Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Menn i min situasjon

bentebing

4 kommentarer

12. desember 2018

Per Petterson har skrevet en ny roman og så langt jeg har lest i avisene er anmelderne i himmelen, ja – det er jeg og. Petterson skirver videre i denne boka om Arvid Jansen, forfatter, nyskilt og far til tre jenter som stort sett bor hos moren, Turid. Vi har møtt ham i andre bøker der ekteskapet med Turid har hengt i en veldig tynn tråd, men i denne romanen er de skilt og Arvid skal prøve å få livet til å gå videre. Han bruker tid med jentene sine, når det er «hans dager» og kjører Østlandet rundt i sin gullfargende Mazda. Når han ikke er sammen med jentene sine er han ute på byen for å drikke og til hans store forundring ender han stadig opp med nye damer. Han kjemper og med sorgen over de fire i familien som omkom i skipsbrannen (Scandinavian Star) og til sammen blir det mye å hanskes med for ham. Arvid klarer ikke å ta beslutninger, han driver gjennom dagene og slik som naboene ser på ham , tenker jeg at han nok ser ganske utslått ut også. Han tenker tilbake på tiden da Turid flyttet ut og en venninne kom for å hente tingene hennes; hun gikk rett inn, uten å banke på og håner ham der han ligger på sofaen. Han er i fritt fall til den dagen Turid ringer til ham og ber han komme og hente henne for hun har ingen andre. Da først ser han at ekteskapet og forholdet til Turid virkelig er over, det er ikke mer igjen. Forholdet til barna er heller ikke på topp og Petterson beskriver en kjøretur som ville gjøre både den ene og den andre bekymret. Det er i grunnen bare eldstedatteren Vigdis vi får høre noe om, hun og Arvid har god kontakt og han er mer lydhør overfor henne enn andre han må forholde seg til.

Per Petterson har et nydelig språk, spennende formuleringer som det er en fryd å lese. Han lar Arvid reise rundt på kafeer, han sitter der slik som mange «menn i min situasjon» gjør, men Arvid leser, han er avhengig av å lese. Denne nødvendigheten av å måtte sitte å lese alene er noe av det mest sympatiske ved Arvid. Det gjør ham og ganske sær for han kan blant annet ikke ta med seg jentene på «sin» kafe i Arvika, for det blir helt feil. Der pleier han å sitte og lese etter å ha besøkt bokhandelen med kristne bøker og dette stedet vil ikke bli det samme hvis jentene fikk se det. Jeg kan jo forstå dette, men lell da…

Boka kan bare anbefales!

 

Mysteriet på Asthall

bentebing

ingen kommentarer

8. desember 2018

Jessica Fellowes står bak denne boka som er den første i en serie kalt Mitford-mordene. På baksiden av boken står det «…Perfekt lesning for alle som liker Masie Dobbs, Downton Abbey og Agatha Christie» . Altså helt perfekt for meg! Boken er utgitt i serien Lesetid fra Gyldendal og da flere av bøkene er av den lettere sjangeren, ja da vet man hva man har i vente.

Det er i grunnen ganske deilig å synke ned i sofaen og lese en underholdende bok som ikke krever så mye av meg som leser, og samtidig er så spennende at jeg ikke kjeder meg. Jeg tror jeg lett kan bli hekta … .

I denne boka er det Louisa Cannon som er hovedpersonen og som drømmer om å slippe unna fattigdommen og det vanskelig livet hun og moren lever. Året er 1919 og første verdenskrig er nettopp slutt. Sykepleieren Florence Shore setter seg på toget for å komme til en venninne som bor i St. Leonards-on- Sea. Florence kommer aldri fram, hun blir funnet myrdet og en av jernbanepolitiets menn, Guy Sullivan blir involvert i saken. Louisa har søkt jobb som barnepike hos en rik familie på landet, hun venter på svar og oppdager tilfeldig at onkelen har tatt brevet. Louisa´s onkel Steven er stadig på jakt etter penger og han prøver å lære Louisa opp til å bli lommetyv. Han vil også utnytte henne på andre måter og det er under et slikt oppdrag Louisa møter Guy og han hjelper henne til å rømme fra onkelen og komme avsted til intervjuet til barnepike jobben. Hun får jobben hos familien Mitford og blir spesielt gode venner med datteren Nancy. Hun er 16 år og snart klar for å debutere, hun er full av romantiske forestillinger og blir dypt forelsket i Roland en litt fjern venn av familien. Saken om den drepte sykepleieren blir henlagt, men Guy klarer ikke å slippe den for her er det ting som skurrer. Han får hjelp av Louisa, for hun føler at det er noe med Roland, er han virkelig interessert i Nancy og er han den han sier han er? Etterforskningen blir langt mer innviklet og konsekvensene for dem, hver på sin måte, blir mer dramatisk enn de tenkte da de startet.

