Denne romanen står på 1001-lista til Lines bibliotek og er februarboken i 2013. Irène Némirovsky er forfatteren, en forfatter med en egen historie som jeg synes overgår romanen Storm i juni. Némirovsky var jøde, forfatter og levde i Paris sammen med sin mann og to døtre. De konverterte til katolisismen og søkte om fransk statsborgerskap i 1939, men dette ble avslått. De tar med seg døtrene og i 1941 bosetter de seg i Bourgogne regionen i Issy-l’Évêque. Her bor de på hotell ett år og leier seinere et hus, men Irène ser at dette kommer til å ende i katastrofe og benytter hver eneste dag til å skrive. Storm i juni skulle bli en stor episk roman i fem deler, men hun nådde bare å gjøre ferdig to før hun ble tatt til fange og deportert til Auschwitz hvor hun dør kort tid etter. Manuskriptet til boka blir liggende i en koffert i 60 år før den komer ut i 2004 og på norsk i 2006.
Det som gjør størst inntrykk på meg er forordet og brevene som er gjengitt bak i boka. Det er forfatterens iherdighet og tro på eget prosjekt som er medrivende, hennes bevissthet om den håpløse situasjonen hun og familien er i og hennes mot til å fortsette.
Romanen er delt i to og etter å ha lest den første delen var jeg helt utslitt og jeg lar del to ligge ulest. Den første delen beskriver hvordan innbyggerne i Paris legger på flukt for å unngå å være til stede når tyskerne kommer. Vi følger enkelt personer og får skarpe bilder og karakteristikker – oftest lite flaterende – av dem. Forfatteren som er livredd for sine manuskripter, kunstelskeren som pakker ned porselenet, den fine familien som pakker ned sølvtøy og duker, laster inn barn og gamle svigerfar, det eldre ekteparet som blir kommandert hit og dit og flere enslige sjeler som flakker langs veiene. Det er den skarpe observasjonen som er denne delens styrke. Det er tydelig sett og beskrevet, men det er lite varme og det er mest den avslørende egoismen i de fleste personene som jeg legger mest merke til. Forfatteren gjør riktignok et par unntak: Det eldre ekteparet som har en sønn som er i krigen; de elsker sin sønn og all deres kraft rettes mot at han skal komme hel og frisk tilbake og det er den unge presten som leder en flokk barnehjemsgutter vekk fra krigshandlingene. Disse guttene har blitt plaget og kuet av barnehjemsbestyreren, mens presten prøver gjennom samtale og oppmuntring å trenge igjennom til dem. Han ønsker å vise godhet og kjærlighet mot dem, men finner at han i sitt indre slett ikke er istand til å elske dem slik han synes han burde. Det er fint å lese denne refleksjonen, for presten har sin borgerlige oppdragelse, kirkens lære og Bibelens ord å relatere til, men han føler at ingenting strekker til for å nå fram til guttene. Disse guttene tar til sist livet av presten i det de raner et stort herskapshus. Det er rått og brutalt og det er vel en av scenene i boka som sitter i som et plagsomt bilde. Némirovsky skriver med en borende penn, et raseri og en slags desperasjon som gjør inntrykk, for min del ble dette i meste laget. Jeg kom meg igjennom del en og kanskje blir jeg en gang motivert til å lese del to, men akkurat nå er det Amtmannens døtre som gjelder! Den skal leses ferdig til 6. mars og jeg har mange, mange sider igjen….
