Bentebing's Weblog

«Virkeligheten henger i samtalens tynne tråd»

bentebing

11. januar 2012

Overskriften er et sitat fra boken Særoppgave, Livssynav Anders Johansen. Denne boken ble til ved at sønnen hans skulle skrive særoppgave og ikke visste hva han skulle skrive om, – ja,dette kan vi kjenne oss igjen i. Forfatteren satte sønnen på sporet ved å oppfordre ham til å skrive om et par av sine onkler som hadde vært med i motstandsbevegelsen. Sammen gikk de på jakt etter stoff. De fant ikke så mye i publiserte bøker og når de begynte å spørre ut gjenlevende familie viste det seg at de i liten grad var villige til å snakke om hva onklene hadde gjort.

De kalde historiske realitetene dreier seg om et mørklagt og omdiskutert kapittel i okkupasjonshistorien, nemlig kommunistenes bidrag til motstandskampen.Det handler om hvordan den kalde krigen ble forberedt under «den varme», og om hvordan kommunistenes innsats ble fortiet eller mistenkeliggjort etter krigen. Med dette konkrete stoffet som utgangspunkt anskueliggjør forfatteren moral- og historiefilosofiske problemstillinger i tilknytning til en fortid vi ikke kan gjøre om på. (Øystein Rottem, Dagbladet 2000.01.02)

Familien har laget et glansbilde av de som ofret livet for landet og ingen får stille spørsmål ved deres valg, men de vil heller ikke snakke om hvordan de var som mennesker før krigen. Forfatteren undrer seg over dette og gjennom sine undersøkelser finner han at under denne tausheten gjemmer det seg mange sår og fortvilelse både over tapet av nære slektninger, men og over hvordan samtiden behandlet de som hadde ofret mye under krigen. En av dem han snakker med holder på å bli dement, men når de snakker sammen om det som har vært kommer også virkeligheten nær og skaper sammenheng til fortid og nåtid.

På biblioteket er boken vakkert klassifisert under andre verdenskrig, men for meg er det viktigste temaet samtalens kraft, ordene som kan frigjøre fra skyld og angst, slik noen av personene han skriver om føler det. Boken tar også opp hvordan det usagte får sorg og savn til å stivne og bli uløselige knuter, men ved å snakke sammen og nærme seg hverandre med et oppriktig ønske om å få vite og forstå, kan mye frigjøres. Samtidig spør forfatteren seg stadig om slik tilnærming kan bli for enkel, noen opplevelser er så skrekkelige at de kan ikke snakkes døde og maktesløse, men møtet med det medlyttende menneske kan være en vei til forsoning med seg selv og sine omstendigheter.

Jeg ble oppmerksom på boka da forfatteren snakket om denne på en inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket og jeg fikk lyst til å lese den. Boka kom ut i 1999 og er på litt over hundre sider, ser beskjeden ut, men rommer mange tanker som det er grunn til å tygge videre på. Når jeg opplever slike møter blir jeg ganske matt med tanke på hvor mange utrolig gode, spennende og tankevekkende bøker jeg går glipp av – det er ikke ende på all bokskrivingen, sier Predikeren med andre ord, jeg vil aldri nå over alle, desto mer takknemlig bør jeg være når disse lykketreffene inntrer. Jepp – er det.

Skal 2012 bli lyrikkens og sakprosaens år?

bentebing

5 kommentarer

8. januar 2012

Etter å ha lest Jimmen av Øyvind Rimbereid ble jeg veldig inspirert til å lese mer lyrikk. Jeg har derfor satt meg som mål å lese minst 10 lyrikksamlinger i år. Jimmen ble lest i desember så den kan jeg ikke regne med, men med litt innsats så klarer jeg nok en i januar, selv om jeg har andre bøker på lista denne måneden og. Jeg har også bestemt meg for at jeg skal mer sakprosa. Om hvilke tema har jeg ikke bestemt meg for ennå, men jeg tror det kan være oppfriskende å lese faglitterære tekster. Jeg skal dessuten samlese noen av «1001 bøkene» til Line og ikke minst følge opp Nordhordland Litterære Selskaps leseliste. Dessverre eller heldigvis går det ikke an å sitte og lese hele dagen, så jeg må også bruke litt tid på trening, her har jeg et forbilde i Moshonista som er ute og springer hver eneste dag, for en energi og utholdenhet! Jeg har ikke noe mål om å etterligne dette, men mer trening enn det jeg utførte i desember kan jeg godt tåle. Ellers bør fotografering og familie få litt oppmerksomhet – tja og innimellom bør jeg absolutt gå på jobb! Når det gjelder min bloggaktivitet er jeg ganske fornøyd med innsatsen i fjor og har tenkt at jeg kanskje kan øke frekvensen noe, men i år skal jeg ta ferie fra bloggingen dvs i 2012 skal jeg levere minst 46 innlegg – det skal vel gå. – og da er det vel bare å gå i gang?

