Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Stille natt

bentebing

2 kommentarer

13. februar 2012

 En ny bok av Ragnar Hovland er alltid spennende, hva skriver han om denne gangen, hvilke skjevmuntre replikker skal jeg gå og flire av  denne gangen? I denne boka er det nok å ta av og siden jeg måtte ha for en liten Hovland-pause etter å ha lest 1964-boka (det ble for mye Vestlandsk-Hovland-humor for en stakkar fra indre-enfold) var jeg klar for mer. En av reisekammeratene til Hovland sa til og med at: Jau, det var mykje her, hehe, du vil nok lika denne. Stille natt har fått gode omtaler og er nominert til Ungdommens kritikerpris  og P2 lytternes romanpris. Han vant jo ikke P2 lytternes romanpris, men i mine øyne kunne denne boka vært en vinner. Boka handler om forfatteren, brødrene hans og foreldrene, barndomsvenner og kjærester både fra skoletiden og fram til dagens hendelser. Forfatteren går alltid i svart dress, Tomas Espedal går også i svart dress når han er ute og går, men dette handler ikke om herr Espedal sine vaner, men mer om beskyttelse, et varemerke for forfatteren – alltid i svart dress. Det er spennende dette – å se litt på hva forfatterne kler på personene sine, hovedpersonen her har det i hvert fall enkelt – svart dress hvit skjorte, til og med på hyttetur! Det som fasinerer ved boka er forholdet hovedpersonen har til Vestlandet og det vestlandske, denne lengselen som gjør at han reiser til dit og når han er der så blir det på en måte for mye og så må han tilbake til Oslo for å få Vestlandet litt på avstand slik at han kan lengte litt mer. Forholdet hovedpersonen har til foreldrene, brødrene og alle damene i livet sitt er også godt beskrevet. En av brødrene har fått et slags sammenbrudd, han studerte filosofi og alle hadde store forhåpninger til at han skulle gjøre det bra. Så bryter han sammen, ingen når inn til ham og han lever nå alene i en leilighet i Oslo. Hovedpersonen besøker ham, de ser på gamle TV-serier sammen bl.a Familie Ashton og samtalen de klarer å føre er om medlemmene i denne fjernsynsfamilien, ikke om seg selv eller sin egen familie. Da hovedpersonen klarer å overtale broren til å bli med på en hyttetur treffer de Margot som har reist fra mannen og hun og broren får kontakt til hovedpersonens store overraskelse. De er på hytta til bror nr tre noen dager, denne broren er advokat med inndratt bevilling. Nummer tre som de kaller han, dukker opp og sammen besøker de foreldrene. Faren er alvorlig syk av kreft, moren gjør alt slik hun pleier og de tre sønnene prøver på hver sin måte å forholde seg til hjemmet slik det er nå. Det er så gjenkjennelig ved forventningene til at alt skal være som før – og så kan de umulig være det på grunn av åra som har gått og alt som har skjedd, et slags bittersøtt møte.

Når jeg har lest alt sitter jeg og blar i boka, ser litt her og der, begynner på første setning som er slik:

Eg går spenstig inn i meg sjølv og ser etter spor av draumar, ute på markene, på begge sider av vegen, men det er lite å finne, anna enn nokre sjaskete restar. Blir ikke forventningene skrudd rett til værs av en slik setning? I hvert fall hos meg, ble jeg skuffet? Nix, absolutt ikke! Denne kan anbefales!

