Bentebing's Weblog

22. juli 2014

Før i tiden, før iPad og blogging noterte jeg alt jeg leste i reisedagboken slik at jeg skulle huske hva jeg hadde lest. I sommer har jeg lest mest på iPaden og plutselig ser jeg for meg at alle e-lån vil forsvinne og ferielesing 2014 vil nesten bli null. Ja, jeg kan jo la ikonet være igjen på padda, men det ser jo ikke så stilig ut – .

Ferien i år gikk til England og Wales, det meste av tiden var vi i Wales og mens vi var der leste jeg Arven fra Stonehenge av Sam Christer. Silje har skrevet en utførlig omtale – så derfor gidder ikke jeg – så spennende var den boken. Det som imidlertid var spennende var at i nærheten av St. Davids var stedet der steinene til Stongehenge hentet ut, altså ved Abereiddy Bay. Se på klippene, for et slit å ta ut stein og frakte dem til Stonehenge og så sette dem opp på rett måte – det er spenning det!Den dagen vi var der regnet det, jakka var allerede våt, jeg var kald og ikke lysten på tur ut i nok et kraftig duskregn, så bildet er tatt inne fra bilen.

Jeg hadde bare med meg en bok på papir denne gangen, dristig (!) men sant… dessuten; vi var aldri langt unna en bokhandel eller et senter der det gikk an å laste opp:Jeg sparer Persuation til neste år og Lines 1001 lesesirkel, i mellom tiden kan jeg jo lese Catharine, en samling av dikt, små historier og andre notater fra Jane. Jane Austen senteret ligger i Bath og deres oppgave som de sier er å fokusere på de fem årene hun bodde i byen. Det er interessant og for ihuga Austen fans er det mye kjekt som foregår der, man kan kle seg ut i tidsånden bl.a. Det ble litt i meste laget for husbonden, men da vi kom ut i den vakre byen lysnet han opp igjen. En kveldstur er heller ikke å forakte:Dette er en av de tre broene i Europa (så langt jeg vet) som har butikker på broen.

Neste bok ut var Jeanette Winterson: Hvorfor være lykkelig når man kan være normal Jeg leser nesten ikke biografier, men dette var en flott leseropplevelse. Jeg har lest et par bøker av henne tidligere: Ikke bare appelsiner og Lighthousekeeping en bok som fikk meg til å ønske meg til Nord-Skottland så raskt jeg bare kunne (har ikke kommet dit ennå…) men altså Hvorfor være lykkelig… selvbiografien der Winterson herjer med sin egen fortid, sine traumer og sine kamper – særlig med moren. Jeanette ble adoptert av ekteparet Winterson. Moren som ser det som sin oppgave å redde Jeanette fra seksualitet, syndige tanker og dårlig arbeidsmoral. Winterson prøver i ettertidens klare lys å sette morens handlinger inn i en kontekst av tidens forventninger, morens mer eller mindre lysende galskap og hennes eget ønske om å passe inn, høre til og oppleve at hun var verd å elske. Hun skriver godt, hun redigerer sitt liv og jeg leser, nyter, blir rystet og fniser innimellom. Jeg har lurt på om man burde tilpasse bokvalget etter stedet man er på? Vi bodde på Warpool Court i St. Davids og da hadde det kanskje passet bedre med en bok fra herregårds/slottsmiljø enn fra Nord-England og svært fattige forhold? For slik ser det ut:En annen sak er at det blir ikke så mye lesing når været er strålende, planen er å gå tur på The Coastal Path eller bestige et vennlig fjell, som husbonden sa.og det vennlige fjellet er Carnllidi ca 181 m.oh.Slik gikk no dagan og før vi visste ordet av det var vi igjen i London og på vei hjem, men ikke før vi hadde vært på National Portrait Gallery og sett en interessant utstilling av Virginia Woolf og Bloomsbury gruppen. Det var nai,nai til fotografering, men denne karen utenfor kunne jeg ikke motstå!Ja, ferien var nå forsåvidt ikke slutt, men lesing i heimen er liksom noe annet. Jeg får bare bekjenne at hittil har jeg ikke lest noen bemerkelsesverdige bøker (mye lettvint møl som jeg ikke orker å skrive om), kanskje jeg skal ta en tur i egne bokhyller og se hva jeg kan finne. Kanksje Shantaram? Har fått heftige anbefalinger om denne, så tiden er kanskje inne?

