Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Når det plutselig dukker opp en helg med sol gjelder det å ikke få panikk, men likevel prøve å få med seg så mange solstråler som mulig. Fredag pleier enten å gå med til å ligge på sofaen, dra på spinning eller gjøre seg klar til andre avtaler. denne fredagen skulle jeg på spinning, men været var for fint ( offda – høres ikke helt bra ut) og turfoten var klar. Husbonden og jeg la ut på rask gange i nærområdet for å beskue høsten. Vi traff på:Fredelige sauer som beitet på heimagarden. Litt seinere gikk vi over et gårdstun og der var det en frittgående hest! Jeg ble litt matt, men han var visst mer interessert i gress enn meg!Vi hadde planlagt en skikkelig rundtur, men husbonden ble innhentet av plikter så vi vek av fra opprinnelig rute og travet hjem, men etter litt hoderegning ble det sju km og mye frisk luft.

Oppildnet av fredagens tur fant vi ut at søndag skulle vi virkelig ha en lengre tur. Vi kjørte til Lyngheisenteret, ytterst på Lygra og gikk i nydelig kystlandskap – både på og utenfor stien.Vi har vært på Lyngheisenteret mange ganger, men denne gangen gikk vi helt ned til stranda på enden av halvøya og der fikk husbonden anledning til å vase rundt utenfor stiene. Ja, vi fant til slutt stien igjen, men da hadde vi vandret over ganske mye myr, lyng og nedbeita gras.Det er jo sauer på Lygra og, ganske mange til og med, men det er stort sett utegangere og ikke særlig interessert i folk. På lang avstand ser de jo ganske flotte ut – synes jeg.Etter turen var det bare å vende nesa hjemover og nyte lammet i gryta, og noen deilige plommer fra hagen. – og lese ferdig Doña Maria av Cecilia Samartin.

Det er lett, så lett å bli betatt av vakre forsider på bøker. Denne gangen var det forsiden på Brenda Reid sin bok Huset av støv og drømmer som fikk meg til å ta boken med hjem fra biblioteket. Boken handler om Evande og hennes mann Hugh som er diplomat og bor i Athen.  Da Hugh blir sendt til Kreta for å løse et problem blir Evande med og de bor i det forfalne huset til Hughs familie. Evande som av lokal befolkningen blir kalt Heavenly, forelsker seg helt i huset og folkene i landsbyen og blir igjen når Hugh reiser tilbake til Athen etter at oppdraget er fullført.  Hun blir kjent med Anthi en kvinne på hennes egen alder, men som har levd et totalt anderledes liv og har to døtre som hun elsker og en mann som hun frykter og hater. Boken blir fortalt vekselsvis av Evande og Anthi og selv om jeg har lest en del bøker med dette grepet i det siste så gir det fortsatt en god dynamikk til fortellingen. Evande blir i to tredjedeler av boken kalt Heavenly så jeg fortsetter i bokens ånd;-). Hun bestemmer seg for å pusse opp huset og får anbefalt en av Anthis venner til jobben, han trenger imidlertid hjelp og Kristos som er i følge baksiden av boken kjekk og karismatisk kommer inn i hennes liv, ja også kan man vel tenke seg noe der….  Anthi er bekymret for hvordan naboene og kvinnene i landsbyen vil reagere om de får vite at Heavenly  og Kristos har et forhold og verre blir det når Heavenly blir gravid. Anthi prøver å gi henne naturmedisin å framprovosere en abort, men Heavenly blir bare veldig syk. Andre verdenskrig bryter ut og all kontakt med Athen blir brutt og da også med Hugh. Tyskerne invaderer Kreta og Kristos slutter seg til motstandsbevegelsen. Vi får et lite innblikk i krigens herjinger på Kreta, men det er først og fremst de to kvinnene og deres liv som er romanens kjerne.

Hva skal jeg si? Hadde det ikke vært for framsiden av boka hadde jeg ikke funnet på å lese den, men når det er sagt kan jeg vel også si at : Boka er fort lest og glemt, men skal man ha en avslappende lesestund så er vel ikke dette den verste boka man kan lese.

