Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Lovin´Each Day…

bentebing

3 kommentarer

3. juni 2010

Jepp – slik kjennes det ut når det igjen er lov å rydde kontoret, flagre rundt på kjekke blogger og lese hva flinke folk skriver om. I dag så jeg at heggen blomstrer – denne dama har tydeligvis hatt tunnelsyn de siste ukene…

Men hvor lenge varer denne idyllen? I dag var jeg på bibliotekledermøte, det meste var kjekt – men ett innlegg om biblioteket – ein tilgjengeleg stad- fikk meg til å lengte etter pensjonsalderen! Jeg er så utrolig lei av å bli fortalt hvor viktig det er å være på fjesboka og kvitre og blogge og legge alle våre krumspring på du-tuben. Det er da det bare er opptuktelsen som holder meg fra å hoppe opp på stolen og skrike: Been there – done that! Men pene damen gjør ikke slik, nei, damen bare synker lenger ned i stolen og begynner å regne ut hvor mange møter til, hvor mange foredrag hun må holde ut før pensjon og råkjøring med rulator  blir dagenes høydepunkt.

Nei, nå skal jeg grave meg ut av denne grøfta! Med Ronan Keating på øra og alt mitt vanlige rot rundt meg, skal jeg pønske ut hva jeg skal finne på når jeg kommer på jobb i morgen – eller kanskje heller ta et glass i den vakre sumernatta?

Utsettelsesmonsteret

bentebing

1 kommentar

31. mai 2010

Noen som har møtt på et utsettelsesmonster i det siste? Jeg har hatt et boende på arbeidsrommet de siste ukene! Det har vært overhendig slitsomt. Med en deadline i den ene enden og dette monsteret i den andre har hver dag vært en kamp for å få opp motivasjonen, mot luftige ideer (som får meg til å tenke på helt andre ting) og sult eller tørst (selv om jeg nettopp har fylt opp med både mat og drikke). I dag tok deadlinen over og utsettelsesmonsteret krympet til en liten fjert, som helt umerkelig snek seg ut av rommet. Jeg sitter nå tilbake, lett svimmel og oksygensugen, men lykkelig ferdig med både det ene og det andre. Hipp hurra! Nå skal jeg lese Universets engler av Einar Már Gudmundsson som er neste bok til Selskapet. Den gode Einar Már var på TV her en dag og viste seg som en sterk motstander av at Island skal betale tilbake alle milliardene til engelske og nederlandske banker eller var det småsparere? Men var det de islandske småsparerne som rappet pengene fra engelske og nederlandske småsparere? Det er en veldig rar regnemåte her – eller er det noe jeg ikke har fått med meg? Et bankmonster?

Det er innspurt!

bentebing

2 kommentarer

26. mai 2010

Jeg leser ikke lenger romaner, jeg bare svetter over tastaturet! Det er nå absolutt innspurt på studiet! Alle mine tanker bør dreie seg om estetikk, norm og funksjon eller adressivitet eller intensjonalitet og ikke-intensjonalitet. Jeg bør ikke tenke på kjekke ting man kan gjøre med pinner og garn eller foto som ligger å venter på behandling. Nei, her bør jeg bøye meg ned over Stortingsmeldinger, planer og utredninger og ikke tenke på at Roland Barthes har skrevet om mange interessante emner som bare venter på å nytes i passende porsjoner. Dette tenker jeg ikke på i det hele tatt! Men om noen skremmende få dager, da skal jeg tenke på både det ene og det andre….

Å telle duer

bentebing

4 kommentarer

6. mai 2010

Man kan da ikke lese pensum hele tiden, har jeg kommet fram til. Hodet klarer ikke å få helt taket på dette med intensjonalitet og ikke-intensjonalitet, enda fru J gjorde en intens og hederlig innsats for å åpenbare forskjellene. Jeg fikk med meg dette med oppslukthet, å la seg oppsluke av teksten eller verket, det skjer stadig vekk, så det er kjent stoff! Nå er visstnok dette med oppslukthet ikke helt bra med tanke på evnen til å analysere en tekst, men som fru J sa, man hopper ut og inn av oppsluktheten hele tiden. Siste bok som prøvde å oppsluke meg var Å telle duer av Marie-Sabine Roger med Germain og Margueritte som hovedpersoner og Germains heller rølpete venner som bakgrunn. Germain er en mann i 40-årene og Margueritte er noen og åtti. De treffes i parken og teller duer, snakker om livet, Margueritte oppdager at Germain ikke kan lese skikkelig og ved hjelp av Camus: Pesten(!) og annen litteratur forandres Germains liv og han oppdager nye dimensjoner ved livet. Når jeg har lest Anna Gavalda: Saman er ein mindre åleine, så blir dette en superlight versjon av denslags feelgood-bøker. Men man skal jo gi nye bøker en sjanse… Hvorfor ble jeg ikke oppslukt? Forfatterens ethos! Jeg tror ikke på prosjektet, forfatteren ber meg skru av hjernen og sluke at en mann som aldri har lest en bok i sitt liv, nå får formidlet høydepunktene i Pesten og blir grepet av litteraturen og dette fører til et endret liv. Jo, jeg er overbevist om at god litteratur kan endre mye, men dette her… Niks, tror ikke på det. Når det er sagt, hvis jeg lar vær å tenke på om dette er troverdig eller ikke, så er det tidtrøyte. Og kanskje jeg kan tilgi meg selv for å prakke boka på fru S? For med en slik påprakking står vel også mitt ethos som god litteraturformidler i fare?

