Jeg fikk tilsendt Torill Steinfeld sin bok Camilla Collett Ungdom og ekteskap fra Gyldendal. Jeg spurte om å få den og ble lykkelig og forventningsfull da den dukket opp. Jeg har nettopp begynt å lese denne utrolig interessante og fasinerende boka. Den er delikat i layout og godt skrevet og jeg gleder meg hver ettermiddag til en liten leseøkt. Boka er på ca 470 sider + noter så det tar nok sin tid dette, men så langt – en nytelse!!!!
Silke forlag sendte meg denne boken av Catharina Ingelman-Sundberg. Boka handler om fem pensjonister som bor på aldershjemmet Diamanten, hjemmet er styrt med fast hånd av Birgitta som sammen med eier og sjef Ingmar vil tyne mest mulig ut av beboerne. Ja, for beboerne har et ganske greit liv helt til eieren finner ut at han kan tjene mer ved å skjære ned på utgiftene og passivisere beboerne. Dette får de fem, som forøvrig er glade i å synge og stadig ute på tur for å synge for andre pensjonister, til å reagere kraftig. De ser et program på TV om hvordan forholdene i svenske fengsler er og finner ut at dersom de gjør en forbrytelse slik at de kommer i fengsel, vil alt bli så meget bedre. Det er Märtha Anderson, tidligere gymlærer som er ideutvikleren og sammen med Oscar «Lynet» Krupp, tidligere elingeniør og verkstedeier, Anna-Grete Bielke, tidligere bankekspeditør, Stina Åkerblom, tidligere husmor og Bertil «Riva» Engstrøm, tidligere sjømann planlegger de og begår et tyveri av to malerier på Nasjonalmuseet. Erfaringene fra yrkeslivet kommer godt med for skal man begå en kriminell handling er det nødvendig å være i god form – i hvertfall klare seg uten rullator. Det er nødvendig å kunne mekke på rullatorene, trillebagger og ikke minst kunne noe om elektrisitet. Å kjenne rutiner i banken, pengetransport og ikke minst kunne telle penger med lynets fart er heller ikke ueffent. Når man skal skjule tyvegodset så kan det være lurt å ha gått på mange malekurs og ha erfaring fra forskjellige hobbyaktviteter og ikke minst i sjømannslivet lærer man mye om knop og spleis.
Det er en fornøyelig historie, men jeg synes dette er noe mer enn de mange romanene om eldre menneskers tildels underlige og lattervekkende liv. Forfatteren skriver om eldre menneskers lengsel etter kjærlighet, et liv som er godt å leve, frihet til å leve som man ønsker og ikke bli dirigert og hersjet med av egne barn, velmenende slektninger og pleiepersonale. Jeg tror nok at de fleste eldre har her i landet har gode forhold, men det jeg synes er bra med denne boka er at forfatteren sier noe om hvordan det føles å bli betraktet som lett rotete, ikke helt orientert om dagens samfunn og heller en byrde enn en ressurs. Det som drar noe ned er at den er altfor detaljert, den hadde tjent på å være ca hundre sider kortere og ingen må finne på å tro at dette er en krim! Skal du lese lett og fornøyelig en periode, ja, da kan denne være et av valgene.
Pantagruel sendte meg denne boken og jeg kastet meg over lesingen. Bokelskerinnen har skrevet en fin anmeldelse av boken og min opplevelse av denne samstemmer mye med hennes omtale. Massimo Gramellini skriver om tapet av en mor, fortielsen av hvordan hun døde og opplevelsen av å være ulik alle andre og ikke våge å elske noen fordi de kan bli borte de også. Hovedpersonen opplever at moren dør når han er ni år. Inntil denne natten har han levd et bekymringsløst liv med mor og far. Holdt med sitt elskede fotballag og lekte med kammeratene sine. Når moren dør på dramatisk vis blir hans verden revet opp og ingenting blr det samme lenger. Faren vil ikke snakke om moren og det er store avstander i forholdet mellom far og sønn. Han blir sendt til psykolog, men dette hjelper ikke og han forblir på mange måter et forlatt barn når det gjelder evne til tilknytning og skape varige relasjoner. Det går bra med hovedpersonen når det gjelder karriere og yrkesliv. Han blir journalist og reiser til krigssoner rundt om i verden. Opplevelsene sitter i når han kommer hjem, men det er likevel sitt eget tap som gjør livet haltende.
