Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Leksjoner

bentebing

ingen kommentarer

16. februar 2023

Ian McEwan har skrevet mange romaner som jeg tenker på lenge etter at de er ferdiglest. Slik blir det nok med denne og. Romanen handler om Roland Baines som vokser opp med far som er militær og utplassert i Libya og mor som er hjemme og blir herset med av faren. Både mor og sønn er preget av farens ustabile humør. Når Roland er elleve år blir han sendt på kostskole i England. Det blir en omveltende opplevelse. Han har et talent for musikk og får Miriam Cornell som pianolærerinne. Hun er streng, men hun forgriper seg også på ham. Hun sier at han skal komme hjem til henne, men Roland kommer ikke. Han får en annen musikklærer og gjør store framskritt. Han gjør alt han kan for å unngå henne, men han klarer ikke å glemme hva som skjedde. Han oppsøker henne og hun forfører ham. Han vingler gjennom skoledagene, får elendige karakterer og stryker ved avgangseksamen. Han klarer til slutt å komme seg ut av grepet hun har på ham, men dette preger ham resten hele livet. Han tar ingen avsluttende utdanning, han reiser verden rundt og tar småjobber. Han har mange forhold, men ingen som varer før han treffer Alissia. De gifter seg og får sønnen Lawrence. Da han er sju måneder forlater Alissia dem. Hun forsvinner, politiet mistenker Roland for å ha myrdet henne, men siden hun blir funnet i Tyskland frafalles anklagen. Roland prøver via foreldrene hennes å få kontakt, men Alissia har forlatt dem for godt. Hun skal skrive romaner. Hun blir en berømt forfatter, men velger ensomhet framfor familien. Roland gjør sitt beste for at Lawrence skal få en bra oppvekst og ha en forelder som er tilstedeværende. Han sørger for at han treffer besteforeldrene som bor i Tyskland og han har selv nære venner der som blir som en familie for dem begge.

McEwan skriver vanligvis kortere romaner, men denne er på fem hundre sider. Han lar hovedpersonen beskrive samfunnet han lever i og hvordan hendelser som vi kjenner til påvirker ham. Roland er i Berlin når muren faller, han klistrer igjen vinduene sine når Tsjernobyl-ulykken skjer og han følger med på hva som skjer når Brexit nærmer seg. Romanen brer seg ut over tidsspennet 1959 og fram til idag. Det er storslagent og interessant. Det er velskrevet, det er en fryd å lese. Anbefales!

Langt hjemmefra

bentebing

ingen kommentarer

9. februar 2023

Denne gangen har Max Estes laget en bildebok uten ord, men for en bok! Ved første gjennomlesing tenkte jeg at han må ha blitt inspirert av Henry Thoreau, men så oppdaget jeg at hovedpersonen leser Jack London: Når villdyret våkner og denne boken er nok med på å sette i gang en rekke handlinger for hovedpersonen. Boken starter med en stor grå by. Husene er høye, det er mye trafikk, mange mennesker, støy, søppel, folkene går med hodet ned i mobilene sine, det er ingen farger, bare grått. Bildet zoomer inn på en ung mann som står i vinduet på ett av høyhusene. Vi kommer nærmere og inn i leiligheten hans. Der er det en grønn plante, ellers er alt grått der og. Han bor sammen med foreldrene sine, men de er like oppslukt av mobilene sine som alle andre. Han går ut på gaten og vi blir konfrontert med enda mer trafikk, støy og søppel. Plutselig ser han en gul fugl. Han begynner å følge etter den. Han går og løper gjennom byen til de sammen kommer til en mur med en gjenspikret port. Fuglen flyr inn og han følger etter. Bak muren er det en park, grønn, vakker, med stier som slynger seg inn mellom trærne. Han går omkring og nyter. Når han kommer hjem finner han fram boken Når villdyret våkner og begynner å lese i denne. Han pakker en sekk og forlater foreldrene og byen. Han tar med seg planten og sammen reiser de langt utenfor byen og begynner vandringen mot villmarken. Langt om lenge kommer de fram til skogen og han slår opp teltet. Han går omkring og ser på trærne, elven, vannet og nyter, men så begynner det å regne og den idylliske teltplassen blir en flommende elv som tar med seg teltet hans. Han er en driftig kar så han finner andre ting han kan hjelpe seg med. Ut i fra denne hendelsen bygger han et tretopphus og slår seg ned der. Tiden går, han får langt hår og skjegg. Han er ute en dag og oppdager plutselig at huset står i brann, hva skal ha gjøre ….