Samtale ventar

bentebing

8 kommentarer

6. februar 2012

Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noen av Marit Eikemo´s bøker tidligere uvisst av hvilken grunn, men denne hadde jeg hørt forfatteren selv lese fra, så motivasjonen var på topp da lesingen startet. Romanen handler om Elisabeth Brenner, utbrent journalist som er på attføring gjennom NAV. Hun får i oppdrag fra Universitetet i Bergen og reise til Einvik ( til forveksling likt Eivindvik i Gulen kommune, why?) for å ta språkprøver til et forskningsprosjekt. Når hun kommer dit bor hun på Brakkebo  sammen med bygningsarbeidere og standarden er uhyre enkel. Hun har tatt med seg svært lite klær for hun skal jo jobbe og så lenge skal hun ikke bli heller. Dessuten har hun med seg datamaskinen sin og den er det første hun pakker opp når hun har fått rommet sitt. Hun kommer i kontakt med bibliotekaren Eli og hennes mann fastlegen Even og det er Eli som hjelper henne med å sette opp en liste over personer som det vil passe å ta kontakt med for språkprøver. Eli inviterer henne med på klubb hvor hun treffer flere av dem som hun kan intervjue, men det blir mye vin og lite kontakt for Elisabeth er ikke blandt dem som deler så mye fra sitt eget liv og viser heller ikke en veldig interesse for andres. Forfatteren Sveinung Sel bor i Einvik, men han har ingen høy stjerne hos lokalbefolkningen. Han skriver merkelige bøker om stedet som ingen kjenner seg igjen i og han holder seg helst for seg selv. Elisabeth blir derimot dypt fascinert og oppsøker ham både for å få en språktest og seinere fordi hun er sterkt tiltrukket av ham. Sveinung Sel på sin side ser nok at her er det en rotløs og svært ensom person som søker hans selskap, men han er ikke interessert og Elisabeth vandrer videre i snøen.  Elisabeth har på mange måter glemt sine journalistiske ferdigheter bl.a. det å ta kontakt med folk, for dette strever hun så mye med at oppdragsgiveren i Stephanies skikkelse etterlyser framdriften og til slutt ser seg nødt til å komme på besøk til Einvik. Dette besøket er beskrevet på en underfundig måte, for nå er det Elisabeth som er den innfødte og Stephanie som er den fremmede, oppfører seg høyrøstet og dominerende og Elisabeth får lyst til å synke i bakken, bli usynlig, hva som helst – bare ikke bli koblet sammen med bydama.

Elisabeth søker stadig opp facebook-kontoen sin, her har hun femhundre venner. Hun ironiserer over statusoppdateringer og trykker liker på alt hun kommer over selv om hun snøfter foraktelig over alle som liker alt. Hun er i det hele tatt sterkt knyttet til datamaskinen sin. Når alle forlater Brakkebo ved juletider klarer ikke Elisabeth å løsrive seg, men blir på brakka, klarer ikke å planlegge at hun må kjøpe inn mat, men lar seg drive omkring etter innfallsmetoden. Det er som om hele hennes tilværelse styrer mot oppløsning, da hun blir tatt hånd om av ferjemannskapet og fraktet vekk fra Einvik mens juledrammen går rundt.

Hva skal jeg si om denne boka? Eikemo skriver bra, medrivende, og jeg lever meg inn i denne tafatte og ensomme damens liv. Det er mye mørk humor her og mange spesielle mennesker som befolker boka. Hun har tatt enkelte situasjoner så på kornet – bl.a. forfatterbesøk på biblioteket, der den stressende bibliotekaren fyker omkring og ordner alt og blir fortvilet over at samtalen ikke går som forventet osv – been there, done that. Dette er en bok som kan være fin å snakke med andre om, for her er det mange ting å henge seg opp i og undre seg over.

Januartrening

bentebing

2 kommentarer

4. februar 2012

Ja, da var januar plutelig over og om mine forsetter om mer trening i 2012 kan man vel si at de har fått seg en liten knekk. Det ble altså ikke to eller tre treningsøkter pr. uke! På den annen side har jeg nok vært i mer aktivitet enn saltimene skulle til si, for her har vi lempet bøker ut av hyller, opp på hyller, skubbet vekk hyller, travet rundt i biblioteket for å legge bøker, CD-er, DVD-er osv på bord og i stabler her og der. Aktivitet skyldes at to kjekke karer fra drift- og vedlikehold meldte seg og sa at nå hadde de tid til å male veggene på biblioteket. Dette har vært etterlyst lenge, så damene heiv seg rundt og lempet bøker for å frigjøre veggene samtidig som vi hadde biblioteket åpnet for folk. Alle som jobber i bibliotek eller med bøker vet jo hvor tungt stoff dette er, men når man har løftet ut og opp ti hyllemeter gange fem og flere av disse var kunstbøker (fint,tykt papir og gør tunge), så merker man at det var noen helt nye muskler som saltreningen ikke har vært borti som pluteslig rørte på seg. Karene holdt på med malingen i en og en halv uke og så ryddet vi en dag til. Nå er biblioteket lyst og fint, veggene har fått fylt igjen alle spikerslag og tida er inne til å tenke ut nye løsninger for oppheng av bilder og sånt.

Tilbake til treningen:  Jeg spurte husbonden om han ville være med å jogge og da sa fyren: Ja, dette har jeg ventet på at du skulle spørre meg om i førti år (ikke vet jeg hvor han har fått dette fra siden vi ikke har kjent hverandre så lenge – kanskje han regner inn deja vu?) – Men åkke som, vi startet friskt og jeg ble anpusten etter 200 meter, så jeg gikk litt og jogget litt og da vi avsluttet kom vi fram til at vi hadde tilbakelagt ca fem km. Det som irriterte meg noe grenseløst, var at husbonden ikke trener, går fra huset til bilen, går i gangene på jobben og løper i trappene, men ellers – ingen fysisk aktivitet i det hele tatt – denne personen jogger lett og elegant ved siden av en pesende og stønnende dame som etter sigende har trent ganske jevnt og trutt.  Ikke ble han støl heller og nesten ikke svett! – er det ikke urettferdig? Det har hittil bare blitt med den ene gangen, men vi prøver nok igjen for det var bedre enn fryktet og jeg var veldig fornøyd med forsøket, tross alt.

Treningen kort oppsumert ble: sju saltreninger, en joggetur ute(!) ca 5 km, boklemping seks dager (ca to timer hver gang)

Februar er i gang , men en kraftig forkjølelse har gjort all trening helt umulig foreløpig, har et håp om at nesdråper, hostesaft, te og mye soving skal gjøre underverker slik at jeg snart er på´an igjen.

Store forventninger

bentebing

8 kommentarer

25. januar 2012

Det var med store forventninger jeg startet lesingen av Charles Dickens roman fra 1860, hvordan ville det være å lese en så lang og detaljert roman? – og Dickens som jeg ikke har lest siden barndommens svært forkorta utgave av Oliver Twist? Denne lesingen kan beskrives på samme måte som da jeg leste Hellemyrsfolket av Amalie Skram. Da hadde jeg bestemt meg for at uansett hvor mange traurigheter jeg skulle lide meg gjennom så skulle jeg lese alt! – og så ble det som en besettelse, jeg kunne ikke få nok! Kontakten med omverdenen ble brutt og jeg levde på Helleneset og i Bergen til siste side var lest og lenge etterpå. På samme måte var det med Store forventninger. Møtet med Pip, hans herskesyke søster og hennes kloke og godhjertede mann Joe Gargery, var en flott opptakt til dette utrolige persongalleriet som boken inneholder. Pip vandrer rundt på myrene og her treffer han en rømt straffange som skremmer ham til å stjele mat og en fil til seg. Pip gjør det,  selv om han gjør det for å redde sitt eget skinn og han på dette tidspunktet, er en troskyldig og lettskremt gutt, så plager samvittigheten ham lenge. Straffangen blir tatt, men likevel er Pip urolig.

Pip blir tilkalt til Miss Havisham for å være lekekammerat til adoptivdatteren Estella. Miss Havisham er en rik og meget spesiell dame som ble sviktet av sin forlovede på bryllupsdagen og mange tiår etter går hun fortsatt i brudekjolen, bordet for bryllupet er dekket og hun er besatt av hevn. Pip blir betatt av  Estella  og hun på sin side, som er preget av  samværet med Miss Havishams ganske sære syn på livet, herjer  vilt med den stakkars Pips følelser . Men det er lysere tider i vente for Pip for han får vite av Miss Havishams advokat Mr Jaggers at han har en velgjører som ønsker at han skal «utdanne seg til»  og leve som en gentlemann. Advokaten kan på ingen måte fortelle Pip hvem denne velgjøreren er, men han får rikelig med penger og kontakt med Matthew Pocket som er Miss Havishams fetter og som kan hjelpe ham med utdanningen til  å bli en gentlemann. Han treffer også sønnen Herbert Pocket og disse to finner i hverandre en sjelevenn. Pip er overbevist om at det er Miss Havisham som er hans velgjører, men det viser seg at dette er ett av flere områder hvor Pip tar feil. Gjennom sitt nye liv får han se hvor fattigslig og armodslig på mange måter oppveksten hans var og han skammer seg over sin bakgrunn, noe som gjør forholdet mellom ham og Joe vanskelig. Men Joe  er en person med et stort hjerte, så han bevarer den lille gutten Pip i sitt hjerte og da den noe eldre Pip blir alvorlig syk er det Joe som pleier ham og ordner opp på både den ene og den andre måten. Han møter en av mr. Jaggers kontorister,  mr. Wemmick som har en munn som en brevsprek når han er på jobb og som er en helt annen jo lengre vekk han kommer fra kontoret.

Pip møter til slutt sin velgjører og dette er en helt annen enn han trodde og håpet. Han må ta et oppgjør med seg selv og sine holdninger og kommer på Dickensk-vis gjennom krisen som et bedre menneske. Romanen er full av merkelige personer og Dickens beskriver dem inngående. Det er utrolig hvordan enkelte av dem trer fram gjennom noen få setninger og blir levende. Jeg nøt beskrivelsen av omgivelsene, av Pips oppturer og nedturer og hvordan forfatteren klarer å framkalle dem som virkelige mennesker med både sterke og svake sider. En fantastisk opplevelse!

Januarlyrikk

bentebing

3 kommentarer

23. januar 2012

Årets førtse diktsamling ble Korte dagar, endelause netter av Carol Ann Duffy. Hvorfor Duffy? Tja, jeg ble nysgjerrig da jeg bladde litt i boken, en tynn liten bok på bare 63 sider. Bokas originale tittel er Mean Time (1993) som hun fikk Whitbread Poetry Award for. Carol Ann Duffy ble utnevnt i 2009 til Poet Laureate som den første kvinnen, at hun er lesbisk er visst også en sensasjon. Men hva med diktene? De beskriver barndom og ungdom, referer til litterære personer og kommenterer hendelser i Englands politiske liv. Duffy er en engasjert og tydelig stemme og det tar sin tid å lese diktene for de inneholder så mange tanker og følelser at et par er nok om gangen. Hør på dette:

Valentinsdagen

Ikkje ei raud rose eller eit hjarte av sateng
Eg gir deg ein løk.
Det er ein måne innpakka i gråpapir.
Han lovar lys
Lik kjærleikens varsame avkleding.

Valentinsdagen har sine ritualer og tradisjoner, men her bryter hun kontrakten med de tradisjonelle gavene og samtidig er det her et løfte om noe mer og uforutsigbart. Slik er flere av diktene hennes med enkle, men kraftfulle uttrykk. Siden jeg nå er dypt inne i Charle Dickens og hans roman Store forventninger ble jeg nesten fra meg av begeistring da jeg leste diktet Havisham som nettopp referer til Miss Hamisham i romanen. Her synes jeg Duffy har grepet Miss Havishams sorg og raseri på en utrolig flott måte:

Høgt elska drittsekk-kjærast. Ikkje ein dag har gått
utan at eg har ønskt han død. Bedt om det
så sterkt at eg har mørkegrønne småsteinar til auge,
reip på handbakane som eg kunne kvelt med.

Gammal jomfru. Eg stinkar og minnest. Heile dagar
til sengs, skjelvande neeeeei mot veggen; gulnande
kjole, skjelvande viss eg opnar klesskapet;
den skeive spegelen, heilfigur, ho, eg, kven gjorde dette

mot meg? Raudbrune forbanningar som er lydar, ikkje ord.
Noen kveldar betre, den tapte kroppen over meg,
mi glatte tunge i munnen på han i øyret på han,
så nedover til eg plutseleg bit meg vaken. Kjærleik

er hat bak eit kvitt slør; ein raud ballong som eksploderer
i anskitet mitt. Pang. Eg knivstakk ei bryllaupskake.
Gi meg liket av ein mann til ei lang, sakte bryllaupsreise.
Tru ikkje at det berre er hjartet som blir k-k-k-knust

Det er Jostein Sæbøe som har gjendiktet samlingen og skrevet et svært informativt etterord. Han skriver blant annet om valg en oversetter/ gjendikter må gjøre og dette får meg til å lure på hvordan originaldiktene er. Dette er ikke problematisk å finne ut av siden de er skrevet på engelsk, så når leselista blir litt kortere så sjekker jeg nok opp. Boka går inn i Samlaget sin gjendiktningsserie og denne serien er det mye interessant å lese!

Ukas trening

bentebing

3 kommentarer

15. januar 2012

Det er søndag og ukas trening kan oppsummeres slik: Mandag: støttekontakten og jeg hadde meldt oss på MRL (mage, rumpe, lår) på treningsstudioet. Vi møtte opp og stod fint i kø for å komme inn. Da så jeg til min forskrekkelse at alle hentet steppkrakker! Jeg som ikke skjønner hvordan man skal forholde seg til å gå fort opp og ned på en krakk! Instruktøren satte i gang og alle de andre for opp og ned av krakken, ikke bare rett fram, men på siden og kryss bak, oppå med begge bein og tramp, tramp ned i gjen. Etter ti minutter nektet hode og bein å ha noe med hverandre å gjøre. Skulle jeg fortsette? – 50 minutter til? No way, jeg gikk og kastet meg på tredemøllen og prøvde å huske hvordan intervallene skulle være – 4 minutter løping og 4 rolig tempo. Det ble ett minutt løping og rask gange til jeg hadde fått igjen pusten, men jeg gjorde dette mange ganger – så alt i alt var det ikke så dumt. Etter en stund prøvde jeg meg på apparatene, disse var jeg kjempeivrig på for noen år siden, men det var ikke så veldig moro. Da jeg syntes jeg hadde fått nok, gikk jeg for å finne støttekontakten, men hun hadde gått…. jaja – jeg kjørte hjem og flatet ut. Dagen etter oppdaget jeg at jeg tydeligvis hadde hilst på noen muskler som jeg ikke ante at jeg hadde, men ellers var formen bra. Gikk til og fra jobb i friskt tempo. Onsdag meldte jeg meg på ny time, men så gjorde jeg megatabben, jeg begynte å tenke på om jeg egentlig hadde tid til å trene(!) Veldig lite lurt, – resultat: meldte meg av. Torsdag var det seinvakt – hadde tenkt å kjøre til jobb, men husbonden hadde tatt med seg begge bilnøklene så den som gikk i hastetempo på jobb var jeg ( kan nesten regnes som trening) Fredag var det ny spinningtime, denne gangen med en annen instruktør som la inn en liten pause (hurra) og jeg var ikke like lilla i ansiktet som sist. Støttekontakten hadde kapret sykler slik at vi fikk litt vind fra viftene både foran og bak og timen gikk i en fei! Jeg har tenkt veldig på om jeg skal prøve med en liten joggeøkt ute, men været er svært lite motiverende og jeg tror jeg mangler både passende løpeutstyr (antakelig en veldig dårlig unskyldning)

I jula leste jeg i torsdagsvelegget til Dagbladet at man må se på trening som jobb. Ja, det kan hjelpe til med å unngå onsdagens tabbe – for jeg veldig pliktoppfyllende når det gjelder jobben. Et annet altenativ er hverdagsaktivitet, men jeg vet ikke om det kan regnes som trening? Hvor mye hyllerydding må man bedrive før det kan telle som en treningsøkt?  Ikke enkelt dette her.

«Virkeligheten henger i samtalens tynne tråd»

bentebing

2 kommentarer

11. januar 2012

Overskriften er et sitat fra boken Særoppgave, Livssynav Anders Johansen. Denne boken ble til ved at sønnen hans skulle skrive særoppgave og ikke visste hva han skulle skrive om, – ja,dette kan vi kjenne oss igjen i. Forfatteren satte sønnen på sporet ved å oppfordre ham til å skrive om et par av sine onkler som hadde vært med i motstandsbevegelsen. Sammen gikk de på jakt etter stoff. De fant ikke så mye i publiserte bøker og når de begynte å spørre ut gjenlevende familie viste det seg at de i liten grad var villige til å snakke om hva onklene hadde gjort.

De kalde historiske realitetene dreier seg om et mørklagt og omdiskutert kapittel i okkupasjonshistorien, nemlig kommunistenes bidrag til motstandskampen.Det handler om hvordan den kalde krigen ble forberedt under «den varme», og om hvordan kommunistenes innsats ble fortiet eller mistenkeliggjort etter krigen. Med dette konkrete stoffet som utgangspunkt anskueliggjør forfatteren moral- og historiefilosofiske problemstillinger i tilknytning til en fortid vi ikke kan gjøre om på. (Øystein Rottem, Dagbladet 2000.01.02)

Familien har laget et glansbilde av de som ofret livet for landet og ingen får stille spørsmål ved deres valg, men de vil heller ikke snakke om hvordan de var som mennesker før krigen. Forfatteren undrer seg over dette og gjennom sine undersøkelser finner han at under denne tausheten gjemmer det seg mange sår og fortvilelse både over tapet av nære slektninger, men og over hvordan samtiden behandlet de som hadde ofret mye under krigen. En av dem han snakker med holder på å bli dement, men når de snakker sammen om det som har vært kommer også virkeligheten nær og skaper sammenheng til fortid og nåtid.

På biblioteket er boken vakkert klassifisert under andre verdenskrig, men for meg er det viktigste temaet samtalens kraft, ordene som kan frigjøre fra skyld og angst, slik noen av personene han skriver om føler det. Boken tar også opp hvordan det usagte får sorg og savn til å stivne og bli uløselige knuter, men ved å snakke sammen og nærme seg hverandre med et oppriktig ønske om å få vite og forstå, kan mye frigjøres. Samtidig spør forfatteren seg stadig om slik tilnærming kan bli for enkel, noen opplevelser er så skrekkelige at de kan ikke snakkes døde og maktesløse, men møtet med det medlyttende menneske kan være en vei til forsoning med seg selv og sine omstendigheter.

Jeg ble oppmerksom på boka da forfatteren snakket om denne på en inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket og jeg fikk lyst til å lese den. Boka kom ut i 1999 og er på litt over hundre sider, ser beskjeden ut, men rommer mange tanker som det er grunn til å tygge videre på.  Når jeg opplever slike møter blir jeg ganske matt med tanke på hvor mange utrolig gode, spennende og tankevekkende bøker jeg går glipp av – det er ikke ende på all bokskrivingen, sier Predikeren med andre ord, jeg vil aldri nå over alle, desto mer takknemlig bør jeg være når disse lykketreffene inntrer. Jepp – er det.

Skal 2012 bli lyrikkens og sakprosaens år?

bentebing

5 kommentarer

8. januar 2012

Etter å ha lest Jimmen av Øyvind Rimbereid ble jeg veldig inspirert til å lese mer lyrikk.  Jeg har derfor satt meg som mål å lese minst 10 lyrikksamlinger i år. Jimmen ble lest i desember så den kan jeg ikke regne med, men med litt innsats så klarer jeg nok en i januar, selv om jeg har andre bøker på lista denne måneden og.  Jeg har også bestemt meg for at jeg skal mer sakprosa. Om hvilke tema har jeg ikke bestemt meg for ennå, men jeg tror det kan være oppfriskende å lese faglitterære tekster. Jeg skal dessuten samlese noen av «1001 bøkene» til Line og ikke minst følge opp Nordhordland Litterære Selskaps leseliste.  Dessverre eller heldigvis går det ikke an å sitte og lese hele dagen, så jeg må også bruke litt tid på trening, her har jeg et forbilde i Moshonista som er ute og springer hver eneste dag, for en energi og utholdenhet! Jeg har ikke noe mål om å etterligne dette, men mer trening enn det jeg utførte i desember kan jeg godt tåle. Ellers bør fotografering og familie få litt oppmerksomhet – tja og innimellom bør jeg absolutt gå på jobb! Når det gjelder min bloggaktivitet er jeg ganske fornøyd med innsatsen i fjor og har tenkt at jeg kanskje kan øke frekvensen noe, men i år skal jeg ta ferie fra bloggingen dvs i 2012 skal jeg levere minst 46 innlegg – det skal vel gå. – og da er det vel bare å gå i gang?

Dager i stillhetens historie

bentebing

5 kommentarer

4. januar 2012

Den er vakker, tenker jeg, tvilen. Tvilen er  hovedpersonens følge i romanen til Merethe Lindstrøm. Gjorde hun det rette når hun gav fra seg barnet sitt, selv om hun var svært ung. Gjorde hun og Simon det rette når de sa opp hushjelpen Marija? Når de ikke fortalte om Simon sin bakgrunn til barna? Når hun slapp inn den fremmede i huset? Boka handler om et eldre ektepar som velger å ikke snakke om sin fortid. De forteller ingenting til barna. Simon holder på å bli senil eller vil han bare ikke snakke lenger? Eva lengter ut til mennesker, samtalen og kontakt med andre,men hennes manglende tillit til ordene holder henne tilbake. Når hun vil prøve å fortelle den yngste datteren om farens familie så finner hun ikke ordene og hun oppdager at Simon har prøvd å skrive brev til døtrene, men det ble med en kladd med mange forsøk.  De tre døtrene ønsker at moren skal søke faren inn på et aldershjem, men hun nøler og opplever at hun må gi ham fra seg på samme måte som hun ga fra seg sitt første barn. Dette er en lavmelt roman Lindstrøm har skrevet, men samtidig intens på en slik måte at du blir grepet og bare må lese videre. Språket er vidunderlig presist og det er mange setninger som bare er til å nytes. Får boka Nordisk Råds Litteraturpris, Ungdommens kritikerpris eller P2 lytternes pris den er nominert til alle tre? Ikke vet jeg, men uansett pris eller ikke, boka er vel verdt å lese!

2011- stats for my blogg

bentebing

8 kommentarer

2. januar 2012

The WordPress.com  2011 annual report for this blog. Have I reached my goal of blogging each week? Almost! But thanks to you I have had more visitors in 2011 than previous years!

Here’s an excerpt:

A San Francisco cable car holds 60 people. This blog was viewed about 2 200 times in 2011. If it were a cable car, it would take about 37 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Blogg på WordPress.com.