Dette er en lett lest og koselig roman, mordet er av det pyntelige slaget og dramaet er ikke slik at pulsen øker noe særlig. Miljøbeskrivelsen er fin og språket glir greit. Har du lyst på en liten flik Downton Abby-følelse, så prøv denne romanen.

 

En, to og et tre

bentebing

2 kommentarer

29. november 2018

Widar Aspeli har skrevet og Nora Brech har illustrert denne herlige boken som fabluerer over hvem som kan hva. Boken handler om Ane og Brage, de bor i en tomanns bolig, dvs bak hver sin dør og bak huset vokser det et tre. De liker å klatre, men kan alle klatre?

Katten kan klatre opp, men ikke ned.
Men kan ku? Kan kenguru?
Kan reven?
Hvem kan bygge i et tre?
Bare se…

Så blar vi til neste side og der ser vi hvem som kan bygge i treet, deretter hvem som kan bo i treet : – en ugle … men kan en bille? Historien fortsetter med både synging og hva vi kan gjøre både i og med et tre, før den til slutt fører fram til venn nummer tre.

Dette er en se og snakke bok, stille spørsmål og fundere seg fram til hva svaret kan være. Boken er skrevet på rim og denne poetiske rytmikken gjør at det er morsomt å lese for den voksne leseren og. Illustrasjonene er realistiske, men har en underfundig humor og jeg vil tro at flere små lesere vil fryde seg over krokodillen i fuglekassen bl.a. Dette er en bok som nok passer best å lese i en mindre gruppe eller med to medlesere for det er mange detaljer og mye kjekt å seg på. Boken er utgitt av Cappelen-Damm. Jeg lånte boka på biblioteket.

Utenfor er hundene

bentebing

3 kommentarer

27. november 2018

Gunnar Staalesen har kommet med en ny krim der hans helt Varg Veum er plassert midt i en dyster sak om overgrep og misbruk av barn. På første side blir Varg Veum forsøkt kjørt ned og når han melder saken til politiet er de ikke så veldig interessert, men de noterer saken. Veum derimot blir minnet om da han for et par år siden var mistenkt for å være med i et nettverk av pedofile. Han husker å ha sett at to av de fire han var mistenkt sammen med, er døde med ganske korte mellomrom og når han selv er prøvd kjørt ned, blir han mistenksom. Han undersøker nærmere og finner ut at de to avdøde gikk ut av livet på en slik måte at det må stå noe mer bak. Den en skulle få besøk av en prest, den andre var ute og fisket. Veum, stamper i motvind, men kommer sakte videre når han får kontakt med datteren til den ene avdøde. Han snakker med både ekskonen og samboeren til den andre avdøde og det er tydelig at noen skjuler noe for det er ikke lett å få konkrete ting ut av dem. Alle har erfaring fra å bli utsatt for overgrep eller å ha oppdaget at barna deres er blitt utsatt for dette.

Varg Veum har sosionom utdanning og praksis i sin bakgrunn og dette kommer tydelig fram i denne boken. Han har et særlig hjerte for barn som blir utsatt for overgrep og skadene av dette de må leve med. Det er et rettferdig sinne og det er det godt å lese om. Jeg er likevel ikke så begeistret for denne boken, for det er noe forutsigbart i hele plottet som får meg til å bla framover og se om det snart «skjer noe». Veum beveger seg denne gangen ut av bykjernen, til og med til Frekhaug (!) og det er oppfriskende. Selv om jeg ikke står på stolen og klapper er det ingen grunn til ikke å lese boken. Tine er begeistret! BT gir boken fem hjerter.