Camillas lange netter

bentebing

2 kommentarer

21. juli 2014

Har du lest Amtmandens døtre? Da burde du også ta deg tid til å lese denne korte, men fine romanen av Mona Høvring. Boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2014 og det er vel fortjent! Mona Høvring tar utgangspunkt i Camilla Colletts egen erindringsbok I de lange nætter og trekker stemninger og hendelser fram i lyset, setter dem så og si under et mer moderne lys og lar oss oppleve en kvinne som ser tilbake og minnes både med glede og en viss syrlighet. Hun skriver om sin situasjon, bekymringer og saker hun irriterer seg over – det er ikke så mye glede akkurat, men boken utfyller mitt bilde av CC. Mona Høvring skriver så nydelig, jeg tror jeg må lese boka en gang til bare av den grunn.

Sannheten om Harry Quebert-saken

bentebing

ingen kommentarer

19. juli 2014

Denne boka fikk jeg fra Pax for lenge siden, men jeg må si at 617 sider virket litt overveldende på meg da boka kom i hus. Derfor ble lesingen utsatt til dagene ble slik at det var mulig med litt lengre lesesekvenser. Alle mine betenkligheter ble forøvrig og gjort til skamme. Boka er lett å lese, det er mange personer, men selv etter noen pauser var det ikke problematisk å komme inn i handlingen igjen. Det er Joël Dicker som er forfatteren til denne romanen som er oversatt til en lang rekke språk og som har mottatt stort sett jubel og gode omtaler. Boken handler om den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman som er i ferd med å skrive sin bok nummer to og har fått totalt skrivesperre. Han reiser til Aurora der han gikk på universitetet og oppsøker sin venn og mentor, forfatteren Harry Quebert. Han skal i sin tid ha skrevet en av de beste romanene i USA de siste femti år «Det ondes opprinnelse» og det er denne boka som har gjort han berømt. Når han flytter til Aurora er det mange som har store forventninger til hva dette kan bety for byen. Bl.a. Tamara Quinn og datteren Jenny – historien om disse er både bittersøt og fornøyelig. Marcus har ikke hatt kontakt med Harry etter at han forlot Aurora og det tar litt tid før de igjen er på bølgelengde og kan snakke om tiden de hadde sammen. Kort tid etter blir liket av Nola Kellergan, en ung pike som Harry i sin tid har hatt et forhold til oppdaget i hagen hans. Harry blir fengselet og anklaget for mordet, men Marcus vil hjelpe vennen sin og setter i gang sin egen undersøkelse. Han bestemmer seg for å skrive en bok om saken, noe som ikke faller i god jord hos befolkningen i Aurora. Avsløringene om både forholdet mellom Harry og Nola, forholdene i hjemme hos Nola og forventningene hos noen i byen om hva dette kan bety for dem gjør at det av og litt går litt over stokk og stein for denne leseren. Det er som sagt mange personer innvolvert i historien og noen forblir pappfigurer, mens andre blir interessante fordi forfatteren gir dem rom til å utfolde seg litt mer.

Jeg er jo ikke noe unntak når det gjelder begeistring over boken for Dicker skriver godt, det er spennende om Harry Quebert blir funnet skyldig eller om det er andre som står bak. Hva slags roman er dette? Krim, ja det og, men like mye en historie om kjærlighet, forventninger og forestillinger. Den kunne vært kortere, men da hadde ikke alle disse rare historiene og sidesprangene fått være med. Jeg spurte en av bibliotekets ivrige lesere om hun likte boken. Den var rar, men ja, jeg likte den, sa hun – og det samme sier jeg og.

