Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

I går hørte jeg en reportasje fra Nederland om sykefraværet og en uttalelse hørtes omtrent slik ut: «If your budy is ok, your mind will be ok». Jeg prøver ikke her å henge ut noen som ikke har en super engelsk uttale, men utsagnet fikk meg til å tenke på at hvis buddy-en har det bra, er det godt for meg – en bekymring mindre. Hvis til og med body-en min er ok, er det jo helt strålende og da henger jo ofte hodet med, bokstavelig talt. Hvis hodet ikke er helt «med» en dag, så gjør det godt å ta body-en ut på tur, når kroppen beveger seg, så flyter også tankene lettere. Super medisin! Burde ikke arbeidsgiveren legge opp til at vi måtte gå en tur hver dag? Når skuldrene har krøpet lagt opp over øra, burde PC-en slå seg av og stolen nekte å bære deg. Tja, det ville kanskje være ok en stund, men jeg har mer tro på en form for indre og ytre motivasjon som både omfatter meg som arbeidstaker og min arbeidsgiver.

Det blir litt lysere for hver dag som går. Det snør stadig mer. Småfuglene har oppdaget foringsbrettet og meisebollene. Jeg har igjen oppdaget hvor mye jeg hater å gå på ski og hvor utrolig deilig det er å se på snøen fra stuevinduet. «Alle» jeg snakker med for tiden synes å leve i en herlig «vinterogsnøerherlig» – rus. Det er ganske deprimerende, men noen allierte har jeg. Mora mi rømmer landet, reiser til syden og gleder seg til å kunne gå ute igjen uten frykt for liv og lårhals. Fuglene synger lenger, kraftigere og mer energisk enn i forrige uke, helt sikkert, tror jeg. Hvis jeg tipper rett og det gjør jeg nok, kommer kravet om årsmelding til å melde seg og da må man sitte inne og telle fjorårets gjerninger. Jeg har hauger med ting og tang som skal gjøres, inne! – altså, ingen grunn til å gå ut! Jeg må likevel gå på jobb, men jeg går så fort jeg kan innpakket i kåpe, lue, skjerf og votter og håper at støvlene og underlaget samarbeider.

I dag var jeg innom bokhandelen og bestilte et par bøker til biblioteket. De vanligvis strålende damene så litt betenkt ut da jeg spurte når de trodde bøkene kom. Tja – det var ikke så godt å si for på grunn av snøen var all transport forsinket og forsinkelsene forplantet seg fra Østlandet til Vestlandet osv. De sukket litt, men så sa den ene – det er jo lenge til fredag, så mye kan jo ordne seg! Ja, sånn er det – det er mandag og leeeenge til fredag! God ukestart, alle sammen!

Jeg begynte å lese Selma Lagerløf Keiseren av Portugallien på flyet fra Rygge til Bergen idag. Det burde jeg ikke ha gjort! Er det noen som har opplevd hvor vanskelig det er å puste når flyet tar av og du har en diger klump i halsen? Eller tårene er klar for å sprute ut og lommetørkleet befinner seg i bagasjehylla over deg. Hvor totalt dust man føler seg når det eneste som hjelper er å sitte å stirre hardt ut av vinduet. Jeg er en pingle når det gjelder rørende fortellinger og beskrivelser som pirker litt i hjerterøttene. Det er nettopp det denne boken gjør, beskrivelsen av farens kjærlighet til datteren, klasseforskjellene og det evige hva som passer seg og ikke passer seg i «folks» øyne.

Den gode Selma har noen fine observasjoner bl.a. denne i det første kapitlet: …Men i det samme forsto han hva det var som hadde satt hjertet hans i gang. Og ikke nok med det, men han begynte også å ane hva som hadde vært feilen med ham i hele hans liv. For den som ikke kjenner noe til hjertet sitt hverken i sorg eller i glede, kan sikkert ikke regnes for et riktig menneske.

Selma Lagerløf har ikke vært blant mine prioriterte forfattere, men å lese videre i denne boken skal bli en glede, bare jeg finner det digre lommetørkleet!