I vår inviterte biblioteket åttende klassene til å velge ut sin favoritt bok blant fem utvalgte bøker. Flere klasser var med på dette og de som vant fikk pizzafest og oppslag i lokalavisa. I høst skal vi gjøre det samme og jeg har tenkt å bruke anledningen til å lese bøkene som er med denne gangen for å se om vi (de gamle damene) er helt på jordet eller ikke når det gjelder utvalg. Jeg leste mye barne- og ungdomsbøker før, nå blir det litt bildebøker og så lite barne- og ungdomsbøker at det er til å bli helt flau av. Men altså litt er bedre enn ingenting, håper jeg….

Min første bok av de utvalgte var Magnhild Bruheim: Blod på hendene. Det viste seg at dette er fjerde boka om Kami (Kari Marie) og Bente som gjennom tre foregående bøker har vært borti mange ulike tema som voldtekt, kidnapping og tvangsgifting. Kami er med i en aktivistgruppe som arbeider for å få fram informasjon om pelsdyrnæringen. De bryter seg inn på pelsdyrfarmer og fotograferer skadde og syke dyr for så å formidle bildene til media. Etter en aksjon blir Kami kontaktet av en person som tydeligvis vet hva hun holder på med og hun blir truet til å gå med på visse «tjenester» for at informasjonen om at hun har deltatt på ulovlige aksjoner ikke skal gå videre til politiet. Kamis venninne Bente blir også involvert i aksjonene, men på aksjonskvelden går det galt og hun blir kidnappet. På en av farmene hvor aksjonsgruppa bryter seg inn, bor Grethe. Dagen etter innbruddet begynner hun å få tekstmeldinger, ubehagelige meldinger og hun føler at alle på skolen oppfører seg merkelig  mot henne. Dette er en spennende og lettlest bok, men den omhandler så mange tema at det blir harelabb og enkle løsninger. Siden boka er nummer fire i rekken av bøker med de samme hovedpersonene skulle en tro at det var nødvendig å lese de andre også, men selv om det er noen referanser til tidligere hendinger er dette ikke påtrengende og boka står sånn sett fint på egne bein.

Bolle og Gordon; Kyss klapp og klem er bok nummer tre i serien om Bolle og Gordon av Moni Nilsson. Det er innimellom at jeg savner å ikke ha lest de foregående, men samtidig går det ganske greit for forfatteren lager fotnoter i teksten som gjør at jeg likevel klarer å henge med i svingene. Miljøet er lagt til en liten by i Sverige, Bolle og Gordon blir tretten år i løpet av boka. Det er mye som man må finne ut av når man forlater barndommen og blir tenåring. Bolle og Gordon er to meget oppfinnsomme barn og gjør nok livet til en noe større prøvelse for foreldrene enn det de helt setter pris på. Denne gangen har de tatt mål av seg til å bli svenske mestre i kyssing og da må man øve, men etter noen dager med øving finner de ut at de skal satse alt konkurransedagen og legge øvingen litt på hylla. Bolle er forelsket i Lino og håper at han vil være sammen med henne, men hun er litt redd for at Gordon blir lei seg så hun sier ingenting til ham. Det er mye om forelskelse og følelser i denne boken, det gjelder både Bolle og Gordon, men og foreldrene til Bolle som er skilt og som på hver sin kant prøver å finne en ny partner. Boken er full av humor og spretne påfunn, stor skrift og lett å lese. Jeg tror nok flere vil kaste seg over denne boka på grunn av humoren og den lette tonen i boka.

