Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Et dikt – står det uten på boka til Øyvind Rimbereid er det mulig å lese et langt dikt? Ja det er det! Denne boka er diktet/fortellingen om hesten Jimmen og kjørekaren hans. Boka er skrevet på stavangerdialekt og for meg var det helt nødvendig å roe ned og lese langsommere enn ellers. Det var i grunnen helt greit for Rimbereid skaper så mange bilder og steminger at det tar litt tid å ta de inn. Hesten snakker/tenker et gammeldags språk, kort og huggende mens kjørekaren snakker stavangerdialekt. Jimmen og kjørekaren kjører rundt i gatene i Stavanger og henter matavfall. Vi får bilder av en nær fortid der oljeaktiviteten også spiller en rolle. Boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris og det er vel fortjent. Rimbereid har laget en fasinerende og vakker fortelling gjennom dette diktet.

Sigrid Combüchen  fikk Augustprisen 2010 for denne boka og dette var en bok jeg hadde sett fram til å lese. Jeg ble ikke skuffet! Boka begynner med at forfatteren får et brev fra en av sine lesere, hun har kjent seg igjen på et familiebilde fra 1930-åra som er beskrevet i en av romanene hennes. Dette brevet blir begynnelsen til en brevveklsing mellom en eldre dame som bor i Sør-Spania og forfatteren som bor i nærheten av brevskriverens barndomshjem. Underveis utvikler dette seg også til å bli en roman om Hedda (brevskriveren) og hennes liv som nitten-tjueåring. Hedda slites mellom egne ønsker om å studere, bruke sine gode karakterer til å komme videre i verden og familiens behov for at hun er hjemme og hjelper moren først med far som er syk og så med lillebroren Åke som får kreft. Hedda er flink med hendene i tillegg til at hun er skoleflink og hun får til sist lov til å begynne ved Borg-White akademiet et tilskjærer- og sømakademi i Stockholm. Hun bor stusselig bak et forheng hos en fjern slektning og hun sparer på alt slik at pengene skal rekke langt. Broren Tom bor også i Stockholm og han lever og ånder for å lage film. Han har mer enn nok med sitt eget liv, men han tar Hedda med seg på filmsettet og hun får også prøve seg som kostymemaker og filmskuespiller. Hun får en kjæreste og beskrivelsen av hvordan lar begjæret overta for fornuften og «hva som passer seg» er fortreffelig gjort. Det som gjør denne boka til en spesiell leseropplevelse er forfatterens fortolkning av Hedda sitt liv og hva hennes valg førte til og på den andre siden brevskriveren Hedwig som mener at hun eier fortellingen som sitt eget liv og prøver å skrive forfatteren «til rette». Sigrid Combüchen klarer denne balansegangen mellom de to stemmene, på den ene siden forfatteren som er opptatt av seg og sitt prosjekt og prøver å distansere seg til den virkelige Hedda (Hedwig). Brevskriveren på den andre siden er intenst tilstede og vil ha rett! Hvem av disse har retten på sin side? Språket er fantastisk, klart, ikke noen unødvendig – det er særlig en sekvens der Hedda kastes omkring av både begivenheter og sine egne tanker, hvor jeg antar at en mindre stringent forfatter ikke hadde maktet å lede leseren trygt igjennom. Flott gjort!

