Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Sist jeg var inne og tasset over tastaturet var det konferanse og høy stemning i salen/rommet. For selv om de ivrige arrangørene av konferansen Frie og åpne bibliotek hadde annonsert heftig på alle nettkanaler, var det ikke så mange sjeler som møtte opp. Men de som var tilstede fikk to interessante dager. Jeg kommer lett i en slags halleluljastemning når alle snakker varmt om  et tema jeg har en viss interesse eller sympati for. Og temaet frigjøring fra Microsoft – er midt i blinken for denslags følelser! Når jeg så vender tilbake til dagliglivet og alle dets skjærmydslerier, så svinner stemingen straks jeg begynner å tenke på hvem eller heller hvor mange som må overbevises, snakkes med, snakkes rundt for å lette litt på Microsoft grepet. Dvs. jeg skal nå prøve med et snev av rettferdighet: gutta på IKT er ikke værst. Jeg kan holde på med mitt, bare jeg ikke gjør noe som tukler med deres system… det er jo noe. Siden jeg er total ignorant på de dypere nivå av maskineriet og er helt avhengig av at de trår til når maskinene har gått i heng, lås eller what ever, så er alvorlig finsnakking en nødvendig strategi og så langt har jeg ikke kommet ennå.

På konferansen ble det selvsagt Twittret og blogget, men hva er en tonull konferanse uten egen blogg? Her kan man gjenoppleve eller bli nyinformert om hva som foregikk. Bra tiltak! Hva fikk jeg ut av dette, bortsett fra å treffe mange hyggelige folk? Jeg lærte at skal man bruke frie program, må man regne med å bruke tid på både å løse sine egne problemer og være villig til å yte på ett eller annet nivå. Man kan ikke alltid betale seg ut av oppgaver som skal løses. Troen på at Nordhordlandsbiblioteka sin nettside er liv laga med bruk av Joomla er gjenopprettet – og det er stort! Skal jeg gjøre noe med dette? Hm, jaaaaa… skal bare ….. men det blir nok!

Idag og i morgen er det seminartid! Fri og åpen programvare i bibliotekene – er det noe da? I følge de vi har hørt hittil                   Nicole C. Engard og Nicolas Morin er det god økonomi for både små og store bibliotek å satse på OS (open source – disse forkortingene som jeg aldri klarer å få med meg).  Nå skal Magnus Enger snakke om Hva er fri og åpen programvare? Ja, fri – men ikke gratis, jobben skal gjøres, server skal betales og alle de kjekke dubedittene som gjerne følger med…. Men likevel, her må det være noe å hente!

Ja, så har jeg vært på høstens bibliotekledermøte. Tiden ble brukt til å minne oss om overilte løfter fra juni, dvs. hva vi ville prioritere å bruke tid på til neste gang vi skulle ha møte. Det var faktisk ikke så mange som hadde fullført sine planer, kanskje det skyldes at hverdagen har det med å ete opp tid, krefter og ideer? For egen regning må jeg si at lokale prosjekt har tatt mer oppmerksomhet enn de regionale – særlig i perioden mai til september! Hva skal man si til det? Feil prioritering? Kanskje, men og at dersom man skal jobbe med regionale prosjekt så må opplevelsen av fellesskap, at dette gjør vi sammen, være tydelig og sterk. Slik har det ikke vært i høst. Istedet har det vært kjempefokus på Barnehagebibliotek! Faktisk kjekt å delta på foreldremøter igjen og snakke om bøker som er til glede for både barn og voksne. Ja, for jeg lot ikke sjansen til å snakke om Kafé Haletippen gå fra meg!

Men tilbake til bibliotekledermøtet, for det var også tid til foredrag! Hva skal til for at biblioteket skal være synlig i det offentlige rom? Et av punktene var å bruke tid (15 minutter hver dag) til å twitre, laste opp et bilde og skrive en bloggpost. Jeg må si at jeg bruker mer tid enn 15 minutter på å skrive en bloggpost, men hvis jeg frisker opp skrivemaskinskurset fra 1971 – så kanskje jeg klarer det på kortere tid enn pr. idag?  Vi ble jo også delt inn i grupper for å gjøre noen øvelser. Min gruppe skulle skrive en pressemelding og når gruppa fant ut at her var det bare å overgi seg til ren fiksjon, så ble det en pressemelding med sprut i. Dette bør bety at nødvendigheten av fiksjon in real life så og si er sterkt undervurdert!

blurr Bildet er tatt fra en konsert som Fynd hadde i Nordgardsløa i midten av oktober. Flott konsert, men bildet er jo ikke helt bra… det er vel noe med blenderen eller noe slikt som jeg ennå ikke har helt fått med meg??? Nå har noen funnet ut jeg at jeg skal gå på kurs for å lære litt mer om det tekniske  ved fotografiapparatet, så i mårå skal eg byrja på eit meir komplisert liv, trur eg. Håper det blir mer moro enn html-koder, rydding på kontoret, oppvask, føre regnskap, kassere bøker…. tja , i det hele tatt mer moro! Det er vel ikke for mye forlangt?

