, les boka! Jeg lånte boka på biblioteket.

Tara Westover er forfatteren bak denne oppvekstfortellingen fra virkeligheten. Hun vokser opp i fjellene i Idaho med flere søsken og foreldre som forbereder seg til dommedag. Familien er mormonere og faren har sin helt egen oppfatning av hvordan livet skal leves. De har ikke noen tillit til leger og sykehus og selv når livet står på spill er det ingenting som ikke kan ordnes med morens urtemedisiner. Tara og søskene får hjemmeundervisning når det passer slik og faren ikke trenger dem til arbeidet på gården. Det er tydelig at både faren og en av brødrene har en bipolarlidelse og dette går ut over Tara og jentene broren har som kjæreste. Moren arbeider som hjelper for en eldre jordmor, men må også trå til når den fødende helst skulle vært på sykehus. Moren lager urtemedisiner, driver med «muskeltesting» og «energiarbeid», hun får mange kunder, men Tara klarer ikke delta i dette. Hun på sin side lengter etter å gå på skole, lære mer enn det som finnes i det nærmeste miljøet. Mot alle odds klarer hun å komme seg inn på universitetet, men der ser hun også hvor mye hun mangler i sosial kompetanse og evne til å bygge relasjoner. Hun går på noen kraftige smeller rent sosialt, men hun har en eksepsjonell kunnskapstørst og klarer å tilegne seg kunnskap på en utrolig måte.

Det er en interessant og rystende livshistorie som fortelles i Noe tapt og noe vunnet. Jeg var flere ganger i villrede når det gjaldt hvilket århundre vi befant oss i, men når jeg ser at forfatteren er født i det samme året som min yngste sønn, blir jeg ganske rystet og lurer på om det virkelig er mulig at noen kan leve på denne måten i våre dager. Det er en innbitt fanatisme som vi er vitne til og det er harde konfrontasjoner mellom foreldre og barn og mellom søsknene. Det er en tankevekkende bok. Jeg lånte den på biblioteket.

María Dueñas har igjen blitt oversatt til norsk. Første bok jeg leste av henne var Syersken fra Madrid, en bok jeg likte svært godt. Nå har hun skrevet De spanske søstrene og  boka har kommet i serien Lesetid fra Gyldendal noe som gjør at den kanskje blir lest av flere (?). Denne boka har døtrene til Emilio Arenas som sine hovedpersoner. Emilio reiste fra Spania til USA for å prøve lykken der. Han jobbet litt her og der før han kjøpte en kafe og sendte melding til sin kone Remedios og døtrene Victoria, Mona og Luz om at nå måtte de også reise til USA for å hjelpe ham. De reiser ganske motvillig over og alle må yte sitt for at kafeen skal bære seg. Det gjør den egentlig ikke, men Emilio har kontakter og prøver å få billige råvarer som Remedios forvandler til god og rimelig mat. En dag skjer katastrofen og Emilio blir drept av en kasse som havner oppå ham på havnen. Skipet som kassen ble losset fra prøver å inngå et forlik med enken og døtrene, de kan få returbilletter tilbake til Spania på førsteklasse. Dette høres meget fristende ut for Remedios, men samtidig dukker en advokat opp som forteller dem at de ansvarlige for ulykken prøver å lure dem. De blir meget forvirret. Naboen forteller dem om en nonne som hjelper spanjoler i nød og de henvender seg til Casa Maria og søster Lito. Hun advarer dem mot å ta imot hjelp fra advokaten og vil hjelpe dem med å få erstatning fra rederiet. Døtrene bestemmer seg for å drive kafeen videre og kaller den for Il Capitan. Det er ikke enkelt for enslige damer å drive noe som helst på 1930-tallet. De prøver å pusse opp kafeen, de vil ha danseforestillinger og servere spansk mat. De har sett hvordan andre restauranter har sitt særpreg og vil prøve det samme. De må skaffe penger for å betale farens gjeld så både Luz og Mona tar jobber utenfor kafeen. Luz arbeider på et vaskeri og Mona får jobb som servitør i private selskaper. I et selskap hjelper hun Alfonso av Bourbon når han får et illebefinnende og han gir henne kortet sitt. Mona kjenner ikke til de politiske forholdene i Spania og vil gjerne at han er tilstede ved nyåpningen av kafeen deres. Hun prøver å komme i kontakt med ham, men uten hjelp av Tony, en ung mann som hun uforvarende reddet fra å bli hektet av politiet, klarer hun ikke det. Tony på sin side er betatt av Mona og bruker både sjarm og list for å få til dette møtet.  Luz har et særlig talent for dans og blir «oppdaget» av Frank som skal gjøre henne til stjerne. Hun begynner å ta seg fri for å ta timer i dans uten å si noe til moren eller søstrene. Victoria og moren jobber i kafeen, advokaten som hadde oppsøkt dem for å få erstatningssaken etter farens dødsfall gir seg ikke. Han kommer til kafeen og truer dem. Han blir provosert av Victoria og skal til å slå henne ned da han blir stanset av en sigarselger som ofte har vært på kafeen. Sigarselgeren Barona er svært betatt av Victoria, han er enkemann med en voksen sønn og han frir til Victoria. Hun sier ja, fordi det er det fornuftige å gjøre, men da hun møter sønnen Chano går det opp for henne at hun har gjort en alvorlig feil.

Det er en fasinerende roman fra det spanske miljøet i New York på 1930-tallet. Livet foregår mellom Spansk Harlem og Brooklyn, det snakkes spansk og bare hvis de er helt utenfor sitt vanlige miljø snakker de et stotrende amerikansk. Det er ikke enkelt å ikke ha en mann i familien og brutaliteten i samfunnet gjør et sterkt inntrykk. Dessuten har moren en sterk overbevisning om at livet i Spania er veldig mye bedre enn livet i USA. De hører noen svake rykter om uroligheter, men likevel vil moren gjerne hjem igjen. Dette skaper splittelse mellom moren og døtrene, men når søster Lito blir overfalt og kafeen satt fyr på og ødelagt står de samlet.

Dette er på ingen måte en krevende roman, men den gir faktisk et godt innblikk i livet til de som kom til USA for å starte et nytt kapittel. Romanen forteller om alle hjelpetiltak og hvordan folk faktisk tok vare på hverandre selv om de selv var fattige. Har du lyst til å lese en avslappende, men ikke hjernedød bok i sommer – hvorfor ikke denne? Anbefales! Jeg lånte boka på biblioteket.