Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

20120713-232054.jpg
Bildet her viser min favoritt utsikt fra leiligheten i El Campello. Dette er fredelig og heller langsomt liv med en viss rytme som vi faller inn i straks vi har låst opp døra, skrudd på vannet og koblet på strømmen. Dagenes utfordring består i å tenke på hva vi skal ha til middag eller om vi skal gå ut og spise. Forøvrig er det bare å la timene flyte rolig av sted. Leiligheten har et utvalg av gamle bøker så når det medbrakte er fortært gjelder det å finne en bok som ennå ikke er lest og kaste seg over den. I dag kom heldigvis naboen med en bok som jeg har tenkt å lese men aldri har fått tak i ( uten å snike i køen på biblioteket ) så hvis jeg nå er kjapp med å komme meg igjennom Fare i rødt før vi reiser hjem, så rekker jeg å lese Potensgiverne og før ferien er over. Ferie er herlig med langsomheten i forsetet.

Da vi endelig var på god vei over fjellet spurte husbonden om jeg hadde tatt med boken om Barcelona, men neida den lå trygt hjemme viste det seg etter at jeg hadde tenkt meg litt om. Men det er da det nasjonale lånekortet kommer til sin rett! Dagen etter bar det til nærmeste bibliotek og der fant vi både bok om Barcelona og Ferdaminne. Lånekortet ble presentert og det hyggelige mennesket på Askim bibliotek spurte om jeg trengte utvidet lånetid (note to self – det må vi begynne med og). Så nå er vi godt utstyrt og lesingen kan begynne!

20120702-160805.jpg

Det er snart tid for å reise på ferie og det store spørsmålet blir: hva slags dings skal jeg ta med meg? Jeg pleier å dra med meg en bærbar Mac men den veier noen kilo, men jeg har ikke brukt iPaden til å skrive så mye med ennå at jeg føler meg helt komfortabel med å skrive på den ennå. Og plutselig oppdager jeg en App for WordPress! Hva så med bilder?

20120630-102208.jpg antakelig har jeg ikke helt kontroll på dette men med litt øvelse…. Bildet er utsikten fra arbeidsrommet mitt. Litt mer fikling nå så skal det vel la seg ordne…. Det blir nok ikke mye blogging i sommer men hvem vet?

Sommerferieboken til Nordhordland Litterære Selskap er Tjenestepiken som forsvant av Tarquin Hall. Jeg har ikke begynt på ferien enda, men denne boken måtte jeg bare lese straks og med en gang og dessuten har ventelisten på biblioteket rukket å bli lang allerede. Har du lest og likt Damenes detektivbyrå nr.1? Denne boka har mange likhetstrekk med serien om Precious Ramotswe og hennes detektivbyrå i Botswana. Tarquin Hall´s helt Vish Puri bor derimot i Dehli i India og leder Ytterst Privat Etterforskning Ltd sammen med sine ansatte Håndbrekk, Lysrør, Dossen og Nattkrem, samt sin sekretær Elizabeth Rani. Vish Puri går kledd i sine dresser og Sandown tweedlue importert fra Bates of Jermyn Street Piccadilly. Han er en mester i forkledning og han løser sakene med den ytterste diskresjon. Sakene er både å sjekke bakgrunnen til unge menn som vil gifte seg inn i de bedre familiene og å løse mord- og forsvinningssaker.  Hans metoder blir sammenlignet både med Sherlock Holmes og Hercule Piorot, men Vish Puri er rask til å slå fast at disse er romanfigurer, mens han representerer det virkelige livet. Boken starter med Vish Puri som overvåker en ung mann som ønsker å gifte seg inn i en familie og de på sin side vil ha en bakgrunnssjekk for å se om han passer inn. Det viser seg at den unge mannen ikke har helt rent mel i posen og detektiven kan avslutte en ny sak. Når han vender hjem og er oppe på taket for å vanne chiliene sine blir han beskutt. Han blir ikke skadet, men hans mor får vite dette og kommer straks for å hjelpe ham med å løse mysteriet. Dette er Vish Puri særdeles lite fornøyd med, men før det har gått mange dager er han igjen oppslukt av mysteriet med tjenestepiken som forsvant og bakgrunnssjekk på en ny ung mann. I midlertid er hans mor i gang med sine egne undersøkelser og hun har sine egne metoder for å løse saken.   Vish Puri har flyskrekk, spiser for mye og for sterk mat og alle kona  Rumpi`s forsøk på å slanke ham, blir motarbeidet. Han har en mild og snill kone og en svært geskjeftig mor, samt som sagt sine medarbeidere som gjør at sakene får de beste løsninger.