Over og ut med Årboka. Litteratur for barn og unge?

bentebing

1 kommentar

28. april 2010

I BT 23. april kunne vi lese at Samlaget ikke vil gi ut Årboka lenger! Dårlige salgstall sier de, ja, men de lever vel ikke bare av Årboka? – hva med å bidra til den allmenne opplysnings- og kunnskapsspredning? Nei, det er vel ikke så morsomt det, hvis man ikke tjener nok penger på det. Norsk barnebokinstitutt sier at de ikke kan viderføre Årboka i den formen den er nå, hva er det som er galt med denne formen da? Hva betyr dette? Formen på innholdet? På formatet? Er det papiret som er feil? Må all formidling skje på nett? Med det meget uoversiktlige nettsamfunnet vi har, vakling når det gjelder publiseringsformer og formater synes jeg det er en overilt handling å legge ned en årbok som sørger for å gi oss som jobber med barne- og ungdomslitteratur på ulike felt et svært tiltrengt påfyll. Vi som ikke jobber i forskningfeltet, men trenger forskningens blikk, hvor skal vi hente nødvendig informasjons fra? Eg berre spyr. Nå skrives det at Mangschou forlag arbeider med å finne en løsning for å fortsette å gi boka ut på papir, jeg venter i spenning og heier på alle gode krefter som vil fortsette det gode arbeidet Årboka har begynt. Årboka har gitt oss mange kjekke lesestunder og mye forvitneleg i 13 år – men et årboksliv bør vel vare lenger enn som så?

Årboka Litteratur for barn og unge 2010

bentebing

ingen kommentarer

24. april 2010

Jeg har hatt Årboka liggende klar for lesing en stund, men det har vært så mye panikk omkring oppgaver og alt som ikke er skrevet, langt mindre forstått, at den opplysende lesingen som årboka gir, har blitt liggende. I dag har jeg fordypet meg i oppgaveskriving, en helt nødvendig øvelse, men da jeg løftet blikket fra tastaturet så jeg den grønne boka – t.o.m. med et bokmerke ligge foran øgene mine! Hva hadde jeg merket av for senere lesing? En artikkel av Oskar Stein Bjørlykke om Å skrive for born. Lykke! Han skriver bl.a.  Skjønnlitteratur for barn og skjønnlitteratur for vaksne er i sitt innarste vesen og sin eigenart det same. Han argumenterer klokt for dette og skriver både om poesi og fortelling for barn, det er til å bli oppmuntret av og lære mer om noe jeg visste litt om fra før. Han slutter  vakkert med å si: …det er viktig å skrive for barn. Viktig på alle måtar. Også på den måten at ein i ei slik skriving må vere lyttande, ja føre var. Jepp! Slik er det! Det er viktig å skrive for barn, men det er like viktig å lese for barn! Lese bøker som utfordrer både barnet og den voksne, den nødvendige litteraturen som forteller oss noe vi ikke visste fra før – og om vi visste det – så i hvert fall ikke på den måten. 

Å se langsomt inn i veggen

bentebing

ingen kommentarer

8. april 2010

Dette uttrykket fra den gode Odd Børretzen har gledet meg mange ganger. Når det hektiske livet blir altfor påtrengende med sine tidsfrister, arbeid som må utføres og oppgaver som ser uløselig ut, ønsker jeg meg til et sted eller situasjon hvor jeg kan gjøre nettopp dette. Akkurat nå er jeg på vei inn i et litt trengt hjørne og jeg er på utkikk etter en passende vegg jeg kan se langsomt inn i. Det kan selvsagt ikke være hvilken som helst vegg, det må være en vegg som synes det er greit å bli sett langsomt inn i. Slike vegger vokser ikke på trær – så og si.

I min barndom ble jeg stadig grepet i å «stirre hull i taket», det var en fin vei ut av leksenes krevende grep, men det var en kortvarig frihet – for leksene måtte og skulle gjøres. Nå sitter jeg i samme saksa, trangen til å rømme vekk fra oppgavene er påtrengende. Dette er oppgaver som krever refleksjon, en lang tanke og det demrer for meg: hvordan kan det være mulig å tenke denne lange tanken uten hjelpen en passende vegg kan gi? Jeg tror jeg venter med å få panikk en stund til og går heller på jakt etter en vennlig og imøtekommende vegg.