Lene Kaaberbøl  er en av mine favoritter når det gjelder fantasy fortellinger. Hun skriver enkelt og godt og du føler at du blir kjent med hovedpersonene hennes. Første bok jeg leste av henne var Skammarens dotter og senere tror jeg nesten jeg har lest hele eller deler av alle fantasyseriene hun har skrevet. Nå har hun kommet med en ny serie som heter Villheks, hvor den første boka er Eldprøva. Hovudpersonen er Clara som tror hun er en helt vanlig jente, men når en diger katt klorer henne mellom øynene, så begynner ting å skje både i og rundt henne – ting som absolutt ikke henger sammen med vår verden. Det viser seg at Clara er en villheks og må reise til tante Isa for å læres opp. Her treffer hun Kahla som har trent seg opp til å bli villheks i mange år. De blir ikke gode venner akkurat, men når Carla må gjennom ildprøven for å bevise at hun snakker sant og er en ekte villheks, trår Kahla til og hjelper henne. Dette er en bok som er lett å lese, spennende og jeg gleder meg til fortsettelsen som allerede er kommet.

Noen bøker går utrolig tregt i starten, men så etter noen sider er du hekta og livet får bare klare seg som best det kan til du er ferdig med boka. Slik hadde jeg det da jeg leste Trash av Andy Mulligan, for dette er historien om Raphael, Gardo og Rat som bor på søppelplassen Behala. Det er rystende og vond lesing,  for selv om denne romanen er en fiksjon så vet vi at mange barn lever på søppelplasser og forfatteren har brukt søppelplassen i Manilla som modell for romanen. På søppelplassen finner Raphael en dag en veske med en nøkkel, et id-kort og et brev, kort tid etterpå dukker det opp politi og da de begynner å forhøre seg om noen har funnet noe kommer tanten til Raphael til å si at han har funnet noe. Raphael nekter å gi fra seg det han har funnet og i det hele tatt nekter han for å ha funnet noe i det hele tatt, men politiet fatter mistanke og følger med på hva han og vennene hans foretar seg. Ved hjelp av vennen Rat eller Jun Jun som han egentlig heter finner de oppbevaringsboksen som nøkkelen passer til, men der ligger bare nok et brev med en lang tallkode. Hva betyr dette? Brevet henvender seg til fange nummer 746229 Gabriel Olondriz og når Gardo og søster Olivia fra misjonsskolen kommer til fengselet viser det seg at nummeret er feil, men Gabriel Olondriz er i fengselet. De får snakke med ham og han leder dem til nye spor som fører dem næremere løsningen. Dette handler om korrupsjon på regjeringsnivå, om et korrupt og voldelig politi og fengselsvesen, om gode hjelpere og gutter som plutselig får et håp om en bedre tilværelse. Boken har flere fortellere og disse stemmene er med på å gi historien fart og dynamikk.

Jeg håper ungdommene vil like disse bøkene, og jeg er veldig spent på hvem av dem som blir årets bok! Nå har selvsagt den oppmekrsomme leser oppdaget at her er det bare fire bøker, den femte Nelias gåte av Gro Fykse har jeg ennå ikke lest, men en kollega har og hun var kjempebegeistret! Jeg derimot skal igjen vende meg mot klassiskerne og fordype meg i Forsythe-sagaen slik at jeg forhåpentligvis kommer i mål til fristen for Lines 1001 lesesirkel.