Dette er både en koselig bok, lett å lese og med mye humor. Boka gir en smak av India både gjennom beskrivelsen av miljøet rundt Vish Puri og hans refleksjoner omkring korrupsjon, utnytting av naturressurser og kastesystemet. Det gjør at boka blir mer enn lett kos og får meg til å få lyst til å lese mer om landet. Bak i boka er det en fyldig ordliste over indiske ord og uttrykk noe som bidrar til autensitet i fortellingen. I følge forfatterens nettside er skal det være tre bøker i denne serien, en er allerede utkommet (på engelsk) og en kommer i juli, det er bare å glede seg!

Dette er Lucinda Riley´s andre bok på norsk og meningene om denne er kanskje enda mer delte enn den første Orkideens hemmelighet. Jeg startet på Jenta på klippen med ganske blandede følelser, for jeg synes vel at det har blitt mye feelgood-bøker i det siste og bekymringen over å bli enspora begynte å melde seg. På den andre siden, så hadde jeg nettopp avsluttet Anna Karenina og måtte ha et lite pusterom fra den overveldende pasjonen som romanen representerer. Jeg kan bare si at her kom Jenta på klippen til sin rett! Enkel og grei historie, men samtidig såpass medrivende at jeg stadig så etter en mulighet for å fortsette å lese. Da jeg nevnte boken på jobben, var det straks en av mine kolleger som også hadde lyst til å lese den. Vi to befinner oss på hver sin ende av skalaen når det gjelder bøker, de jeg bærer meg over elsker hun og de hun synes er flotte klarer jeg ikke motivere meg til å lese (selv om jeg av og til prøver). Det er så bra med ulike litterære preferanser når man jobber på et bibliotek. Vi kan utfylle hverandres kompetanse og lånerne våre får bedre veiledning på den måten. Ja, også kan vi jo ha noen friske diskusjoner av og til….

Litt om boka: Fortelleren er Aurora, en ung pike med en gammel sjel, som det står ett eller annet sted i boka. Den som åpner romanen er Grania Ryan, talentfull skulptør, som nylig har spontanabortert, reist fra samboeren Matt i New York og er nå hjemme hos foreldrene og nekter å ta telefonen nå Matt ringer. Hun ser Aurora som står på kanten av klippen der hennes mor kastet seg utfor. Grania blir betatt av Aurora og det oppstår et varmt vennskap mellom dem. Granias mor Kathleen blir svært avvisende da hun får høre om dette møtet og advarer Grania mot å ha mer kontakt med henne for forbindelsen mellom familien Ryan og Lisle har aldri ført noe godt med seg. Auroras far er svært mye på reise og ber Grania passe Aurora mens han er borte. Grania blir tiltrukket av faren, men tenker også på Matt og deres uløste konflikt. Boken har noen korte kapitler der Aurora knytter sammen fortid og nåtid og gir forfatteren mulighet til å fortelle om historien til Kathleens mor Mary som var tjenestepike hos familien Lisle.

Jajamensann! Er det noen som aner saker og ting her? Jeg tror jeg avslutter her og sier som så at trenger du å hvile hodet, ta denne boka. Hvis ikke …. les for eksempel Per Olov Enquist: Livlegens besøk.