Dager i stillhetens historie

bentebing

5 kommentarer

4. januar 2012

Den er vakker, tenker jeg, tvilen. Tvilen er hovedpersonens følge i romanen til Merethe Lindstrøm. Gjorde hun det rette når hun gav fra seg barnet sitt, selv om hun var svært ung. Gjorde hun og Simon det rette når de sa opp hushjelpen Marija? Når de ikke fortalte om Simon sin bakgrunn til barna? Når hun slapp inn den fremmede i huset? Boka handler om et eldre ektepar som velger å ikke snakke om sin fortid. De forteller ingenting til barna. Simon holder på å bli senil eller vil han bare ikke snakke lenger? Eva lengter ut til mennesker, samtalen og kontakt med andre,men hennes manglende tillit til ordene holder henne tilbake. Når hun vil prøve å fortelle den yngste datteren om farens familie så finner hun ikke ordene og hun oppdager at Simon har prøvd å skrive brev til døtrene, men det ble med en kladd med mange forsøk. De tre døtrene ønsker at moren skal søke faren inn på et aldershjem, men hun nøler og opplever at hun må gi ham fra seg på samme måte som hun ga fra seg sitt første barn. Dette er en lavmelt roman Lindstrøm har skrevet, men samtidig intens på en slik måte at du blir grepet og bare må lese videre. Språket er vidunderlig presist og det er mange setninger som bare er til å nytes. Får boka Nordisk Råds Litteraturpris, Ungdommens kritikerpris eller P2 lytternes pris den er nominert til alle tre? Ikke vet jeg, men uansett pris eller ikke, boka er vel verdt å lese!

2011- stats for my blogg

bentebing

8 kommentarer

2. januar 2012

The WordPress.com 2011 annual report for this blog. Have I reached my goal of blogging each week? Almost! But thanks to you I have had more visitors in 2011 than previous years!

Here’s an excerpt:

A San Francisco cable car holds 60 people. This blog was viewed about 2 200 times in 2011. If it were a cable car, it would take about 37 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Jimmen

bentebing

6 kommentarer

30. desember 2011

Et dikt – står det uten på boka til Øyvind Rimbereid er det mulig å lese et langt dikt? Ja det er det! Denne boka er diktet/fortellingen om hesten Jimmen og kjørekaren hans. Boka er skrevet på stavangerdialekt og for meg var det helt nødvendig å roe ned og lese langsommere enn ellers. Det var i grunnen helt greit for Rimbereid skaper så mange bilder og steminger at det tar litt tid å ta de inn. Hesten snakker/tenker et gammeldags språk, kort og huggende mens kjørekaren snakker stavangerdialekt. Jimmen og kjørekaren kjører rundt i gatene i Stavanger og henter matavfall. Vi får bilder av en nær fortid der oljeaktiviteten også spiller en rolle. Boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris og det er vel fortjent. Rimbereid har laget en fasinerende og vakker fortelling gjennom dette diktet.