Likte du Øya så vil du sikkert like denne og. Victoria Hislop har  skrevet en ny roman med Hellas og denne gangen er det andre verdenskrig som er bakteppe. Reklamen forteller at dette er Hislops beste og etter at jeg har slukt den så synes jeg at den i hvert fall kan måle seg med Øya. Jeg prøvde meg på Hjemkomsten, men akk o ve det er så mange andre bra bøker om den spanske borgerkrigen at den la jeg ganske enkelt vekk. Tråden gir oss historien om Katerina som må flykte fra Smyrna til Hellas når hun er fem år. Hun kommer bort fra moren og kvinnen som tar seg av henne og blir hennes fostermor, Eugenia, tar henne med til Thessaloníki der hun vokser opp med Eugenias to døtre. Eugenia er teppevever og håper å få seg jobb som dette, men konflikten mellom Tyrkia og Hellas gjør at også grekere fra Tyrkia blir sett på som innvandrere og dermed ikke som «ekte» grekere. Det er vanskelige tider, men de er heldige og får bosette seg i Irini-gaten – fredensgate, med beboere fra mange kulturer og med stor omtanke for hverandre. Fra denne gaten kommer også Olga som har giftet seg med en velstående stoffhandler, Kristos  Komninos. En storbrann bryter ut og legger nesten hele Thessaloníki i ruiner. Huset til Olga og Kristos går opp i flammer, det samme gjør varelageret til Kristos og Olga velger å flytte tilbake til Irini-gaten. Forholdet mellom Kristos og Olga er heller kjølig, men Olga er gravid og Kristos forventer at hun får en sønn. Heldigvis for Olga så gjør hun det, og sønnen Dimitri blir født i 1917 fem år før Katerina gjør sin ankomst i samme gate. Aner vi noe her? Jepp! Selvsagt er det kjærlighet, forviklinger og hele programmet, men Hislop skriver grundig og etterrettlig  om andreverdenskrig i Hellas. Hun beskriver hvordan muslimene ble skipet over til Tyrkia på tjuetallet og de som har lest Fugler uten vinger av Louis de Bernière vil kjenne igjen historien,  men denne gangen fra den greske siden.  Når kirgen kommer skriver hun om hvordan jødene ble behandlet og sakte men sikkert drevet vekk fra sine virksomheter og tranportert til den visse død i Tyskland. Det er interessant, men det er viktig å ha i tankene at dette er fiksjon og ikke en historiebok. Jeg er imidlertid sikker på at når lånerne våre får tak i boka, vil den gå sin seiersgang på lånerstatistikken slik som Øya gjorde og fremdeles gjør.

Forfatteren Louise Penny var ny for meg, antakelig fordi hun ikke har vært oversatt til norsk før i år. Damen har imidlertid skrevet mange bøker om sin helt førstebetjent Armand Gamache ved Sûreté du Québec og da kan jeg forhåpentligvis glede meg til flere bøker om ham i fremtiden. Handlingen foregår i den lille byen Three Pines, en engelsktalende by midt i den fransktalende delen av Canada. Alle kjenner alle, tror de, men når den enslige tidligere læreren Jane Neal blir funnet skutt i skogen, så er det duket for mistanker og beskyldninger som får gamle historier til å velle fram. Her er det ingen bestialske mord, men heller en rekke ulykkelige mennesker som gjør inntrykk. Hvem kan ha myrdet Jane Neal? Og hvorfor ble hun myrdet den dagen hun for første gang hadde invitert vennene sine inn i stuen? Ja, for dette er ganske spesielt:  den godeste Jane er vennlig og imøtekommende, men gjestene har aldri kommet lengre inn i huset enn til kjøkkenet, – hva er grunnen til det? Three Pine har hvert år en kunstutstilling og denne gangen har Jane Neal sendt inn et bilde. Juryen er delt, men flertallet bestemmer at Jane skal få delta med sitt «merkelige» bilde. Jane blir overlykkelig og inviterer sine nærmeste venner til å se stuen hennes dagen etter, men om morgenen er hun altså drept. Det er førstebetjent Armand Gamache som skal løse saken, han har med seg et team av svært ulike betjenter, noe som gir en ekstra farge til romanen.  Jeg koste meg sånn med denne boken! Det var en frodig landsbykrim av første klasse og hvorfor sier jeg det? Jo, boken er liksom litt mer enn «bare» krim og jeg håper på flere av denne forfatteren.

