Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Kom hjem

bentebing

ingen kommentarer

8. april 2014

komhjemAschehoug sendte meg denne boka av Julie Kibler og det var en fryd å lese den. Kom hjem er debutboka til Kibler og den bygger på en historie hun hørte om bestemoren. Boka foregår i Kentucky og tidsperioden veksler mellom 1939-40 og nå. Det er Isabelle på 90 år og Dorrie i 30-årene som er fortellere og denne vekslingen gir deg to hovedpersoner som på hver sin måte skaper en forbindelse mellom da og nå. Isabelle er hvit, har vokst opp i en velstående familie med svart tjenerskap. Dorrie er svart, enslig mor til to barn og  har en mor som stadig forelsker seg i nye menn. Dorrie er frisør og har gjennom ti år stelt håret til Isabelle. Når Isabelle blir så skrøpeølig at hun ikke orker å komme til salongen hennes, kommer Dorrie hjem til henne og gjennom disse frisørtimene vokser vennskapet fram. En dag spør Isabelle om Dorrie kan kjøre henne til en begravelse i Cincinnati og det gjør hun. På veien forteller Isabelle om sitt liv og vi får høre Dorries refleksjoner om historien hennes og hun sammenligner med sitt eget liv som ikke har vært så velstående, men fylt av mer kjærlighet, tross alt.

I Isabelles hjem var det mor som styrte, far som var lege fulgte mor i ett og alt, brødrene var noen bøller og gikk ustraffet fra alle overtramp. I huset var også tjenerne Cora og datteren hennes Nell. Cora var som en kjærlig mor for Isabelle og Nell som en søster, men det var likevel avstand og moren sørget for at Isabelle ikke glemte hvem som bestemte. Isabelle forelsker seg i Nells bror Robert og i dette samfunnet der svarte ikke får være ute etter at det har blitt mørkt, lynsjing og åpen trakasering av svarte er en del av virkeligheten, kunne hun ikke ha gjort et mer håpløst valg. Dette forholdet er dømt til å mislykkes, til å få begge familienes liv til å falle fra hverandre. Isabelle og Robert elsker hverandre og da er ingeting umulig, tror de. Datidens samfunn godtar ikke en slik forbindelse og fryktelige ting skjer med begge to.

Dette er en tankevekkende bok, den minner meg på bøker som Barnepiken og Stekte grønne tomater ikke så mye på grunn av handlingen, men mer stemningen, denne lengselen etter noe annet som kunne ha vært. Det er en bok jeg får lyst til å pushe på mange og omslaget er så vakkert og talende at dette skal ikke bli vanskelig.

 

Mørke hjerter

bentebing

ingen kommentarer

3. april 2014

morke hjerterJeg fikk tilsendt Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde fra Kagge forlag for noen uker siden og fordi leselista var lang – og noen bøker trengte seg fram i rekka, ble den ikke lest før nå. Dette er den første boka for voksne som Hanne Kristin Rohde har skrevet, det er en krim, det handler om prositusjon, mord og trafficing. Hovedpersonen er Wilma Lind, nytilsatt leder for seksjon for volds- og seksualforbrytelser, hun er gift og har to barn. Omtrent fra første dag er det klart at hennes overordna gjerne vil holde henne i bånd og lenke og det er noen som lekker viktig informasjon fra sakene til media. Hun har gode medarbeidere, men noen med en motivasjon som ligner den vi kjenner fra amerikanske krimserier – de har noe å hevne. Hun blir selv utsatt for angrep og noen signaliserer at de har full oversikt over henne, mann og barn. Rohde skriver bra, men jeg har en følelse av at hun har et skjelett som hun fyller ut med en historie som ikke fenger meg helt. Det for mange likhetspunkt mellom Wilma Lind og den Hanne Kristin Rohde vi kjenner fra politisaker i Oslo. Hun skriver mye om indre konflikter i Oslo-politiet, men er det krim da? Jeg strevde med å holde interessen oppe, men Rohde skriver bra – og det gjør boka lesbar! Om noen vil lese en krim sett fra en mellomledersståsted så er det en interessant bok, men er man ute etter å bli fanget av stemning, plott og drama bør en lete andre steder