Spill; en dameroman

bentebing

2 kommentarer

22. desember 2011

Sigrid Combüchen fikk Augustprisen 2010 for denne boka og dette var en bok jeg hadde sett fram til å lese. Jeg ble ikke skuffet! Boka begynner med at forfatteren får et brev fra en av sine lesere, hun har kjent seg igjen på et familiebilde fra 1930-åra som er beskrevet i en av romanene hennes. Dette brevet blir begynnelsen til en brevveklsing mellom en eldre dame som bor i Sør-Spania og forfatteren som bor i nærheten av brevskriverens barndomshjem. Underveis utvikler dette seg også til å bli en roman om Hedda (brevskriveren) og hennes liv som nitten-tjueåring. Hedda slites mellom egne ønsker om å studere, bruke sine gode karakterer til å komme videre i verden og familiens behov for at hun er hjemme og hjelper moren først med far som er syk og så med lillebroren Åke som får kreft. Hedda er flink med hendene i tillegg til at hun er skoleflink og hun får til sist lov til å begynne ved Borg-White akademiet et tilskjærer- og sømakademi i Stockholm. Hun bor stusselig bak et forheng hos en fjern slektning og hun sparer på alt slik at pengene skal rekke langt. Broren Tom bor også i Stockholm og han lever og ånder for å lage film. Han har mer enn nok med sitt eget liv, men han tar Hedda med seg på filmsettet og hun får også prøve seg som kostymemaker og filmskuespiller. Hun får en kjæreste og beskrivelsen av hvordan lar begjæret overta for fornuften og «hva som passer seg» er fortreffelig gjort. Det som gjør denne boka til en spesiell leseropplevelse er forfatterens fortolkning av Hedda sitt liv og hva hennes valg førte til og på den andre siden brevskriveren Hedwig som mener at hun eier fortellingen som sitt eget liv og prøver å skrive forfatteren «til rette». Sigrid Combüchen klarer denne balansegangen mellom de to stemmene, på den ene siden forfatteren som er opptatt av seg og sitt prosjekt og prøver å distansere seg til den virkelige Hedda (Hedwig). Brevskriveren på den andre siden er intenst tilstede og vil ha rett! Hvem av disse har retten på sin side? Språket er fantastisk, klart, ikke noen unødvendig – det er særlig en sekvens der Hedda kastes omkring av både begivenheter og sine egne tanker, hvor jeg antar at en mindre stringent forfatter ikke hadde maktet å lede leseren trygt igjennom. Flott gjort!

Vinterstengt

bentebing

ingen kommentarer

21. desember 2011

Når jeg arbeider i skranken på biblioteket legger jeg merke til hva som vandrer ut og inn av boksamlingen. En av de mer populære forfatterne er Jørn Lier Horst han skriver krim med politimannen William Wisting som sin helt og hovedperson. En dag i forrige uke kuppet jeg ventelista og tok med meg den siste boken hans hjem. Dette var et behagelig møte! Kjapt, lettlest og så spennende at boka var lest på et par kvelder og ventelista led nesten ikke! William Wisting bor i Stavern og arbeider på Larvik politistasjon. Dette grepet med å gjøre den geografiske plasseringen så eksplisitt er smart fordi de som kjenner området vil kunne se for seg hvor man er til enhver tid og de som ikke kjenner stedet får kanskje lyst til å ta en tur. (Det satte litt krydder på turingen en sur ettermiddag, når min sønn fortalte at: oppi her bor Harry Hole, – for eksempel) Tilbake til Vinterstengt der vi først treffer Ove Bakkerud skal ha en rolig helg på hytta før han stenger for sesongen. Han finner hytta endevendt og alle verdisaker er borte. Han lurer på om det flere som har hatt innbrudd og begir seg til naboen, der har noen også brutt seg inn, men her er det blod over alt og et lik. Politiet blir kontaktet og det er her Wisting og hans medarbeidere entrer scenen og en spennende historie om ran for å holde sulten fra livet, narkotikatrafikk, utsletting av vitner og politiets møysommelige arbeid for å nøste opp trådene begynner. Fortellingen har tråder til Danmark og Litauen og Wisting må reise til Vilnius for å prøve å komme i kontakt med familien til ett av ofrene i denne krimgåten. I Vilnius møter han både politi og gangstermiljø og forfatteren prøver å gi et mer nyansert bilde av hvorfor folk stjeler fra rike nordmenn. Det er kanskje et synspunkt man kan ha i bakhodet, men forbrytelsen blir vel ikke så mye mindre av den grunn? Wistings journalistdatter Line spiller også en rolle i denne historien. Hun har gjort det slutt med kjæresten og for å gi ham noen dager til å komme seg ut av hennes leilighet, flytter hun ut til en hytte familien nettopp har arvet. Vekslingen mellom politilivet i Larvik og Lines dager på hytta skaper fine kontraster synes jeg. Men det blir kanskje litt for tydelig at her ute vil det skje noe og som leser tenker jeg mer på hvor dramatisk blir dette, enn hva som er funksjonen i akkurat denne delen. Jeg anbefaler gjerne denne boka til en som vil lese en klassisk krim, flott bok.

Inspirasjon

bentebing

4 kommentarer

11. desember 2011

Fredag var jeg på inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket og hørte på flinke folk som snakket om faglitteratur, formidling og skriving. Faglitteratur har noe alvorstungt, komplisert og ikke så lystbetont over seg synes jeg. Når jeg tenker meg om er dette egentlig helt feil for det er gjennom de faglitterære bøkene og tekstene at jeg har kommet videre i mine interesser og fagområder. For min del er det den indre driven til å få vite mer om et tema som får meg til å gripe til fagboka. Det er faktisk uhyre sjelden jeg har blitt motivert til å lese en fagbok fordi noen har snakket entusiastisk om den og det er egentlig ganske tragisk når man er bibliotekar og skal formidle alle typer litteratur.

Da var det opplivende å høre Anders Johansen snakke om nødvendigheten av å bruke skjønnlitterære grep for å skrive godt om faglitterære emner. Når Otto Ersland fra Kapabel forlag snakker entusiastisk om nødvendigheten av å gi ut lokal litteratur blir jeg straks og med en gang klar til å bestille både den ene og den andre boken fra forlaget hans. Vi fikk og høre karane Helleve, Hovland og Kaldestad snakke om skriving av reisebøker og ikke minst leste de fra den siste boka Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly; ei reise i Canada en bok med intervjuer, tekster, dikt, foto og observasjoner som denne:

OBSERVASJON I ROCKY HARBOUR: Det er eigentleg ein ny dag, men me leikar at det framleis er den gamle.

Det var også flott å høre hagebloggeren Margrethe snakke om hagebøker man kan lese og særlig i desember, for da kan man ikke gjøre noe ute likevel. Så kanskje bibliotekene skulle stille ut hagebøkene i desember og januar slik at folk kan forberede seg til våren og ikke lese hagebøker samtidig som de sår og planter? Vi som vandrer mellom hyllene hver dag kan av og til bli helt fortvila over at vi ikke klarer å formidle alle de fantastiske og spennende temaene som det skrives om. Vi ser bøkene, men de som kommer på biblioteket hva ser de? Rygger, mengder med ukjente tekster og bare noen få som når fram i alt mylderet. Hva gjør vi med det da? Bruker litt mer tid på å sette oss inn i bøkene kanskje og slik vet noe mer når folk kommer og spør? Deltar på en inspirasjonsdag og får noen nye tanker om hvordan – for eksempel… Jeg som var på lørdagsvakt i går begynte i hvert fall å lete i hyllene etter bøkene som ble omtalt. Så gjelder det og å ha kustus på låne- og leselysta slik at mine alvorlige planer om å lese i en viss rekkefølge ikke går helt i oppløsning, tror jeg.

Den usynlige broen

bentebing

ingen kommentarer

4. desember 2011

Andre verdenskrig, jøder, og Ungarn – hva visste jeg om dette? Ja, jeg har lest om andre verdenskrig, men ingenting om hva som skjedde i Ungarn. Med romanen Den usynlige broen, har forfatteren Julie Orringer tydeliggjort at over hele Europa skjedde det grufulle ting med jødene både før og under krigen. Denne 700 sider lange romanen starter i 1937 når hovedpersonen, den jødiske arkitektstudenten Andras Lévi kommer til Paris. Andras er født og oppvokst i Ungarn, i en liten landsby øst i landet. Andras har to brødre Tibor, den eldste av dem drømmer om å bli lege og den yngste Mátyás, vil danse og gjøgle. Andras og broren Tibor reiser til Budapest så fort de er ferdige med gymnasiet og arbeider der for å spare penger til videre studier. Andras jobber i en avis og en av illustrasjonene hans blir sendt inn til en konkurranse, gjennom denne får han tilbud om studieplass og stipend ved École Spéciale d´Architecture. Dette er en strålende sjanse og Andras er overlykkelig, men samtidig lei for at broren Tibor ikke har fått samme mulighet. Denne sterke kjærligheten mellom brødrene er en av de vakreste sidene ved denne romanen – går det godt for brødrene er livet godt, hvis noe vanskelig skjer med dem er bekymringen desto større. Andras blir kontaktet av familien Hász som ønsker at han skal ta med seg en kasse til sønnen József. Familien Hász er svært velstående og i møte med den yngre fru Hász føler Andras at han, som så ofte blir sett på som en stakkarslig fattig gutt. Den eldre fru Hász derimot ønsker at han skal ta kontakt med József og bo hos ham, men først og fremst vil hun at han skal ta med et brev til en venn i Paris. Andras får med seg en diger kasse til József og et brev til C. Morgenstern og reiser til Paris. På toget treffer han teatermannen Zoltán Novak som driver Sarah Bernhardt teateret, han får kortet til Novak og blir bedt om å oppsøke ham om han skulle trenge hjelp til noe. Paris er overveldende og Andras er fra første øyeblikk betatt av byen, fortvilet over å ikke kunne språket og ikke minst møter han og blir hjelpeløst forelsket i C. Morgenstern eller Klara Hász som hun egentlig heter. På arkitektskolen treffer Andras andre jødiske studenter og han møter et gryende hat mot jøder og det jødiske. Han ser seg nødt til å oppsøke Zoltán Novak og be om arbeid på teateret og det får han. Klara som han er forelsket i er ballettdanser, ni år eldre enn han og hun har en datter på femten år. Datteren synes Andras er håpløs og vil ha ham ut av sitt og morens liv så raskt som mulig. Andras lykkes i studiene, vi får høre om faglige og menneskelige utfordringer og ikke minst om hvordan forholdet til Klara utvikler seg. Det blir stadig vanskeligere å være jøde for nye ordninger trer i kraft, stipendet blir trukket tilbake og teateret der han arbeidet må stenge. Han må reise til Ungarn for å fornye passet sitt og få ny oppholdstillatelse og når man først har reist fra Paris er det pluteslig helt umulig å komme tilbake. Klara reiser med Andras tilbake til Budapest, de gifter seg rett før han blir beordret til arbeidstjeneste og i løpet av de to neste årene ser de hverandre nesten ikke. Store deler av romanen forteller om utviklingen av andre verdenskrig slik den kunne ha vært for en jødisk ungarer med arbeidstjeneste, leirer, sult og sykdom og tilfeldige henrettelser. Det er grusomt å lese, men samtidig er det en fortelling om samhold og kjærlighet. Når krigen er slutt vender Andras tilbake til Budapest, broren Tibor er død og lillebroren Mátyás er det ingen som har hørt noe fra. Familiene til Andras og Klara er nesten utslettet, men de kjemper for å kunne leve videre og ta vare på hverandre. Andras drømmer om å få fullføre utdanningen sin, men ser ingen mulighet for å reise tilbake til Paris. De søker om å få emigrere til Amerika og etter mange skuffelser og viderverdigheter så lykkes de.

På baksiden av boken står det at dette er «en storslått og gripende roman som tar tak i leseren og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest». Når jeg leser slike omtaler blir jeg ikke så veldig motver til å lese boka, for uttalelser som dette står det både her og der uten at det blir sant av den grunn. Jeg er enig i at dette er en storslått roman – hvem vil ikke si det når boka er på over sju hundre sider? Den er fasinerende fordi den beskriver oppstarten av andre verdenskrig slik som unge jøder kunne ha opplevd den, uro og begynnende trakaseringer og deretter handlinger som vi kjenner til fra historien. Kjærlighetshistorien mellom Andras og Klara er grei nok, men det er det historiske grepet som jeg synes fortjener oppmerksomhet. Det er ingen problemer med å holde interessen oppe gjennom alle sidene, langt i fra!

Titt-tei – Jungelbok

bentebing

1 kommentar

26. november 2011

Farmor og Kasper har travle dager! Det er så utrolig mye som skal undersøkes og farmor hadde aldri tenkt at hennes skuffer og skap kunne inneholde så mye rart! Når det blir for mange ting på gulvet, tar vi gjerne en pause med en god bok. Vi har nå trålt igjennom Molly, Daniel i løvehulen, Mine første hundre ord og Titt-tei Jungelbok. Farmor er veldig begeistret for Mine første hundre ord av Kari Grossmann, mens Kasper liker best Titt-tei Jungelbok. Siden det nå er Kasper som til sjuende og sist har styringa så blir det ofte (hele tiden) til at vi leser Titt-tei Jungelbok.
Farmor og Kasper blar i boken sammen, dvs Kasper blar dobbelt så fort som farmor. Farmor leser :og Kasper roper Heihei, når enten flodhesten eller pandaen kommer fram bak klaffen. Både farmor og Kasper er motstandere av klaffer og styr i bøker, vi synes at det skal komme klart fram på siden hva dette handler om, derfor har Kasper nå begynt å rive klaffene ut av boken. Farmor derimot er ikke så glad i å rive ting ut av bøker som man faktisk skal lese en stund til, så vi kjemper litt der…