Når jeg arbeider i skranken på biblioteket legger jeg merke til hva som vandrer ut og inn av boksamlingen. En av de mer populære forfatterne er Jørn Lier Horst han skriver krim med politimannen William Wisting som sin helt og hovedperson. En dag i forrige uke kuppet jeg ventelista og tok med meg den siste boken hans hjem. Dette var et behagelig møte! Kjapt, lettlest og så spennende at boka var lest på et par kvelder og ventelista  led nesten ikke!  William Wisting bor i Stavern og arbeider på Larvik politistasjon. Dette grepet med å gjøre den geografiske plasseringen så eksplisitt er smart fordi de som kjenner området vil kunne se for seg hvor man er til enhver tid og de som ikke kjenner stedet får kanskje lyst til å ta en tur. (Det satte litt krydder på turingen en sur ettermiddag, når min sønn fortalte at: oppi her bor Harry Hole, – for eksempel) Tilbake til Vinterstengt der vi først treffer Ove Bakkerud skal ha en rolig helg på hytta før han stenger for sesongen. Han finner hytta endevendt og alle verdisaker er borte. Han lurer på om det flere som har hatt innbrudd og begir seg til naboen, der har noen også brutt seg inn, men her er det blod over alt og et lik. Politiet blir kontaktet og det er her Wisting og hans medarbeidere entrer scenen og en spennende historie om ran for å holde sulten fra livet, narkotikatrafikk, utsletting av vitner og politiets møysommelige arbeid for å nøste opp trådene begynner. Fortellingen har tråder til Danmark og Litauen og Wisting må reise til Vilnius for å prøve å komme i kontakt med familien til ett av ofrene i denne krimgåten. I Vilnius møter han både politi og gangstermiljø og forfatteren prøver å gi et mer nyansert bilde av hvorfor folk stjeler fra rike nordmenn. Det er kanskje et synspunkt man kan ha i bakhodet, men forbrytelsen blir vel ikke så mye mindre av den grunn? Wistings journalistdatter Line spiller også en rolle i denne historien. Hun har gjort det slutt med kjæresten og for å gi ham noen dager til å komme seg ut av hennes leilighet, flytter hun ut til en hytte familien nettopp har arvet. Vekslingen mellom politilivet i Larvik og Lines dager på hytta skaper fine kontraster synes jeg. Men det blir kanskje litt for tydelig at her ute vil det skje noe og som leser tenker jeg mer på hvor dramatisk blir dette, enn hva som er funksjonen i akkurat denne delen. Jeg anbefaler gjerne denne boka til en som vil lese en klassisk krim, flott bok.

Fredag var jeg på inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket og hørte på flinke folk som snakket om faglitteratur, formidling og skriving. Faglitteratur har noe alvorstungt, komplisert og ikke så lystbetont over seg synes jeg. Når jeg tenker meg om er dette egentlig helt feil for det er gjennom de faglitterære bøkene og tekstene at jeg har kommet videre i mine interesser og fagområder. For min del er det den indre driven til å få vite mer om et tema som får meg til å gripe til fagboka. Det er faktisk uhyre sjelden jeg har blitt motivert til å lese en fagbok fordi noen har snakket entusiastisk om den og det er egentlig ganske tragisk når man er bibliotekar og skal formidle alle typer litteratur.

Da var det opplivende å høre Anders Johansen snakke om nødvendigheten av å bruke skjønnlitterære grep for å skrive godt om faglitterære emner. Når Otto Ersland fra Kapabel forlag snakker entusiastisk om nødvendigheten av å gi ut lokal litteratur blir jeg straks og med en gang klar til å bestille både den ene og den andre boken fra forlaget hans. Vi fikk og høre karane Helleve, Hovland og Kaldestad snakke om skriving av reisebøker og ikke minst leste de fra den siste boka Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly; ei reise i Canada en bok med intervjuer, tekster, dikt, foto og observasjoner som denne:

OBSERVASJON I ROCKY HARBOUR: Det er eigentleg ein ny dag, men me leikar at det framleis er den gamle.

Det var også flott å høre hagebloggeren Margrethe snakke om hagebøker man kan lese og særlig i desember, for da kan man ikke gjøre noe ute likevel. Så kanskje bibliotekene skulle stille ut hagebøkene i desember og januar slik at folk kan forberede seg til våren og ikke lese hagebøker samtidig som de sår og planter? Vi som vandrer mellom hyllene hver dag kan av og til bli helt fortvila over at vi ikke klarer å formidle alle de fantastiske og spennende temaene som det skrives om. Vi ser bøkene, men de som kommer på biblioteket hva ser de? Rygger, mengder med ukjente tekster og bare noen få som når fram i alt mylderet. Hva gjør vi med det da? Bruker litt mer tid på å sette oss inn i bøkene kanskje og slik vet noe mer når folk kommer og spør? Deltar på en inspirasjonsdag og får noen nye tanker om hvordan – for eksempel… Jeg som var på lørdagsvakt i går begynte i hvert fall å lete i hyllene etter bøkene som ble omtalt. Så gjelder det og å ha kustus på låne- og leselysta slik at mine alvorlige planer om å lese i en viss rekkefølge ikke går helt i oppløsning, tror jeg.