Det er dagen for blogging om Anna Karenina i lesegruppa til Lines Bibliotek. Da jeg begynte å lese Anna Karenina av Leo Tolstoj hadde jeg en følelse av at denne boka har jeg lest før, men etterhvert kom jeg til at det er nok heller filmen med Greta Garbo som sitter fast i hodet på meg. For mitt i minne er det kjærlighetshistorien mellom Anna Karenina og grev Vronskij som sitter fast som bokens kjerne. Det er jo klart at en kjærlighetshistorie som går fra det første møtet, til blomstrende kjærlighet, til besettelse, anklager, kjedsommelighet og total ødeleggelse lar deg ikke stå uberørt. Men underveis i boken kommer det så mange andre sider fram som for meg ble kanskje vel så fasinerende. For eksempel godseieren Konstantin Levin og hans tanker om driften på gården, hans kamp i forhold til religionen og troen og hans forhold til broren Nikolaij. Når jeg leste disse kapitlene og samtidig leste at boken først kom ut som en føljetong i Den russiske budbærer, så ble jeg slått av at dette er jo faktisk samtidslitteratur i 1875 – 1877. Det må jo ha skapt rystelser i de kretsene som leste kapitlene om forholdet mellom Anna Karenina og Vronskij, for en ting var det visst å ha en elsker, men noe helt annet var det å ville skille seg, forlate mann og barn og bare bo sammen med elskeren sin. Det er en trist historie å lese om Anna´s utvikling fra en strålende vakker og vennlig person, til et nedbrutt menneske som til slutt ikke ser noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Hva er det som bidrar til denne utviklingen? Ekteskapet med Karenin er i utgangspunktet ingen lystelig affære, slik han blir beskrevet har han en ganske kjølig med en distansert holdning til Anna og sønnen. Når Vronskij dukker opp ser han Anna og gnisten som tennes mellom dem er det som får Anna til å lyse opp og søke til Vronskij. Er det behovet for å bli sett og satt pris på som får Anna til å gi avkall på sitt tidligere liv? Det er tydelig at det ikke er noe igjen av gode følelser mellom ekteparet Karenin, men burde ikke kjærligheten til sønnen få Anna til å bli? Det er Tolstoj´s fortjeneste at jeg som leser tror at hun ikke hadde noe valg, hun skal også ha et liv og ikke være ofre seg for andre. Samtidig lar han sin heltinne forvitre i sjalusiens kvaler og hun velger døden. Er det det som skjer når et menneske mangler selvtillit og omgivelsene ikke gir de rette positive signalene på at man velger rett? – Og hva med Vronskij? Han lever et behagelig liv uten mange forpliktelser helt til han treffer Anna. Han blir oppslukt av henne og han er like mye i henne «vold» som hun i hans. Han vil gifte seg med Anna, men hun vet ikke hva hun skal velge – det blir feil uansett. Når Anna blir gravid og føder en pike, føler han på den ene siden en sterk forpliktelse overfor Anna og datteren, men på den andre siden er dette en lenke til et rolig og borgerlig liv som ikke tiltaler ham. Konfliktene mellom dem øker, Vronskij sier han har de samme følelsene for Anna, men hun tviler, anklager ham for å ha andre forhold og hun går inn i depresjon og fortvilelse. Når Anna dør, så søker Vronskji også døden gjennom å gå ut i krigen.

Kjærlighetshistorien er vel bokens hovedlinje, men for min del ble jeg minst like fasinert av historien om Konstantin Levin, hans familie og familiene rundt Anna, for alle er knyttet til hverandre på et eller annet vis. Det er Levins tanker om jordbruket og bøndenes liv som jeg synes er spennede. Han lager seg nok sine romatiske forestillinger, men samtidig er det et ønske om forandring og forbedring som er en veldig drivkraft og som Tolstoj selv var en tilhenger av. På slutten av romanen funderer han over at når han ikke tenker på hva han gjør, men bare utfører arbeidet så går alt så lett og greit og han gjør det riktige. Men når han begynner å tenke på hva og hvorfor, blir alt inviklet og han tar feil beslutninger. Hva vil Tolstoj si her? Å leve er en instinktiv handling? Når man ikke grubler for mye gir det et enkelt og godt liv? Mulig det, men uten tanker om hva og hvorfor blir det heller ingen utvikling.