Max Estes har laget en ganske tjukk bok denne gangen. Bildene er enkle, men likevel innholdsrike og bringer handlingen effektivt framover. Tidsintervallene blir markert med en helt svart side og det gir leseren en pekepinn om at her har tiden gått. Fargebruken er med på å understreke hvor vi befinner oss i fortellingen. Byen er helgrå, men etter hvert som vår mann kommer lengre ut på landet og ut i villmarken så kommer også fargene inn i bildene. Det er en klar samfunnskritikk i denne boka og det er vel flere som kan relatere til dette vil jeg tro. Dette er en bok som kan leses mange ganger, det er stadig noe nytt å oppdage, les den for deg selv, for barn, for venner, for de du kommer over, den er virkelig verdt tiden det tar. Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørge.

Svaner blir ikke skilt

bentebing

ingen kommentarer

27. januar 2023

Jeg tror jeg har lest nesten alle romanene av Audur Ava Ólafsdóttir og jeg har likt de jeg har lest, så det var ingen overraskelse at jeg også likte Svaner blir ikke skilt som er den til nå siste boken hennes på norsk. Boken starter med at Floke mannen til hovedpersonen i boka Maria sier til henne at han er homofil og at han vil flytte til elskeren sin som også heter Floke. Maria og Floke har vært gift i elleve år, de har tvillinger på to og et halvt år og de har lenge søkt om å få adoptere et barn. Tilværelsen til Maria blir virkelig snudd på hodet. Hun har på ingen måte forstått at Floke er homofil og kontaktene han har hatt med menn har hun bare sett på som vanlige vennskap. Hun vandrer rundt i leiilgheten og prøver å forstå hva som har skjedd, for i henne øyne var ekteskapet mellom henne og Floke perfekt. I underetasjen bor Perla, en kortvokst dame som er parterapeut og ghostwriter. Perla dukker stadig opp i Maria sitt liv og kommer med sine betraktninger om livet, sitt eget, sine prosjekter og samtidig hjelper hun Maria med å forstå hva som har skjedd. Perla hjelper henne til å se tilbake på livet deres og stille spørsmål ved Flokes lange arbeidsdager, seine netter, iveren etter å dusje når han hadde jobbet lenge. Floke på sin side forteller etterhvert at han alltid har vært med menn, men at han ville prøve hvordan det var å leve med en kvinne og dessuten ville han gjerne ha barn. Maria er svært vakker, og hun er trofast mot Floke til hans store forundring. De har vært barnløse i mange år og søkt om å få adoptere et barn. Nå etter bruddet får de brev om at søknaden er innvilget. Det er en pike som venter på å bli hentet. Floke vil at de skal droppe adopsjonen og sier til Maria at nå blir hun enslig mor til tre barn. Maria på sin side som er hjelpearbeider og har god kjennskap til landet barnet kommer fra sier at man kan ikke svikte et barn. Midt i alt dette får Maria vite at hennes biologiske far har kommet til Island og vil treffe henne. Hun har visst om ham, men det har aldri vært noen kontakt i mellom dem, tror hun. De møtes, det er både noe kjent og noe ukjent ved denne fremmede. Hun vil treffe ham igjen og la ham møte barna hennes, men ting blir ikke som hun tenker.