Andre verdenskrig, jøder, og Ungarn – hva visste jeg om dette? Ja, jeg har lest om andre verdenskrig, men ingenting om hva som skjedde i Ungarn. Med romanen Den usynlige broen, har forfatteren Julie Orringer tydeliggjort at over hele Europa skjedde det grufulle ting med jødene både før og under krigen. Denne 700 sider lange romanen starter i 1937 når hovedpersonen, den jødiske arkitektstudenten Andras Lévi kommer til Paris. Andras er født og oppvokst i Ungarn, i en liten landsby øst i landet. Andras har to brødre Tibor, den eldste av dem drømmer om å bli lege og den yngste Mátyás, vil danse og gjøgle. Andras og broren Tibor reiser til Budapest så fort de er ferdige med gymnasiet og arbeider der for å spare penger til videre studier. Andras jobber i en avis og en av illustrasjonene hans blir sendt inn til en konkurranse, gjennom denne får han tilbud om studieplass og stipend ved École Spéciale d´Architecture. Dette er en strålende sjanse og Andras er overlykkelig, men samtidig lei for at broren Tibor ikke har fått samme mulighet. Denne sterke kjærligheten mellom brødrene er en av de vakreste sidene ved denne romanen – går det godt for brødrene er livet godt, hvis noe vanskelig skjer med dem er bekymringen desto større. Andras blir kontaktet av familien Hász som ønsker at han skal ta med seg en kasse til sønnen József. Familien Hász er svært velstående og i møte med den yngre fru Hász føler Andras at han, som så ofte blir sett på som en stakkarslig fattig gutt. Den eldre fru Hász derimot ønsker at han skal ta kontakt med József og bo hos ham, men først og fremst vil hun at han skal ta med et brev til en venn i Paris. Andras får med seg en diger kasse til József og et brev til C. Morgenstern og reiser til Paris. På toget treffer han teatermannen Zoltán Novak som driver Sarah Bernhardt teateret, han får kortet til Novak og blir bedt om å oppsøke ham om han skulle trenge hjelp til noe. Paris er overveldende og Andras er fra første øyeblikk betatt av byen, fortvilet over å ikke kunne språket og ikke minst møter han og blir hjelpeløst forelsket i C. Morgenstern eller Klara Hász som hun egentlig heter. På arkitektskolen treffer Andras andre jødiske studenter og han møter et gryende hat mot jøder og det jødiske. Han ser seg nødt til å oppsøke Zoltán Novak og be om arbeid på teateret og det får han. Klara som han er forelsket i er ballettdanser, ni år eldre enn han og hun har en datter på femten år. Datteren synes Andras er håpløs og vil ha ham ut av sitt og morens liv så raskt som mulig. Andras lykkes i studiene, vi får høre om faglige og menneskelige utfordringer og ikke minst om hvordan forholdet til Klara utvikler seg. Det blir stadig vanskeligere å være jøde for nye ordninger trer i kraft, stipendet blir trukket tilbake og teateret der han arbeidet må stenge. Han må reise til Ungarn for å fornye passet sitt og få ny oppholdstillatelse og når man først har reist fra Paris er det pluteslig helt umulig å komme tilbake. Klara reiser med Andras tilbake til Budapest, de gifter seg rett før han blir beordret til arbeidstjeneste og i løpet av de to neste årene ser de hverandre nesten ikke. Store deler av romanen forteller om utviklingen av andre verdenskrig slik den kunne ha vært for en jødisk ungarer med arbeidstjeneste, leirer, sult og sykdom og tilfeldige henrettelser. Det er grusomt å lese, men samtidig er det en fortelling om samhold og kjærlighet. Når krigen er slutt vender Andras tilbake til Budapest, broren Tibor er død og lillebroren Mátyás er det ingen som har hørt noe fra. Familiene til Andras og Klara er nesten utslettet, men de kjemper for å kunne leve videre og ta vare på hverandre. Andras drømmer om å få fullføre utdanningen sin, men ser ingen mulighet for å reise tilbake til Paris. De søker om å få emigrere til Amerika og etter mange skuffelser og viderverdigheter så lykkes de.