Etter lesingen av Dickens pushet jeg ham på alle jeg kom over, nå er det Tolstoj som gjelder! Kanskje det er like greit at jeg snart skal ha ferie?

Ja, med det praktiske for øyet har et av mine samarbeidsbibliotek slått sammen første og andre verdenskrig til en kategori. Da dette ble klart for bibliotekfolket som var på møte i Etne forrige uke, brøt enkelte ut i en lett hysterisk latter som ikke ville gi seg før foredragsholderen sa at, dette var nå ikke morsomt heller. Nå vet ikke jeg om den som lo synes dette var så morsomt, men heller ble noe rystet over denne lettvinte, men som sagt praktiske omgangen med historien. (ja, for små bibliotek har jo ikke sååå mange bøker om første verdenskrig heller). Dette skjedde på dag to på vårt halvårlige bibliotekmøte hvor diverse prosjekt og foredrag ble presentert. Dagen før hadde jeg stått opp med hønsene for å rekke fellestransporten fra Bergen til Etne og selv om jeg ikke kan fordra å stå opp så tidlig var livet helt ok: været strålende, bibliotekarkollegene i godt humør og oversjefen lykkelig over at de hadde kommet på ideen om å leie bil til turen. Vi kom fram til Etne i god tid, sjekket inn på Fugl Føniks hotell og vandret bort til Etnes nye bibliotek. Biblioteket ligger i Skakkesenteret og ble åpnet i mars i år (hvis jeg ikke husker feil), et sambruk med den videregående skolen som ligger i samme bygget. Biblioteket har hatt kummerlige forhold i mangfoldige tiår og biblioteksjefen fortjener all ros for å ha holdt ut og – når det ble realisert, kastet all sin energi (og den er ikke liten!) inn i å gjøre biblioteket til et hyggelig sted å være. Programmet var som vanlig fylt til randen av poster og denne gangen var det Stig og Stein som skulle kurse oss i idéprosesser. Når man nærmere seg pensjonsalderen slik som jeg, er det lett å falle i grøfta: har vi ikke gjort dette her før? Men ved en ørliten vending på tankene kan jeg ta en annen posisjon: dette var jeg visst med på for en stund siden, men la meg se hvordan disse lager en  idéprosess.  Det var litt tregt i starten, men idéene ble villere og bedre jo lenger ut på dagen vi kom og når dagen var slutt og vi vandret tilbake til hotellet hadde vi idéer til mange, lange vinterkvelder – og personalet har noe å se fram til!

Fugl Føniks er som kjent fuglen som reiser seg av asken og hotellet med samme navn har vel også ambisjonen om å reise seg, om ikke fra asken, så fra det nedslitte til det renoverte. Hotellet var omkranset av stillas, inni var kafeen ved siden av resepsjonen nydelig og dersom hotellet blir fullført i samme stil, blir det superflott. Vi var tre kollegaer som hadde blitt spurt om vi kunne dele en leilighet med hvert vårt soverom, dette hadde vi gjort før så fulle av velvilje sa vi alle ok. Det viste seg derimot at en av oss måtte ligge i et gjennomgangsrom. Det ble igrunnen ikke noen loddtrekning om hvem som ville ligge der, men den tapre har nå et veldig grep på oss andre som slapp unna. Det var noen som mumlet om at passering kanskje var grunnlag for bompenger, men passeringen ble gjort under de mest diskrete former så kravet ble aldri realisert.