Det er umulig å leve uten å oppleve

bentebing

5 kommentarer

5. april 2010

Dette sa Torgny Lindgren i et intervju som takket være Elislesebabbel kom min vei. Hva opplever jeg om dagen? Lett panikk og sterk motvilje – kaotisk? – absolutt! Tiden for nestsiste samling på Litteraturformidling nærmer seg med stormskritt. Til min store skrekk og gru åpenbarte det seg – en øvelse – som skal presenteres på torsdag! Når sånt skjer er det bare å brette opp mine mentale ermer, men denne gangen har liksom knappene satt seg fast, tiden går og det er mange andre uoppsettelige ting som brått kommer for en dag. Ta ut av oppvaskmaskinen, rydde aviser ( det nå heller lite av dem disse dagene), sende en sms….

Det hender, ganske ofte, at jeg tenker at nå har jeg ingenting å meddele, ingenting å skrive om, men hvis jeg følger TL sine ord, vil jeg alltid oppleve noe. Kanskje ikke alltid noe å skrive om, men ved en nærmere kikk på opplevelsen vil den kanskje bli større og utvide seg til små fortellinger om livet. Mitt liv og andres –  og av og til om dette spennende og herlige fellesskapet som kan oppstå når mennesker og tanker møtes.

Nå tror jeg at jeg begynner å bli klar for litt mer teori, eller kaffe?

Å lese sittende eller liggende.

bentebing

3 kommentarer

20. mars 2010

På vei til Bibliotekmøtet på Hamar tok jeg med meg Roland Barthes: Japan: tegnenes rike. (1996) Jeg hadde fått anbefalt boka fordi den handlet bl.a. om japanernes forhold til haiku og haikudikntningen ( takk Kjell Ivar!). Boka er utgitt i en serie som kalles Litterær palimpsest og er nok ikke blant de mest utlånte i biblioteket. Boka er på ca 120 sider og Barthes skriver om det å reise til et land der språk, gester og kultur er svært forskjellig fra det europeiske, ta for eksempel maten! s. 20: Middagsbrettet ser ut som det fineste bilde: En ramme som på mørk grunn åpenbarer ulike gjenstander (skåler, dåser, asjetter, spisepinner, små hauger av matvarer, litt grå ingefær, noen stilker av en oransje grønnsak, brun saus i en skål), og ettersom disse karene og matbitene er små og knappe, men tallrike, kunne man si at middagsbrettet virkeliggjør definisjonen på malerkunst, som i følge Piero della Francesca «ikke er annet enn en fremvisning av flater og legemer som forminskes eller forstørres i rommet».

Og slik fortsetter det. Jeg lener meg langt bakover, nesten liggende i flysetet, seinere i togsetet, kommer til hotellet og fortsetter å lese avslappet helt til jeg kommer til side 74 Meningens innbrudd. Her begynner Barthes å skrive om haikudiktningen på en slik måte at jeg setter meg opp i stolen, lengter etter notatblokken, begår en av de største syndene i en bibliotekbok! Ja, jeg streker under, legger merkelapper inn både her og der, holder nesten på å lage eselører, men innser i siste øyeblikk at jeg kan ikke lese i denne boken uten å ankre opp ved skrivebordet med nødvendig rekvisita ved min side. Bare les denne setningen: Haikuen har den renheten, den kuleformen, ja, den tomhetensom utmerker en note i musikken. (s.81)

Jeg har kommet meg hjem igjen og skal prøve å viske vekk alle strekene og gjøre de nødvendige notatene på et dertil egnet sted. Jeg ser fram til en stund med langsom omigjenlesing og nytelse – og gjett om jeg kommer til å sitte opp i stolen!

Imot kunsten – for en nytelse

bentebing

1 kommentar

15. mars 2010

Jeg har nettopp avsluttet Tomas Espedal: Imot kunsten, og er fortsatt oppslukt og betatt av den stille intensiteten i boken. På bare 163 sider skriver han om familien, seg selv, veien mot forfatterskapet og betraktninger om det å skrive på en slik måte at «filmen» kjører uanstrengt i hodet mitt. Boken fikk Kritikerprisen og det er fortjent, en nydelig bok! Han skriver om dette at vi ikke kjenner våre barn, så feil og så sant, tenker jeg. For jeg kjenner mine barn, tror jeg nok, men det er likevel sider ved dem jeg ikke kjenner fordi jeg vil alltid innta «mamma-posisjonen» i deres liv og som meg så har vel de og saker og ting de vil spare mor for… Eller rett og slett holde for seg selv!

Noen ganger, når jeg har lest en bok som gjør inntrykk, føler jeg meg som en Imaginær elefant slik som denne som er laget av Kurt Johannessen. Følelsen av å ha kjørt nesa inn i noe som det tar litt tid å fordøye – og finne ut av. Jeg har vel en følelse av at sist leste bok er en sånn en!

Blogg på WordPress.com.