Denne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel forlag og da jeg skulle introdusere boka for deltakerne leste jeg flere anmeldelser av boka. En var lunken og en var begeistret, så da jeg begynte på boka var jeg vel litt avventende – er dette egentlig noe eller…? Jeg kan bare si det med en gang: etter som jeg leste ble jeg mer og mer fanget av boka, handlingen og skrivemåten. Boka handler om Maj (Maj Sara Johanna) som kommer fra landsbygda, 20 år, jobber på en kafe og er forelsket i Erik som ikke vil ha henne, men heller ikke vil slippe henne helt heller. Handlingen foregår i Sverige året er 1938 og for Maj handler det om å være ren, ikke lukte svette, se pen ut, la de lange slanke bena ta seg best mulig ut og få Erik til å forlove seg med henne. Hun blir med venninnen Ingrid og kjæresten hennes Olof på en kjøretur og de møter Olofs venn Tomas som er eldre enn dem, men svært beleven og hyggelig. Det blir snakket, spist, drukket – ja drukket ganske heftig og Tomas og Maj ender i sengen. Maj observerer og kommenterer inne i hodet alt hun gjør, det er som en kritiske stikkende stemme forteller henne alt som er galt, det skammelige, luktene og sorgen over familien hennes som ikke vil ha noe med henne å gjøre.
Maj ble gravid første gang hun og Tomas var sammen. Tomas er skilt fra Astrid, han bor i andre etasje i moren sitt hus og han har, oppdager Maj, et alvorlig alkoholproblem. Tomas og Maj gifter seg og Maj må kjempe seg til en plass i hans fine familie. Maj har ingen egne penger og det er på denne tiden helt uaktuelt for gravide i hennes posisjon å ha en jobb utenfor hjemmet. Hun må spørre Tomas om penger til alt, hun vet ingenting om familiens økonomi og hun tørr heller ikke spørre. Hun hater graviditeten, kroppen som vokser og det vanskelige ved å være en outsider i en stor og tett familie. Vi får gjennom Majs dialog med seg selv eller innbilte samtaler med moren et innblikk i en oppvekst som var preget av plikter, hardt arbeid og lite kjærlighet. Maj hungrer etter kjærlighet, anerkjennelse og bli sett som et eget individ.
Forfatteren klarer å skape en intensitet i fortellingen som gjør at jeg som leser blir dratt inn i livet på slutten av 1930-årene, inn i Maj sitt hode, inn i do`s and don`ts og det svenske samfunnet. Boken er planlagt som en trilogi hvor dette er den første og jeg ser med spenning fram til de andre.
Min plan om å lese minst ti diktsamlinger dette året ser ut til å mislykkes helt. Jeg kan fastslå at ti blir det ikke, men de jeg har lest har vært flotte og slik sett er jeg klar til å lese flere. Kenneth Steven er poeten bak diktene i dette utvalget som er hentet fra samlingene Iona, Wild Horses, Columba og Salt and Light. Det er første gang dikt av Kenneth Steven utgis på norsk og jeg håper at det ikke blir siste gang. Han har bodd i Norge og lært seg norsk og bl.a. oversatt Halvbroren av Lars Saaby Christensen til engelsk. Han har også skrevet bøker for barn, noe som ikke er et minus i denne leserens øyne.
Det er som en vakker reise å lese diktene, nyte språk og bilder av natur og mennesker. Knut Ødegård har skrevet et informativt etterord, noe som er svært nyttig når forfattren er ukjent for meg. Steven skriver om mennesker, tro og natur. Det er så nært og fint at jeg blir sittende og se diktene bli til bilder og hendinger som jeg er deltaker i. Naturobservasjonene skaper gjenkjennelse, som for eksempel dette:
Røyster Hakkespetten pikkar morsesignal, kråker kranglar høglytt på tysk gjennom daggryet.
Skogduer seier mjuke franske kjærleiksord mens sporv på kvisten småpratar på italisensk.
Ramnen er norrøn, røysta hans er hogd ut av kvasse klipper, og gjæs småkranglar om islandske sagaer.
Midtvinters er alt eg kan høyre spovane, som ved nattetider skrik sine gæliske klagesongar.