På baksiden av boken står det at dette er «en storslått og gripende roman som tar tak i leseren og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest». Når jeg leser slike omtaler blir jeg ikke så veldig motver til å lese boka, for uttalelser som dette står det både her og der uten at det blir sant av den grunn. Jeg er enig i at dette er en storslått roman – hvem vil ikke si det når boka er på over sju hundre sider? Den er fasinerende fordi den beskriver oppstarten av andre verdenskrig slik som unge jøder kunne ha opplevd den, uro og begynnende trakaseringer og deretter handlinger som vi kjenner til fra historien. Kjærlighetshistorien mellom Andras og Klara er grei nok, men det er det historiske grepet som jeg synes fortjener oppmerksomhet. Det er ingen problemer med å holde interessen oppe gjennom alle sidene, langt i fra!

Farmor og Kasper har travle dager! Det er så utrolig mye som skal undersøkes og farmor hadde aldri tenkt at hennes skuffer og skap kunne inneholde så mye rart! Når det blir for mange ting på gulvet, tar vi gjerne en pause med en god bok. Vi har nå trålt igjennom Molly, Daniel i løvehulen, Mine første hundre ord og Titt-tei Jungelbok. Farmor er veldig begeistret for Mine første hundre ord av Kari Grossmann, mens Kasper liker best Titt-tei Jungelbok. Siden det nå er Kasper som til sjuende og sist har styringa så blir det ofte (hele tiden) til at vi leser Titt-tei Jungelbok.
Farmor og Kasper blar i boken sammen, dvs Kasper blar dobbelt så fort som farmor. Farmor leser :og Kasper roper Heihei, når enten flodhesten eller pandaen kommer fram bak klaffen. Både farmor og Kasper er motstandere av klaffer og styr i bøker, vi synes at det skal komme klart fram på siden hva dette handler om, derfor har Kasper nå begynt å rive klaffene ut av boken. Farmor derimot er ikke så glad i å rive ting ut av bøker som man faktisk skal lese en stund til, så vi kjemper litt der…

Farmor har mange bøker og det kan faktisk være litt slitsomt å komme over alt, men det er bare å ta en liten pause, så er vi igang igjen!

I sommer besøkte jeg min kusine på Fyn og hun fortalte meg at hun leste Dinosaurens fjer som den heter på dansk. Jeg hadde sett boka før, men fant ut at dette umulig kunne være noe for meg. For noen uker siden var jeg i en bokhandel i Oslo og oppdaget at boka var på tilbud, samt at jeg ante at jeg kom til å slippe opp for lesestoff på veien hjem. Boka ble innkjøpt og der satt jeg fanget av en utrolig spennende, tja hva skal man kalle det … krim fra forsker/universitetsmiljø. Ja, det er et mord og flere dør, men det er først og fremst miljøet ved biologisk avdeling ved universitetet i København og personene der som fasinerer. Og så er det jo diskusjonen om fuglenes opprinnelse – har de utviklet seg fra dinosurene eller finnes det en annen forklaring? Hovedpersonen er Anna Bella, student og i ferd med å avslutte hovedoppgaven om forskning omkring fugelenes opprinnelse, i tillegg er hun alenemor til Lily. Hun er rasende på veilederen sin som viser en utrolig liten interesse for oppgaven hennes enda det var han som ivret for at hun skulle ta nettopp dette temaet. Hun deler kontor med Johannes som er transseksuell og som forteller litt til Anna om hva som foregår i transe- og sm-miljøet. Anna kjemper for å få hverdagen til å henge sammen og rett som det er må hun motvillig be moren om hjelp til å passe Lily. Anna har et vanskelig forhold til moren og underveis i romanen blir forhold fra barndommen rullet opp og hun oppdager at ting slett ikke alltid er slik som det ser ut.