leoDet er da ingen som driver med spontanplanlegging? Joda, når deadline for å leve stoff til annonse er noen minutter unna eller når noen har sett hva du har skrevet i annonsen og så spør hva dette egentlig betyr – da driver man med spontanplanlegging! Jeg har selvsagt ingen andre bibliotekarkolleger som gjør noe slikt, men å skal en stakkar gjøre da? De gangene det har vært påkrevet med slik plutselig planlegging, har dette dessverre ført med seg mye arbeid for mine kolleger. Særlig de gangene hvor jeg har planlagt, reist vekk og de har måttet gjennomføre…. Straffen min har da vært at jeg har blitt minnet om disse episodene hver gang jeg har prøvd meg med: kanskje vi skulle… Denne gangen skal jeg ikke reise vekk, men de fleste på jobben er likevel involvert i tiltaket. Det  er feiringen av den Internasjonale Teddybjørndagen som står på. Jeg hadde trodd det skulle gå fint å slippe unna med en litt bamsefokusert eventyrstund, men – neida! En barnehage skrev en e-post og lurte på hva Den Store Bamsefesten var. Det var her spontanplanleggingen ble satt i verk! I morgen skal det synges, serveres bamsemat (det var en ganske bestemt føring på at det skulle være sunn Bamsemat – altså ikke Bamsemums og whisky denne gangen), leses eventyr og ha navnekonkurranse for å gi navn til en foreløpig navnløs bamse. Jeg har luftet tanken om at vi skulle lære oss Balo´s dans fra Jungelboken, men ingen vil og ingen vil prøve å få tak i bamsekostyme. Siden jeg er en ekstrem fredelig person har jeg avstått fra å gå ut på Biblioteknorge og spørre om noen kan låne meg en bamsekostyme, like greit kanskje når man tenker tilbake på reaksjoner på andre spørsmål som har blitt stilt. Da er det vel bare å ønske oss selv og alle andre som skal feire: La det stå til – og håp på det beste!

Jeg har i et lettsindig øyeblikk sagt at jeg skal ta en tur til Osterøy og presentere noen barne- og ungdomsbøker for skolebibliotekarene der. Så nå har jeg kastet meg over lesingen! Jeg har tidligere lest mengder av barne- og ungdomsbøker, men de siste årene har det blitt heller lite av dette. Nå prøver jeg å finne bøker fra «ikke så lang tid tilbake» og bøker som jeg synes det er OK å snakke om. Den første delen er grei, forfattere skriver jo så det kviner etter! Den andre delen er mye vanskeligere! Nå holder jeg på med Den usynlege kona og andre forunderlege folk av Terje Jonassen, utgitt på Samlaget fra 2008. Jeg har sjekket et par blogger og begge er begeistret for boka. Er det jeg som ikke har snøring på hva unger synes er morsomt? Boka handler om ekteparet Adrian og Brynhild, Adrian er en tøffelhelt og kona Brynhild styrer på. Den første fortellingen handler om da Brynhild blir usynlig, da jeg leste den tenkte jeg at dette er jo morsomt, egentlig, det var bare synd at hun ble synlig igjen uten noen spesiell grunn! Jaja, neste fortelling – da blir huset innvadert av spøkelser, men her er Adrian situasjonens mester og klarer å lure spøkelsene vekk fra huset deres igjen, riktignok med hjelp av en DVD-spiller og Kaptein Sabeltann. Nå er jeg midt i fortellingen om da Adrian har gått seg bort og trer inn i fortiden, men mens jeg leser dette begynner jeg å bla for å se hvor mange sider det er igjen av fortellingen. Dette er et meget dårlig tegn, da har jeg begynt å kjede meg… jeg har faktisk også lest slutten for å se hvordan det går, når dette skjer har jeg omtrent bestemt meg for å legge boka fra meg… Men, nei denne gangen skal jeg holde ut, tror jeg.

Da var det andre boller å lese Atle Hansen sin siste bok Den svarte oksen. Den er skummel og har en så intens spenning at jeg er glad det var dagslys og lenge til kveld og tussmørke. Nå håper jeg at det skal dukke opp noen flere slike supre leseopplevelser i min ferd mot et passe utvalg til ostringene.

Jeg hadde gleden av å være ordstyrer på Nettverket Ord & Bilde sitt seminar på Nasjonalbiblioteket den 10. og 11. september. Det er lenge siden jeg har følt meg så lykkelig over å være med på et seminar. Flinke forelesere, godt forberedt og jeg lærte noe nytt i hvert innlegg. Da vi planla dette tenkte vel ikke bare jeg at dette blir bra, men at det skulle bli SÅ bra var det ingen av oss som ante. Islenderen Bjarni Hinriksson snakket om kunstnergruppen Gisp, påvirket av Disney men med sitt meget selvstendige uttrykk. Tiina Pystynen som snakket om sine egne bøker om kjærlighetens vilkår. Og Hans Ivar Stordahl som på superkort varsel snakket om Manga, det var imponerende! På det første seminaret Nettverket arrangerte var det en av deltakerne som etterpå sa til sin arbeidsgiver: Jeg er så takknemlig for at jeg fikk delta. Sånn føler jeg det og, jeg er så takknemlig for at jeg fikk møte alle disse flotte menneskene, høre noe av det de kan og lære noe nytt! Kanskje det ikke passer seg å være så happy for eget arbeid, men jobben min var å legge til rette, foredragsholderne gjorde jobben – den skal de ha all ære for!

