Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

An der schönen blauen Donau

bentebing

ingen kommentarer

10. mars 2012

Det er ingenting ved omslaget av denne boka som får meg til å gripe etter den, men det som gjorde utslaget, var en begeistret omtale formidlet av personalet på biblioteket som hadde vært på kurs med Kjersti og Bjørn fra Rogaland. Jeg  har ikke lest noe av Øivind Hånes tidligere,  – og det er jo selvsagt verst for meg, for mannen skriver jo bare helt fantastisk! Når en bok begynner slik: Hvor begynner en elv? En sprekk i jorden, en plutselig stråle av vann, en liten blank stripe mot gråbrune steiner, kanskje dette er det aller første sporet. – og legger man til at vi har kjørt rundt i Spania hvor vi flere ganger har sett skilt med : Nacimiento de rio Tajo (fødestedet til elven Tajo) – så påkaller denne setningen bilder, lukter og stemninger inne i hodet mitt som gjør at jeg bare må lese videre. Romanen handler om Claus Peter Mahler som når han fyller femti begynner han å kjenne på en lengsel etter noe mer eller ihvertfall noe annet enn å være direktør for en margarinfabrikk. Han har en søster som er interiørarkitekt og beveger seg i kunstnerkretser og der vil Claus Peter også gjerne være, men han føler at han ikke kommer innenfor og at folk «smiler» av ham når han prøver å få kontakt. Han er en dag med på en utstilling og ser der et bilde som heter «An der schönen blauen Donau». Han blir helt betatt av dette bildet, kjøper det, men må vente til utstillingen er over før han får det hjem. I mellomtiden bestemmer han seg for å ta et cruise på Donau, fra Ulm til Svartehavet og gleder seg enormt til turen for her skal han ta elven langsomt inn og forhåpentligvis ha et oppegående og hyggelig reisefølge. Det starter ikke så bra, for reisefølget er ikke så opptatt av elven og livet rundt den, men heller av små trivialiteter og Claus Peter øyner at dette kan bli langdrygt. Heldigvis dukker Katarina opp, hun har tidligere vært skuespiller og dagene på båten får et helt annet innhold. Det er noe rørende ved måten Hånes beskriver denne kunnskapsrike, men akk så keitete mannen, jeg får jo så lyst til å hjelpe ham litt! Når jeg googler på Hånes får jeg vite at han er en allsidig person med både litteratur og musikk i bagasjen. Det er et interessant grep å kalle romanen opp etter et kjent musikkstykke og ikke minst la hovedpersonen ha et like kjent komponistetternavn. Boken har to parallelle historier som tilslutt går sammen i en. Den ene om elven og den andre om Claus Peter Mahler. Når jeg leser kapitlene om elven så hører jeg musikken til An der schønen Donau inne i hodet mitt. Det er en av grunnene til at denne boka ikke bør forsvinne blant alle de likegyldige, men faktisk bli lest og nytt! 

Ut på tur

bentebing

6 kommentarer

4. mars 2012

Husbonden og jeg har vært på tur og så sant jeg kan går jeg innom et bibliotek eller to. Denne gangen ble det ett og det utvalgte var Bachroy Library i Aberdeenshire. Vi hadde overnattet i Aberdeen og tidlig på formiddagen var vi på Dunnottar Castle i et utrolig vått og grått vær. Borgen ligger ute på en odde og det var trapper ned og opp for å komme dit, gjett om jeg var glad at knærne var på min side denne gangen!  Etter en lengre, våt vandring reiste vi videre til Banchroy for å finne et sted å spise lunsj og på leting etter et passende sted – der lå biblioteket og lokket med åpen dør og store vinduer, klart jeg måtte innom!