I Canada er det en forsker Clive Freeman som er professor i paleoornitologi ved avdeling for fuglenes evolusjon, paleobiologi og systematikk på University of British Columbia. Han mener at fuglene stammet fra et primitivt reptil, mens andre forskere mener at fugler er nålevende dinosaurer. Det er i dette feltet veilederen hennes ønsker at hun skal skrive en oppgave som går ut på å avsløre forskningsjuks dvs bevise gjennom litteraturstudier at Freeman tar feil. Anna undrer seg over at veilederen hennes Lars Helland er så ukonsentrert og vanskelig å nå fram til og beklager seg til Johannes, men han skjønner ikke hva hun snakker om. Anna lurer på om hun skal gjøre Helland et pek, men før hun kommer så langt finner hun ham død i kontorstolen. Det viser seg at Helland er spist opp innenfra av bakterier som har mutert og i stedet for å gi oppkast og diare, har bakteriene formert seg og begynt å tære på kroppens indre organer! Politiet blir selvsagt koblet inn i dette og Anna møter «Verdens mest irriterende politimann» dvs Søren. Søren har vokst opp hos besteforeldrene, han er i et forhold som har sunget på siste verset en lang stund. Både han og kjæresten kvir seg til å fortelle dette til besteforeldrene og saken blir stadig utsatt.  Søren må avhøre Anna og siden Anna i flere menneskers påhør har snakket om hvor utrolig mye hun irriterer seg over Helland og at noen burde sette en stopper for ham, så ligger hun ganske tynt an. Søren ønsker å tro på henne, men det er mye som taler for at Anna ikke har lagt alle kortene på bordet. Er dette en helt vanlig krim, egentlig? Jo og tja, her handler det om så mye mer enn akkurat mordet og dødsfallene i etterkant. Her er det barndom, avsløring av familiehemmeligheter, erkjennelse av forhold som har ført til at barn har vært delaktige i at foreldre har dødd. Maktkamper i universitetsmiljø og utpressing for å beholde finansiering til forskning. Det handler om penger, stillinger, posisjoner i forskningsmiljøet, redelighet og ikke minst om kjærlighet. Spennede lesing!

Søndagen var uten en plan, bortsett fra å gå en tur, lage middag, spise farsdagskake og ellers ta livet med ro. Turen ble lagt til Meland Golf- og Naturpark som ligger ca ti, tolv minutters kjøring fra vårt hus. Vi tok med oss en golfkølle hver, ball og jeg tok vannflaske og kamera i hendene. Været var grått, men uten regn og på Vestlandet regnes dette som helt greit vær. Det var omtrent ingen andre enn oss på banen denne dagen, så da var det bare å sette igang.

Spillet er i gang!

Vi startet på hull 10 – siden vi ikke skulle gå hele banen rundt. Jeg fant veldig fort ut at å spille med kamera på ryggen var helt bortinatta dumt, men husbonden benyttet anledningen og tok et bilde for å dokumentere aktiviteten. Jeg oppdaget fort at det krevde en voldsom logistikk for å få med seg vannflaske, kølle, ball og kamera etter hvert utslag. Det ble mye hådntering av ting, noe som førte til en del høylydte sukk fra husbonden. Spillet var heller rustent, men jeg kom meg til greenen. Husbonden derimot hadde en strålende dag, ballen suste av sted og landet der han hadde tenkt. Jeg klarte raskt å spille bort ballen, så da fikk man se på andre ting. Interessant soppInteressant sopp, for eksempel! Denne så jeg midt på hull fem, ja der var det andre ting å se på og:

bildet er tatt av Jørn

Og hvis ekornet ikke vil bli beglodd lenger kan man alltid se på at husbonden slår det ene energiske slaget etter hverandre eller små byggverk og nydelige speilinger i vannet. Uten ball er det ikke så gøy å gå på golfbanen, kaldt ble det og – og ikke minst ble jeg sulten! Vi kjørte innom Holmeknappen på veien hjem og så på utstilling og det nydelige sjøbumiljøet som ligger der.Vi så på utstillingen med høylydt knurrende mager og når vi kom ut så vi denne lekkerbiskenen vandre forbi…Det ble ikke høne til middag – bare så det er sagt….