Jeg fikk en melding på bloggens facebooksiden: om jeg hadde lyst til å lese denne boken, det var forfatteren som spurte. Etter at jeg hadde advart henne om at jeg ikke har humoristisk sans våget hun likevel å sende boken til meg. Det var modig gjort! Boken skal i følge nettsiden www.hunerhenne.no være :en humoristisk og små-ironisk bok, med hovedmålgruppen «voksne» damer. Boken inneholder også en cd, og både sangtekstene og melodiene følger historien med stemning og underfundighet.Huffda, også treffe på en så sur leser som meg! Forfatteren er Anette S. Bjørke, debutant på eget forlag og boka er illustrert av Silje Granhaug som er en merittert illustratør.
I mine øyne er dette en bok som beskriver en oppvekst som mobbeoffer, en ung dame med store problemer med «å finne seg sjæl», en ivrig nettdater (40 stk) før nr. 41 åpenbarer seg og består alle tester, barn, husmorkarriere og avslutter – uten å avslutte med at livet er ganske ålreit. CD-en som følger med har sanger og musikk som skal spilles av til forskjellige kapitler i boka.
Må det bli bok av en slik fortelling? Ikke nødvendigvis, men når den først er her så vil den nok fungere i sammenhenger der venninner gir hverandre gode påminninger om at selv om livet ser traurig ut akkurat nå, så er ikke dette slutten.
Hvorfor blir jeg så sur når jeg leser denne boka? Den har et pratete språk som ikke bærer preg av å være gjennomarbeidet og det er med på å gjøre prosjektet til en lettvekter – selv om problematikken ikke er særlig lett. Jeg savner en redaktør som hjelper forfatteren til å luke ut uvesentligheter, hente fram de gyldne setningene og stramme inn slik at budskapet blir klart og tydelig. Dette er en bok som vil fungere helt greit som bloggposter uten store litterære ambisjoner og det er utdrag fra opplevelser som mange kan kjenne seg igjen i og som sagt dele med den innerste kretsen. Når det er sagt må jeg berømme Bjørke for musikken på CD-en, den er fin! Det er selvsagt litt styr med å spille rett spor til rett kapittel, men det fungerer og til og med husbonden lurte på hvor jeg hadde fått tak i denne fine lyden.
Lines Bibliotek med venner skal i dag blogge om John Galsworthy`s store roman Forsyte-sagaen. Jeg startet friskt på den engelske utgaven, men etter 170 sider fant jeg ut at dette gikk for langsomt og jeg kom aldri til å komme i mål til rett tid. Jeg fant en utgave fra 1967 i magasinet på biblioteket og tok med meg bind 1 Den rike mannen, bind 2 Skilsmisse og bind 3 Til leie. Jeg oppdaget at det finnes ti bind i denne serien, men heldigvis så er visst den opprinnelige utgaven bare de tre første. Jeg husker at Forsyte-sagaen gikk som TV-serie for veldig mange år siden og når jeg leste boka var det små glimt av denne som dukket opp i hodet på meg. Romanen om den nyrike familien Forsyte er som en reise gjennom Victoriatidens samfunn, holdninger og oppfatninger. Det er strengt, innestengt og nærmest kvelende under familiens nådeløse blikk. Romanen starter og slutter med Soames Forsythe, mannen som er besatt av eiendomstrangen. Han vil eie hus, penger og mennesker og når han ikke kan eie et annet menneske, gjør han voldelige og vonde ting mot dem som ikke gjør som han vil. Det vil si inntil han får en datter, som i sin tur eier Soames hjerte og handler med det som hun vil.