Det er mye som kan bli anderledes enn man tenker og planlegger, dette er denne boka et godt bilde på. Det er en sorg for Maria at det hun trodde var det perfekte ekteskapet går i oppløsning. Forfatteren får fram følelsen av avvisning, hun lar Maria si: hadde det vært en annen kvinne kunne jeg ha kjempet, men hvem kan kjempe i mot en legning? Midt i det sørgelige er det også noen rare hendelser, som når Maria ser inn i Perla sitt kjøleskap og ser at der er det nesten tomt og tenker på sitt eget der det bugner av mat. Da er Perla stadig på farten opp til henne og «hjelper» henne med å spise både det ene og det andre. Når Maria endelig lander på sofaen til Perla for en terapeutisk sjekk foreslår Perla at hun kan betale med en boks gåselever… ikke dårlig betaling det. Romanen er lett å lese, jeg skulle gjerne vite hvordan det går med Maria, kanskje forfatteren har mer på lager om henne? Tine har skrevet en fin omtale her. Anbefaler denne boka!

Kniven i ilden

bentebing

1 kommentar

25. januar 2023

Ingeborg Arvola planlegger å skrive en trilogi om kvenene som kom til Norge på 1850-tallet. Ruijan Rannalla – Sanger fra Ishavet er trilogiens tittel og første bind i denne er Kniven i ilden.  Det er en bredt anlagt roman om den vidunderlig vakre Brita Caisa Sæipajervi og hennes vandring fra Nord-Finland til Norge for å finne seg en mann til seg og sine to sønner. Brita Caisa har helbredende hender, hun hjelper når hun blir bedt om det, men dette fører henne inn i mange situasjoner som er både utfordrende og givende. Sønnene hennes har hver sin far, hun har aldri vært gift og på grunn av dette umoralske livet har hun stått kirketukt på hjemstedet. Denne opplevelsen, følgene av den og sorgen over søsteren som døde gjør at hun tar med seg sønnene og reiser med et følge til Norge. Der bor broren, der er det store fiskeressurser og der kan hun finne seg en mann, gifte seg, få en far til sønnene sin og komme inn i et mer sømmelig forhold. Det er planen, men Brita Caisa treffer bonden Askan-Mikko og det utvikler seg et kjærlighetsforhold mellom dem. Mikko er gift med Greta og driver en fin gård, men han må også dra ut for å være med på fisket. Brita Caisa og den eldste sønnen blir med som deltakere på arbeidslaget og det begynner å gå rykter om forholdet mellom Brita Caisa og Mikko.

Det er en storslagen åpning på denne trilogien, mange mennesker og navn. Fantastisk beskrivelse av Brita Caisa sin kjærlighet til naturen og omsorg for dem hun hjelper. Arvola har gjort en grundig research for å skrive kvenenes historie inn i romanen og ved starten på flere av kapitlene er det en slags faktaboks som refererer til historiske hendelser. For meg er det beskrivelsen av samfunnet, kvenene og samenes plass i samfunnet  som er mest fasinerende. I tillegg kommer at jeg får vite mye som var ukjent kunnskap om forholdet mellom nordmenn, kvener og samer, det er interessant. Kjærlighetshistorien … jaja… det blir nesten i meste laget for meg.Uansett skal det bli interessant å lese de neste bindene og det skal Arvola ha, hun har virkelig gjort en strålende innsats for å gi oss kunnskap om kvenenes liv og levnet.

Kykkelivoff

bentebing

ingen kommentarer

20. januar 2023

Bo Gaustad lager vidunderlig morsomme og tankevekkende bildebøker. Hun klarer å se og fremheve det rare, underfundige og rørende i temaene hun skriver og tegner om. I denne boken handler det om hanen Henri som er lei av å være hane. Moren hans sa alltid: «Alle kan bli det de vil. De må bare ville det nok» og med disse visdomsordene legger han ut i verden for å bli noe annet, men hva? Skal han bli som schäferen Rolf? Han prøver seg med et kykkelivoff, men responsen uteblir. Han treffer en svaksynt mann som savner førerhunden sin Torleif og han tror at Henri er en førerhund. Henri blir glad og går fint i bånd, men han har glemt at han er fargeblind og det er farlig i trafikken. Han gir opp førerhund livet og prøver seg som høydehopper, balansekunstner, og medlem i ulvekor. Han prøver å slutte seg til en gruppe sauer, de skal jo være ålreite dyr, men nei. Det går i grunnen dårlig med alt han prøver til han til slutt gir opp og setter seg i et tre for å se på solnedgangen, men så…

Dette er en fin bok om å forsøke mange ting, om utenforskap, om behovet for å finne ut hvem man egentlig er og om vennskap. Illustrasjonene er enkle,men fulle av fine detljer som gjør at det stadig nye ting å se og oppdage. Henris røde kam går som en ledetråd gjennom alle tegningene og uttrykker sinnsstemningen hans på en fortreffelig måte. Det er mye å hente i Bo Gaustad sine bildebøker, mye å snakke om for små og store og mye å reflektere over. Barnebokkritikk har skrevet en grundig omtale av boka. Anbefales! Jeg fikk boka som leseksmplar fra Vigmostad og Bjørke.