Jakob og Neikob og Alle Andre

bentebing

4 kommentarer

26. november 2018

Kari Stai har laget en lang rekke med bøker om Jakob og Neikob og den siste heter altså Jakob og Neikob og Alle Andre. I denne boken har de fått med seg Masekob, en utrolig masete type som setter tålmodigheten til den alltid så positive Jakob på prøve. Masekob spør og graver om alt mulig og sier høyt og tydelige at Neikob er så anderledes, hvorfor er ikke han som alle andre? Neikob blir lei seg og vil bli som Alle Andre. Når Jakob spør om han vet hvem Alle Andre er, så sier Neikob: Nei. Jakob tilbyr seg å bli med ham på leting etter Alle Andre og de drar av sted. Først på bussen, stå i ubåten, så i raketten – over alt spør Neikob om Alle Andre er der, men ingen gir seg til kjenne. Så finner han ut at får være seg selv og Jakob er enig. På veien hjem kræsjer de i en planet og møter en grå fyr. «Velkommen til Uno», sier han, jeg heter Alle Andre. Neikob vil bli som Alle Andre, det er ikke noe problem sier Alle Andre, han må bare gå inn i en klonemaskin. Neikob sender Jakob hjem, men Jakob føler seg svært urolig, hva var det Neikob egentlig skulle? Neikob oppdager at klonemaskinen har gjort ham helt lik alle andre, har han mistet seg selv? Jakob som er hjemme grubler, får med seg Masekob og reiser for å finne Neikob, det er ikke lett blant Alle Andre. De finner ham, men kan han bli Neikob igjen? Nei, sier maskinmesteren, jo sier Masekob, bare man maser lenge nok…

Kar Stai har virkelig funnet noen fine fyrer å skrive om i bøkene om Jakob og Neikob. Hun tar opp ulike tema i hver bok og lar den naivistiske fortolkningen av setningene bringe handlingen videre. Ord og uttrykk som barna ikke forstår gir mulighet for samtale og oppklaring. Denne gangen er det klonemaskin, forklaringen ligger riktig nok i illustrasjonene og det gir en fin inngang til å se nøye på de fine, stilliserte bildene, som er rikere på detaljer enn det jeg så ved første gjennomlesing. Teksten er på nynorsk og boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Skalla

bentebing

ingen kommentarer

18. november 2018

Forfatter Randi Fuglehaug og illustratør Nora Brech har laget en bok om Iben som må på sykehus fordi hun har kreft. Det er et alvorlig tema, men her er det mye livsmot, magi og glede, midt i en alvorlig sykdom.

Vi møter Iben når hun har diskoburtsdag med vennene sine. Pappa kommer og deler ut godteposer og da vet Iben at festen snart er over. Når vennen har gått, må hun pakke, men hva skal hun ta med? Børsten? Dagen etter drar de til sykehuset, rommet er større enn hun hadde tenkt og de har egen tv. Det kommer en jente og hilser på henne, hun har ikke hår og sier at hun heter Skalla-Malla. Skalla-Malla inviterer henne med på rommet sitt og der får Iben se en flott frisørdokke, men det er ikke det Skalla-Malla vil vise henne. De sniker seg inn på pauserommet og der er det fullt av blomster. De henger på stilker som vokser ut av veggene og det vokser godteri på blomstene. Er det mulig! Iben smaker og det er sant!

Legen forteller om behandlingen og Iben får noen tøffe dager. Etterhvert står hun opp og møter Skalla-Malla og nye magiske ting skjer. Skalla-Malla forteller Iben hvor praktisk det er å ikke ha hår, men Iben må en tur til parykkmakeren og får en som ligner sitt eget hår. Når hun er i god nok form skynder hun seg til Skalla-Malla sitt rom, men der er sengen tom. Hun spør en sykepleier etter henne, men Skalla-Malla døde natten før. Iben gråter, men sykepleieren har en pakke til henne. Det er parykken til Skalla-Malla og mens hun sitter der begynner det å vokse ut stilker med blomsterdrops. Iben tar ett og suger lenge på det. På vei tilbake til mamma, går Iben forbi en halvåpen dør, der ser hun en jente som sitter på sengen. Hun tar av seg parykken og går inn til henne og sier : Jeg er Skalla-Iben, vil du se rommet mitt?

Dette er en fin og anderledes bok om kreft, vennskap og det magiske som kan skje når mennesker møtes. Boka gir et realistisk bilde av sykdommen, at ikke alle blir friske, og at vi har noe å gi til hverandre uansett om vi er friske eller syke. Teksten fokuserer på vennskapet mellom Skalla-Malla og Iben, men den alvorlige sykdommen er med og gir fortellingen nødvendig realisme.

Forfatteren holder teksten i en realistisk tone, selv om det skjer underlige ting. Illustratøren derimot boltrer seg på sidene og lar både Iben sine følelser, Skalla-Malla sin alvorlige tilstand og det magiske som utspiller seg komme tydelig til syne.  Jeg har spurt illustratøren Nora Brech hvordan hun arbeider og hun sier dette: Jeg har jobbet utelukkende analogt frem til min siste bok som kom ut nå. Da har jeg brukt en del forskjellige materialer, men i hovedsak penn, aquarell og fargeblyant! Nå jobber jeg på ipad og tegner direkte på skjermen! Som er annerledes, men veldig fint. Nora Brech står bak bildeboken Cornelia og jungelmaskinen (2016) og er aktuell med ny bok i 2018.