Mary Bowser er bokas hovedperson og på samme måte som en annen viktig karakter i boka Elizabeth Van Lew er de begge historiske personer som er omtalt i forbindelse med sitt arbeid som spioner for Unionen under den amerikanske borgerkrigen. Foreldrene til Mary var slaver, moren var husslave hos familien Van Lew og faren var slave og smed hos en annen eier. Familien kunne bare treffes en gang i uka, på søndagen og dette var et høydepunkt for Mary. Elizabeth (Beth) Van Lew var sterkt i mot slaveriet og da faren dør overtalte hun moren til å selge slavene til seg og gav dem friheten. Når en slave ble frigitt i Virginia måtte vedkommende flytte fra staten innen ett år, mange gjorde det, men for Marys familie ble dette et problem for faren ble ikke frigitt av sin eier og moren ville ikke reise fra ham. Løsningen ble at Mary reiste til Philadelphia for å gå på skole, som Beth betalte, for Mary hadde usedvanlig gode evner, bl.a. fotografisk hukommelse og hun hadde et sug etter kunnskap. Marys mor hadde gjennom hele oppveksten sagt at «Jesus har en plan for deg» og denne vissheten om at det var en oppgave for henne gjorde at hun arbeidet flittig med alt som har med skolen å gjøre. Hun fikk en god venninne Hattie og hennes familie, etterhvert oppdaget hun at de fraktet «gods», dvs rømte slaver fra sørstatene som måtte i trygghet lengre nord. Selv om det ikke fantes slaver i Philadelphia opplevde hun at det var mange former for diskriminering og dette var med på å forme hennes tanker om frigjøring og nødvendigheten av å kjempe mot slaveriet. Hun har en interessant refleksjon i forbindelse med foreningen for frigjøringen av slaver, en forrening av hvite damer som sydde og broderte til inntekt for å kjøpe slavene fri. For de broderte bare motiv med slaver som ble fysisk slått eller slaver på plantasjer, noe Mary selv aldri hadde sett eller opplevd, og hun reagerer på dette forenklede bildet av hva som var slaveri.  Når borgerkrigen brøt ut i 1861 valgte hun å reise tilbake tilVirginia fordi faren var der og fordi hun kunne gjøre en innsats for Unionen. Hun lot som om  hun var slave og fikk jobb som stuepike hos Konføderasjonens president Jefferson Davis. Ved å gå inn i rollen som uvitende, umælende og usynlig tjener fikk hun tilgang på viktige opplysninger som påvirket krigens gang og som til slutt førte til avskaffelsen av slaveriet.

Omslaget på denne boka forledet meg til å tro at her skulle det være kjærlighet og drama fra ende til annen, men neida – det var riktig nok både kjærlighet og drama, men først og fremst er det historien om slavene og slavenes forhold som fenger. Det er Marys tanker om frihet og hvite menneskers holdninger til svarte som sitter i meg som det viktigste i boka. Det er en spennende fortelling. Den oppleves som historisk korrekt i hvert fall med tanke på utviklingen av borgerkrigen og det er kanskje akkurat dette som gjør boka litt «tørr». Boka var spennende, jeg satt som klistret og leste, men i ettertid føler jeg vel at det var noe som manglet – lidenskap, glød, en tydeligere hovedperson? Jeg har ingen problem med å anbefale boka, for det er et  interessant tema og det øker lysten til å lese mer historie, men dette er ingen feel-good bok, hvis det skal være et kriterium for bokvalg. Boka er skrevet av Lois Leveen, en dame som har studert både historie og skrivekunst, så da bør grunnlaget være på plass i hvert fall.

Ny bok om Varg Veum – hvem kan motstå den? Ikke jeg i hvert fall! Gunnar Staalesen skriver fra Bergen og nærmeste omegn og jeg som bor ikke langt unna kjenner meg stadig igjen i landskapet og etter utrolig mange bøker om VV har man blitt godt kjent med ham og. Jeg prøver å komme over at forfatteren lot Veums kjæreste gjennom mange år dø i forrige bok,  men ensomme ulver har det visst med å trekke damer, så det tegner til å bli en ny venninne i Veums liv i denne boken. Temaet i årets bok er barn som forsvinner og med den superaktuelle forsvinningen av Sigrid så blir romanen  skummelt virkelig. Boken beskriver Mette-saken fra nesten 25 år tilbake. Det er Mettes mor som oppsøker en heller forsoffen Veum og ber ham ta opp igjen saken om datteren på tre år som forsvant utenfor hjemmet for nesten 25 år siden. Veum som har drukket jevnt og trutt i tre år etter at Karin døde, ser denne saken som en redning for å komme på rett kjøl igjen. Han begynner i kjent stil å grave i nærmiljøet, snakker med politifolk som arbeidet med saken og henter opplysninger både herfra og derfra. Han klarer å skaffe seg ubehagelige fiender og han oppklarer ikke bare denne saken, men og et ran som tilsynelatende ikke har noe med Mette-saken å gjøre. Staalesen klarer i denne boken å beskrive fortvilelsen, skyldfølelsen og hvordan livet lammes når et barn forsvinner. Han skriver om hvordan et slikt tap kan splitte familier og gjøre forsvinningen til hovedsaken for resten av livet. Dette er skrekktanker for en hver forelder, men kanskje nyttig å tenke på når en slik hendelse rammer. Hva gjør så denne boken til en god leseropplevelse? Den er spennende, miljøbeskrivelsene får deg til å ta inn Bergen og omegn og bli med på reisen og for de av oss som ikke liker detaljbeskrivelser av blod og gørr, så er det ganske fritt for det. Liker du Bergenskrim er den et must, liker du krim absolutt et godt valg til en passe spennede kveld.

