Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Hærverk

bentebing

2 kommentarer

11. august 2010

I dag har jeg visst begått hærverk på offentlig eiendom! Det var et absolutt uhell, men ikke desto mindre… I følge mine medarbeidere tilhører jeg det upperste sjiktet av telefonpratere.  Jeg kan snakke i telefonen med hvem det skal være i uendelige tider, sier de.  Dette skriver jeg bare for å understreke at jeg på ingen måte har et vanskelig forhold til telefonen, snarere tvertimot! I dag skjedde det som ikke burde skje… jeg slapp telefonrøret ned på telefonapparatet og dermed gikk skjermen i svart, lyden – den herlige ringetonen, summetonen som er min åpning ut mot verden ble borte! Jeg prøvde da alle gode råd som jeg har fått ved lynnedslag, strømbrudd osv. men hjalp det? Jeg ringte support, IKT-sjefen og la fram mitt uhell. Da kom det fram at siden jeg bedrev hærverk på denne måten ble det trekk i lønna og minus i snilloggreipikeboken, dessuten fikk jeg klare meg uten telefon til i morgen! Jeg prøvde å få mannen til å forstå at dette kunne bli en svært traumatisk dag for meg, men hørte han på det øret??? Jeg har nå overlevd, takketvære privat mobil, så håper jeg på rask hjelp i morgen – veldig rask hjelp!

Ferien er slutt!

bentebing

2 kommentarer

10. august 2010

Ja, den var faktisk slutt forrige mandag! I uka som gikk har jeg da også vært mer eller mindre i sjokk hver gang klokka har ringt om morgenen. I helgen klarte jeg å overbevise meg selv om at helg er nesten som ferie, bare veldig mye kortere. Dette var ikke noe sjakktrekk! Jeg er fortsatt i lett feriemodus og klarer ikke ta innover meg at: det er IKKE lurt å legge seg så veldig seint, for klokka VIL ringe før man aner! Lesing på senga til langt på natt straffer seg med bæreposer under øynene! Og jobben disker opp med noen saftige frister på innlevering av budsjett en dag ikke lenge unna. Jeg har funnet ut at denne siste uka med sommeråpent skal jeg øve meg på den vanlig vinterrutinen, dvs. stå opp slik at jeg har tid til å drikke morgenteen og pusse tenna før jeg har kommet på jobb. Blir tøft dette…

Ferietid!

bentebing

ingen kommentarer

11. juli 2010

Jeg er nå i ferd med å innta feriemodus. Dvs – ferien begynner ikke før imorgen, nå er det helg – men tanken på at jeg ikke skal på jobb i morgen og uendelige tre uker framover, gjør at tempoet blir hakket saktere enn i vanlige helger. På biblioteket har som tidligere blogget åpningstiden krympet til det halve, men har feriemoduset påvirket besøket? Langt i fra! I disse få timene vi har åpent klemmer folk seg inn og låner bøker, filmer og tidsskrift i bunkevis. Dessuten forklarer mange hvorfor de umulig kan levere bøkene tilbake innen forfallsdato! Trikset er da å spørre, når vil du levere? Dette gjør en del lånere ganske perpleks, de stirrer på meg: mener hun alvor? – så begynner de å telle, når kommer de faktisk tilbake og når (helt avgjørende) er de i stand til å komme på biblioteket etter en knallhard ferietur (det tar på å ha ferie, alle vet dette!). Når de da nevner en dato, blir det den, pluss et par dager til, man vet jo aldri… Folket vandrer ut av biblioteket og føler de har fått spesialsørvis – jaja, bare det virker er alt fint.

Min egen ferie skal bli av det rolige slaget, bare jeg klarer å bestemme meg for hvilke bøker jeg skal ta med meg. Huset blir passet på av hjemmeværende barn, så da slipper jeg å tenke på å tømme kjøleskapet – det går helt av seg selv! Men hvilke utvalgte bøker skal jeg ta med? Det handler om hvor mange, vekt og ikke minst innhold! Hvis en av dem blir sauset inn av solkrem og sand, hvor lei meg blir seg på en skala fra 0 – 10? Hvis jeg låner bort en av dem og noen lager eselører i den, tåler jeg det? Dette er hjerteskjærende og vanskelig!

Så er det hagen! Nå begynner rosene å blomstre for fullt, Louise Odier (på bildet) har aldri hatt så mange knopper, skal jeg virkelig reise fra disse åpenbaringene? Klart jeg skal, de er jo remonterende, og det er flott å komme seg ut av det daglige dont, men det er en plage før valgene er tatt og kofferten virkelig pakket…. God ferie, får jeg vel si da!