Første bok startet med forlovelsesselskapet til June, sønnedatter av gamle Jolyon Forsythe, og Philip Bosinney, en arkitekt uten penger. June er datter av den Jolyon den yngre som ikke er velsett i familien fordi han har skilt seg fra sin kone for å gifte seg med guvernanten til June og fått to barn med henne. Dessuten prøver den yngre Jolyon å bli maler, noe som er forkastelig i en familie der eiendom og penger er viktigere enn alt. Til dette selskapet kommer så hele Forsyte familien og vi får en presentasjon av de forskjellige familiene og dette er ikke enkelt! Bra er det da at stamtavlen til Forsytene befinner seg bare noen sider ut i første kapittel. Soames er gift med den vakre Irene som giftet seg med ham til tross for at hun ikke elsket ham. Soames er svært respektert i deler av familien, men den gamle Jolyon omtaler ham som «den rike mann» og med et heller negativt fortegn. For å få Irene vekk fra London engasjerer Soames Philip Bosinney til å bygge et hus til ham på Robin Hill et stykke utenfor byen. Det går slett ikke som han har tenkt, Irene og Philip blir forelsket i hverandre og forlovelsen med June blir egentlig ikke brutt, men smuldrer heller bort. Philip dør i en trafikkulykke, Soames voldtar Irene og hun flytter ut og reiser for en periode til Paris.
I bok to har Soames solgt Robin Hill til gamle Jolyon, han har forsonet seg med den yngre Jolyon og familien hans har flyttet inn i huset sammen med ham. Irene dukker opp på banen igjen og det oppstår en fin kontakt mellom henne og den gamle Jolyon. De to besøker hverandre, går på teater sammen og den gamle Jolyon opplever at livet får en ny og livligere puls og han nyter livet inntil han dør 86 år gammel. Den yngre Jolyon blir av sin far satt inn som verge for Irene, fordi hun arver en årlig sum fra den gamle – og husk dette er victoriatiden. Soames prøver igjen å vinne tilbake Irene for han ser at tiden går og han vil nå ha en arving. Det blir omsider skilsmisse mellom Soames og Irene.
I bok tre har Irene og Jolyon vært gift i flere år, de har fått en sønn sammen som går under navnet Jon. Soames gifter seg med Anette en fransk pike som sammen med sin mor driver en restaurant. Soames gifter seg bare for å få en arving, dvs en sønn. Det får han ikke, men Fleur blir født og Soames er fortapt i en altoppslukende kjærlighet til henne. Når Fleur og Jon nærmer seg tjue år treffer de hverandre tilfeldig og blir forelsket. De gamle historien om Irene og Soames er blitt holdt hemmelig for dem og de kan ikke fatte og begripe hvorfor de ikke kan få hverandre.
Jeg ble ganske fasinert av denne romanen. Mens Downton Abbey ruller og går på TV for tiden passer det egentlig godt å lese Forsyte-sagaen, for selv om Downton Abbey foregår på landet er forholdet mellom menneskene ikke så ulikt. Det blir lett slik at Soames er en fryktelig fyr, de to bladene Jolyon er mye mer sympatiske (bortsett fr at de også er mest opptatt av seg selv), Irene fikk jeg aldri taket på, mens derimot June – som skal redde fattige og misforståtte kunstnere nok hadde et morsommere liv enn resten av Forsyte-gjengen. Jeg innser at dersom jeg hadde startet mye tidligere å lese og fullført på engelsk, hadde jeg nok hatt en større leseropplevelse. En av grunnene til at det tok så lang tid på å lese på engelsk var at jeg stadig stanset ved enkelt setninger og tenkte, dette var flott skrevet, leste setningen flere ganger før jeg fortsatte. Det blir ikke særlig framdrift av slikt, men fint var det. Jeg er imponert over Galsworthys gjennomføringsevne, for bøkene er faktisk like interessante hele veien og gir et godt bilde av samfunnet på den tiden. Ja, dvs bildet er av det høyere borgerskap, det er der Forsytene beveger seg og føler seg trygge – og det er vel også der forfatteren har sin bakgrunn og kan tegne et helt bilde – og det har han gjort bra.
Marianne Kaurin er debutant og har med denne boka levert et stykke litteratur som hun kan være stolt av. Jeg fikk boka av Aschehoug må bare si tusen takk for at jeg ble gjort oppmerksom på denne. Boka handler om Ilse Stern og familien hennes som bor på Grünerløkka i 1942. Ilse er forelsket i Hermann Rød og hennes tilværelse dreier seg først og fremst om seg selv, hvordan bli enda vakrere og er Hermann egentlig forelsket i henne også. Faren til Ilse, Isak er skredder og merker hver dag hvordan jødehatet brer seg og foretningen går stadig dårligere. Søsteren Sonja drømmer om å sy kostymer på teateret og syr i hemmelighet på en drakt som skal bane veien inn på systuen til Nationalteateret. Før drømmene blir virkelige aksjonerer tyskerne og sender 27. november 1942 så mange jøder de får tak i til Tyskland og til utryddelsesleirene.