I dag la lyset seg over hyller og bord i en slik vinkel at støvtørking ikke var til å unngå lenger. Jeg gikk over heimens interiør og tørket vekk lag med støv som uvisst av hvilken grunn har lagt seg både her og der. Mens jeg gikk rundt å flyttet på støvet, tenkte jeg på om biblioteket kan virke like støvete på folk som kommer dit? Jeg som jobber der ser bare «støvet» når lyset faller i en bestemt vinkel, mens folk som kommer og stadig ikke finner det de leter etter, kan vel oppleve biblioteket som et støvete sted. Torsdag kom en av de andre og sa at en låner ønsket seg høretelefoner for å høre musikk på publikums PC-ene. Tja, for å være helt ærlig hadde jeg mest lyst til å si at vi noterer det ned til neste møte! Så kom jeg på at jeg hadde et sett (kjøpt på Biltema!) liggende – hvorfor ikke la låneren prøve disse? Det gjorde susen, et lykkelig smil og en låner som satt klistret til PC-en til vi stengte. Dette var ingen stor operasjon, men idag kom jeg på at kanskje det er hodet mitt som trenger litt avstøving innimellom?  Vi skal rullere bibliotekplanen i løpet av våren og da får vi prøve å støve av, kanskje til og med lufte ut noen gamle tanker og holdninger. Vi øver oss, vi øver oss!

Det hev ei rose sprunge
ut av ei rot so grann,
som fedrene hev sunge
av Jesse rot ho rann.
Og var ein blome blid
midt i den kalde vinter
ved myrke midnatts tid.

Um denne rosa eine er
sagt Jesajas ord,
Maria møy den reine
bar rosa til vår jord.
Og Herrens miskunns makt
det store under gjorde
som var i spådom sagt.

Guds rose ljuvleg angar
og skin i jordlivsnatt.
Når hennar ljos oss fangar,
ho vert vår beste skatt.
Me syng i englelag:
No er det fødd ein frelsar,
og natti vart til dag.

Kom visst litt i stemning idag, ja!

Jaha, så har vi klart oss gjennom den første uka i det nye året uten å lengte altfor mye tilbake til juleferien og dager uten planer. Mandag kom pensumlista til kurset i Litteraturformidling og den første tanken som meldte seg var: hvorfor  fant jeg på dette???? I ettertid har jeg prøvd å stramme meg opp, for dette har jeg sikkert godt av! Ikke ligge på latsiden lenger! Ta seg sammen og bruke hue! Da jeg oppdaget at Knaus var på lista ble jeg igjen minnet på hvor utrolig mye jeg har lært gjennom arbeidet med Ønskebok, for er du ønskebokleser hjelper det ikke å sutre seg unna en bok jeg ikke liker! Så noen hundre sider med Knaus´s indre lidelser skal sikkert gå! Det er jo ytterst forfriskende i disse dager å lese Eli som har lidd seg gjennom en del av boka og Kjærstad som bærer seg i Aftenposten, samt alle som hyller boka med priser og ord. Det skaper jo en viss forventning til lesingen! Etter en heller heftig uke, en ganske sein fredagskveld OG lørdagsvakt, skal jeg slappe av med lav posisjon i sofaen og Istid 3. Dette kan bli en god kveld!

Etter en laaang juleferie burde arbeidslysten være på topp, men den som måtte drikke både en og to kopper kaffe før det var tegn til litt arbeidslyst var jeg. Nytt år er som et nytt blankt ark, klar til å skrive eller tegne på. Nytt år på biblioteket betyr nytt budsjett, men og dessverre et mye trangere budsjett enn det vi hadde i fjor. Jeg tilbrakte en del av desember med å melde biblioteket ut av diverse abonnement og andre ordninger som vi ikke lenger har råd til.  Selv om vi ikke er skrapa på alle konti, så er det ganske stusselig å ikke kunne opprettholde samme nivå på innkjøp som i fjor. Det ser derfor ut til at dette året skal vi være kreative på et nullbudsjett! Hva kaller man dette? Utfordring? Mulighet? Være løsningsorientert? Ordene er der, det er bare dette med å sette dem ut i livet – et kurs, kanskje? «Hvordan få hyllene til å bugne av  nyheter, når det du egentlig trenger er penger!» Noen som tilbyr et kurs? Hallo????