Jeg har blitt litteraturformidlet til…

bentebing

4 kommentarer

4. juli 2010

Når noen kommer og forteller meg om bøker de har lest pleier jeg å høre høflig, men litt adspredt etter. Som Predikeren sier: «det er ikke ende på all bokskrivingen» – og mye er sånn passe. Men så er det disse gangene når noen skinner av glede over en bok eller en fortelling eller en litterær oppdagelse. Det er da jeg blir nysgjerrig, må finne boka eller fortellingen og i det minste bla og «snuse» på teksten. Siste opplevelse av denne sorten var da noen fortalte om å lese Torgny Lindgrens Merabs skönhet. Denne samlingen av fortellinger er ikke lett å få tak i! Jeg har vært innom flere bokhandlere, sjekket biblioteket, men endte opp med et fjernlån. Iherdigheten hadde absolutt sin belønning! En fantastisk samling  fortellinger med en fortellerstemme som brer landskap og personer framfor deg og inviterer deg inn. Jeg ble betatt av Merabs skönhet, selvsagt, men det var jo så mange flere nydelige, inderlige og vakre fortellinger. Dette er en av de bøkene jeg håper at jeg glemmer fort, slik at jeg kan lese den en gang til – snart!

En vei i lys og skygge

bentebing

2 kommentarer

29. juni 2010

Summer road

Summer road,
originally uploaded by bentebing.

Akkurat nå går jeg på en vei av lys og skygge. Et nytt lite barn har kommet til oss, men så altfor, altfor tidlig. Det er så nytt, det er så skjørt. Hver framgang er som et sprengende sollys og hvert tilbakeslag som en iskald skygge. Vi kastes rundt i et hav av følelser og klamrer oss til flinke leger og inderlige bønner.

Den lille piken….

bentebing

ingen kommentarer

21. juni 2010

Jeg har nettopp lest Den lille piken som elsket fyrstikker av Gaétan Soucy og jeg er både rystet og fasinert. Boken handler om to søsken som holdes isolert fra omverdenen av faren. De bor på en forfallen herregård og jenta, «protokollfører» er den som skriver ned denne merkelige historien. Historien starter med at de oppdager at faren er død og på grunn av isolasjonen og strenge regler for hvordan dagene skal gjennomføres, har de store problemer med å finne ut av hvordan de skal håndtere denne hendelsen. Piken finner ut at de må skaffe faren en grandress, hun tar med hesten og begir seg til landsbyen. Der treffer hun et begravelsesfølge som omtales slik: Skikken her på stedet er uten tvil at man prøver å ligne dagens lik, for alle medmenneskene hadde begravelsesansiktet på. Piken har lært at det finnes to slags kvinner: madonnaer eller horer. Når hun så tiltaler første kvinne hun møter på denne måten: «Måtte gud bevare deg, gamle hore!» er det duket for konflikt med medmenneskene i landsbyen. Språket i boken er en rar blanding av det høytedlige og vulgære, referansene som spenner fra ridderromaner og oppslagsverk til Spinoza gir en merkelig stemning til romanen. Jeg satt lenge og lurte på hvilken vei bærer dette, en tragedie – ja, men og med utrolig komiske og rare hendelser. Første møte med «Den rettferdige straffen» lurte jeg på hva er dette? Senere kom den grusomme avsløringen som fikk meg til virkelig å grøsse. Jeg ble anbefalt denne boken og kan bare si det videre, denne bør absolutt leses.

Sommeråpent eller -lukket?

bentebing

3 kommentarer

18. juni 2010

Vi har startet årets sommertid på biblioteket, dvs, redusert åpningstid for publikum. Vi som jobber der skal nå på disse få ukene gjøre alt vi ikke fikk gjort i vinter, avspassere så mye som mulig og ha ferie. Men disse åpningstidene… På avdelingsmøtet mente psykologen at vi hadde egentlig stengt, dette med sommeråpent var en illusjon av åpenhet. Jeg hevdet at vi kunne jo ha helt lukket – altså sommerlukket, men det har vi ikke! Vi har åpnet – om enn noe redusert. Å huff! Dette likner på halvfullt eller halvtomt diskusjonen!!!! De dette går utover er jo selvsagt lånerne våre. De er like forvirra hvert år, selv om vi varsler i god tid, men hjelper det? Niks! De står utenfor og ser sårt på oss som frakter rundt på tidsskrift som skal kasseres eller magasineres, hvorfor kan de ikke slippe inn – de skal jo bare…. Personalet har utstyrt seg med steinhjerter og særlig sjefa. Men i dag kom unge herr S som ville inn på biblioteket! Pappaen prøvde å få han til å omstille seg til at det var stengt og at de kunne reise til nabokommunen der biblioteket var åpent. Dessverre, dette var umulig for den unge mannen, så med hodet plantet mot døren nektet han å flytte på seg, langt mindre gi opp tanken på å komme inn. Sa jeg steinhjerte? Etter noen minutter var den unge S innafor, løp meget lykkelig inn og hentet et lite depot av bøker og DVD-er som måtte til for å klare seg gjennom helga og jeg fikk et strålende smil! Jeg er redd herr S aldri kommer til å få med seg når er det sommeråpent eller lukket, han kommer nok alltid til å slippe inn – slik som han smiler!

Når Eli tagger bloggere, jajajajajaja

bentebing

3 kommentarer

15. juni 2010

Eli har skrevet om sine første bildebok opplevelser og bedt flere gjøre det samme. Dett er egentlig en ganske grusom øvelse. Det går da opp for meg hvor overgitt barn er til de voksne som omgir det – og her er jeg selv skyldig! Men altså- etter å ha ransaket hjernekassa dukker det opp et par bildebøker fra den gang Tidens gullbøker var en gjenganger i bursdagsselskaper som en passende gave til jevnaldrende eller som presang fra en eller annen besøkende. Broderen og jeg fikk en gang hver vår bok, han fikk Fridolin av Ging og jeg fikk Prinsesse Dag-Gry av Walt Disney (oversatt av Alf Prøysen). Jeg husker hvor rasende jeg var fordi jeg måtte lese denne sløye prinsesseboka, mens han kunne lese om Fridolin som var mye mørkere og skumlere enn min. Jeg tror jeg ytret meg ganske høylydt, intenst og lenge slik at mine nærmeste voksne ble både dystre og oppgitt over denne dama, men det er meget mulig jeg husker helt feil her. Jeg har en følelse at det ble mye Egner, Karius og Baktus, men bildebøker begynte jeg først å interessere meg skikkelig for da jeg gikk på Bibliotekskolen  og seinere da jeg selv fikk barn. Jeg tenkte at mine unger skulle få lese så mange bildebøker som de på noen mulig måte kunne komme over – og hva skjer?!? Min førstefødte legger sin elsk på «Vår vesle jord» av Reidar Johan Berle! Boka er fin den, men etter å ha lest den flere ganger hver dag i flerfoldige måneder begynte jeg å «miste» boka. I stedet fant jeg Serafin og Plym, illustrerte folke-eventyr og Den lille larven Aldrimett – å hvilken lykke da vi kunne fordype oss i disse! Min sønn synes nok at begrensingen på bare femgangerom dagen lesing av «Vår vesle jord» var snippelig. Til tross for dette har vi et greit forhold – og han leser fortsatt bøker, men ikke bildebøker – og det er jo litt synd.

Når Göran bærer Selma på ryggen til restaurant Gösta Berling

bentebing

4 kommentarer

7. juni 2010

Jeg har fått utlevert en novelle av Göran Tunström som heter Selma Lagerlöf, det er en samtale mellom Tunström og Lagerlöf om hennes forfatterskap og ikon-status. En flott tekst der Tunstöm reflekterer over de tre bøkene i Selma´s forfatterskap som han synes er de viktigste. De som leser Lagerlöf har vel sine favoritter, men det som stanset meg i denne novellen var dette avsnittet: (Selma)

– Ser ni. En sån man, precis som alle andra människor, är värda sine brerättelser. Man måste upprätta de små, det som er smått i oss, till ett äventyr. Alla har äventyret i sig.

Det er noe å tenke på, menneskets mulighet til et eventyrlig liv eller å lære seg å se det evntyrlige i livet.  Neste gang jeg treffer naboen skal jeg tenke på eventyret som bor i henne…. En veldig kjekk tanke, tror jeg.

————————–     —————————-      ——————??????????????

I ettertankens klare lys vil jeg føye til noen ord: teksten jeg referer til er et essay hentet fra Författarnas Litteraturhistoria, det var Jofrid Karner Smith som fant ut av dette til slutt – jeg takker! Jeg har nå skjønt at slik løsaktig referering skal jeg holde meg langt unna, man er da en slags bibliotekar og noe må man jo forvente…

Lovin´Each Day…

bentebing

3 kommentarer

3. juni 2010

Jepp – slik kjennes det ut når det igjen er lov å rydde kontoret, flagre rundt på kjekke blogger og lese hva flinke folk skriver om. I dag så jeg at heggen blomstrer – denne dama har tydeligvis hatt tunnelsyn de siste ukene…

Men hvor lenge varer denne idyllen? I dag var jeg på bibliotekledermøte, det meste var kjekt – men ett innlegg om biblioteket – ein tilgjengeleg stad- fikk meg til å lengte etter pensjonsalderen! Jeg er så utrolig lei av å bli fortalt hvor viktig det er å være på fjesboka og kvitre og blogge og legge alle våre krumspring på du-tuben. Det er da det bare er opptuktelsen som holder meg fra å hoppe opp på stolen og skrike: Been there – done that! Men pene damen gjør ikke slik, nei, damen bare synker lenger ned i stolen og begynner å regne ut hvor mange møter til, hvor mange foredrag hun må holde ut før pensjon og råkjøring med rulator  blir dagenes høydepunkt.

Nei, nå skal jeg grave meg ut av denne grøfta! Med Ronan Keating på øra og alt mitt vanlige rot rundt meg, skal jeg pønske ut hva jeg skal finne på når jeg kommer på jobb i morgen – eller kanskje heller ta et glass i den vakre sumernatta?

Blogg på WordPress.com.