I Biblioteknorge har det vært en lengre diskursjon om man skal tillate hunder inne på biblioteket, på denne døra stod det helt tydelig og greit : Hunder ingen adgang, hvis det ikke er en førerhund. Kanskje de har hatt samme runde som her i landet? Ikke umulig for det er noe hjemmelig med bibliotek – hvertfall i nære naboland. Vi gjør ting så likt og de ørsmå forskjellene som er handler mer om hvordan personalet på det enkelte bibliotek bestemmer at ting skal være enn de store ideologiske forskjellene. Se bare her, noen bibliotekarer som kjenner seg igjen?

Men det er klart noen spesialiteter må man ha. Her skulle morsdagen feires 18. mars og hva er vel mer passende enn dikt og bokutstilling til ære for mor?

Jaja, jeg ble litt matt, for her har mine kjære skotske bibliotekarkolleginner kjørt på med rosa skilt, kakeoppskrifter og diverse kosebøker. Jeg lurer på hvordan en eventuell morsdagsutstilling hadde blitt på «mitt» bibliotek? Kanskje ikke fullt så rosa? Hvem vet…

Cold comfort farm

bentebing

7 kommentarer

25. februar 2012

Da jeg så denne tittelen på leselista for 2012 til Lines bibliotek ble jeg utrolig nysgjerrig og måtte straks og med en gang finne ut hva boka handlet om. Stella Gibbons ga ut denne boka i 1932 og den ble umiddelbart en suksess. Som flere tidligere og nålevende forfattere har opplevd, både med glede og beklagelse, har denne boka blitt hennes «varemerke» og det har kanskje ført til at andre bøker av forfatteren ikke har fått den rette oppmerksomheten? Det er kanskje sant, for både forfatter og bok var totalt ukjente for meg.  Cold Comfort Farm handler om den unge, foreldreløse selskapsløvinen Flora Poste som finner ut at hun skal reise til sine slektninger i Sussex, the Starkadders på gården Cold Comfort. På vei mot sitt oppdrag leser Flora The Higher Common Sense, av Abbe Fausse-Maigre og utrustet med visdom fra denne boken går hun løs på sin mission. Her skal slekten befris fra tante Ada Doom som «saw something nasty in the woodshed»  og svovelpredikanten Amos Starkadder må innse at han har et høyere mål enn å preke til syndere i nærmeste by. Det er en lang rekke mennesker vi kommer i kontakt med i denne romanen og alle er på en eller annen måte hemmet eller kuet av redsel for tanten Ada Doom. Den fryktløse Flora Poste skyr ingenting, men legger en snedig plan for å finne ut av hva det egentlig er som får tanten til å oppføre seg som hun gjør – og hun lykkes, selvsagt. Flora løser familiens problemer og finner selv kjærligheten, happy ending for alle.

Jeg kan vel ikke si at dette var en heftig leseropplevelse, men på samme måte som jeg i sin tid slukte P. G. Woodhouse og moret meg over hans karakterer, var denne boken en frydefull lesing. Bare legg merke til hvordan forfatteren bruker navnene på personene – fornøyelig! Hovedpersonen blir tatt nydelig på kornet og de andre personene har alle sine tydelige trekk som gjorde at jeg stadig satt og småfniste. Den kan absolutt anbefales til avslappende tidtrøyte og den er en slik bok som jeg uten tvil vil like å lese minst en gang til.