Jeg er absolutt fan av Kate Morton og hadde håpet at Lucinda Rileys Orkideens hemmelighet hadde vært av samme kaliber. Jeg klager ikke på mangel av handling og drama, for mine nærmeste kan bekrefte at jeg var ganske hekta mens lesingen pågikk. Når denne ikke ble en hit hos meg, var det denne utrolige mengden med klisjeer, hjerte – smerte og personer som var ganske endimensjonale. Hvorfor ble jeg likevel hekta? Slike bøker er fine til total avslapping. Mens jeg leste tenkte jeg at slike bøker burde egentlig leses om sommeren. Man kan hoppe ut og inn av dem uten å måtte bla tilbake for å finne ut hvem som gjorde hva mot hvem, men gjorde jeg det? Neida, jeg leste forsyne meg boka omtrent i ett, det var som et voldsomt sukkerkick! Ja, hva sier dere når historien har disse ingrediensene:  Julia Forester berømt pianistinne sørger over tapet av mann og barn (! ), søsteren er bekymret (!), inviterer henne til det gamle godset Wharton Park (!) der det skal være auksjon fordi godset skal selges. Julia finner noen akvareller (!) som hun kjøper og hun treffer Kit Crawford (!!) arvingen til godset. Julia har vært mye på godset i sin barndom der besteforeldrene bodde og bestefaren (!) jobbet som gartner og var bl.a. spesialist på dyrking av orkideer(!!). Kit gir Julia en gammel dagbok (!)som Julia mener er bestefarens, hun gir denne til sin bestemor – uten å bla i den(!) og bestemoren bestemmer seg for å fortelle familiehistorien(!!!). Vi blir satt tilbake til tiden rett før andre verdenskrig og så ruller det i vei.

Hvem kan jeg anbefale denne til? Noen som skal ha noe lett og ledig og som ikke blir skremt av noe over fem hundre sider.

De gode kreftene har samlet seg for å gi familiens første barnebarn en fin hverdag når pappapermen er over og hverdagen med tidsklemma er over foreldrene. Mandag startet farmor sin første runde og den gikk som følger: Pappaen stormer inn, lemper vogn, veske med utstyr og barn inn på stuegulvet og låner litt penger av mor. Den lille smiler og peker på lampene og sier henrykt ils, farmor tolker ja, se på lyset! Så er det krabbing inn på kjøkkenet, oj, der stod døra inn til vaskerommet åpent, dette var et spennende rom og så mange bokser som må sjekkes! Farmor ringer til pappaen: har han spist frokost? Å, nei det glemte han å si at det ble det ikke tid til. Jaha, da tar vi skiver med leverpostei. Alt man kan gjøre med en skive leverpostei, farmor måper, tørker og plukker opp. Vi finner leker, bøker og plutelig er det en ny favorittbok som får all oppmerksomhet. Titt tei i junglen – en klaffebok, denne ble kjøpt inn på biblioteket, men klaffebøker tåler ikke mange utlån, så den ble overført til privaten og viste seg å være en hit. Farmor må på do, hva gjør vi da? Hva gjorde jeg da gutta var små? Tok dem med, men farmor har glemt at før man setter små barn fra seg så må man stenge – for eksempel dusjkabinettdøra. Farmor synker ned på toalettet, den lille fyren kraber raskt inn i dusjkabinettet og drar resolutt opp sluket. Under sluket er det både gørr og vann. Farmors instendige tilrop om at dette er æsj, hjelper ikke. Iherdig plasking, vifting med sluk-koppen og alt som hører med – skal han bli rørlegger – før farmor er klar og kan kaste seg over fyren. Så var det ut på tur, på med klær, ut med vogn – farmor glemmer å kle på seg, inn og ta på klær, en meget utålmodig type brøler i vognen, farmor svetter og husker plutselig hvor kavete det var å komme seg ut med et lite barn i vogn. Vi triller i vei, været er nydelig, fyren glipper med øynene og sovner. Farmor nyter livet.

…. og i dag var det spinning! Jeg har ikke vært på spinning på lenge og tenkte på om det var lurt å gå uten støttekontaktene mine, men jeg dro på meg utstyret, kjørte til treningsstudioet og tråkket i vei. Dette gikk helt fint under oppvarmingen, men etter to sanger begynte jeg å diskutere med meg selv om hvordan jeg skulle holde ut hele timen. Dette lurte visst instruktøren på og – for pluteslig forsvant hun og kom tilbake med en som trykket på en knapp og så var tempoet på musikk og takt til å holde ut igjen. Etter timen vaklet jeg ut til bilen og kunne konstatere at det var kaldt ute, tåke inne i bilen og vifta måtte gå for fullt for å gi sikt nok til å kjøre. En treningstime kjennes deilig ut nå – etterpå, men hva med i morgen? Time will show.