Flere ganger mens jeg leste boka tenkte jeg: hvorfor snakker de ikke sammen da, far og sønn. Hvor mye ville ikke vært enklere ved å la den døde være tilstede i livene deres? Fortielsen, det å ikke orke å snakke om den som er gått bort, så mye skade det gjør – særlig for et barn. Det gjør vondt å snakke om det eller den man har mistet, men det sies jo at delt sorg gjør sorgen mindre og delt glede gjør gleden større. Det er mye å tenke over i denne boka tap, ordenes kraft – ja for det er moren som har sagt til ham : drøm søte drømmer, og dette utsagnet er et kvalitetstegn når livet viser sine lyse sider. Om den bare er trist? Nei, boka har sine tragikomiske øyeblikk og de kommer godt med!
Pantagruel forlag sendte denne boka til meg, med ønske om en hyggelig lesestund og det fikk jeg! Legen og prestedatteren Mirjam har klart å rote seg opp i økonomiske vanskeligheter takket være en tidligere klassekammerat Per-Henrik og hans to kompanjonger Torsten og Ivan. Mirjam og datteren Anna skulle utstyre og drive et aldershjem, regnskapet skulle de tre kompanjongene ta seg av og Mirjam med sin legeutdanning skulle sørge for den faglige driften. Mirjam og Anna var begeistret og kastet seg ut i arbeidet, drømte om god fortjeneste og mulighet til å leve bedre enn de til nå hadde gjort. Mirjam prøvde ved flere anledninger å få en kontrakt med de tre for å sikre seg at avtalen ble som skissert, men det var stadig utsettelser. Så oppdager Mirjam at arbeidsgiveravgiften ikke er betalt, lønnen til de ansatte lar vente på seg og mange regninger er pluteslig stanset opp. Det er Torsten som river henne ut av drømmen om et godt liv ved å si at hun er oppsagt, at det ikke er noen penger og de ordrene hun har bestilt ja de må hun selv stå inne for. Mirjam ender opp med en kjempegjeld, betalingsanmerkninger hos myndighetene, inndratt kredittkort og brudd med Anna som tar sin tilflukt hos Mirjams bror Aron, som Mirjam har et mildt sagt dårlig forhold til. Mirjam tar i mot en jobb på et legesenter i Kuivalihavaara i Nord-Sverige og der treffer hun Hervor en dame med mange slags jern i ilden, men med et stort hjerte og stor omsorg for Mirjam. Mirjam jobber seg gjennom gjeld, får fjernet alle betalingsanmerkninger, lever et sunt og aktivt liv og er klar for å vende tilbake til Gotland og Kajpe Kviar der de tre kompanjongene fortsatt driver sin forretninger. Hervor blir med henne og sammen leier de et gammelt kapell i nærheten av huset til Ivan. Disse to damene har gått på kurs om affirmasjon og med denne kunnskapen i hodet begynner tankene å svinge om det kanskje var mulig, uten vold å ta knekken på de tre karene. Mirjam med sin bakgrunn har mange motforestillinger, mens Hervor som har lang erfaring fra maning, ganning og annen overnaturlig virksomhet er klar til å sette i gang.
Dette er en fornøyelig bok, lettlest og svært underholdende. Den passer til en dag på sofaen!
Jeg begynte å lese denne prisbelønte boka til Lars Amund Vaage med forventning om å bli underholdt. Jeg visste det var mange som stod på ventelisten på biblioteket for å lese denne og jeg leste vel med en idè om at boka ikke kom til å ta så lang tid, den er på vel to hundre sider. Det jeg fant var en bok som krevde at jeg som leser satte ned farten, møtte boka på dens egne premisser og tok den tiden det tok å lese sidene, la ordene og bildene teksten fremkalte snakke til meg. Det var en krevende reise, på langt nær så krevende som hovedpersonens selvpålagte oppdrag: å skrive om sitt autistiske barn og livet med henne i familien og i samfunnet. Det var krevende på den måten at forfatteren lar det lavmelte, dyptpløyende språket igjen og igjen skildre utenforskapet han føler overfor datterens verden, det som hun ser og oppfatter. Han skriver om personene i boka bare som bokstaver G – datter, T – kone og mor til G, F – en fiktiv venn, L – ny kone og denne distansen som han da skaper, gjør at romanen blir mer virkelig og mer biografisk på et vis. Det er datteren som er «objektet» for hans leting etter seg selv som far. Forsøkene hans på å finne ut hvordan datterens verden egentlig er, hva hun forstår og husker og hva som lager minner hos henne. Han forteller om sin familie, men gjør forsøk på å skåne dem for gjenkjennelse og det lykkes vel for alle som ikke kjenner ham godt. Det tok lang tid å lese denne boka, språket er vakkert, men temaet opplevde jeg som så dystert at den begeistrede følelsen uteble. Det er en viktig bok og nødvendig å lese, men de som søker underholdning bør nok søke et annet sted.