Aldristeds

bentebing

6 kommentarer

9. mars 2014

aldristedsDet er Knirk som har utfordret meg til å lese mer av Neil Gaiman og denne gangen lese Neverwhere, som jeg trodde var oversatt til norsk og hadde fått tittelen Aldristeds. Jaja, oppklaringen er at Neverwhere ikke er oversatt til norsk og boka Aldristeds er en tegneserie og dermed en adapsjon av romanen Neverwhere. Han som har laget adapsjonens tekst er Mike Carey og illustratøren er Glenn Fabry. Mike Carey har skrevet et grunndig forord som jeg tok meg tid til å lese og godt var det, for i en adapsjon gjøres det en del valg som får konsekvenser for fortellingen. Dette viser seg særlig i en tegneserie som er sterkt handlingsdrevet og som krever at handlingen forenkles og relasjonene til personene tydliggjøres gjennom utseende og bruk av dramaturgiske virkemidler.I forordet skriver Carey bl.a.: … for logistikken i å fortelle en historie i tegneserieform er helt anderledes enn i vanlig prosa. Den mest åpenbare forskjellen er at tegneserier setter grenser for dialogen, noe som betyr at Neils vidunderlige samtaler mange steder måtte forenkles eller stykkes opp, og at ny dialog måtte skrives for å binde sammen nye scener og overganger.
Det betyr og at en person er utelatt Laima og fortellerstemmen er Richard Meyhew altså hovedpersonen i boka. Dette gjør at jeg lurer på om jeg ville fått en helt annen opplevelse av å lese boka, enn slik som nå hvor jeg bare har lest tegneserien? Kanskje jeg må lese boka og? Men altså, tegneserien Aldristeds begynner med at Richard Meyhew, en alminnelig ung mann som har en vanlig kjedelig jobb, et vanlig liv og en kjæreste som er svært opptatt av karriere og kontakter. En dag ser han en ung jente som ligger hardt skadd på fortauet, han hjelper henne hjem til seg og plasterer henne sammen. Hun sier at hun heter Door og mens hun er i leiligheten hans bryter to ganske gufne typer seg inn og forlanger å få vite hvor jenta er. Richard røper ingenting for hun er plutselig borte, men når de har gått dukker hun opp igjen denne gangen med en rotte. Hun kommer seg raskt av skadene, men ber Richard om en tjeneste, nemlig å finne Markien av Carabas. Lady Door som jenta heter er den siste i sin familie, de andre ble myrdet og hun vil finne ut hvem som drepte dem og hvorfor. Til dette trenger hun hjelp og markien og senere Hunter og andre hjelper henne på veien, men ikke alle har helt rent mel i posen. Richard finner markien og Door forlater ham, samtidig ber hun om forlatelse for det hun har gjort. Richard skjønner ingenting før han går på jobb neste dag og oppdager at han har blitt usynlig. Noen andre sitter på pulten hans, bankkortene virker ikke, huseieren leier vekk leiligheten hans og folk ser ham ikke når han går på gaten. Richard går forbi en uteligger og oppdager at han faktisk kan se ham! Da tvinger han denne til å følge ham til underjorden der han finner Door og forlanger at hun skal hjelpe ham tilbake til sitt vanlige liv. Door har andre planer som haster mer, markien vil ikke ha ham med, men Richard tvinger seg med dem. Richard blir satt overfor mange valg og det er flott å se at bak en vanlig, kjedelig mann trer det fram en helstøpt person som ikke glemmer sine hjelpere. Det blir en heseblesende og dramatisk jakt på personer, en nøkkel og ulike prøvelser.
Det er topp drama å lese tegneserier og jeg ble ikke mindre imponert av Gaiman etter å ha lest denne. Det er svært anderledes å lese en tegneserie enn en roman. Jeg er ikke en tålmodig leser og derfor er jeg ganske sikker på at det er mye jeg går glipp av når jeg skal absorbere andres bilder i tillegg til teksten. Det er kanskje det jeg savner når jeg leser tegneserier, noen andre har lagd bildene, min indre film – den som utfolder seg når jeg leser en vanlig roman – funker ikke. Som jeg skrev tidligere, jeg tror jeeg må lese romanen!