Det suser i Sivert

bentebing

ingen kommentarer

19. januar 2023

Når det dukker opp titler som «Bare rør», «Hakk o ve» og her «Det suser i Sivert» så er det ikke så vanskelig å tenke seg at her er Ragnar Aalbu i farta med en ny og flott bildebok. Jepp, det ble et flott resultat denne gangen også! Det er slik med Aalbu sine bøker: her er det noe for liten og stor, barn og voksen. Det er bra, for plutselig sitter man der og leser boka for fjørtiende gang og da er det godt å kunne lete etter finurligheter i både tekst og bilder. I denne boka er det flodhesten Sivert som er på stranden. Han skal ikke bade, nix, nei. Det er både farlige og ikke minst er det ekle ting i vannet og det liker ikke Sivert. Alle prøver å overtale ham til å ta en dukkert, for vannet er deiiiiilig, men Sivert står i mot. Det er varmt, det er mye sand på stranden og den klistrer seg på en varm og svett kropp. Sivert ligner en nugget, han må av skylle seg i sjøen. Vannet er deilig, han er helt ren, det er nydelig. Så skal alle pluteslig gå! De har jo nettopp kommet!

En herlig fortelling om å bestemme seg og ombestemme seg, ikke lett dette her, men Aalbu sine delikate tegninger og artige tekst gjør dette til en fin leseropplevelse. Boka er i det unike «laptop 2,5D- formatet» – ganske kult må jeg si, dessuten gjør formatet det lett å lese i en større gruppe som skal se på bildene. Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad-Bjørke.

Kairos

bentebing

ingen kommentarer

14. desember 2022

Kairos er guden for de avgjørende øyeblikkene og avgjørende øyeblikk er det flere av i denne romanen av Jenny Erpenbeck. Katarina nitten år møter tilfeldigvis Hans femtifire år på en bussholdeplass i Øst-Berlin i 1986. Hun er lærling på et setteri og han er en anerkjent forfatter, gift og har en sønn. Det avgjørende øyeblikket når de ser hverandre, når blikket treffer den andre, på bussholdeplassen, på bussen, når de går av. Hun blir med ham hjem og de utvikler et kjærlighetsforhold basert på hans regler for når og hvor de kan treffes. Hans har hatt flere utenomekteskaplige forhold og hans kone er visstnok også med på at de ikke skal kikke hverandre så grundig i kortene. De går på restaurant, de gjentar det første møtet hver måned som et skuespill og alle disse hendelsene siles gjennom Katarina sine tanker. Vi kommer tett inn på dagliglivet i Øst-Berlin, restriksjoner, vansker med å få tildelt leilighet, søknader om å få reise til familien i Vest-Tyskland og diskusjoner som foregår i det øst-tyske samfunnet. Katarinas foreldre er skilt og på grunn av boligmangelen bor hun hos moren og hennes nye mann. Moren er engstelig for datteren på grunn av aldersforskjellen og at han er en kjent person i byen. Faren som bor i Leipzig har også noen betenkligheter når han hører at datteren kjæreste er eldre enn ham selv. Katarina skifter læreplass og begynner som lærling på et teater. Der treffer hun Vladimir som hun har et forhold til, når hun forteller Hans om dette blir han fortvilet, vil gjøre det slutt med henne. Katarina angrer og for å gjøre «det godt igjen» går hun med på en total gjennomgang og opprensking av hva hun har gjort. Hans orker ikke skrive ned alle spørsmålene og refleksjonene han gjør seg, så han leser dem inn på kassett og Katarina sitter med øretelefoner og svarer systematisk på alle anklagene. I mellomtiden får vi vite hvordan samfunnet utvikler seg, for det er på denne tiden Øst-Tyskland forvitrer, muren faller og det som var en fast struktur i nesten tredve år blir borte i løpet av ganske kort tid.