Av en eller annen grunn klarer jeg alltid å bruke så mye tid på å skravle at skifting til kveldsete og middag må gå i et stormende tempo. Denne gangen ble jeg grepet av en veldig fredagsfølelse og mente at tiden var inne for en rolig utepils. Det var flere enn meg om hadde kommet i tilsvarende modus, latter og samtale fløt lett og plutselig stod oversjefen festpyntet og klar og tiden var som den pleier. Maten på hotellet var nydelig! Vinutvalget var begredelig, men betjeningen var kjappe og muntre, så da får man være fornøyd.

Det er intenst, morsomt og litt utmattende å være på bibliotekmøter av denne sorten, men det viktigste av alt – det er inspirerende! Se på dette drømmeslottet som Etne har fått til ved hjelp av lesebinge, tyll og en scenograf – jeg tror jeg flytter inn;-)

Etter å ha lest Reisen hjem av Lori Lansens tenkte jeg at jeg får prøve denne og. Jeg likte Reisen hjem, men det ble aldri til at jeg skrev om den fordi  «alle» har fortalt meg hvor fantastisk den var. Lufta går litt ut av meg når «alle» er enige om at dette var en flott bok, men ok… den går helt flott inn i kategorien feelgood og slike bøker har jo absolutt sin misjon.

Livet tilbake, som er forfatterens siste bok så vidt jeg har skjønt, har også fått merkelappen «feelgood».  På baksiden står det bl.a. «Nok en gang har Lori Lansens skrevet så vakkert og klokt om en spesiell kvinne at vi alle kjenner oss igjen» . Ja, tro det? Hovedpersonen er Mary Gooch, hun er 43 år, gift med Jimmy som hun snart skal feire sølvbryllup med, veier 142 kilo og lar livet sitt bli styrt av matmonsteret som hele tiden forlanger påfyll. Boken starter med at hun venter på at Jimmy skal komme hjem. Vi får et tilbakeblikk på barndommen og ungdom, hvor lykken var den gangen hun fikk bendelorm, noe som gjorde at hun gikk ned ganske mange kilo. Beskrivelsen av hvordan hun spiste jord for å holde bendelormen i live slik at hun fortsatt skulle gå ned i vekt, er utrolig godt tatt på kornet.  For alle som har opplevd at kiloene bare øker samme hva man gjør, så virker akkurat denne delen ganske så opplevd eller i hvert fall godt forstått av forfatteren. Det viser seg at husbonden Jimmy ikke kommer hjem, men sender et brev til Mary som forteller at han trenger litt tid for seg selv. Mary bestemmer seg for å reise etter Jimmy og for første gang reiser hun vekk fra småbyen i Canada og til California hvor Marys svigermor bor. Løsrevet fra Jimmy og den kjente og trygge tilværeslen må Mary innta nye områder, noe som rett og slett virker befriende på henne. Hun har ikke noen bil og må gå til butikk og bank hver dag, hun må også gå til en liten barnepasserjobb hun har og all denne bevelgelsen – og at matlysten pluteslig ble bortevekk, gjør at vekten går betydelig ned. Det skjer store forandringer med Mary og hvordan hun ser på seg selv og hun, ja – faktisk tar livet tilbake. Dette er en bok som jeg liker bedre og bedre etter hvert som jeg tenker på den. Jeg vet ikke om jeg skal ta meg tid til å lese den en gang til, men det er noe spesielt med bøker hvor man oppdager at forfatteren virkelig liker hovedpersonen sin og ser på henne både med sympati og ett visst ironisk sideblikk.