Det er en spennende og gripende fortelling. Samtidig er det en fortelling fra en fortid som vi stadig blir minnet om og som Eli skriver er en del av historien vi ikke bør være særlig stolt av. For noen unge mennesker kan det sikkert kjennes som at det bli i meste laget, derfor er det bra gjort å klare denne balansegangen mellom det historisk korrekte og en fortelling om forelskelse og håp. Kaurin skriver så presist, obeserverer og lar personene sine bli levende mennesker. Hun skriver slik at både eldre og yngre kan kjenne seg igjen. Se bare her når hun skriver om Ilses kamp for å bli penere:
– Hver kveld smurte hun vaselin på øyevippene, den første kvelden hadde hun tatt altfor mye, den klissete salven, hun hadde blitt stående minst en halvtime på kjøkkenet med vann og klut, blunket hektisk mens det sved. Men nå hadde hun lært seg hvordan det skulle gjøres, det er bare å lukke øynen, smøre tynt på og famle seg inn på soverommet. Hver morgen legger hun en varm klut over ansiktet, de andre dekker bord og lager i stand frokost, hun i lenestolen, bak kluten. –
Det er et dristig tema Kaurin har valg, for mulighetene til å ende i klisjeer og mer eller mindre sannsynlige situasjoner er overhengende, men hun skriver troverdig og jeg nyter den fine stemningen av Oslo om høsten. Boken er en flott leseropplevelse og den kan bare anbefales på det varmeste.
Det var Nordhordland Litterære Selskap som hadde bestemt at vi skulle lese en debutant. Etter at vi hadde lest bakside teksten på diverse bøker, falt valget på Åshild Thune sin bok Skulpturen. Boken handler om kunstneren Andreas Frank, hans kone Maude som er saksbehandler i et departement, hans unge, stumme modell Linda og mennesker i deres omgivelser. Andreas Frank er sexavhengig, han kaster seg over kona når trangen faller over ham og han behandler henne som et kjøttstykke. Han er besatt av tanken på å skape kvinnen som nesten ikke er og finner henne i den unge Linda. Han overtaler Linda til å komme til hans studio og stå modell for ham. Linda som har blitt stum etter en alvorlig bilulykke, der søsteren døde, står modell for ham, men Andreas Falk har mange demoner å kjempe mot så en enkel prosess er ikke dette. Maude har sunket ned i en passiv rolle og finner seg i Andreas sine nykker og humørsvingninger. Hun har i barndommen fått et nært forhold til farens yngre bror Simon. Denne kontakten ble brutt i Maudes ungdomstid, men er nå tatt opp igjen. Simon er lam og i romanen nærmer det seg slutten på hans liv. Maude reiser til foreldrene på besøk og dette glimtet inn i foreldrehjemmet gir en indikasjon på at det her er mange uoppgjorte tema mellom foreldrene. Maude blir tynget ned både av forholdet til foreldrene, et uavklart forhold til Simon og ikke minst det eksplosive og nedverdigende forholdet til Andreas Frank. Simon dør og testamenterer nesten alt til Maude. Han var en kjent forsker som reiste mye rundt i verden. Han hadde et fast tilholdsted i København Marcusly som er en stiftelse og Maude reiser dit for en av beboerne der skal få en del av pengene til Simon. Her møter hun et ganske spesielt miljø og oppdager mer om Simons innflytelse over mennesker.
Dette er en ganske mangslungen bok og jeg tar meg stadig i å fundere over om forfatteren har skrevet en roman bygd over egne opplevelser eller beretninger hun har hørt. Dette kan jo virke som en ganske drøy påstand, men jeg har vansker med å ta alle disse hendingene helt på alvor. Samtidig vet jeg jo at det er ingenting som overgår virkeligheten, så kanskje jeg får la tvilen komme forfatteren til gode.
Det er høstferie her på Vestlandet og husbonden nyter uka, mens jeg går på jobb som vanlig, men nyter å få ferdig middag når jeg kommer hjem. I går tok jeg meg i midlertid fri for å få et snev av høstferie og en fridag midt i uka er sjeden vare. Det er lett å få panikk når det dreier seg om fridager, en hel dag (!) hvordan kan den utnyttes best mulig? I går ble det bytur, kunstutstilling og middag – en fin dag! Det regnet selvsagt, men det var innendørs aktiviteter som var planen, så da er det bare å gå fort fra det ene stedet til det andre. I Bergen er det nå en stor utstilling av kinesisk samtidskunst med Ai Wei Wei som hovedattraksjonen. Han viser 81 kuler i Tårnsalen i Lysverket. Det er et utrolig sterkt uttrykk og lysten til å ta på kulene, prøve å løfte dem og gå mellom dem er påtrengende, men alle slike forsøk blir slått ned på, så det er bare å holde seg i ytterkanten og ta bilder.Men det er jo mulig å holde kameraet ut over kula og får med seg hele formen – sånn fra oven:
Hele utstillingen heter Real life stories og presenterer flere kinesiske samtidskunstnere. Det er anderledes, tankevekkende og det slår meg hvor vanvittig priviligert jeg er som kan se og oppleve dette, skrive om det jeg ser og opplever uten frykt for liv og frihet.
Denne boken fikk jeg av Silke forlag og med en gang tenkte jeg at denne skal jeg vente med å lese til nærmere jul, men siden vårt publikum på biblioteket allerede har begynt å spørre etter julebøker – og det er mindre enn tre måneder til jul – og jeg trengte en liten pause fra The Forsyte Saga, så var tiden inne for litt avslappende lesing. Det er nettopp det denne boka er: lett, småmorsom og en bok som jeg kan anbefale til noen som trenger en pause. Det er Magnhild som er hovedpersonen, en dame med mann, to barn, lav selvtillit, problematisk forhold til søsteren og en gjeng svært gode venninner. Det er julebrevet fra den «vellykkede» lillesøsteren som setter handlingen i gang og får Magnhild og venninne i gang med sin aksjon – ærlige julebrev. Ja, det skal jo være «ærlighet med kjærlighet» som en av venninnene sier, men denne gode intensjonen er det ikke alle som overholder. Det de ikke forutser er strømmen av likesinede som har fått mer enn nok av glansbildebrev og ikke minst medieinteressen som denne aksjonen fører med seg.
Som sagt det er lett og til dels morsomt, men for meg ble det også litt masete og Magnhild som hovedperson ble i grunnen ikke noen virkelig person, men heller forfatterens talerør for sitt prosjekt: nei, til forherligende julebrev og – hvis jeg skal være snill; problematiske søskenrelasjoner. Søsterrelasjonen blir det orndet opp i på en svært så enkel måte, for meg var ikke den delen av romanen helt troverdig, da var det mer moro med julebrevaksjonen, her humret jeg opptil flere ganger. Nå har det vært forsket på julebrevtradisjonen og ikke minst de masseproduserte julebrevene der vi lekser opp alle familiens seire gjennom året og det er dette fenomenet forfatteren tar tak i. Det er vel og bra men, jeg sitter igjen med en følelse av at dette har jeg lest før, – ja det oppleves rett og slett ikke som så veldig originalt. Men som sagt: skal du slappe av, hvorfor ikke lese denne?
Jeg burde trene! Jeg burde i hvert fall gå en tur i den nydelige høstlufta, kjenne sola, rydde litt i hagen eller begynne på en ørliten form for jogging. Hva gjør jeg? Ligger rett ut på sofaen og leser bok nr. to Viridians blod i Villheks serien av Lene Kaaberbøl. Det slår meg at dette er helt vilt, voksne damer bør kunne beherske dette suget etter å lese ferdig, finne ut hvordan det går og lengte etter neste bok i serien. Heldigvis er boka på bare 160 sider, men når jeg kommer så langt er det mørkt ute og den eneste form for bevegelse som er fornuftig er den i retning senga.
Handlingen denne gangen dreier seg om villheksa Shanaia, hun trenger hjelp fra Clara til å få tilbake Vestmark som Kimæra har tatt fra henne. Det er kamp, sterke krefter i sving og Clara får igjen erfare at hun har en mektig motstander som ikke skyr noe for å få igjennom sine planer. – og neste bok kommer til våren….
Dette burde love bra for treninga, men jeg har holdt på med en annen bok ganske lenge (fornyer den stadig vekk på biblioteket) som heter Hjernen styrer vekten din, i mitt tilfelle kunne den ha hatt tillegget og viljen din. Kroppen min sier at jeg burde trene eller i det minste røre på meg, for ellers blir jeg stiv som en pinne og får vondt overalt, mens hjernen min sier at jeg er for sliten, sulten, tørst, trenger å sove, har ikke tid til sånt osv. Hjernen har til nå vunnet. Det eneste hjernen ikke tåler er at husbonden påpeker at jeg annonserte at jeg skulle trene og jeg har vel ikke tenkt å skulke? Da blir det trening, for en oppegående hjerne (som min gjerne vil være) holder avtaler, nemlig! Som oftest, tror jeg, kanskje…
Det var kjekt å lese barnelitteratur igjen, så jeg fortsatte med Heidi Linde: Pym Pettersons mislykka familie. Boka er den føsrte i en humorserie om antiheltinnen Pym Petterson, 11 år, står det bak på boken. Det er flott at det kommer humorbøker om jenter, men jeg lo ikke så ofte og mye da jeg leste om Pym og hennes mislykka familie, kanskje denne humorgreia ikke var helt klaff? Pym bor sammen med mor og far (som er svensk) og tvillingene Sigmund og Sanna som er eldre enn henne. De lever i en helt vanlig, kaotisk hverdag, med mor som egentlig vet at man bør ikke spise Grandiosa til middag hver dag, men … Tvillingene har nok med seg selv og Pym blir omtalt på ikke særlig smigrende måter. Pym og klassen skal skrive en ekte og helt sann historie om sin egen familie, har læreren bestemt. De andre i klassen er i fyr og flamme, mens Pym ikke for sitt bare liv kan skjønne hva hun skal skrive. Hun prøver, svært gjenkjennelig å utsette oppgaven. Hun gjør diverse forsøk på å fortelle en variant av en verdensbegivenhet, men blir avslørt og tiden for at det er hennes tur skrider ubønnhørlig fram. Heidi Linde skriver godt og gjenkjennelig om familielivet, hvem har ikke opplevd det daglige kaoset som gjør at alle andre ser ut til å leve helt perfekte, ryddige og vakre liv? Pym står fram som en person som jeg får lyst til å bli nærmere kjent med fordi Linde klarer å gjøre henne interessant og levende, men humorserie? Det er episoder i boka som gjør at jeg synes inderlig synd på Pym – og som sagt jeg lo ikke så ofte. Ser vi bort fra dette med humoren, er boka om Pym Petterson en fin leseropplevelse og jeg har ingen problemer med å anbefale den både som høytlesing i en klasse eller som en bok å kose seg med.
Denne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel forlag og da jeg skulle introdusere boka for deltakerne leste jeg flere anmeldelser av boka. En var lunken og en var begeistret, så da jeg begynte på boka var jeg vel litt avventende – er dette egentlig noe eller…? Jeg kan bare si det med en gang: etter som jeg leste ble jeg mer og mer fanget av boka, handlingen og skrivemåten. Boka handler om Maj (Maj Sara Johanna) som kommer fra landsbygda, 20 år, jobber på en kafe og er forelsket i Erik som ikke vil ha henne, men heller ikke vil slippe henne helt heller. Handlingen foregår i Sverige året er 1938 og for Maj handler det om å være ren, ikke lukte svette, se pen ut, la de lange slanke bena ta seg best mulig ut og få Erik til å forlove seg med henne. Hun blir med venninnen Ingrid og kjæresten hennes Olof på en kjøretur og de møter Olofs venn Tomas som er eldre enn dem, men svært beleven og hyggelig. Det blir snakket, spist, drukket – ja drukket ganske heftig og Tomas og Maj ender i sengen. Maj observerer og kommenterer inne i hodet alt hun gjør, det er som en kritiske stikkende stemme forteller henne alt som er galt, det skammelige, luktene og sorgen over familien hennes som ikke vil ha noe med henne å gjøre.
Bentebing's Weblog 