Erpenbeck er en formidabel forfatter. Hun klarer å framstille historien til det øst-tyske samfunnet på en så eminent måte at det blir levende og interessant. Det er mange referanser til hendelser som ble kjent i Vesten og sikkert en god del som jeg ikke fikk med meg. Hun beskriver forholdet mellom Hans og Katarina fra det første møtet der de er nye og likeverdige for hverandre til en forskyving av maktforholdet som tilslutt avløses av døden. Det er så godt gjort.

Lucy

bentebing

ingen kommentarer

13. desember 2022

Denne romanen ble jeg oppmerksom på da jeg var innom nrk.no sine litteratursider, det var en av disse liste med bøker det er verd å lese… Da jeg så hvor kort boka var, bare 163 sider, slo jeg til og lånte den på biblioteket. Boka er med i en serie Cappelen Damm kaller Oversette mesterverk, ikke mindre enn det, altså. Det er forfatteren Jamaica Kincaid som har skrevet romanen Lucy. Det er Lucy fra De Vestindiske øyene som er hovedpersonen. Hun har kommet til New York for å være aupair hos en familie med fire små barn. Moren i huset er Mariha og faren Lewis. Mariha prøver å bygge opp et vennskap med Lucy, men hun er i ferd med å løsrive seg fra alt som hun har reist i fra og er ikke interessert i å ha en voksen som venn. Lucy lærer langsomt en helt ny verden å kjenne. Der hun kommer fra er det ikke fire årstider, hun forbinder påskeliljer med noe helt annet enn glede og skjønnhet, snøen er bare kald og våt og sommeren er på langt nær så varm som hjemme. Hun ser på samfunnet rundt seg og finner ut at dette er helt anderledes enn der hun kommer fra. Hun blir indignert av mennesker som omtaler hjemlandet hennes som «øyene» som i deres øyne bare representerer ferie og avslapping. Dette blir anderledes når hun møte Hugh i et selskap. Han har reist rundt på De Vestindiske øyer og spør hvor hun kommer fra der. Hun «belønner» ham med å at de blir kjærester, men hun er ikke forelsket slik hun heller ikke har vært forelsket i noen andre menn. Hun får stadig brev fra moren som hun ikke leser, men legger i en stabel. Hun tenker ofte på moren, men med svært blanede følelser og etterhvert får vi vite hvorfor det er slik.

Detter er en bok om makt og maktforhold, om kolonier og kolonialisering og hvordan forholdet mellom rike og fattige ser ut fra den fattige siden. Lucy er en sterk person som vet å hevde sin rett og som ikke legger fingrene i mellom når hun ser ting hun reagerer på. Hun og Mariah blir venner, men først når de føler en gjensidig respekt for hverandre og hverandres valg. Det var en fornøyelse å lese denne boka. Anbefales!