Himmlers kokk

bentebing

6 kommentarer

16. juni 2014

Er det muuulig, sier barnebarnet hver gang han forundrer seg over noe. Dette uttrykket har han nok hørt fra mammaen og adaptert det til sitt bruk. Siden vi alle synes han er et av verdens mirakler, har vi andre i familien en tendens til å ape etter ham og bruke uttrykket når det måtte passe slik. Når det gjelder denne boken, passer uttrykket! Himmlers kokk er morsom, sørgelig, hjerteskjærende, glad, livsbejaende og utrolig, ja, er det rett og slett muuulig å skrive slik at latter og tårer sitter like løst? Boken handler om Rose og hennes liv. Hun ble født i 1907 og vokste opp i en armensk familie i en liten landsby. Familien ble utslettet i forbindelse med tvangsdeportasjonen av armenere rett før første verdenskrig. Rose slapp unna og fordi hun var vakker ble hun tatt vare på av en muslimsk mann og fikk bo i hans hus. Hun kommer seg videre til Frankrike og der treffer hun sitt livs kjærlighet Gabriel Beaucaire. Rose lager mat, nydelige retter som forfører både mannen i gata, de mektige og de farlige. Hun og Gabriel åpner en restaurant i Paris på begynnelsen av 1930-tallet og gjestene strømmer på. Verdenspolitikken kommer også gjennom dørene til den lille restauranten og dette får grusomme konsekvenser for Rose og den vesle familien hun nå har fått. Når krigen kommer til Paris, kommer også tyskerne inn i restauranten og Himmler «oppdager» henne. Hun blir Himmlers kokk og hun møter det tyske maktapparat, noe som får helt andre konsekvenser for henne enn det hun (og vi) kan forestille oss.
Det kokekunsten og livsmotet som holder Rose oppe, hør bare her:
Livet er som en bok du liker, en fortelling, en roman, en historiebok. Du blir knyttet til personene og lar deg rive med av det som skjer. Mot slutten har du ikke lyst til at det skal være over, enten du skriver eller leser. Sånn er det med meg. Spesielt fordi jeg ennå har så mye jeg skulle ha gjort og sagt.
Jeg vet at leppene mine vil fortsette å bevege seg, også når de er blandet med jord, og at de vil fortsette å si ja til livet, ja, ja,ja….
Boken beskriver tap, raseri over livets brutalitet og sorgen over å miste sine næreste og kjæreste, men igjen så er det dette fantastiske livsmotet som slår igjennom og gir energi og leseglede. Stemningen i boka får meg faktisk til å tenke på Storm i juni av Irène Némirovsky, kanskje jeg er helt på jordet her, men…

Forfatteren Franz-Olivier Giesbert har skrevet flere bøker, men dette er den første på norsk og det er bare å håpe på mer! Takk til Pax for leseeksemplar,

Mapuche

bentebing

1 kommentar

28. mai 2014

Caryl Férey er forfatteren av denne thrilleren med handling fra Argentina og Buenos Aires. Boka ble kåret til «Årets beste krim» av bokmagasinet Lire i 2103 og anmeldelsene forteller at dette er et mesterverk. Joda, boka er bra, den er spennende og den har med seg en stemning jeg kjenner igjen fra andre bøker om Argentina og hendelser fra «den skitne krigen». Jeg leste Perla da den kom ut i 2012 og selv om disse bøkene er svært forskjellige har de noe av det samme raseriet i seg over alle livene som ble ødelagt av diktaturet. Boka har to hovedpersoner Mapuche-indianeren Jana Wenchwn som er billedhogger og Rubén Calderon, forfatter og etterforsker. Jana opplevde at folket hennes ble fordrevet og forfulgt og familien ble myrdet. Rubén`s historie var at han selv, faren og søsteren kom i klørne på diktaturets menn, ble torturert og holdt i fangenskap lenge. Han kom ut av fengselet, men søsteren og faren forsvant. Moren til Rubén sluttet seg til Mødrene på Maiplassen i protest mot regjeringens handlinger. Rubén var merket etter oppholdet i fengselet, han fortalte ingenting men han skrev sin fortelling i en kladdebok som delvis blir avslørt i romanen. Boka begynner med at Janas transe-venninne Paula alias Miguel Michellini kommer og forteller at en annen transe har blitt borte. De kjører ut i byen for å se etter henne og oppdager at hun har blitt myrdet. Politiet er lite interessert i å etterforske saken, men Jana prøver seg og finner ut at det var egentlig Paula drapsmennene var på jakt etter. Jana oppsøker Rubén Calderon og de blir etterhvert klar over at saken går helt tilbake til diktaturet. Barn av fengslede intelektuelle ble gitt til barnløse diktaturtro mennesker som oppdro dem som sine egne. Noen av disse bl.a. søster til Paula (Miguel) var blant dem som begynte å undersøke sin egen bakgrunn og fant grusomme svar.

Boka er rå og brutal, står det på baksiden. Ja, det er den og jeg lurer på om det virkelig var nødvendig å gjøre den så rå? Budskapet i boka er grusomt og rystende nok som det er – og faktisk enda verre, fordi det ikke er fiksjon. – og det er dette som gjør boka så lesverdig, på tross av brutaliteten, det dirrende samfunnsengasjementet og viljen til oppgjør. Jeg var fengslet fra første side!

Jeg fikk boka fra Aschehoug, takk!

Bergeners

bentebing

ingen kommentarer

12. mai 2014

Vi skal lese og samtale om romanen Bergeners av Tomas Espedal i vårt litterære selskap og jeg må skrive noen små stikkord for meg selv slik at jeg ikke mister stemningen denne boka har gitt meg. Bildet er tatt på Torget en dag det var Bondens marked og «alle» var ute. Thomas Espedal har begeistret meg flere ganger med sitt forfatterskap. Det er presist, det gir meg fine bilder i hodet, han fremstiller seg selv og sine fortellinger så oppriktig og nervøst vakkert at jeg blir helt betatt. En kollega av meg som også har lest boka sa: jeg skjønner godt hvorfor denne er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Ja, etter å ha lest denne, så skjønner jeg det også…

Hva handler boken om? Folk i Bergen, om å bo i Bergen, om å reise, om forfattervenner, om å savne de man er glad i og leve med savnet. Boken er satt sammen av punktfortellinger som alle tar utgangpunkt i hvordan har Tomas det nå eller hvordan hadde han det da det ene eller det andre hendte. Det er rart, det er interessant og det er en språklig festreise. Rose Marie har skrevet en grundig og god omtale og jeg er enig med henne i at denne romanen er mer humoristisk, ikke så dyster som andre av romanene hans. Selv når Tomas gråter og lider når både kjæreste og datter flytter ut av huset og lar ham være alene, er det med et visst glimt i øget. Dette er en bok som jeg håper mange vil lese og kanskje både glede og irritere seg over, slik som en gjerne gjør med gode bøker, mangfoldige som de ofte er…

Leserne i Broken Wheel anbefaler

bentebing

2 kommentarer

8. mai 2014

Gyldendal sendte ut nyhetsbrev om bl.a. denne boka og som ivrig leser av nyhetsbrevene, fikk jeg en uimotståelig lyst til å lese den. Forlaget sendte boka til meg på forespørsel og der satt jeg med en bok som på forsiden har blurber som » …regn med åtte timer nonstop i lenestolen» og «årets boksnakkis». Hm, åtte timer nonstop i lenestolen… slike advarsler er ikke bare av det gode, for når har man tid til å bli så hekta, ja hvis man blir det da? – Og om jeg ikke blir hekta? – er det en nedtur da? Påsken kom og gikk og det gjorde gjestene og, så da skulle tiden være inne til lesing.

Katarina Bivald debuterer med denne boka om den 28-årige Sara fra Haninge utenfor Stockholm og den 65-årige Amy Harris fra Boken Wheel i Iowa. Sara og Amy brevveksler, begge elsker bøker og Amy inivterer Sara på besøk. Sara har lenge jobbet i bokhandel, men når denne legges ned er hun plutselig uten jobb og fri til å reise. Når hun kommer til Broken Wheel har Amy nettopp dødd, men Amy har gjort det klart for sine venner og innbyggerne i byen at de må ta godt imot Sara og passe på at hun trives. Sara har hele livet hatt sine beste venner i bøkene, nå får hun venner i det virkelige livet og vi får et innblikk i mange menneskers liv i den vesle byen. Hun bor i Amys hus og huset er fullt av bøker! Sara bestemmer seg for å åpne en bokhandel og selge Amys bøker og gjennom sine gode kunnskaper og leseropplevelser får innbyggerne i byen et nytt «landemerke». Etter et par måneder går visumet til Sara ut og hun må vende tilbake til Sverige, men nå er det her hun føler seg hjemme og hun vil helst bli. Det er da innbyggerne i Broken Wheel slår seg sammen og pønsker ut en vill ide. Hovedpersonen Sara var ikke den som fanget min største interesse, det var heller flere av bipersonene som med hjelp av Sara riktig nok, får nye impulser og våger å ta nye steg til et mer spennende liv.

Det er en koselig bok og forfatteren har klart å formidle gleden ved å lese, men dette er ikke en bok jeg vil huske. Det er skrevet flere bøker om gleden ved å lese, og lese god litteratur og hva det gjør med mennesker som oppdager dette, men jeg vil nok ikke trekke denne fram som en av de store leseropplevelsene i den kategorien. Jeg satt ikke åtte timer nonstop å leste, men det er en lettlest bok, lett å like og anbefale til de som skal ha en pause i hverdagen eller en bok til helgen. … og selv om jeg ikke satt nonstop, så var det ikke en nedtur, langt i fra!

Overvåket

bentebing

ingen kommentarer

1. mai 2014

Denne boka fikk jeg av Kagge forlag og jeg var spent for Jón Óttar Ólafsson er debutant, boka er en krim og i min leserverden skulle han konkurrere med Arnaldur Indridason, ingen lett jobb! Hovedpersonen er Davíd som er politimann med bakgrunn fra bank og finans, han er gift med Margrét og ganske forutsigbart er det trøbbel i ekteskapet. Like før jul blir en kvinne funnet død i Reykjavik og alt tyder på at hun har dødd av en overdose og saken henlegges. Men politimannen Davíd vet at kvinnen ikke har omkommet på funnstedet og fortsetter etterforskningen, overbevist om at hun har blitt drept…. står det på bakside teksten. Dette er opptakten til romanen og slik sett ligger det an til en tradisjonell krim. Det spesielle med denne boken er at handlingene som fører fram til mordet (for det er selvsagt det) er knyttet til bankkollapset på Island i 2008. Dessuten er det en ganske detaljert beskrivelse av hvordan politiet setter opp overvåking av mistenkte personer. Forfatteren skriver detaljert om hvor lang tid alt tar, hvor fortvilende det er når etterforskningen står i stampe og sjefen vil at Davíd skal avslutte saken og gå videre. Davíd og kona har sitt å stri med og det er først langt ut i boka vi får vite hva bakgrunnen for dette er – og da blir plutselig ikke «trøbbel i ekteskapet» så klisjéaktig heller. Davíd var tidligere ansatt i en finansinstitusjon og mistet jobben da bankene kollapset. Han har nå en midlertidig stilling i politiet og føler sterkt på at han må gjøre en god jobb, for ellers kan han raskt bli stående uten arbeid.

Miljøet i boka er hentet fra Reykjavik og for alle som har vært der er det enkelt å kjenne seg igjen. Det er mørkt, kaldt og dystert, men slik er det jo ved juletider og Island har en spesiell dysterhet som gir en skikkelig gloomy feeling. Jeg raste ikke igjennom boka, men på slutten gikk det raskere i svingene og det var bra. Forfatteren har et fint språk som er lett å lese, det er troverdig og innblikket i overvåkingsarbeidet er interessant. Kan absolutt anbefales og særlig for dem som aldri får nok av iskalde islandske dager.

Hvordan stod Ólafsson seg mot Indridason? Han klarte seg bra! Jón Óttar er tatt inn i varmen.

Nedlagte brudepiker

bentebing

ingen kommentarer

20. april 2014

Silke forlag sendte meg denne boken, tenk det! Særlig etter at jeg bortimot slaktet den første boken til Karin Bjørset Persen. Denne gangen leste jeg etterordet først, så på det sprudlende, overskudds brudebilde på baksiden og gikk inn i et mildere modus, kan vi si det slik? Eller er det sånn at denne boken faktisk er bedre? I bok nummer to om damene fra Bjørkvik i Finnmark, er det faktisk mer ro over forløpet og selv om ingen ligger på latsiden, er det ikke en så hesblesende og oppjaget stil som første bok. Nå er det slik at mine venninner som har lest boken, har vært begeistret og det sier vel bare noe om at det finnes en leser til alle bøker. Det begynner med at Trude, trønderjenta mellom dem skal gifte seg og klubbens damer skal være brudepiker. Jeg som ofte morer meg med å se «Say yes to the dress» har fått et visst innblikk i bridezillas gjennom dette programmet og Trude har et snev av «sykja». Hennes «tilstand» blir raskt overskygget av at det blir kjent at skolen og barnehagen i Bjørkvik skal legges ned. Når slike sentrale enheter forsvinner vil alt annet i bygda også bli borte etter kort tid. Hovedpersonen Magnhild og hennes tapre venninner samler krefter og møter opp på ordførerens kontor. De snoker i e-poster og hemmelige skriv og ved hjelp av Helenes journalist-kjæreste får de vite at her er det hestehandling i kretser man ikke skulle tro slikt om.

Det er fine miljøbeskrivelser i boka, det er stemning når Mari Boine har konsert utendørs og når konserten til Claudia Scott nærmest blir kuppet leser jeg nesten med øgene på stilker, som de sier her. Bok til ettertanke? Nope. Bok til avslapping? Jepp!

Historien om huset ved havet

bentebing

2 kommentarer

14. april 2014

Denne boken fikk jeg tilsendt av Silke forlag og selv om man ikke skal dømme en bok etter omslaget, fikk jeg umiddelbart en feelgood følelse av bare å se på den. Jeg tok ikke feil! Romanen er skrevet av debutanten Elisabeth Gifford og den forteller historien om Ruth og Michael som kjøper et hus på Harris for å gjøre det om til et gjestehus. Under renoveringen oppdager de at det ligger et skjelett av et lite barn med sammenvokste føtter under gulvplankene i gangen. Når de begynner å lete i historien til huset finner de ut at dette var presteboligen og her bodde presten Alexander Ferguson i 1860. Han var svært opptatt av historiene og mytene om selkiene. Dette ble ikke godt mottatt i vitenskaplige kretser, men det hindret ham likevel ikke i å skrive om dem sammen med en annen historiker. Alexander Ferguson har en hushjelp, Moira som kommer fra Uist. Hun og familien hennes ble fordrevet fra øya til Harris hvor de måtte bo i en hytte under ekstremt dårlige forhold. Moira er og en av fortellerne i boka, hun elsker presten, men «kjenner sin plass». Presten lærer henne å lese og skrive, noe som var uvanlig på den tiden. Moira er et jordnært og hjertevarmt menneske og selv om hun føler seg til sidesatt av frøken Katriona sitt inntog i prestens liv så er han og hans vel det viktigste av alt.

Ruths mor tok sitt eget liv da hun var ni -ti år, hun ble plassert i flere fosterhjem og til slutt på barnehjem. Opplevelsene fra oppveksten har fått henne til å føle seg mindre verdt, hun har angstanfall og flere mennesker rundt henne oppfordrer henne til å søke hjelp. Ruth blir bare mer rasende og fortvilet av dette. Når hun oppdager at hun er gravid blir hun redd for at hun vil forlate sitt barn på samme måte som moren hennes gjorde. Moren til Ruth kom fra en av øyene i nærheten av Harris og hun håper å finne noen av slektningene sine her. Hun kommer i kontakt med en slektsforsker, men med alle sine problemer nøler hun med å følge sporene som slektsforskeren viser henne.

Romanen veksler mellom Ruths historie og Alexander Ferguson og hans liv. Begge historiene er interessante og forfatteren klarer å knytte de fint sammen. Miljøet er beskrevet slik at jeg får lyst til å reise til Skottland straks og med en gang. Jeg må si jeg håper Elisabeth Gifford finner flere historiske tema å skrive om, denne boka kan bare anbefales.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: