Bentebing's Weblog

Biter av lykke

bentebing

27. august 2016

Anne Ch Østby er forfatteren bak denne boka om fire venninner som etter mange års avstand får et brev fra den femte som inviterer dem til å reise til Fiji og sammen lage sjokolade. Kat som har vært den eventyrlystne og uredde i jenteflokken har nå blitt enke. Hun har bodd mange forskjellige steder rundt i verden og de siste årene har hun bodd på en kakaoplantasje med ektemannen Niklas, en ekte eventyrer. Venninnene er nå i pensjonsalderen og Kat vil igjen ha venninnene rundt seg. Kat skriver til Sina, alenemoren med den kravstore sønnen Armand som snart nærmer seg femti, men likevel ikke går av veien for å loppe moren for betydelige beløp. Sina lar seg utnytte og undertrykke, men hun blir med på prosjektet og reiser til Fiji. Kat skriver til Ingrid som hun faktisk har hatt en del kontakt med. Ingrid er enslig, men har god kontakt med sine nevøer og denne kontakten er nok med på å holde henne ung til sinns. Hun har livslyst og livet på Fiji bringer fram nye gleder. Lisbeth er den tredje av venninnene. Hun kapret den stilige Harald som gjør det godt i familiebedriften og har alt man kan ønske seg av materielle ting. Lisbeth er i Harald sitt fokus så lenge det ikke er lekrere damer i sikte. Livet er ganske tomt, kontakten med datteren Amanda er ikke på topp, så da brevet fra Kat kommer er Lisbeth klar til å gjøre et forsøk. Den fjerde som får brev er Maya, hun har vært lektor og er svært kunnskapsrik, men nå er hun i ferd med å bli dement. Kat skriver til datteren hennes og de blir enige om at hun og Maya reiser til Fiji sammen og så får de se hvordan situasjonen utvikler seg. Kat forteller ikke de andre venninnene om Mayas tilstand, noe som fører til både misforståelser og ergrelser. Det er flere personer i boka, men det er særlig to som må nevnes det er Ateca hushjelpen til Kat. Hun er innfødt og aleneforsørger. Hun observerer disse fremmede damene og ser i mange situasjoner deres utfordringer klarere enn de selv. Vi får høre om hennes tanker gjennom kveldsbønnen, for Ateca ber til Jesus om alt med stor intensitet og innlevelse. Den andre er en pike Maraia (havets stjerne) som spiller en særlig rolle i Maya sitt liv. Det er mye som skal opp og fram fra glemselen når de fem er samlet, mange frustrasjoner, mange gleder og så har de et felles prosjekt som fører til mye positiv energi.

Boka er delt inn i kapitler der hver person forteller, dette fungerer bra med så mange «hovedpersoner», men det hindrer litt flyten i boka. Jeg satt med følelsen av at dette er en variant av «Eat, love, pray». Det er en bok som er lett å lese, den gir gode påminninger om hva som er viktig i livet og at de gode tingene i livet kan komme når du minst venter det. Livet er på ingen måte over når man blir pensjonist! Trenger du en kosebok? Da kan denne være en mulighet.

Magnet

bentebing

1 kommentar

9. august 2016

Min hovedbok i sommer har vært Magnet av Lars Saaby Christensen. Boka er på 780 sider og krever sin kvinne når det er mange andre bøker som ligger og lokker i bakgrunnen, men boka må leses, for litteraturgruppa Strilaromanen skal diskutere denne om ikke så lenge. Jeg er ikke blodfan av Saaby Christensen, men jeg liker måten han skriver på, sirklingen om fortiden og hvordan han får personene til å stå fram som levende mennesker.

Det er Jokum Jokumsen og Synne Sager som er hovedpersonene i denne romanen. Stedet er Sogn studentby i Oslo og tiden er 1970-tallet. Jokum ekstremt lang og tynn studerer litteraturvitenskap og Synne kunsthistorie. Det er sjølproletariseringas tid og det er ikke rom for avvik. Jokum kommer dårlig ut av både studier og relasjoner til sine medstudenter, men nærmest som et mirakel blir han og Synne et par. Synne blir presentert for foreldrene til Jokum og de synes hun er «snerten». Jokum blir med Synne til København der hun studerer og han går på fagskole i fotografi. De reiser til San Fransisco hun for å ta doktorgraden om Edward Hopper og han for å fotografere. Synne blir Jokums kurator og Jokum blir en anerkjent fotograf. De har en del kontakt med sjømannskirken og Jokum har en utstilling der. I studietiden hadde Synne en hamster som hun var svrt knyttet til. Hamsteren døde og presten som forrettet i begravelsen traff de senere som sjømannsprest i San Fransisco.

Men si meg, hvordan har Synne det?
– Hun har det bra, takk.
-Ja, det er jo du som er hamsteren hennes nå.
Jokum visste rett og slett ikke om han hørte riktig. Det gjorde han. At noen kunne snakke slik til ham. Og det til og med presten, sjømannspresten. Å tro godt om mennesker var en misforståelse. Han var sikker i sin sak nå. (s.584/585)

Romanen foregår i tdsrommet 1976 – 2001, Saaby Christensen har lagt stor vekt på å formidle stemningen slik den kunne være blant studentene med «de rette» meningene og han skriver nært og godt om Oslo og Skillebekk. Personene er i hovedsak Jokum og Synne, men og foreldrene til Jokum kommer fint fram i romanen. Forfatteren Amper skriver romanen Magnet og treffer Jokum først på studentbyen, men senere på Løkken sanatorium der begge er innlagt en periode. Amper skal skrive den ultimate roman, alt han har tenkt å skrive skal være med i Magnet, men forlaget sier at romanen må «fettsuges» og han stryker 841 sider, likevel står han igjen med altfor mange sider i følge markedsavdelingen. Da jeg kom til side 243 og hadde lest meg gjennom noen sider av kapittelet Ned i natten skulle jeg ønske at redaktøren hadde forlangt fettsuging, men jeg kom meg igjennom det og etter dette surrealistiske kapittelet «gikk alt så meget bedre». Faktisk så gledet jeg meg til å sette meg ned med boka, lese om Jokum sine vurderinger og kamper med seg selv, Synne sin sjefing og livet mellom dem. For meg som fotograferer litt og ser mye på bilder er det interessant å lese om Jokums arbeid med bildene, diskusjonen han har med seg selv om å fotografere mennesker og/eller ting, komposisjon eller bare det en finner. Ingunn Økland omtaler boka som «sprø og viltvoksende» og der er jeg enig med henne, men den er språklig frisk og jeg leste med begeistring. Joda, boka er vel verdt å lese!

Tante Amerika

bentebing

2 kommentarer

7. august 2016

Per Qvale mest kjent som oversetter av utallige skjønnlitterære bøker, er forfatteren bak denne romanen. Boken har undertittelen Om det ubotelige; en fortelling og denne tittelen setter på en måte tonen i boka. Vi møter hovedpersonen Lina eller Karolina Olsson i det hun kommer hjem til Vännacka i Värmland og skal bo hos storesøster Lisa og hennes mann Stenar. Lina har bodd i USA i mange år og bringer med seg tanker og vaner fra de lykkelige årene hun hadde der. De ulykkelige og vanskelige årene vil hun helst glemme, men vi får etterhvert vite hva disse også inneholdt. Da Lina var femten fikk hun for første gang gå på dans, der var storsjarmøren Karl-Arthur og Lina faller totalt for ham. Hun blir gravid, barnefaren vil ikke ha noe med henne å gjøre og barnet hun får, den elskede Dorine blir adoptert bort. Lina reiser til USA i 1912 og får jobb som barnepike hos datteren til W. K. Kellog – jepp han med cornflakesen -. Han er enkemann og innleder et forhold til Lina, in secret. Når han gifter seg igjen i 1918 , med en passende dame blir Lina skjøvet vekk, hun bryter sammen og blir plassert på et psykiatrisk sykehus, der er hun i 21 år.

Året er 1939 når Lina kommer tilbake til Sverige og hun er fortsatt besatt av tanken på at Will (Kellog) skal skrive til henne og fortelle at ekteskapet han inngikk er en feiltakelse og at det er henne han elsker. I mellomtiden lager hun til fest for barna hver 4. juli, hun feirer datterens fødselsdag og hun insisterer på at Lisa og Stenar skal feire Thanksgiving. Lisa og Stenar driver gården og hjelper Lina med vedlikehold av «Lillstugan» der hun bor. Det er først når helsa begynner å skrante for Lisa og Stenar at de ber henne om hjelp til det som må gjøres på gården. Lina ser bare seg selv og sine behov, men blir etterhvert med og hjelper til.