Blomstenes hemmelige språk

bentebing

4 kommentarer

21. februar 2012

Denne boka er Vanessa Diffenbaughs debut. Jeg leste en anmeldelse av den i The New York Times og selv om forfatteren får mye ros for sitt prosjekt – å sette fokus på fosterbarns situasjon, så blir ikke selve romanen lovprist, i motsetning til mange bokbloggere som tydeligvis har hatt en stor leseropplvelse med denne. Jeg er i noen grad enig med anmelderen i NYT om at dette er en av mange koselige bøker som er lett lest og lett glemt. Boka handler om Victoria som har vandret fra fosterhjem til fosterhjem, før hun blir plassert i en overgangsbolig der hun kan være noen måneder før hun må skaffe seg jobb og et annet sted å bo. Victoria flytter ut i en park og lager seg en liten hage der. Hun kommer i kontakt med Renata som eier en blomsterbutikk og hun får jobb der. Victoria har lært om blomster og blomstenes språk av Elisabeth som var hennes fostermor i femten måneder. Kunnskapen om blomster og blomsterspråket blir det  som holder Victoria i live og gir henne både en mening med livet og et levebrød. Victoria har dype sår fra barndommen og vil ikke ha noen innpå seg, hun tror heller ikke at hun har noe å gi til andre og trekker seg unna når noen prøver å komme nær eller vise omtanke for henne. Hun treffer Grant som også lever av å dyrke blomster, han er sønn av Elisabeths søster. Grant prøver å komme nær Victoria, men forstår at hun trenger mange bekreftelser for å våge og knytte seg til noen. En utrolig følsom, snill og utholdende type, kan han være sann? Fortellingen vandrer mellom fortid og nåtid og slik får vi langsomt et bilde av hva som har skjedd med Victoria. Det tar sin tid, men alt går jo så bra til slutt. Boka er utstyrt med et register over blomster og betydningen av dem og det er kanskje det som gjør boka interessant utover en helt ok historie.

Jeg har lest flere feelgood bøker i det siste og det er egentlig en svært behagelig opplevelse, men jeg går ikke og tenker på fortellingen etterpå og av og til kan jeg nesten ikke huske at jeg har lest boka. Disse bøkene har ofte en vakker forside, behagelig layout og er av den sorten som folk (og jeg) tar i fordi de ser så fine ut. De romanene jeg går og tenker på ser ut som grå attgløymer i forhold til mine feelgood bøker, hvorfor er det slik? Ta for eksempel bøker av Helle Helle, jeg tenker stadig på hennes personer, har jeg forstått historien, burde jeg lese et par kapitler igjen osv. Bøkenes forsider forteller ikke at her  har du en skatt! Mine feelgood romaner, de lokker meg igjen og igjen – det hadde vært helt greit synes jeg om en av skattene også kunne lokke meg med en tiltrekkende forside. Er jeg kravstor?

Stille natt

bentebing

2 kommentarer

13. februar 2012

 En ny bok av Ragnar Hovland er alltid spennende, hva skriver han om denne gangen, hvilke skjevmuntre replikker skal jeg gå og flire av  denne gangen? I denne boka er det nok å ta av og siden jeg måtte ha for en liten Hovland-pause etter å ha lest 1964-boka (det ble for mye Vestlandsk-Hovland-humor for en stakkar fra indre-enfold) var jeg klar for mer. En av reisekammeratene til Hovland sa til og med at: Jau, det var mykje her, hehe, du vil nok lika denne. Stille natt har fått gode omtaler og er nominert til Ungdommens kritikerpris  og P2 lytternes romanpris. Han vant jo ikke P2 lytternes romanpris, men i mine øyne kunne denne boka vært en vinner. Boka handler om forfatteren, brødrene hans og foreldrene, barndomsvenner og kjærester både fra skoletiden og fram til dagens hendelser. Forfatteren går alltid i svart dress, Tomas Espedal går også i svart dress når han er ute og går, men dette handler ikke om herr Espedal sine vaner, men mer om beskyttelse, et varemerke for forfatteren – alltid i svart dress. Det er spennende dette – å se litt på hva forfatterne kler på personene sine, hovedpersonen her har det i hvert fall enkelt – svart dress hvit skjorte, til og med på hyttetur! Det som fasinerer ved boka er forholdet hovedpersonen har til Vestlandet og det vestlandske, denne lengselen som gjør at han reiser til dit og når han er der så blir det på en måte for mye og så må han tilbake til Oslo for å få Vestlandet litt på avstand slik at han kan lengte litt mer. Forholdet hovedpersonen har til foreldrene, brødrene og alle damene i livet sitt er også godt beskrevet. En av brødrene har fått et slags sammenbrudd, han studerte filosofi og alle hadde store forhåpninger til at han skulle gjøre det bra. Så bryter han sammen, ingen når inn til ham og han lever nå alene i en leilighet i Oslo. Hovedpersonen besøker ham, de ser på gamle TV-serier sammen bl.a Familie Ashton og samtalen de klarer å føre er om medlemmene i denne fjernsynsfamilien, ikke om seg selv eller sin egen familie. Da hovedpersonen klarer å overtale broren til å bli med på en hyttetur treffer de Margot som har reist fra mannen og hun og broren får kontakt til hovedpersonens store overraskelse. De er på hytta til bror nr tre noen dager, denne broren er advokat med inndratt bevilling. Nummer tre som de kaller han, dukker opp og sammen besøker de foreldrene. Faren er alvorlig syk av kreft, moren gjør alt slik hun pleier og de tre sønnene prøver på hver sin måte å forholde seg til hjemmet slik det er nå. Det er så gjenkjennelig ved forventningene til at alt skal være som før – og så kan de umulig være det på grunn av åra som har gått og alt som har skjedd, et slags bittersøtt møte.