Nytt år og nye muligheter! Herlig! Jeg hadde tenkt å ha en lengre skrivestund i dag, men selv en førstenyttårsdag da det ikke er noe annet program enn å se på Nyttårskonserten og gå en liten tur – så klarer jeg å sose rundt slik at denne gode planen gikk dukken. Om noen ørsmå minutter er det en ny dag, med nye muligheter. Herlig! Jeg tror jeg skal fortsette slik! Godt nytt år alle sammen!!!

Jeg har nettopp avsluttet Kristín Marja Baldursdóttir sin bok Måkelatter. Boken er fra Island og foregår på femtitallet. Boken handler om Agga, den observante elleve åringen som følger nøye med alle kvinnene i familien og særlig Freya. Freya har bodd i Amerika i sju år og kommer plutselig hjem etter at mannen døde av slag. En ung mann som dør av slag? Agga synes Freya er merkelig, ikke spiser hun og hun går lange turer midt på natten. Freya har et isblikk som fasinerer menn og som får motsetningene i det lille samfunnet til å blomstre. I huset der Agga bor finner vi også mormor, Dodo og Ninni og morfar som stort sett er ute på havet med tråleren. I kjelleren bor Kidda som er søsteren til morfar. Hun holder seg unna når morfar er på land, men forøvrig er mormor og Kidda verdens beste venner. Det er en fasinerende historie med et usentimentalt blikk på samfunnet, klasseforskjeller og livets uendelige rekke av små og store opp- og nedturer. Det er nok Freya som er forfatterens store prosjekt å beskrive, men jeg synes Agga er den mest spennende personen. Ei jente som vil delta i alt det de andre kvinnene sier og gjør, men som fordi hun er barn skal bli «skånet» for de største hemmelighetene. Agga har sine metoder og har stort sett full oversikt, men det krever innsats og det er nettopp denne iherdigheten som gjør henne vill, vakker og uimotståelig.

Det var en fryd å lese boka! Jeg lo til og med høyt flere ganger – det er ikke så ofte nå om dagen. På leting etter mer informasjon om forfatteren kom jeg over denne siden, her er det sikkert mer å finne om andre islandske forfattere og det kan jo komme godt med i et nytt leseår!

Hjemmet er i midlertidig kaos (skifter kjøkken), biblioteket har fått nedskjæringer, jeg er milelangt unna å ha kjøpt alle julepresanger, tafattheten overfor nettsideprosjektet holder på å overmanne meg (igjen), treningen har gått helt i stå, jeg leser Turist av  Nirpal Singh Dhallwal en bok på Ønskebok leselisten min. Er det mer å klage over? Ja, helt sikkert, men akkurat nå er det et vidunderlig morgenlys utenfor vinduet mitt! Fjorden er blank og stille, det er -2 og litt vind, jeg nyter teen og håper at sånn som dette skal det holde seg i lange tider! Jeg leser at Anniken Huitfeldt har tatt for seg Leseåret og erklærer at det ikke er nødvendig med flere Litteraturhus for vi har jo bibliotekene! Hvis hun er rett sitert, ser det og ut til at hun vil gjøre bibliotekarene til festivalsjefer, jaja – riktig nok er det en fest å gå på jobb, men man behøver jo ikke fokusere på de ekstrordinære tiltakene hele tiden. Når vi har klassebesøk må jeg si at jeg føler meg som en festivalsjef/plasskommandant – ikke klatre i hyllene – og – tatata: her har vi lyrikken for de som trenger et kjærlighetsdikt! Joda, livet som bibliotekar er herlig mangfoldig og mer kan det bli…