Dette er en fin bruksbok i situasjoner der det er nødvendig å snakke om alvorlig sykdom, men det er også en bok som kan gi gode samtaler om vennskap og omsorg. Boka er skrevet på nynorsk og utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Slipset

bentebing

ingen kommentarer

17. november 2018

Fam Ekman produserer jevnt og trutt bildebøker, noen er briljante og noen er slik at jeg lurer på hva forfatter og forlag vil med boka. Denne boka Slipset tilhører kategori en. Fantastiske illustrasjoner, fantasifull og morsom tekst.

Jeg-personen vil lage en fin slipsknute slik far gjør, men det er ikke så lett. Slipset blir ødelagt og da er det rett i seng. Mor har ikke tid til å høre på forklaringen en gang. Han (?) har nesten sovnet da elefanten/lampefoten snakker til ham og drar ham med ut på eventyr. De flyr av sted og underveis prøver elefanten å lære ham alt et slips kan brukes til: båtmannsknop, pålestikk til å flette i håret, slips som turban, skolisser, kjerringknop med halvstikk og dobbelt flaggstikk med åttetallsløkke, helt til slipset plutselig var blitt en gordisk knute. De spør både den ene og den andre om hjelp, men det ser stygt ut for slipset, skal de bare gjemme det vekk?

Fam Ekman bruker fantasifulle ord og vendinger. Leseren inviteres med på en luftig reise og bildene er som alltid er vakre og spennende å gå inn i, de er også denne gangen med på å fortelle historien på sin måte.

Ekman er ikke en aldersspesifik bildebokskaper, bøkene hennes kan leses i alle aldre, men de trenger kanskje litt mer tid, litt mer fordypning. Bildene kan noen ganger sees på som selvstendige kunstverk. I denne boken leker tekst og bilder svært harmonisk sammen og utgjør en fin liten historie med mye varme. Anbefales! Boka er utgitt av Ena forlag. Jeg lånte den på biblioteket.

Pling vaken

bentebing

ingen kommentarer

16. november 2018

Irene Ahnéll og Elisabeth Moseng står bak denne spretne boka om Klara som ikke får sove. Det er vel flere som har opplevd å ikke få sove selv og ikke minst at barnet ikke får sove. Dette er en slitsom situasjon! Klara er «pling vaken» og selv om hun prøver alt hun kan, så klarer hun ikke å sovne. Hun mangler kosedyret sitt, er tørst, drikker vann, må på do, tror det er monster i skapet, men det viser seg at det er Skapmonsteret – det vil si: litt av hvert av alt rotet Klara har i skapet sitt -. Til slutt er det bare en ting å gjøre: Mamma kommer med sove-trylle-pulver og drysser det i øynene til Klara og Skapmonsteret. Hun forteller hvordan de skal slappe av i hele kroppen bit for bit. Mamma legger seg i sengen til Klara og synger en godnattsang, plutselig stopper sangen og mamma sover tung. Hun må ha sølt litt tryllepulver i sine egne øyne tenker Klara, mens Klara selv er Pling Vaken!

Det er en morsom og et lett gjenkjennelig tema i boken. Mange har vel erfart hvor vanskelig det kan være å sovne og ikke minst ha barn som strever hardt med å falle til ro. Det skal ikke så mye til før det voksne blir veldig streng og den som skal sove blir oppgira. Teksten gir både barn og voksne noe å le av og vi får lyst til å bli beder kjent med Klara og moren hennes. Det er debutboka til Irene Ahnéll, fin debut – synes jeg.

Elisabeth Moseng er en erfaren illustratør og følger opp teksten med stor innlevelse. Vi får små glimt av hvordan Klara har det rundt seg, men hun holder hele tiden et stramt blikk på hovedpersonen og hennes reaksjoner. Illustrasjonene er klare og tydelige, noe som gjør det enkelt å formidle boka i en større gruppe.

Boka er skrevet på nynorsk, hurra, og utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

bentebing

2 kommentarer

15. november 2018

Mange har vel hørt om Haruki Murakami, men har vi lest bøkene hans? Da vi skulle velge bok til novembermøtet i Nordhordland Litterære Selskap så falt valget på Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår. Denne romanen er nok ikke blant Murukami sine høydepunkt i forfatterkarrieren hvis man skal bedømme boken etter anmeldelser og omtaler, men det er jo den egne leseropplevelsen som teller og hvem vet, kanskje akkurat denne boka kan bli inngangen til et spennede og anderledes forfatterskap?