Jeg begynte å lese Mississippi av Hillary Jordan fordi en på jobben fortalte meg at dette var en dårlig bok. Jeg pleier ikke å lese bøker med en slik anbefaling, men når forsiden på boken sammenligner den med Barnepiken, så måtte jeg sjekke selv. Boken handler om Laura som gifter seg med Henry McAllan og flytter fra byen til en bomullsplantasje i Mississippi-deltaet. På flyttelasset har de to jenter og en grinete, kravstor og ondskapsfull svigerfar (far til Henry). Laura er vokst opp i en småby og tror at de skal fortsette livet i en småby, men huset Henry hadde fått løfte om blir lurt fra dem og de må bo i et falleferdig hus på plantasjen. Laura får nesten panikk ved tanken på å klare alt dette alene, men hun får hjelp av Florence, en av forpakternes kone og tingene faller på et vis til ro. Henry vil kalle huset Solbakken, men Laura og barna kaller det Gjørmehølet – og slik blir det.

Etterhvert kommer yngstebror til Henry, Jamie også til plantasjen og han bringer med seg både glede og konflikter inn i familien. Tiden er 1946, andre verdenskrig er over og heltene vender tilbake hver med sine skader og minner. En av heltene som vender tilbake er Ronsel, sønn av den svarte forpakteren Hap og Florence. Ronsel har opplevd krigen i Europa og ikke minst å være en likemann med de hvite. Når han vender tilbake til Mississippi er det andre regler som gjelder og det får han merke fra første dag. Ronsel kommer i kontakt med Jamie og de utvikler et slags vennskap som får faren og flere av bygdas mektige menn til å begå en grusom handling. Boka har seks fortellere, Laura er hovedfortelleren og driver historien framover. Jeg likte boken og måten den ble fortalt på, men det forundrer meg hvor lite Laura reflekterer over sitt liv og at den uhyrlige handlingen som ble gjort mot Ronsel ikke setter noen spor verken hos henne eller Henry – tiden var kanskje ikke inne? Boken minner meg om Det malte huset av John Grisham – der gutten Luckas er hovedpersonen og vi får oppleve kampen for tilværelsen, gjørmen som er over alt, fraværet av skjønnhet og brutaliteten i samfunnet. Det er flere år siden jeg leste denne boken, men jeg husker den ennå med glede. Jeg er ikke sikker på at jeg vil huske Mississippi like lenge.