Romanen følger Lina gjennom flere år, det er nydelige beskrivelser av det värmlendske landskapet særlig i sommerhalvåret og det er detaljerte beskrivelser av feiringene av fødselsdagene til Dorine som Lina har markert hvert år. Jeg savner imidlertid et persongalleri som viser mer enn to skygger som følger Lina og jeg savner mer dybde i beskrivelsen av Lina som person.

«Spoilerallert»
Hva er det ubotelige? Å bli fratatt et barn, bli sveket i kjærlighet flere ganger, bli forstøtt av foreldrene. Alt dette opplever Lina og hun blir flere ganger innlagt på psykiatrisk sykehus i løpet av livet.

Det er en bittersøt fortelling som er lett å lese. Tema om tap og savn og hva det gjør med menneskesinnet er interessant i seg selv, men jeg synes vel at det ikke er helt forløst i denne fortellingen.

En sommer med Proust

bentebing

3 kommentarer

3. august 2016

Jeg har ikke lest Marcel Proust: På sporet av den tapte tid og ikke hadde jeg tenkt å lese denne mega-romanen heller. I fjor ble denne boken utgitt : Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne og professor Compagnon ga meg en fantastisk leseropplevelse! Når da forlaget Solum spør meg om jeg har lyst til å lese En sommer med Proust, da takker jeg entusiastisk ja, for det er den samme forfatteren som står bak, denne gangen sammen med andre Proust-kjennere.

Det er ni forfattere, professorer og filosofer som bidrar til boken. De tar for seg ulike sider ved både romanverket og Proust sitt eget liv. Dette er med på å gi meg som leser både en innføring og en voldsom lyst til å kaste meg over På sporet av den tapte tid en roman på 12 bind (på norsk) og ca 3000 sider. Det er fasinerende å lese om Proust sitt arbeid, heftene har skrev i og strimlene han limte inn i dem der han hadde noe å tilføye. Det er levende og godt skrevet og sitatene fra romanen viser tankerekken til forfatterne.

Antoine Compagnon skriver om Tiden og dette kapittelet kommer jeg nok til å vende tilbake til når jeg setter i gang med romanen – for det må bli slik etter dette. Michel Erman skriver om stedene som var viktige for Proust og hadde sin innflytelse på ham og verket.
Paris utgjør den viktigste ramen rundt På sporet av den tapte tid…Og ikke minst Boulogne-skogen, der man kan treffe på vakre, elegante damer og dit Verdurins ofte drar for å spise på restaurant om sommerkveldene, middager Swann bestreber seg på å delta i, forelsket i den flyjtige Odette som han er. I På sporet av den tapte tid er Bouglogne-skogen et sosialt og fasjonabelt sted, men det er også et sted preget av sanselighet og erotisk begjær. (s.177-178)

Det var en flott opplevelse å lese denne boken og på innbrettssiden står det at En sommer med Baudelaire kommer i 2017 – det er bare å glede seg! I mellomtiden er det kanskje tid for Proust?

De ni verdener

bentebing

ingen kommentarer

15. juli 2016

De ni verdener av Pierre Thilloy er en skapelsesberetning som tydelig er inspirert av Snorre Sturlasons Edda. De ni verdener er et kunstprosjekt der forfatteren både har laget tekst, bilder og musikk. Musikken skal kunne lastes ned fra Solum forlag sine hjemmesider, men den fant ikke jeg. Musikken hadde helt sikkert lagt en ekstra dimensjon til leseropplevelsen for forfatteren er komponist og har en lang rekke med verk. Boken er i seg selv svært vakker og teksten legger opp til en langsom lesing. Boka starter med dette verset:

Det var en gang,
en verden som ikke fantes enda…
en verden som skulle komme…
en verden som skulle bli til ni…
Før denne verden, fantes det ikke noe…
ikke noe i det hele tatt…
Det fantes ingenting, bare tomhet!