Det er den rene farsott av jubileer og feiringer av blogger i disse dager og det er stas. Gratulerer til alle blogger med «burtsdag» omtrent på denne tiden! Da jeg begynte å tenke på når jeg skrev min første blogg post, oppdaget jeg at det var i dag 22.05.2007! Fem år siden! Hvor har tiden blitt av? På den tiden gikk jeg på kurset 23ting om web2.0 og hadde kommet til leksjon to – blogging. Bloggen var til å begynne med en side for å øve seg på å orientere seg om diverse nettressurser, legge inn bilder, musikk, lenker osv. Ja, utforske verdensveven via bloggrapporter. Jeg oppdaget veldig raskt at dette var morsomt og at det var en fin måte å få skriveøvelse på, men frekvensen på skrivingen var virkelig så som så… for antall innlegg er ikke akkurat svimlende,  ved 216 innlegg pr. idag blir det ca 43 pr. år.  Samtidig oppdaget jeg Flickr og ble alvorlig bitt av The Flickr bug som en av mine venner kaller det. Jeg tar fortsatt en del bilder, men bloggen tar nok mer tid.

Det var først i 2011 jeg satte meg et mål om å skrive hver uke, noe som jeg nesten gjennomførte – og det er jeg i grunnen fornøyd med. Jeg hadde i begynnelsen tenkt å skrive om ting og tang, men da jeg oppdaget dette herlige bokbloggmiljøet ble jeg raskt penset inn på bokblogging og det har vært en fin vei å gå.  – og med bokblogging kan man hive seg med på ulike utfordringer; som å dele hva man leser for tiden og ikke minst samlesing i diverse utgaver. Det gjør at jeg leser bøker jeg absolutt ikke hadde tenkt å lese, men som har kvaliteter det er nyttig å få med seg. Når jeg jobber på et folkebibliotek trenger jeg å lese en del og ved å skrive om bøkene husker jeg dem bedre, noe som kommer godt med når folk skal ha tips om «ei god bok» og hjernen er i teflon-modus. Hvor går bloggveien videre? Flere poster om bøker, selvsagt, men  hvem vet kanskje dukker det opp andre kjekke ting å tenke på og skrive om?

Bildet er også fra mai 2007, ett av de første jeg la ut på Flickr – altså er riktig så nostalgisk post idag.

Etter at jeg superfornøyd kjøpte meg en ipad, lastet ned bøker fra iStore og Bokkilden og begynte å lese, har jeg lurt på om jeg egentlig er papiravhengig når det gjelder bøker? Jeg leser nå både Livlegens besøk kjøpt fra Bokkilden og Anna Karenina lastet ned fra iStore og har en følelse av at jeg ikke riktig vet hvor jeg er i boka. Bokkilden informerer meg om hvor mange prosent av boka jeg har lest og iStore forteller meg hvor mange sider jeg har igjen av boka og kapittelet, men på iStore forandrer sidetallet seg når boka leses med stående eller liggende skjerm.  Jeg som har den skrekkelige og i noens øyne skammelige vanen med å lese siste kapittel først, må fint vente til den faktiske slutten for å se hvordan boka ender. Akkurat det burde være en ganske enkel sak å venne seg av med, men jeg kjenner at det frustrerer meg litt… Dessuten har jeg ikke funnet ut av hvordan jeg skal sette bokmerker i boka fra Bokkilden, noen som vet? Boka åpner seg der jeg sluttet, men det er dette med notater og understrekninger og muligheten for å gå tilbake jeg ennå ikke har skjønt.  Litt mer fikling kanskje…? Ellers er jeg svært fornøyd med ipad-en som gir meg både e-post, app-er og andre kjekke dingser som forer nysgjerrigheten. Men det er altså dette med papirbøkene: de trenger ikke strøm, ikke nett-tilgang og jeg får ikke hjertestans når de faller i gulvet. Er det noe minus med papirbøker? De tar uendelig mye plass, mange trær må dø og kofferten blir fort full av tunge bøker. I disse dager hvor jeg pakker kofferten for en liten ferie kommer jeg i sterk tvil, skal jeg bare satse på padda? Bare bøker? Eller en kombinasjon: en bok og resten på padda? – for uansett hvor papiravhengig jeg er, så er jeg faktisk sikret nok lesestoff når jeg har lastet opp padda – og det er kanskje det viktigste?