20120710-180647.jpg

Jeg kom meg igjennom Den hemmelige historien av Donna Tart. Boken er en av 1001-bøkene i Lines bibliotek og som flere av dem var denne også en utfordring å lese og ikke minst å ta inn over seg. Til å begynne med var jeg vel det man kan kalle en motvillig leser, en som bestemmer seg for at denne skal jeg igjennom selv om det koster. Etterhvert ble motstanden noe mindre og  det var ingen sak å lese de vel fem hundre sidene på noen dager, ikke det at jeg gjorde så mye annet heller….
Bokas hovedperson Richard Papen, er den som fører ordet og det er hans versjon vi får ta del i, det er selvsagt forfatterens valg, men etter å ha vært dypt inne i Wilkie Collins verden en stund så synes jeg liksom det er rett og rimelig at jeg får de andre deltakernes syn på saken.
Richard Papen kommer fra Plano i California, er enebarn med foreldre som ikke er særlig interessert i ham og hans framtid, bortsett fra at faren ønsker at han skal overta bensinstasjonen og drive den videre. Richard har ingen spesielle planer utover å få en jobb hvor han tjener mer enn faren og at han komme seg langt vekk fra Plano. Han skifter fag på skolen og kommer mer eller mindre tilfeldig til å studere gresk hvor han gjør det utrolig godt. Han søker seg inn på på Hampden College, Hampden, Vermont og klarer merkelig nok å få foreldrene med på dette. Her vil han fortsette å studere gresk, men læreren Julian Morrow sier at kurset er fullt og at han ikke kan ta flere studenter. Richard oppdager at kurset bare har fem studenter men disse er nøye utplukket av Julian. Den skarpe og svært rike Henry, tvillingene Charles og Camilla, Francis (homse) og Bunny stor, nysgjerrig og alltid blakk med svært dyre vaner. Richard blir kjent med dem ved å hjelpe dem med en gresk oppgave og de baner veien for at han likevel får delta på gresk kurset. Jeg har ved flere anledninger denne sommeren beklaget meg over å «måtte» lese denne boken i sommer, for noen «sommerlesing» er det ikke akkurat. På den andre siden synes jeg det alltid er nyttig å lese bøker jeg selv ikke har valgt – og da er det bare å holde ut. Den hemmelige historien har blitt kalt en omvendt kriminal for vi får allerede i starten vite at det er begått et mord, men «oppklaringen» gjør meg ikke særlig klokere og jeg savner gjennom hele boken en begrunnelse for valgene som blir tatt. Jaja, boken er lest – ferdig med den. Vil jeg anbefale andre å lese boken? Nei, tror ikke det – Wilkie Collins derimot – for en forteller! Fortsett å lese

20120718-184731.jpg
Jeg har delvis sukket meg gjennom Den hemmelige historien som Lines bibliotek og andre skal blogge om i slutten av måneden, mens husbonden har ledd høylytt av flere av bøkene han har lest denne sommeren. Da han avsluttet Teacher, Teacher av Jack Sheffield var jeg raskt ute og snappet til meg boken. Han hadde rett, historien om Jack Sheffield som kommer til en landsby i North Yorkshire som rektor på barneskolen er en herlig, rørende og morsom beretning om livet på skolen og i landsbyen. Det er som å lese James Herriot og se Med hjartet rette staden samtidig. Boka var ikke overhendig lang så jeg gikk snart over til det mer kriminelle med Elisabeth George og boka Fare i rødt. Jeg har lest uendelig mange av hennes bøker og så en dag orket jeg ikke mer av hverken Barbara Havers og Thomas Lynley, men det er altså utrolig hva litt avstand og ikke minst sommertempo kan gjøre med interessen. Det var stas å lese boka, selv om Lynley befinner seg i den dypeste sorg etter å ha mistet sin elskede Helen i et meningsløst drap. Havers er den lurvete betjenten med et hjerte av gull og sammen finner de ut av flokene. Husbonden har på ett eller annet vis vært utrolig heldig med bokvalget denne ferien for nå leser han Ferdaminne frå sumaren 1860 og forsyne meg ler han ikke godt over denne også! Kanskje en kjempeflink bibliotekar har gitt ham noen råd? Eg berre spyr????? Jeg gikk over til Liza Marklund og Prime time. Henne har jeg aldri lest noe av så dette var et nytt bekjenskap som jeg nok skal utforske videre. Hennes helt er Annika Bengtzon journalist med et, selvsagt, turbulent privatliv men superdyktig i jobben. Jeg må si at det er bra å lese om flinke damer, men må de ha det så trøblete på hjemmebanen for å virke virkelige? Jaja, damen kommer seg igjennom det meste og det er spennende nok til å lese på stranden, så da klager jeg ikke. Ferdaminne får jeg nok ikke lest i denne ferien for husbonden sier at den må leses langsomt….. Lurer på hvorfor?