Et stjålet liv

bentebing

1 kommentar

3. mars 2014

stjåletlivDenne boka fikk jeg tilsendt fra Pax forlag og da jeg pakket den opp fikk jeg lyst til å lese den med en gang enda leselista sa at her var det andre bøker som lå før i rekka. Så vidt jeg har kunne finne ut har det ikke blitt oversatt andre bøker av Nancy Richler til norsk, men denne boka er en god begynnelse. Boka handler om kvinnen som kaller seg Lily Azerov Kramer, hennes korte ekteskap med Nathan Kramer og datteren Ruth som gjennom oppveksten leter etter sin mor. Kvinnen som kaller seg Lily kommer som postordrebrud fra et krigsherjet Øst-Europa, via Israel til Montreal. Hun skal gifte seg med Sol Kramer, men da han møter henne på stasjonen sier han at han ikke vil gifte seg med henne likevel. Lily er lamslått, men familien sørger for at hun får bo hos noen venner til de finner en løsning på dette. Det blir giftermål, men med Sols bror Nathan som er virkelig forelsket i henne. I bryllupet kommer også ubedte gjester, det er Ida Pearl og datteren Elke. De tror at Lily er en kusine, men det viser seg at hun ikke er det og de mistenker Lily for å ha stjålet identiteten til kusinen, ja, kanskje drept henne til og med. Lily har med seg en dagbok som er skrevet på jiddish og som inneholder fortellinger som gjør det vanskelig for Ida Pearl å avvise henne helt. Det er ikke mange som vet noe om Lily og hun vil ikke snakke om sin bakgrunn og fortiden. Vi får etterhvert noen glimt fra livet hennes og vi aner at her dreier det seg om dramatiske valg og tap som har skapt dype sår. Lily får en datter, men etter noen få måneder forsvinner hun uten spor og Nathan og datteren Ruth må klare deg som best de kan. Ruth vokser opp i en stor og kjærlig familie og har bare svake minner etter sin mor. Når hun er seks år får hun en stein, med funnsted, dato og værmelding skrevet på et lite kort tilsendt fra moren. Hun blir svært oppbrakt av dette og begynner å drømme om å treffe moren igjen. Ved flere geburtsdager får hun tilsendt en stein, samme opplegg som første gang og Ruths undring og lengsel vokser. Når hun er i ungdomsårene slutter steinene å komme og det er ikke før hun er gift og har barn selv at Ruth faktisk begynner å lete etter moren.

Boken henter fortellingen fra hendelser i forfatterens egen historie, den beskriver det jødiske miljøet i Montreal og vi får noen glimt fra livet i Israel og øst-Europa. Det som griper er imidlertid fortellingen om Lily som er i en følelsesmessig skvis mellom sitt forrige liv som hun vil skjule og forventningene til den nye familien. Jeg synes også at Ruths følelse av forlatthet kommer godt fram og den hjerteskjærende oppdagelsen at hun ble valgt vekk av sin egen mor. Boken er lettlest og forteller mye om dagliglivet i familien. Jeg må si det er enkelte sider ved romanen som forundrer meg, for eksempel at ektemannen ikke leter systematisk etter henne og at ingen finner ut hvem hun egentlig er før hun forteller det selv. Jaja, det er ikke store bemerkninger – for boka er vel verdt å lese som den er.

Fugl

bentebing

2 kommentarer

16. februar 2014

fugl Så flott at det var en bildebok som ble plukket ut til Bokbloggprisens shortlist, tenkte jeg da jeg så lista. Det er Fugl av Lisa Aisato som skal samleses og denne boka er et godt valg. Bildeboka utgjøres av samspillet mellom ord og bilder og det er forfatterens og illustratørens samarbeid som avgjør om boka fungerer som en helhet. Jeg skrev for noen år siden i samarbeid med Per Olav Kaldestad boka Å si det i farge og strek: 13 norske illustratører fra nyere tid (2004) der vi blandt annet intervjuet de utvalgte illustratørene. Hilde Kramer var en av dem og hun sa: Vår forutsetning er det som skriften sier: I begynnelsen var ordet. I en bildebok hvor illustratøren også er forfatteren kan denne dobbeltrollen bli problematisk, teksten blir underordnet illustrasjonene og den nødvendige motstand og dialog mellom kunstformene blir ikke så spennende som den ellers kunne ha blitt. Når det er sagt må jeg også si at Lisa Aisato er en fremragende illustratør som bruker bildeflaten til å holde fokus på hovedpersonen og hennes inderlige ønske om å bli en fugl. Det er illustrasjonene som bærer fortellingen og Aisto begynner allerede på forsatsbladet som setter stemningen med en avdempet fargebruk. Øynene blir trukket mot en liten grønn flekk i det store bildet, der treet og jenta med det røde håret ser ut til å være det eneste som er levende i byen. Nærbildet av jenta, store våte øyne, hår og blader på første oppslag understreker den melankolske grunntonen i boka. Aisato velger en kjølig tone i hele boka noe som i mine øyne er en styrke for historien og gjør boka til en vakker, men veldig trist bok.
Som voksen leser synes jeg boka er utfordrende fordi jeg ved endt lesing lurer på om jenta dør? Har hun en så sterk lengsel etter en annen tilværelse at å velge døden er bedre enn å fortsette å slite seg gjennom nok en vinter, nok en periode uten en fugl å se på og snakke med? Når den eneste voksenpersonen i boka er den fugleinteresserte bestefaren, hvem andre er det hun for forholder seg til? Det totalt ensomme barnet, er det Aisato´s budskap? Hva skal det formidle til den barnlige leseren? Man kan bli hva man vil, bare man ønsker det strekt nok? Det kan jo være et positivt utgangspunkt for en samtale, men da må en samtalepartner  være på plass og klar for å ta den praten. Jeg tror nok at denne boka kan være fin å lese og snakke om til barn, men det er en bok som krever tid til refleksjon og til å leses flere ganger. Barnebokkritikk.no har skrevet en grunndig omtale av boka.

Før flommen tar oss

bentebing

ingen kommentarer

12. februar 2014

førflommen Denne boken fikk jeg fra Silke for lenge siden, men det har ikke blitt tid til å lese den før nå. Forfatteren Helena Thorfinn har vært utviklinganalytiker på den svenske ambassaden i Bangladesh og denne egenopplevde erfaringen gir boka en troverdighet som kanskje ikke hadde vært der uten. Boken har to parallelle historier som til slutt flettes inn i hverandre, og dette gjør boka mer interessant. Vi følger  den svenske familien som flytter til Bangladesh og vi følger døtrene til en innfødt, fattig familie. Den svenske familien er Sofia, som bistandsleder for SwedeAid ved ambassaden i Dhaka, mannen hennes Janne og de to små barna deres. Sofia har vært hjemme mens barna var helt små, nå er det hennes tur til å få karrieren i gang og gjøre noe av det hun har drømt om. Janne har vært rektor ved en skole, har et vinnende vesen, elsker å være midtpunkt og har hatt en affære med Camilla (omtales som Camilla-gate), som de nå skal prøve å jobbe seg ut av.
Jentene Mukta, Nazrin og Mina kommer fra en fattig familie. Moren var lærer før hun giftet seg og insisterte på at jentene skulle gå på skole og lære engelsk. Mukta, den eldste blir gift, men hun blir ikke gravid fort nok og blir utsatt for et «uhell» slik at hun dør. Søstrene skjønner at de kan lett komme til å lide samm skjebne, så de allierer seg med en tante og rømmer til Dhaka der de får bo hos en fetter. Nazrin får jobb på et hotell fordi hun snakker engelsk bra, men hun kommer også i kontakt med andre jenter som utfører andre «tjenester» i tillegg til sine vanlige oppgaver. Nazrin har en god oppdragelse og holder seg langt unna dette, men hun ser hvor fine ting de andre kjøper og har selvsagt lyst på det samme. Da er det lett å ty til sparepengene hun og Mina har lagt til side og dette fører til små konflikter mellom søstrene. Mina har forretningshjernen i familien. Hun vil også skaffe seg en jobb og går på grønnsakmarkedet for å finne arbeid. Hun får være med på en lastebil som kjører ut på landet for å kjøpe inn frukt og grønnsaker til markedet. Her treffer hun gutten Ruel og sammen blir de et slagkraftig team som gjør gode kjøp og Mina oppdager sitt talent for å tjene penger. Hun kjøper opp sandaler, ber gamle menn om å selge dem videre og henter inn fortjenesten om kvelden. På lastebilen er det en annen gutt Miraj, han bruker arbeidstiden til å dele ut løpesedler for et forbudt parti og han er fanatisk når det gjelder religion. En dag når Mina går på markedet blir hun omringet av Miraj og vennene hans, Ruel prøver å advare henne og hun løper vekk fra dem, men blir overmannet og de klarer nesten å voldta henne. Mina blir helt slått ut av dette, men Ruel vender henne ikke ryggen og fortsetter å sitte utenfor huset der hun bor helt til hun tørr å gå ut igjen.

Sofia og Janne strever med å tilpasse seg ambassadelivet. Det er en verden av forskjell å bo i Sverige og tenke på hvordan tiltak skal styres og å være midt i et land der korrupsjon er en del av hverdagen. De er til å begynne med motvillige til å ha tjenere, men det er lett å venne seg til å ha tjenerskap som ordner opp i hverdagen og som kjører, venter og henter det de måtte ønske. De stritter i mot, men konvensjonene sniker seg inn i deres liv også. De går i den nordiske klubben, det er behagelig, men ikke bare enkelt. Sofias overordnende Moberg er mer opptatt av sin egen språkforskning enn å få gjort noe med fattigdom og likestilling. Sofia kommer opp med en ide om en stor konferanse for å sette søkelys på vold mot kvinner, men Moberg gjør ikke mye for å realisere denne ideen, selv om han sier at det er en god idé. Hun finner allierte i andre ambassader, men så kommer Verdensbanken inn og «overtar» konferanseideen. Sofia får høre om et svært vellykket prosjekt i Alor Desh, men når revisjonen går igjennom regnskapene blir det avdekket korrupsjon som ifølge svensk standard ikke kan godtas. Det er tilslutt kampen for at prosjektet i Alor Desh skal få fortsette som gjør boka nesten til en spenningsroman.

Vi møter mange personer i denne romanen, noen karrikerte og noen som fremstilles som virkelige mennesker. Det er flotte beskrivelser av omgivelsene, men for min del er det først og fremst den delen av romanen som handler om Mina og søstrene hennes som griper meg. Det tar sin tid å lese de nesten fem hundre sidene, men boka er lettlest og medrivende – og vel verdt å lese!

2013 in review

bentebing

ingen kommentarer

24. januar 2014

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A New York City subway train holds 1,200 people. This blog was viewed about 4,500 times in 2013. If it were a NYC subway train, it would take about 4 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Nådeløs vår

bentebing

ingen kommentarer

20. januar 2014

Nådeløs vårÅ lykke, for noen  dager siden fikk jeg Louise Penny: Nådeløs vår fra Silke forlag. Jeg ble umiddelbart usosialt fordypet i kosekrim fra Canada, nærmere bestemt Québec og landsbyen Three Pines. Dette er tredje boken i serien om førstebetjent Armand Gamache, teamet hans og innbyggerne i den bortgjemte, men akk så superkoselige landsbyen Three Pines. Denne gangen er det en spiritistisk seanse som er utgangspunktet for forbrytelsen, et mord på Madeleine som er beundret og elsket av alle i landsbyen. Det viser seg selvsagt at ikke alle elsker Madeleine, men det er jo ikke akkurat hat heller, bare å bli …
I tillegg til mordgåten kjemper Gamache mot sine fiender i det sentrale politihovedkvarteret. Her blir det spredt falske rykter som ikke bare går ut over ham selv, men og familien noe som setter ham under et veldig press. Gamache vandrer rundt i landsbyen, snakker med folk, lytter både til det de sier og ikke sier. Han kaller inn betjent Yvette Nichol, meget mot resten av teamet sin vilje og hun bidrar på sin sedvanlig uforskammede og ufølsomme måte å sette følelser i sving. Både Nichol og betjent Lemieux har sine kontakter som de forer med opplysninger om utviklingen av saken og det virker som det rakner i alle ender for den brave førstebetjenten. Vi får også møte flere av landsbyboerne og får litt mer innblikk i dem og deres liv i denne boken. Vi møter Clara og Peter som er kunstnere, Peter er velrenomert, men Clara har nettopp fått vite at en kunsthandler vil komme og se på det siste bildet hennes. Hun har laget et flott bilde, men en bemerkning fra Peter får henne til å tvile på at det er rett, at hun er på rett vei, at fargene er riktige og en kunstnerisk sperre bygger seg opp. For Peter han vil henne vel ikke annet enn vel? Så har vi Odile og Giles, Odile som skriver utrolig dårlige dikt og Giles som snakker med trær og lager nydelig møbler av døde trær. Dessuten bor en av Canadas mest kjente lyrikere i landsbyen, den rasende Ruth som denne gangen plutelig blir mor til to andunger. Disse glimtene fra landsbylivet er den superkoselige delen. Det er heller ikke måte på hvor mange deilige måltider, velduftende kaffekopper og nystekte croissanter som blir fortært i denne boken! Egentlig er dette en bok som burde leses som belønning med ti siders nytelse hver kveld, men hva gjør jeg? Dykker inn i historien og rører omtrent ikke på meg før boken er ferdig lest… det var herlig så lenge det varte. Lure på når neste bok kommer?

Havet ved enden av veien

bentebing

12 kommentarer

7. januar 2014

havet ved enden av veienJeg skal innrømme med en gang at jeg har nesten ikke lest noe av Neil Gaiman tidligere, men så sendte Vendetta denne boken til meg og så var jeg i gang med å lese en av fjorårets vakreste bøker. Den ga meg en smak av andre nydelige, triste, sjebnetunge bøker jeg har lest tidligere og samtidig var den ny og frisk. Heldigvis for meg var den ikke så skummel eller voldelig som andre jeg har hørt om (og noen bokbloggere har klaget over mangel på), den har jo sine sider, men ikke slik at jeg knep igjen det ene øget når jeg leste…

Fortelleren møter vi som en mann midt i livet. Han har vært i en begravelse og er på vei til en minnesamling, men på veien er det hans minner som overtar og han kjører til barndomshjemmet og til gården der det bodde tre veldig spesielle kvinner. Når han stanser her gjenopplever han viktige, dramatiske og sterke hendelser fra barndommen og han treffer en av kvinnene fra den gang og hun sjekker nærmest ut at han og det livet hans er blitt til, var verd offeret de gjorde.

Hovedpersonen forteller om sin barndom fra han var sju år og noen måneder framover. Han bor i en liten landsby sammen med moren, faren og søsteren, han er uten venner og ingen kommer i geburtsdagsselskapet hans. Han er ikke lykkelig og det er ingen rundt ham som bekrefter at han er vikitg for dem. Dette er utgangspunktet for de neste kapitlene som fengslet meg helt. For den unge fortelleren kommer i kontakt med Lettie Hempstock, hennes mor og bestemor som på en måte er eldre enn tiden selv. Foreldrene ansetter en barnepike Ursula som skal passe på han og søsteren, men Ursula er et monster som vil kontrollere både ham og de øvrige i familien hans. Det skjer dramatiske ting, men de er fortalt på en rolig og tilforlatelig måte, Gaiman overbeviser meg om at slike hendelser kan godt skje, hvem vet om de ikke gjør det, faktisk.

Språket er ettertenksomt, vakkert og jeg får lyst til å bla tilbake, litt framover, lese langsomt og nyte. Den kan bare anbefales!

Alvin Pang på rømmen

bentebing

2 kommentarer

6. januar 2014

alvin pangRett før juleferien var over meg, fikk jeg en pakke fra Aschehoug med bok, CD og lydbok om Alvin Pang, skrevet av Endre Lund Eriksen og illustrert av Stig Saxegaard. Jeg ble kjent med Alvin Pang da en låner på biblioteket kom og spurte etter bøkene om ham. Dette er fjerde boka og jeg vil bare med en gang gi honnør til forfatteren  for fortsatt klare å holde Alvin i toppform, ingen tegn må tomgang her.

Alvin har en søster, Elvira, litt for mye av det gode synes han innimellom, pappa Freddy og mamma (som egentlig er helt super, men ikke alltid). I denne boka bestemmer Alvin seg for å rømme fordi han ikke får det som han vil. Elvira vil bli med og etter litt fram og tilbake får hun lov, hvis hun bærer verktøy, men Elvira er også ganske bestemt så det blir til syvende og sist Alvin som må gjøre det meste. Ute i ødemarken setter Alvin i gang med planlegging av hyttebyggingen, men når han oppdager at Elvira har glemt hammeren må hun gå tilbake og hente den. Hun kommer tilbake med hammer og en ispinne, Alvin kan få han og, men da må han hente den selv… Alvin står i mot! Hyttebygging er ikke lett og han må finne på noe fort for å komme ut av denne knipa. Han kan kidnappe Elvira! Men det blir ikke slik Alvin hadde planlagt, langt i fra…

Bøkene om Alvin er superpopulære på biblioteket, jeg har knapt sett dem i hyllene siden vi kjøpte dem inn og jeg regner med at denne også blir en hit på eventyrstund. Hva er det som gjør det? Alvin er troverdig, han er full av energi, han handler før han tenker, han viser følelser som vi kan kjenne oss igjen i og forfatteren klarer å ta vare på verdigheten til en liten gutt som har handlet noe overilt. Både voksne og barn har noe å glede seg til i møte med Alvin Pang.

Blogg på WordPress.com.