Akkurat nå går jeg på en vei av lys og skygge. Et nytt lite barn har kommet til oss, men så altfor, altfor tidlig. Det er så nytt, det er så skjørt. Hver framgang er som et sprengende sollys og hvert tilbakeslag som en iskald skygge. Vi kastes rundt i et hav av følelser og klamrer oss til flinke leger og inderlige bønner.
Jeg har nettopp lest Den lille piken som elsket fyrstikker av Gaétan Soucy og jeg er både rystet og fasinert. Boken handler om to søsken som holdes isolert fra omverdenen av faren. De bor på en forfallen herregård og jenta, «protokollfører» er den som skriver ned denne merkelige historien. Historien starter med at de oppdager at faren er død og på grunn av isolasjonen og strenge regler for hvordan dagene skal gjennomføres, har de store problemer med å finne ut av hvordan de skal håndtere denne hendelsen. Piken finner ut at de må skaffe faren en grandress, hun tar med hesten og begir seg til landsbyen. Der treffer hun et begravelsesfølge som omtales slik: Skikken her på stedet er uten tvil at man prøver å ligne dagens lik, for alle medmenneskene hadde begravelsesansiktet på. Piken har lært at det finnes to slags kvinner: madonnaer eller horer. Når hun så tiltaler første kvinne hun møter på denne måten: «Måtte gud bevare deg, gamle hore!» er det duket for konflikt med medmenneskene i landsbyen. Språket i boken er en rar blanding av det høytedlige og vulgære, referansene som spenner fra ridderromaner og oppslagsverk til Spinoza gir en merkelig stemning til romanen. Jeg satt lenge og lurte på hvilken vei bærer dette, en tragedie – ja, men og med utrolig komiske og rare hendelser. Første møte med «Den rettferdige straffen» lurte jeg på hva er dette? Senere kom den grusomme avsløringen som fikk meg til virkelig å grøsse. Jeg ble anbefalt denne boken og kan bare si det videre, denne bør absolutt leses.
Vi har startet årets sommertid på biblioteket, dvs, redusert åpningstid for publikum. Vi som jobber der skal nå på disse få ukene gjøre alt vi ikke fikk gjort i vinter, avspassere så mye som mulig og ha ferie. Men disse åpningstidene… På avdelingsmøtet mente psykologen at vi hadde egentlig stengt, dette med sommeråpent var en illusjon av åpenhet. Jeg hevdet at vi kunne jo ha helt lukket – altså sommerlukket, men det har vi ikke! Vi har åpnet – om enn noe redusert. Å huff! Dette likner på halvfullt eller halvtomt diskusjonen!!!! De dette går utover er jo selvsagt lånerne våre. De er like forvirra hvert år, selv om vi varsler i god tid, men hjelper det? Niks! De står utenfor og ser sårt på oss som frakter rundt på tidsskrift som skal kasseres eller magasineres, hvorfor kan de ikke slippe inn – de skal jo bare…. Personalet har utstyrt seg med steinhjerter og særlig sjefa. Men i dag kom unge herr S som ville inn på biblioteket! Pappaen prøvde å få han til å omstille seg til at det var stengt og at de kunne reise til nabokommunen der biblioteket var åpent. Dessverre, dette var umulig for den unge mannen, så med hodet plantet mot døren nektet han å flytte på seg, langt mindre gi opp tanken på å komme inn. Sa jeg steinhjerte? Etter noen minutter var den unge S innafor, løp meget lykkelig inn og hentet et lite depot av bøker og DVD-er som måtte til for å klare seg gjennom helga og jeg fikk et strålende smil! Jeg er redd herr S aldri kommer til å få med seg når er det sommeråpent eller lukket, han kommer nok alltid til å slippe inn – slik som han smiler!
Eli har skrevet om sine første bildebok opplevelser og bedt flere gjøre det samme. Dett er egentlig en ganske grusom øvelse. Det går da opp for meg hvor overgitt barn er til de voksne som omgir det – og her er jeg selv skyldig! Men altså- etter å ha ransaket hjernekassa dukker det opp et par bildebøker fra den gang Tidens gullbøker var en gjenganger i bursdagsselskaper som en passende gave til jevnaldrende eller som presang fra en eller annen besøkende. Broderen og jeg fikk en gang hver vår bok, han fikk Fridolin av Ging og jeg fikk Prinsesse Dag-Gry av Walt Disney (oversatt av Alf Prøysen). Jeg husker hvor rasende jeg var fordi jeg måtte lese denne sløye prinsesseboka, mens han kunne lese om Fridolin som var mye mørkere og skumlere enn min. Jeg tror jeg ytret meg ganske høylydt, intenst og lenge slik at mine nærmeste voksne ble både dystre og oppgitt over denne dama, men det er meget mulig jeg husker helt feil her. Jeg har en følelse at det ble mye Egner, Karius og Baktus, men bildebøker begynte jeg først å interessere meg skikkelig for da jeg gikk på Bibliotekskolen og seinere da jeg selv fikk barn. Jeg tenkte at mine unger skulle få lese så mange bildebøker som de på noen mulig måte kunne komme over – og hva skjer?!? Min førstefødte legger sin elsk på «Vår vesle jord» av Reidar Johan Berle! Boka er fin den, men etter å ha lest den flere ganger hver dag i flerfoldige måneder begynte jeg å «miste» boka. I stedet fant jeg Serafin og Plym, illustrerte folke-eventyr og Den lille larven Aldrimett – å hvilken lykke da vi kunne fordype oss i disse! Min sønn synes nok at begrensingen på bare femgangerom dagen lesing av «Vår vesle jord» var snippelig. Til tross for dette har vi et greit forhold – og han leser fortsatt bøker, men ikke bildebøker – og det er jo litt synd.
Jeg har fått utlevert en novelle av Göran Tunström som heter Selma Lagerlöf, det er en samtale mellom Tunström og Lagerlöf om hennes forfatterskap og ikon-status. En flott tekst der Tunstöm reflekterer over de tre bøkene i Selma´s forfatterskap som han synes er de viktigste. De som leser Lagerlöf har vel sine favoritter, men det som stanset meg i denne novellen var dette avsnittet: (Selma)
– Ser ni. En sån man, precis som alle andra människor, är värda sine brerättelser. Man måste upprätta de små, det som er smått i oss, till ett äventyr. Alla har äventyret i sig.
Det er noe å tenke på, menneskets mulighet til et eventyrlig liv eller å lære seg å se det evntyrlige i livet. Neste gang jeg treffer naboen skal jeg tenke på eventyret som bor i henne…. En veldig kjekk tanke, tror jeg.
————————– —————————- ——————??????????????
I ettertankens klare lys vil jeg føye til noen ord: teksten jeg referer til er et essay hentet fra Författarnas Litteraturhistoria, det var Jofrid Karner Smith som fant ut av dette til slutt – jeg takker! Jeg har nå skjønt at slik løsaktig referering skal jeg holde meg langt unna, man er da en slags bibliotekar og noe må man jo forvente…
Jepp – slik kjennes det ut når det igjen er lov å rydde kontoret, flagre rundt på kjekke blogger og lese hva flinke folk skriver om. I dag så jeg at heggen blomstrer – denne dama har tydeligvis hatt tunnelsyn de siste ukene…
Men hvor lenge varer denne idyllen? I dag var jeg på bibliotekledermøte, det meste var kjekt – men ett innlegg om biblioteket – ein tilgjengeleg stad- fikk meg til å lengte etter pensjonsalderen! Jeg er så utrolig lei av å bli fortalt hvor viktig det er å være på fjesboka og kvitre og blogge og legge alle våre krumspring på du-tuben. Det er da det bare er opptuktelsen som holder meg fra å hoppe opp på stolen og skrike: Been there – done that! Men pene damen gjør ikke slik, nei, damen bare synker lenger ned i stolen og begynner å regne ut hvor mange møter til, hvor mange foredrag hun må holde ut før pensjon og råkjøring med rulator blir dagenes høydepunkt.
Nei, nå skal jeg grave meg ut av denne grøfta! Med Ronan Keating på øra og alt mitt vanlige rot rundt meg, skal jeg pønske ut hva jeg skal finne på når jeg kommer på jobb i morgen – eller kanskje heller ta et glass i den vakre sumernatta?
Noen som har møtt på et utsettelsesmonster i det siste? Jeg har hatt et boende på arbeidsrommet de siste ukene! Det har vært overhendig slitsomt. Med en deadline i den ene enden og dette monsteret i den andre har hver dag vært en kamp for å få opp motivasjonen, mot luftige ideer (som får meg til å tenke på helt andre ting) og sult eller tørst (selv om jeg nettopp har fylt opp med både mat og drikke). I dag tok deadlinen over og utsettelsesmonsteret krympet til en liten fjert, som helt umerkelig snek seg ut av rommet. Jeg sitter nå tilbake, lett svimmel og oksygensugen, men lykkelig ferdig med både det ene og det andre. Hipp hurra! Nå skal jeg lese Universets engler av Einar Már Gudmundsson som er neste bok til Selskapet. Den gode Einar Már var på TV her en dag og viste seg som en sterk motstander av at Island skal betale tilbake alle milliardene til engelske og nederlandske banker eller var det småsparere? Men var det de islandske småsparerne som rappet pengene fra engelske og nederlandske småsparere? Det er en veldig rar regnemåte her – eller er det noe jeg ikke har fått med meg? Et bankmonster?
Jeg leser ikke lenger romaner, jeg bare svetter over tastaturet! Det er nå absolutt innspurt på studiet! Alle mine tanker bør dreie seg om estetikk, norm og funksjon eller adressivitet eller intensjonalitet og ikke-intensjonalitet. Jeg bør ikke tenke på kjekke ting man kan gjøre med pinner og garn eller foto som ligger å venter på behandling. Nei, her bør jeg bøye meg ned over Stortingsmeldinger, planer og utredninger og ikke tenke på at Roland Barthes har skrevet om mange interessante emner som bare venter på å nytes i passende porsjoner. Dette tenker jeg ikke på i det hele tatt! Men om noen skremmende få dager, da skal jeg tenke på både det ene og det andre….
Man kan da ikke lese pensum hele tiden, har jeg kommet fram til. Hodet klarer ikke å få helt taket på dette med intensjonalitet og ikke-intensjonalitet, enda fru J gjorde en intens og hederlig innsats for å åpenbare forskjellene. Jeg fikk med meg dette med oppslukthet, å la seg oppsluke av teksten eller verket, det skjer stadig vekk, så det er kjent stoff! Nå er visstnok dette med oppslukthet ikke helt bra med tanke på evnen til å analysere en tekst, men som fru J sa, man hopper ut og inn av oppsluktheten hele tiden. Siste bok som prøvde å oppsluke meg var Å telle duer av Marie-Sabine Roger med Germain og Margueritte som hovedpersoner og Germains heller rølpete venner som bakgrunn. Germain er en mann i 40-årene og Margueritte er noen og åtti. De treffes i parken og teller duer, snakker om livet, Margueritte oppdager at Germain ikke kan lese skikkelig og ved hjelp av Camus: Pesten(!) og annen litteratur forandres Germains liv og han oppdager nye dimensjoner ved livet. Når jeg har lest Anna Gavalda: Saman er ein mindre åleine, så blir dette en superlight versjon av denslags feelgood-bøker. Men man skal jo gi nye bøker en sjanse… Hvorfor ble jeg ikke oppslukt? Forfatterens ethos! Jeg tror ikke på prosjektet, forfatteren ber meg skru av hjernen og sluke at en mann som aldri har lest en bok i sitt liv, nå får formidlet høydepunktene i Pesten og blir grepet av litteraturen og dette fører til et endret liv. Jo, jeg er overbevist om at god litteratur kan endre mye, men dette her… Niks, tror ikke på det. Når det er sagt, hvis jeg lar vær å tenke på om dette er troverdig eller ikke, så er det tidtrøyte. Og kanskje jeg kan tilgi meg selv for å prakke boka på fru S? For med en slik påprakking står vel også mitt ethos som god litteraturformidler i fare?
I BT 23. april kunne vi lese at Samlaget ikke vil gi ut Årboka lenger! Dårlige salgstall sier de, ja, men de lever vel ikke bare av Årboka? – hva med å bidra til den allmenne opplysnings- og kunnskapsspredning? Nei, det er vel ikke så morsomt det, hvis man ikke tjener nok penger på det. Norsk barnebokinstitutt sier at de ikke kan viderføre Årboka i den formen den er nå, hva er det som er galt med denne formen da? Hva betyr dette? Formen på innholdet? På formatet? Er det papiret som er feil? Må all formidling skje på nett? Med det meget uoversiktlige nettsamfunnet vi har, vakling når det gjelder publiseringsformer og formater synes jeg det er en overilt handling å legge ned en årbok som sørger for å gi oss som jobber med barne- og ungdomslitteratur på ulike felt et svært tiltrengt påfyll. Vi som ikke jobber i forskningfeltet, men trenger forskningens blikk, hvor skal vi hente nødvendig informasjons fra? Eg berre spyr. Nå skrives det at Mangschou forlag arbeider med å finne en løsning for å fortsette å gi boka ut på papir, jeg venter i spenning og heier på alle gode krefter som vil fortsette det gode arbeidet Årboka har begynt. Årboka har gitt oss mange kjekke lesestunder og mye forvitneleg i 13 år – men et årboksliv bør vel vare lenger enn som så?
Bentebing's Weblog 