Det tørre hjertet

bentebing

ingen kommentarer

1. desember 2022

Natalia Ginzburg er forfatteren bak denne korte, men kraftfulle romanen om et ekteskap. Boken begynner med et mord der jeg-fortelleren skyter sin ektemann Alberto mellom øynene. Hun tar deretter på seg kåpe og sko og går ut i byen. Hun kjøper seg en kopp kaffe som hun drikker før hun vandrer videre. I tilbakeblikk får vi vite hvordan de to møtte hverandre og begynte å gå turer, lese dikt for hverandre, går på teater og prate med hverandre. Hun forteller alt om sitt liv mens han sier ingenting. Det hun får vite om ham er det andre som forteller henne. Han bor sammen med sin mor, han elsker en gift kvinne, men hva mer? Veldig lite. Hovedpersonen synes Alberto er gammel, hun er ikke forelsket i ham, men hun liker å gå ut med ham. Hun pynter seg hver kveld «pudrer ansiktet» og venter på at han skal komme. Noen ganger kommer han, andre ganger ikke. Hun overbeviser seg selv om at hun er forelsket og hun vil gifte eg med ham. Alberto sier at han ikke er forelsket i henne og hun blir fryktelig lei seg. Han vil ikke at hun skal være så lei seg så han frir til henne likevel og de gifter seg. Hun oppdager at Alberto reiser vekk, er det på forretningsreise som han sier? Det viser seg at han stadig treffer kvinnen han elsker og han forventer at hun aksepterer dette. Hun prøver å forestille seg hvem kvinnen er, men når hun endelig treffer henne oppdager hun at hun ikke hater henne, men heller føler likegyldighet. De får et barn, en liten jente som blir hennes hovedfokus. Hun føler seg hjelpeløs overfor barnets behov, men samtidig vil hun gjøre alt for henne. Alberto på sin side vil gjøre slutt på ekteskapet fordi han ikke liker å skuffe henne og han vil på ingen måte avslutte forholdet til den andre kvinnen. Venninnen til hovedpersonen tar henne og barnet med på en reise. De bor på hotell og de har det etter måten kjekt, men barnet blir sykt, får hjernehinnebetennelse og dør etter noen traumatiske døgn. Alberto som i mellomtiden har flyttet ut, flytter tilbake igjen og de gjenopptar samlivet. De har det relativt bra sammen en stund, men så begynner han å reise igjen. I det han forbereder en ny avreise, skyter hun ham mellom øynene.

Det er en fasinerende roman, den er bare på 120 sider, men den er intens og medrivende. Jeg leste den i løpet av et par dager, men jeg kjenner på at historien har flere lag som jeg trenger å fundere mere over. Det er en rar historie der vår navnløse hovedperson nærmest overtaler seg selv til å bli forelsket i og gifte seg med Alberto som hun i utgangspunktet ikke synes noe om i det hele tatt. Aldersforskjellen er stor, men de liker å være sammen, den delen er genuin, men hun tilpasser seg ham og hans liv. Er det slik kvinner gjør? Hva er det som får henne til å skyte ham? En anmelder skriver at hun skyter ham mellom øynene fordi hjertet han er tørt, han elsker ikke henne, elsker han noen i det hele tatt? Jeg tenker at det er nok derifra denne tittelen kommer. Når er hovedpersonen lykkelig? Bare sammen med datteren, men hun er tatt i fra henne. Alberto bruker henne bare til huslige sysler og når han vil ligge med henne, ellers lever han sitt eget liv og låser seg inn på kontoret sitt. Det er en merkelig bok, en interessant og spennende bok, som jeg absolutt vil anbefale!

Gard er ikkje redd

bentebing

ingen kommentarer

24. november 2022

Brynjulf Jung Tjønn har laget sin første bildebok og har fått med seg illustratør Sunniva Sunde Krogseth. Gard bor på en gård og det er tid for å hente inn sauene, de mangler bare et lam og faren drar av sted for å finne det. Gard vil bli med, men moren har andre planer for naboen har adoptert en jente som kommer fra samme land som Gard. Han på sin side vil ikke leke med en jente, han vil lete etter lammet og går inn i skogen for å finne det. Året før tok reven et lam, det må ikke skje igjen. Gard sier til seg selv at han ikke er redd, men det er mange skumle lyder i skogen og han synes han ser øyne som følger ham der han går. Han finner lammet, men han ser også reven og konfronterer den. Han oppdager at både han og reven har noen de vil beskytte og han lærer noe om å ikke trekke forhastede slutninger.

Det er en fin bildebok som tar opp barnets behov for å bli sett som individ. Gard reagerer på at de voksne setter ham og den vesle jenta i samme bås fordi de er fra samme land. Tjønn setter også fokus på hvor lett voksne kjører over barnas planer fordi de ikke passer inn i dagsordenen. Det er et fint samspill mellom tekst og bilder. Illustratøren formidler stemningen og det usagte, men likevel tydelig ubehaget ved å være alene i skogen. Reven blir stor og skremmende for en liten gutt, men hun viser også Gard sitt mot i konfrontasjonen. Det er fint gjort. Barnebokkritikk har laget en grundig omtale av boka. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Blogg på WordPress.com.