September – denne måneden der jeg tror jeg skal få hue over vannet, tid til å gjøre alt jeg har lyst til og i tillegg lese uendelige mengder med herlige bøker! In your dreams! Jeg vet jo det, men jeg tenker alltid at hvis jeg legger en liten timeplan for ettermiddager og kvelder, så burde ting falle på plass? For eksempel lesing, hvis jeg nå ikke leser mer enn en time hver kveld, burde jeg jo få tid til noe annet? Og hvis jeg bare jobber med Ønskebok ting bare litt hver dag, burde det vel bli plass til litt pusling med andre saker? Og med andre saker, mener jeg absolutt ikke rydde, vaske, støvsuge, lage mat, sove…. nei, gjøre kjekke og morsomme ting! Men jeg er så enkel å avlede! Hvis gemalen sitter og ser på TV og roper : Dette må du se! –  så styrter jeg avsted for å få med meg dette spektakulære. Går jeg da tilbake til det jeg holdt på med? Neida, her blir dama sittende og glemmer alle fikse planer. Gjennomskuer jeg ikke meg selv? Joda, men gjøre jeg noe med det? Neida, en eller annen rufsete unskyldning dukker opp i hodet – og der sitter jeg. Jeg er vel ikke slave av mine egne planer, vel?

Mange synes mandag er en skrekkelig dag. Helga er over og mange, lange arbeidsdager ligger foran. Men er ikke egentlig helger litt oppskrytt? Mine helger er for tiden overlesset med ting som bare MÅ gjøres eller besøk som jeg enten må gå i eller motta. Å legge seg på sofaen og la timene drive av sted er utelukket. En mandag derimot gir muligheten til å komme hjem fra jobb, synke ned i sofaen, klage høylytt over hvor sinnsykt travelt det var på jobb og bli liggende! Ingen ville finne på å jage meg opp i sittende stilling eller gjøre noe, jeg må jo hvile ut til neste arbeidsdag! Enda bedre er det når jeg har hatt seinvakt, da er det ferdig middag, kaffe og utflating foran TV-en. Jeg kan til og med tillate meg å være litt utslitt på tirsdag og! Nei, mandager er underkjent som en dag til å nyte!

I vår bestemte biblioteksjefene i Nordhordland at vi skulle lese nynorsk voksen skjønnlitteratur fra 2008 eventuelt også fra 2009 (dvs. det som var utgitt på våren). Vi fordelte noveller, antologier og romaner mellom oss og mitt lodd ble da en antologi Markér som ulest og romanen Frædg av Lars Ove Seljestad. Det var interessant å lese antologien med tekster av folk som er i begynnelsen av tjueåra. Mest observasjoner fra dagliglivet, relasjoner mellom mennesker, så vendt mot oss og vi, deg og meg. Gjenkjennelig for meg – og det er jo betryggende. De snakker ikke et språk som er fremmed, men burde de ikke det? Burde ikke unge mennesker snakke et ungt språk, et språk som provoserer meg – om ting som jeg ergrer meg over? Men nei, de snakker om det samme som meg, skriver om du og jeg, aksept og frykten for å bli utstøtt. – og jeg som hadde forventet å bli støtt, provosert, er bare forundra. Er det slik å være i tjueåra nå, så vendt mot sitt eget, så snilt, så fredelig?

Da er det andre boller å lese Frægd med sønn, far og bestefar i hovedrollene. Epletrær og griseslakt som ingredienser og selvsagt en uendelig påpeking av hva som gjør en gutt til mann ( stikke ut øye på bestevennen sin og slakte gris). Jeg må innrømme at jeg ikke har kommet så langt i boka ennå, og at jeg sliter med motivasjonen til å lese alt. Idag fant jeg en mulig løsning: hvis jeg leser boka som en samfunnskritisk komedie – så kommer jeg nok igjennom resten og! Det er sikkert urettferdig mot forfatterens intensjoner, men når forfatteren har sendt boka ut i verden, så må man regne med slike anslag. Det er strevsomt å lese det andre har pålagt deg, og særlig når man har en frist… og ikke er det eksamen engang!

En annen ting som som plutelig svever gjennom hodet: Er det et tema å skrive om epler i år? I Frægd leser vi om Torstein epler og forsyne meg har ikke Øyvind Torseter skrevet en bok som heter Gravenstein (kommer i midten av september)!! Hvem vet kanskje kommer vi nå inn i en strøm av romaner og fortellinger som behandler frukt og grønt i et skjønnlitterært perspektiv?