Men selvsagt finnes det noe, både en hersker over alt og ingenting og Surt det eneste levende menneske. Herskeren over alt og ingenting skaper for ikke å forgå av kjedsomhet! Han prøver å skyve kjedsomheten over på Surt, men Surt jager kjedsommeligheten vekk ved å bruke ildsverdet sitt. De fantastiske verdener oppstår og forsvinner og slik fortsetter det.

Under lesingen av denne boken savnet jeg en yngre leser ved min side. Jeg tror både jeg og medleseren ville fått en fin stund, med å tenke oss inn i de ulike verdenene og vi kunne hentet fram kunnskapen om Ginnungagap, Yggdrasil og Alfheim. Kanskje vi til og med hadde lest Edda? For dette er det posistive med slike bøker, de skaper nysgjerrighet til å lese videre, gå dypere inn i temaet – og det er en bra ting!

Stella Gibbons

bentebing

2 kommentarer

11. juli 2016

Som mange andre begynte jeg å lese bøker fra forfatterskapet til Stella Gibbons med boka Cold Comfort farm. Jeg ble betatt! Morsom, to the point og en beskrivelse av den engelske landsbygda med alle slags fordommer man kan komme på – altså en fryd å lese! Jeg begynt å sjekke om hun hadde skrevet noe mer – og det har hun, ca 20 romaner og diktsamlinger. I følge Gibbons selv var hun så «uheldig» å debutere med en bestselger, som senere i livet «stod i veien for» de påfølgende romanene. Jeg hadde ikke gjort noen alvorlige forsøk på å låne eller kjøpe noen andre av bøkene hennes, men så i mai i år befant vi oss på Gatwick Airport, fem timers ventetid og boka jeg hadde tatt med krympet veldig…

I bokhandelen fant jeg Nightingale Wood, utgitt i 1938 og nå på nytt av Virago Modern Classics. Det var bare å fordype seg i livet til den unge enken Viola Winther, født Thompson. Viola kommer til familien Winther for å bo hos dem etter at mannen hennes plutselig døde. Violas egen familie er døde og da er eneste mulighet å bo hos svigerfamilien. Hun kommer til et dystert hus med herr og fru Winter og de to døtrene Magde og Tina. Herr Winter er en tyrann og gir bare etter for ønsker når fruen og døtrene virkelig slår seg sammen. Viola er ung, føler seg fortapt og lengter vekk, men alt ser lysere ut når hun møter Victor Spring, den lokale Prins Charming! Huset The Eagles har tjenerskap, bl.a. en sjåfør Saxon som Tina er hemmelig forelsket i og det er bare etter finurlige metoder hun får faren til å akseptere at Saxon lærer henne å kjøre. Madge klarer, etter mye masing og gyldne løfter om at «dyret» ikke skal synes eller høres, å få en hund. Livet ser ut til å flyte harmonisk og løfterikt – til Viola oppdager at Victor skal gifte seg og hans blikk og løfter om utflukter hadde ingen rot i virkeligheten. Viola sørger og går omtrent i oppløsning, men ting snur seg … får jeg vel si. Dette er en slags Askepott-historie, men uten slemme stesøstre, bare litt underkua svigerinner.

Stella Gibbons skriver godt og levende om personene sine. Hun glorifiserer ikke, for Viola er ikke spesielt smart (og det påpeker forfatteren ganske grundig innimellom) og Victor er heller kjedelig, men hun gjør dem troverdige. Ikke minst hun tar samfunnet, tradisjoner og konvensjoner særdeles godt på kornet.

Så i juni kom jeg over Pure Juliet som først ble utgitt i 2014. Boken er et glemt manuskript som familien har funnet og gitt ut post humt. Boka handler om Juliet som nettopp er ferdig på college har fått fem «level A» og er anbefalt av rektor at hun søker seg videre inn på universitetet for å studere matematikk. Dette vil faren ikke ha noe av, så Juliet oppsøker en eldre dame, miss Addy Pennecuick, som hun har truffet i en park, dikter opp en trist historie og flytter inn til henne for å få tid og rom til å tenke og arbeide. Juliet har virkelig null sosiale antenner, hun bryr seg ikke om klær, gutter eller hvordan hun virker på andre. Hun finner ut at hun skal forske på coincidence(tilfeldigheter?) siden dette er noe folk stadig sier og ikke kan forklare helt hva som skjer eller hva det betyr. Hun møter Arthur Robinson bokhandelmedhjelperen i den lokale bokhandelen og til hans store overraskelse blir hun med ham på kino. Han prøver seg med tilnærmelser, men det skal Juliet ha seg frabedt og Arthur anser kvelden som en total fiasko. Arthur er likevel opptatt av Juliet og for å holde kontakten lover han å notere «tilfeldigheter» når han kommer over dem. Dette utvikler seg til et livslangt vennskap, kan jeg vel si uten å røpe for mye. En annen viktig person i Juliets liv er Frank Pennecuick som er lidenskaplig opptatt av økologi og er grandnevø til miss Addy. Han prøver å tilføre henne litt menneskelighet og passer på henne som et lite barn. For Juliet er en formidabel tenker når det gjelder matematiske problemstillinger, men når det gjelder mat og drikkke og ta vare på seg selv er hun lite kapabel.

Gibbons skriver oppslukende om personene sine. Hun har en hovedperson som de andre sirkulerer rundt, men bipersonene er også interessante og skaper dybde i fortellingen. Bøkene er lettleste, hyggelig lesing og det hadde vært stas om de ble oversatt til norsk.

For hva det er verdt

bentebing

5 kommentarer

4. juli 2016

Odd W. Surén er forfatteren bak denne boka om Jan Olav Valen Grinde som bor et sted på Vestlandet, eier en gård der han leier ut det meste av jorda til parseller og holder ellers et skarpt øye med naboene. Jan Olav Valen Grinde analyserer seg selv og sine naboer innngående. Han har et ganske dystert syn på tilværelsen og vil helst være alene. Dessverre har han nabohus som han ser og han synes han må følge litt med på hva naboene foretar seg, men han liker det ikke. En av disse har til og med insistert på at de har hver sin vei opp til husene, enda de kunne ha delt på veien et stykke. Dette får vår hovedperson og forteller til å hate «Fritzen» ( Fridtjof Alfarnes som han egentlig heter) som både han og resten av innbyggerne i bygda kaller naboen. Grinde passer til og med på at de ikke går på tur samtidig slik at de ikke uforvarende skal støte på hverandre.

Jeg omgås ikke Fritzen, tvert imot prøver jeg å unngå ham, ser jeg ham for eksempel ved det lokale kjøpesenteret, går jeg ikke inn i samme butikk som ham, jeg følger med hvor han befinner seg da, og sørger for at vi ikke møtes.

Grinde har også en annen nabo Pål Flekke, med både kone og hund. Han kommer bedre ut av det med Flekke, men han irriterer seg grenseløst over både kona og hunden til Flekke. Når så kona og hunden forlater Flekke ser Grinde ganske optimistisk på dette, men Pål Flekke er ikke den samme som før og det kommer nye damer i huset noe som ikke fører til næremere kontakt mellom dem.

Utpå sommeren kommer en ung dame som skal skrive masteroppgave om parsellhagene som inntektskilde. Annbjørg Karlsbrua forteller at hun studerer ved Landbrukshøgskolen på Ås og hun får lov å sette campingvogna på gården til Grinde. Det utvikler seg etterhvert et vennskap mellom henne og Grinde, dvs han blir ganske inntatt av henne og inviterer henne til å bo inne hos ham. En dag reiser de ut for å bade og Annbjørg oppdager en sjømus, dette fører til en av Grindes refleksjoner:

Tanken på sjømusens levesett har forfulgt og plaget meg i tiden etter at jeg lærte om den. Noen ganger tenker at det var en ulykke at Annbjørg fant det vesle dyret, men andre ganger er jeg glad for at hun gjorde det. Sjømusen er selvsagt ikke noen trist skapning. Den har ikke noe organ for tristhet. Men jeg kan ikke tenke på den uten å synes synd på den, og samtidig er jeg klar over at det da er meg selv jeg synes synd på, fordi jeg ser sjømusen som meg, og meg selv som en sjømus, antakelig.

Annbjørg forteller om sin fantastiske far og at alt han kan, hans investeringer og storartede liv. Grinde er vennligheten selv mot denne unge damen og hun har en positiv virkning på ham, men når hun omtaler Fritzen som «en vakker mann» daler hun noen hakk i hans øyne. Hun har hatt det med å stikke av noen dager om gangen og Grinde begynner å se for seg at hun rett og slett er på besøk hos naboen, men sjekke… nei, det vil han ikke. Etter en slik forsvinning kommer Annbjørg tilbake med nyheten om at faren er død, gården de har må selges dersom hun ikke straks kan stille med 600.000 og alt er bare forferdelig. Grinde angrer sin mistenksomhet og beslutter å hjelpe henne, men er Annbjørg den hun sier hun er?

Jeg leste denne boka ganske på skrå, for Grindes smålige, sure kommentarer falt ikke i så god jord hos meg. Samtidig har jeg i løpet av lesingen tenkt at det er en svært god forfatter som klarer å få meg til å mislike og irritere meg over hovedpersonen slik at det er ubehagelig å lese videre. Videre tenkte jeg at slik mengder med svart humor kan være i meste laget, selv om jeg nå i ettertid ler høyt av enkelte av passasjene. Grinde er en innful type, det finnes nok en del varianter av hans type – og i romanen samles gjerne flere personer i en. Hva synes jeg? Liker du svart humor fra det indre av strilelandet, ja – hvorfor ikke denne?

Denne romanen skal diskuteres på neste møte i Nordhordland Litterære Selskap, det skal bli spennende for her er det mye å ta tak i.

Veien ved Boolavaun

bentebing

ingen kommentarer

30. juni 2016

Den irske forfatteren Anne Enright står bak denne romanen om Rosaleen og hennes fire barn. Det er jul, det er familiesamling og det er duket for at de gamle konfliktene, handlingsmønstrene og følelsene skal blomstre – og det gjør de! Boka er delt inn i to deler, den første er Reise ut der vi blir presentert for barna Hanna 1980 i Ardeenvin og senere i Dublin, Dan 1991 i New York, Constance 1997 County Limerick, Emmet 2002 i Ségou, Mali og til slutt Rosaleen 2005 i Ardeenvin. Den første delen forteller om minner fra barndommen, hvordan disse former tankene de har om seg selv, men også hva de er opptatt av og deres relasjoner til menneskene de nå omgir seg med og er en del av – eller ikke ønsker å identifisere seg med. Når barna blir voksne reiser de vekk, bare Constance blir i nærheten av moren. Sønnene Dan og Emmet reiser lengst vekk geografisk, men kanskje ikke følelsesmessig? Hanna bor i Dublin og er skuespiller, ikke så vellykket og utvikler et heftig alkoholforbruk. Constance er mor til to tenåringsbarn og husmor. Det er hun som mest uttalt føler ansvar for moren, men er også den som tar seg mest nær av morens selvopptatthet og stadige kritikk. Rosaleen giftet seg under sin stand, som det heter, og lever fortsatt i en verden som er forbi. Hun har et ganske ambivalent forhold til barna sine.

Hvorfor kunne hun ikke være god mot dem, visste hun ikke. Hun elsket dem jo. Iblant kunne hun se på dem og bli så oversvømt av kjærlighet at hun bare måtte gå og ødelegge det. Etterpå ble hun sint på seg selv. De var så vakre. De hadde vært så vakre. De var så tillitsfulle og snille. De gjorde henne ikke-snill. Hun følte at hun ikke ble verdsatt. Hun følte seg irrelevant. Slik var det. (s.250)

Den andre delen heter: Komme hjem 2005. Rosaleen har bestemt seg for å selge huset, barndomshjemmet til sine fire barn og alle kommer hjem for å ha den siste julen sammen. Vi leser om deres vurderinger om de skal reise hjem, orker de det? Joda, de orker, men det blir en følelsesmessig bergogdalbane å komme hjem. Huset som de tenker på som et hus, rommer så mye mer enn bare rom og kan Rosaleen virkelig bare selge hele greia?

Jeg er så imponert over hvordan Anne Enright lar personene sine stige fram som mennesker jeg tror på. De er så velkjente og de er så bundet av moren og ønsket om å bli sett av henne. Det er en roman som drar deg inn i livene til hver enkelt og jeg ønsker meg på en måte en fortsettelse. På den andre siden vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut alle spenningene mellom moren og de enkelte barna og barna seg i mellom. Det er en roman som sitter i lenge etter at den er ferdig lest.

Black Bazar

bentebing

1 kommentar

20. juni 2016

Alain Mabanckou er forfatteren bak denne romanen som jeg fikk tilsendt fra Bokvennen/Solum forlag. Alain Mabanckou´s bøker er ikke oversatt til norsk tidligere og jeg hadde absolutt ikke hørt om eller lest noe av ham. Etter det første kapittelet, som var fylt til randen av litterære hint, lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Hovedpersonen er en moteløve fra Kongo, han har kjærlighetssorg fordi hun, Opprinnelig farge – som han kaller henne, har forlatt ham til fordel for musiker-fetteren sin. Hun tatt med seg datteren deres og de har alle reist til «gamle landet». I sin fortvilelse kjøper han en gammel skrivemaskin og bestemmer seg for å bli forfatter for å få ut alle følelser og skrive sitt liv, så og si. Han skriver om kafeen der han treffer vennen sine, om araberen på hjørnet og om samtalene han har med folk om gamle landet, samfunnet, Gud og de tidligere franske koloniherrene.

Som sagt lurte jeg litt på hva slags bok dette var før jeg ble sugd inn i romanen og nøt det egenrådige bildet av livet på fransk-kongolesisk, særdeles politiks ukorrekt og selvironisk. Det er lange samtaler mellom personene i boka og de gir et innblikk i identitet og forholdet til samfunnet, det er interessant og gir meg lyst til å lese mer av denne forfatteren.

Den japanske elskeren

bentebing

4 kommentarer

8. juni 2016

Det er lenge siden jeg leste en bok av Isabel Allende! Jeg tror jeg leste nesten alt mellom Åndenes hus og Inés, jeg elsker deg! og så ble det stopp. Den japanske elskeren er anderledes enn tidligere bøker synes jeg. Historien, fortiden og hva den gjør med oss er fortsatt vesentlig, men hun har flyttet handlingen fra Sør-Amerika til USA og Europa og det var et godt skifte.

Boken starter med Irina som får jobb på pleiehjemmet Lark House i utkanten av Berkley. Her møter hun mange spesielle personligheter blandt annet Alma Belasco og hennes barnebarn Seth. Men boken handler først og fremst om Alma Belasco eller Mendel som het som pike da hun ble sendt fra Polen til USA og til familien Belasco i 1939. Broren Samuel har reist til England og foreldrene regner med at de skal klare seg, de er svært velstående og har en god posisjon i samfunnet. Alma blir tatt godt i mot av familien som består av faren Isac, moren Lillian og deres sønn Nathaniel. Alma lengter etter familien sin og gråter hver kveld inne i et skap på rommet sitt. Det er Nathaniel som trøster henne og som en følge av det klamrer Alme seg til ham og dilter etter ham overalt. Isac Belasco er advokat, men han er minst like opptatt av hagen sin som av jobben. Han har ansatt den japanske gartneren Takao Fukuda. Takao har flere barn, men det er Ichimei som er med ham når han skal arbeide med hagen til familien Belasco. Alma blir betatt av Ichimei og de innleder et varmt vennskap og etterhvert et kjærlighetsforhold. Krigen kommer også til USA med bombingen av Pearl Harbour. Familien Fukuda blir som mange japanere internert i fangeleire i ørkenen. Alma skriver til Ichimei, men kontakten blir brutt og ikke gjenopptatt før mange år senere. Det er barnebarnet Seth og pleieren Irina som forsøker å få Alma til å fortelle om livet sitt og det gjør hun tildels. Hun har det med å dra avsted for noen dager, Irina og Seth tror hun reiser vekk for å treffe elskeren sin. Hun får brev og gardeniar som hun tar vare på, svært så hemmelighetsfullt.

Romanen beskriver to familier Belasco og Fukuda, med størst vekt på Belsco-familien, men vi får også vite litt om Irina som kom fra Romania og har en traumatisk fortid. Det er alltid interessant å lese romanene til Isabel Allende. Hun skriver om historiske hendelser, som her om interneringsleiren under andre verdenskrig og hvordan de innrettet seg. Hun skaper personer og relasjoner som er noe for idylliserende for min smak, men som sommerlesing – helt topp!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: