Det er dagen for blogging om Anna Karenina i lesegruppa til Lines Bibliotek. Da jeg begynte å lese Anna Karenina av Leo Tolstoj hadde jeg en følelse av at denne boka har jeg lest før, men etterhvert kom jeg til at det er nok heller filmen med Greta Garbo som sitter fast i hodet på meg. For mitt i minne er det kjærlighetshistorien mellom Anna Karenina og grev Vronskij som sitter fast som bokens kjerne. Det er jo klart at en kjærlighetshistorie som går fra det første møtet, til blomstrende kjærlighet, til besettelse, anklager, kjedsommelighet og total ødeleggelse lar deg ikke stå uberørt. Men underveis i boken kommer det så mange andre sider fram som for meg ble kanskje vel så fasinerende. For eksempel godseieren Konstantin Levin og hans tanker om driften på gården, hans kamp i forhold til religionen og troen og hans forhold til broren Nikolaij. Når jeg leste disse kapitlene og samtidig leste at boken først kom ut som en føljetong i Den russiske budbærer, så ble jeg slått av at dette er jo faktisk samtidslitteratur i 1875 – 1877. Det må jo ha skapt rystelser i de kretsene som leste kapitlene om forholdet mellom Anna Karenina og Vronskij, for en ting var det visst å ha en elsker, men noe helt annet var det å ville skille seg, forlate mann og barn og bare bo sammen med elskeren sin. Det er en trist historie å lese om Anna´s utvikling fra en strålende vakker og vennlig person, til et nedbrutt menneske som til slutt ikke ser noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Hva er det som bidrar til denne utviklingen? Ekteskapet med Karenin er i utgangspunktet ingen lystelig affære, slik han blir beskrevet har han en ganske kjølig med en distansert holdning til Anna og sønnen. Når Vronskij dukker opp ser han Anna og gnisten som tennes mellom dem er det som får Anna til å lyse opp og søke til Vronskij. Er det behovet for å bli sett og satt pris på som får Anna til å gi avkall på sitt tidligere liv? Det er tydelig at det ikke er noe igjen av gode følelser mellom ekteparet Karenin, men burde ikke kjærligheten til sønnen få Anna til å bli? Det er Tolstoj´s fortjeneste at jeg som leser tror at hun ikke hadde noe valg, hun skal også ha et liv og ikke være ofre seg for andre. Samtidig lar han sin heltinne forvitre i sjalusiens kvaler og hun velger døden. Er det det som skjer når et menneske mangler selvtillit og omgivelsene ikke gir de rette positive signalene på at man velger rett? – Og hva med Vronskij? Han lever et behagelig liv uten mange forpliktelser helt til han treffer Anna. Han blir oppslukt av henne og han er like mye i henne «vold» som hun i hans. Han vil gifte seg med Anna, men hun vet ikke hva hun skal velge – det blir feil uansett. Når Anna blir gravid og føder en pike, føler han på den ene siden en sterk forpliktelse overfor Anna og datteren, men på den andre siden er dette en lenke til et rolig og borgerlig liv som ikke tiltaler ham. Konfliktene mellom dem øker, Vronskij sier han har de samme følelsene for Anna, men hun tviler, anklager ham for å ha andre forhold og hun går inn i depresjon og fortvilelse. Når Anna dør, så søker Vronskji også døden gjennom å gå ut i krigen.
Kjærlighetshistorien er vel bokens hovedlinje, men for min del ble jeg minst like fasinert av historien om Konstantin Levin, hans familie og familiene rundt Anna, for alle er knyttet til hverandre på et eller annet vis. Det er Levins tanker om jordbruket og bøndenes liv som jeg synes er spennede. Han lager seg nok sine romatiske forestillinger, men samtidig er det et ønske om forandring og forbedring som er en veldig drivkraft og som Tolstoj selv var en tilhenger av. På slutten av romanen funderer han over at når han ikke tenker på hva han gjør, men bare utfører arbeidet så går alt så lett og greit og han gjør det riktige. Men når han begynner å tenke på hva og hvorfor, blir alt inviklet og han tar feil beslutninger. Hva vil Tolstoj si her? Å leve er en instinktiv handling? Når man ikke grubler for mye gir det et enkelt og godt liv? Mulig det, men uten tanker om hva og hvorfor blir det heller ingen utvikling.
Etter lesingen av Dickens pushet jeg ham på alle jeg kom over, nå er det Tolstoj som gjelder! Kanskje det er like greit at jeg snart skal ha ferie?
Ny bok om Varg Veum – hvem kan motstå den? Ikke jeg i hvert fall! Gunnar Staalesen skriver fra Bergen og nærmeste omegn og jeg som bor ikke langt unna kjenner meg stadig igjen i landskapet og etter utrolig mange bøker om VV har man blitt godt kjent med ham og. Jeg prøver å komme over at forfatteren lot Veums kjæreste gjennom mange år dø i forrige bok, men ensomme ulver har det visst med å trekke damer, så det tegner til å bli en ny venninne i Veums liv i denne boken. Temaet i årets bok er barn som forsvinner og med den superaktuelle forsvinningen av Sigrid så blir romanen skummelt virkelig. Boken beskriver Mette-saken fra nesten 25 år tilbake. Det er Mettes mor som oppsøker en heller forsoffen Veum og ber ham ta opp igjen saken om datteren på tre år som forsvant utenfor hjemmet for nesten 25 år siden. Veum som har drukket jevnt og trutt i tre år etter at Karin døde, ser denne saken som en redning for å komme på rett kjøl igjen. Han begynner i kjent stil å grave i nærmiljøet, snakker med politifolk som arbeidet med saken og henter opplysninger både herfra og derfra. Han klarer å skaffe seg ubehagelige fiender og han oppklarer ikke bare denne saken, men og et ran som tilsynelatende ikke har noe med Mette-saken å gjøre. Staalesen klarer i denne boken å beskrive fortvilelsen, skyldfølelsen og hvordan livet lammes når et barn forsvinner. Han skriver om hvordan et slikt tap kan splitte familier og gjøre forsvinningen til hovedsaken for resten av livet. Dette er skrekktanker for en hver forelder, men kanskje nyttig å tenke på når en slik hendelse rammer. Hva gjør så denne boken til en god leseropplevelse? Den er spennende, miljøbeskrivelsene får deg til å ta inn Bergen og omegn og bli med på reisen og for de av oss som ikke liker detaljbeskrivelser av blod og gørr, så er det ganske fritt for det. Liker du Bergenskrim er den et must, liker du krim absolutt et godt valg til en passe spennede kveld.
Bentebing's Weblog 