I romanen møter vi Tsukuru Tazaki, han har fire gode venner fra videregående skole. De ofte sammen, gjør og snakker om alt og utfyller hverandre på en god måte. Fire har navn som betyr en farge, to gutter Rød og Blå, to jenter Hvit og Svart og så Tsukuru som betyr: han som lager, er det derfor han ser på seg selv som fargeløs? Når de er ferdig på videregående reiser Tsukuru for å studere i Tokyo, han vil bli ingeniør og han jobber hardt for å komme inn på universitetet han ønsker seg. Han gleder seg til å komme hjem og treffe vennene sine, men en dag ringer Rød til ham og sier at de ikke vil være sammen med ham mer og de ser helst at han ikke tar kontakt med dem. Tsukuru er sjokkert og spør hva som er grunnen, men Rød sier: det vet du vel selv. Tsukuru klarer ikke å finne ut av hva det kan være og går nesten til grunne ved denne utstøtelsen. Han klarer å komme seg på beina igjen, men han er et annet menneske etter dette, både utseende og personlighet er forandret. Han arbeider hardt med studiene, han svømmer og han blir venn med Haida som han bruker mye tid sammen med. En dag forsvinner Haida også, igjen er han alene. Han møter Sara i et selskap og de treffes stadig for å spise sammen. Hun er to år eldre enn han og ser at det er noe som tynger ham. Tsukuru forteller henne om vennene sine og utstøtelsen av vennegruppen. Hun ber ham om å oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig hendte for 16 år siden. Han gjør det og blir konfrontert med en historie som er helt fremmed og overveldende for ham.

Tsukuru var svært betatt av jentene i gruppa Hvit og Svart, men han holdt strengt på at de var venner og ikke mulige kjærester. Hvit spiller piano og List er en av hennes favoritter. Når vennen Haida kommer til leiligheten hans og har med en boks med lp-plater med List blir det til at Tsukuru spiller stykket Le pal du pays og minnes Hvit. Han drømmer om de to jentene og særlig etter at Haida har fortalt en helt spesiell historie som faren hadde opplevd.

Det er mange detaljer i romanen. Vi får vite litt om livet i Tokyo og vi får et innblikk i hvor vanskelig det kan være å nærme seg mennesker som så tydelig har sagt at de ikke vil ha noe med deg å gjøre. Når selvbildet blir så ødelagt som Tsukuru erfarer, hva skal da til for å bygge det opp igjen? Forfatteren bruker mange treffende bilder når han beskriver situasjoner slik at du også kjenner på følelsen som gjerne følger med de ulike situasjonene. Har du ikke lest noe av Murakami? Gjør det!

Hakk o ve

bentebing

1 kommentar

14. november 2018

Ragnar Aalbu har gledet mange, både små og store med sine fabuleringer over  ord og uttrykk. I denne boka Hakk o ve møter vi en hakkespett som blir sykmeldt på grunn av hakkingen. Han kan få hjernerystelse! Han får heller ikke fly siden han er svimmel. Hva skal en stakkars hakkespett gjøre da? Han møter en muldvarp fra Danmark, han er en slik som graver og spør… Han foreslår at hakkespetten kan gå over til graving, …Det er visst graving som er greia nå... Muldvarpen spør om hvorfor hakkespettene hakker, det har han ikke tenkt på før, men han kommer på at det blir jo fine hull og hull kan brukes til alt mulig!

Muldvarpen og hakkespetten har en fin samtale om hakking, hull og rør, ja, og graving selvsagt.  De tenker igjennom ulike løsninger for hakkespetten sin framtid, noe som får meg som leser til å utvide tankene om hull.

Det er herlig lesing! Teksten hilser til  voksne leseren og gjør det lett og motiverende å lese igjen for -jegvetikkehvilkengang-. Det er formuleringer som er underfundige og rommer mer enn det jeg får med meg i første lesing. Illustrasjonene er store flater, lyse og rommelige, men har og detaljer som gjør at det er stadig noe nytt å oppdage. Anbefales på det varmeste – og ikke bare denne, men flere av Ragnar Aalbu sine bøker er vel verd igjenlesing, mange, mange ganger.

Boka er utgitt av Ena forlag. Jeg lånte boka på biblioteket.

Blogg på WordPress.com.