Denne boka er Salley Vickers debut. Miss Garnet´s angel handler om Julia Garnet som nettopp har mistet sin gode venninne Harriet og som bestemmer seg for å reise fra London til Venezia for å bo der et halvt år. Julia har vært lærer i hele sitt yrkesaktive liv, kommunist og levd innenfor ganske strikte rammer av hva som passer seg eller ikke. Venninnen Harriet var mer vågal og så atskillig lysere på livet. Julia tar med seg Harriets hatt, litt klær og en stor porsjon fordommer, men når hun kommer til Venezia og møter menneskene der og byens skjønnhet, skjer det en transformasjon med henne. Hun foretar i løpet av disse månedene en personlig reise, åpner seg opp mot nye mennesker, får venner i alle aldersgrupper og innser hvor mye av det gode livet hun har valgt vekk. Like ved der hun bor er det et kapell under restaurering og hun møter «tvillingene» Sara og Toby som arbeider i kapellet. De viser henne et bilde av erkeengelen Rafael og hun blir oppslukt av det apokryfe skriftet Tobits bok. Julia leser Tobits bok og vi leser med henne som en parallell historie. Tvillingene er ikke tvillinger og slik skaper de ganske mye forvirring Julia blir forelsket i Carlos, en mann som viser henne oppmerksomhet, men som har andre interesser enn kvinner. Når Julia oppdager dette blir hun svært såret, men kloke mennesker viser henne at kjærlighet er å åpne seg mot risikoen det er å bli avvist og skuffet.
Det var digg å lese denne boken! Nydelige Venezia blir beskrevet med kjærlighet og for de av oss som har vært der var det et fint gjenmøte gjennom forfatterens ord. Julia, en gammel dame, vokser og utvikler seg som menneske, det gir håp for årene som kommer.
På en reise fra Malawi for mange år siden satt jeg en lang natt sammen med en engelsk bibliotekar og delte leseropplevelser. Denne juleferien leste jeg to av dem og hun hadde rett, dette var gode bøker. Hvileløs av William Boyd en spenningsroman som handler om hvordan Eva, russisk emigrant i Paris blir vervet som spion for England under andre verdenskrig. Boken begynner med at datteren til Eva, Ruth får vite at hennes mor ikke heter Sally slik som hun alltid har trodd, men altså Eva. Hun får noen ark der moren har skrevet ned sin historie om møtet med Lucas Romer, arbeidsgiveren til broren Kolia. Eva bor i Paris med foreldrene og broren Kolia. Broren dør i et slagsmål og det er i begravelsen at hun første gang møter Lucas Romer, han som senere overtaler henne til å gå i Kolias forspor og bli spion. Eva er 28 år og vakker, snakker russisk, fransk og engelsk og etter press fra foreldrene, som ser at England kan være et tryggere sted for henne, drar hun på «spionskole». Her lærer hun å snakke perfekt engelsk, stenografere og det viktigste av alt, ikke stole på noen. Hun arbeider i en avdeling som produserer nyheter som andre nyhetsformidlere plukker opp og sprer videre. Gruppen hennes blir sendt til Amerika og målet er å få dem til å gå med i krigen mot Tyskland og deres allierte. Mens hun er i USA blir hun elskerinnen til Lucas Romer, men etter et oppdrag som går helt galt oppdager hun at selv ikke Lucas kan hun stole på.
Eva har holdt hele sin fortid skjult for mannen sin så lenge han levde og datteren til nå, men så trenger hun hjelp til et siste oppdrag og da må Ruth trå til. Ruth er alenemor som underviser fremmedspråklige i engelsk, samtidig som hun prøver å avslutte en master. Det siste går riktig dårlig, men når oppdraget blir klart er veilederen god å ha.
Jeg leser vanligvis lite spenningsbøker, men da jeg hadde et anfall av ryddetiltak og fant navnet til forfatteren notert ned, lånte jeg boken på biblioteket og ble positivt overrasket. Dette er spennende, godt skrevet og jeg fant stadig grunner for å sette meg ned å lese noen minutter – selv i det mest hektiske julestresset. William Boyd har fått flere priser for bøkene sine og hvis denne er representativ for ham så skal jeg virkelig lese flere.
The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2012 annual report for this blog.
Her er et utdrag:
600 people reached the top of Mt. Everest in 2012. This blog got about 5 600 views in 2012. If every person who reached the top of Mt. Everest viewed this blog, it would have taken 9 years to get that many views.
Hanne Bramness har gjennom denne diktsamlingen gjort noe som jeg ikke har vært bort i tidligere. Hun har beskrevet foto av flere kjente og for meg noen ukjente fotografer slik at fotoene blir nye og tydelige på en annen måte enn når jeg selv ser på bildene. Jeg er svært opptatt av fotografen Henri Cartier-Bresson og Bramness har gjendiktet flere av bildene hans, slik som dette:
I Roma blir frisøren tatt bilde av akkurat idet
han står og stryker seg over den nesten blanke
skallen, i vinduet til salongen. Plutselig en del
av sin egen utstilling, men til skrekk og
advarsel! Han kikker seg omkring, ved sida av han
måper ei dokke med bleik permanent. Men det er
ingen spenning i bildet, fokuset er på
ettermiddagslyset, det saklige, milde fanga i
rette øyeblikk.
Når jeg leser dette «ser» jeg bildet for meg og tenker på andre bilder Cartier- Bresson har tatt og hvor nære, nakne og direkte menneskene blir gjennom hans blikk. Bramness gir sitt innspill til fortolknigen av bildene og på den måten blir de en historie som kan ligge noe på siden av bildets fortelling. Det er interessant, men også krevende å lese slike tekster for ordene blir påtrengende og vil lage bilder inne i hodet mitt – andre og mer personlige enn fotoet. En spesiell leser opplevelse, men veldig fin! Jeg fant et bilde av Cartier-Bresson i en bok jeg selv har og samme bilde (tror jeg) har Bramness gjendiktet slik:
Damene som ligger og smiler på flisegolvet i
Alicante, vrir på de nakne solbleike lårene,
driver og spreller med en fot med spiss sko,
ingen eller for stramme silketruser, strømper som
gnager rundt knehasene, brystholdere som skjærer
seg inn i skuldrene og gir dem to sett pupper
hver, både foran og bak. de er ikke bare
utfordrende og innadvendte, de har alt dratt
avgårde.
Denne boka fikk jeg tilsendt fra Wigestrand forlag, kanskje etter oppfordring fra forfatteren, hvem vet? Uansett, jeg leste min første Birkedal bok da han ga ut Valentin og etter det var jeg en fan. Det er jeg fortsatt, selv om jeg et stykke ute i denne boka lurte på om forfatteren hadde gått seg vill ett eller annet sted ute på nedre, midtre eller øvre Jæren.
Boka handler om Vaskehjelpa som har vasket på skoler og idrettshaller i mange år og hun hadde nok fortsatt med det om det ikke var for et hjerte som begynte å hakke og vingle i rytmen. Vaskehjelpa ligger på sykehuset og blir sjekket og overvåket, men det er fullt over alt og hun blir liggende på gangen og overhører en samtale der Øystein Orre snakker om Ragnhild og en eller annen hendelse som har kommet mellom dem. Denne samtalen får henne til å tenke på alle uoppgjorte handlinger fra tidligere tider, noe som man bør be om tilgivelse for og andre der en samtale ville rydde opp i misforståelser. Når hun kommer ut fra sykehuset bestemmer hun seg for å reise til Jæren for å gi sitt bidrag til at handlinger kan bli tilgitt eller i det minste oppklart. Vaskehjelpa sitter på toget og ser hus, stuer og julepynta rom fyke forbi. Hun tenker seg inn i de forskjellige stuene og lager sine egne historier omkring menneskene som bor der, dikter faktisk ganske detaljert deres liv. Hun går av og tar inn på et hotell og så begynner letingen etter «den rette» Ragnhild og Øystein Orre. Hun låner en spark og drar av sted og det er her på denne turen jeg ble forvirra og lurte på hva og hvor forfatteren og Vaskehjelpa ville, for her er det mange historier som dro i flere retninger. Jeg ble innimellom redd for at Vaskehjelpa ville fryse i hjel sittende på sparken, men hun blir funnet i tide og både Ragnhild ( ikke den rette) og Øystein Orre gir seg til kjenne.
Tomas Espedal sa i et intervju i BT, at vi leser for mange bøker og vi leser for fort. Jeg kjenner meg ikke igjen i det å lese for mange bøker, men – det erkjenner jeg – at jeg av og til leser for fort, det er sikkert og visst. Jeg tenkte på dette da jeg leste de siste sidene i denne boka – kanskje leste jeg denne for fort, kanskje lot jeg ikke Vaskehjelpa få surre seg langsomt fram over Jæren slik at hun kunne få utført sin «mission»? Det er ofte slik med Birkedal sine bøker, de trenger litt tid til å folde seg ut og leseren må ta den tiden det tar for å la folkene i bøkene få vise seg fram, men når en gjør det – ja, så har man en liten perlestund.
Bentebing's Weblog 