Når jeg har lest alt sitter jeg og blar i boka, ser litt her og der, begynner på første setning som er slik:

Eg går spenstig inn i meg sjølv og ser etter spor av draumar, ute på markene, på begge sider av vegen, men det er lite å finne, anna enn nokre sjaskete restar. Blir ikke forventningene skrudd rett til værs av en slik setning? I hvert fall hos meg, ble jeg skuffet? Nix, absolutt ikke! Denne kan anbefales!

Samtale ventar

bentebing

8 kommentarer

6. februar 2012

Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noen av Marit Eikemo´s bøker tidligere uvisst av hvilken grunn, men denne hadde jeg hørt forfatteren selv lese fra, så motivasjonen var på topp da lesingen startet. Romanen handler om Elisabeth Brenner, utbrent journalist som er på attføring gjennom NAV. Hun får i oppdrag fra Universitetet i Bergen og reise til Einvik ( til forveksling likt Eivindvik i Gulen kommune, why?) for å ta språkprøver til et forskningsprosjekt. Når hun kommer dit bor hun på Brakkebo  sammen med bygningsarbeidere og standarden er uhyre enkel. Hun har tatt med seg svært lite klær for hun skal jo jobbe og så lenge skal hun ikke bli heller. Dessuten har hun med seg datamaskinen sin og den er det første hun pakker opp når hun har fått rommet sitt. Hun kommer i kontakt med bibliotekaren Eli og hennes mann fastlegen Even og det er Eli som hjelper henne med å sette opp en liste over personer som det vil passe å ta kontakt med for språkprøver. Eli inviterer henne med på klubb hvor hun treffer flere av dem som hun kan intervjue, men det blir mye vin og lite kontakt for Elisabeth er ikke blandt dem som deler så mye fra sitt eget liv og viser heller ikke en veldig interesse for andres. Forfatteren Sveinung Sel bor i Einvik, men han har ingen høy stjerne hos lokalbefolkningen. Han skriver merkelige bøker om stedet som ingen kjenner seg igjen i og han holder seg helst for seg selv. Elisabeth blir derimot dypt fascinert og oppsøker ham både for å få en språktest og seinere fordi hun er sterkt tiltrukket av ham. Sveinung Sel på sin side ser nok at her er det en rotløs og svært ensom person som søker hans selskap, men han er ikke interessert og Elisabeth vandrer videre i snøen.  Elisabeth har på mange måter glemt sine journalistiske ferdigheter bl.a. det å ta kontakt med folk, for dette strever hun så mye med at oppdragsgiveren i Stephanies skikkelse etterlyser framdriften og til slutt ser seg nødt til å komme på besøk til Einvik. Dette besøket er beskrevet på en underfundig måte, for nå er det Elisabeth som er den innfødte og Stephanie som er den fremmede, oppfører seg høyrøstet og dominerende og Elisabeth får lyst til å synke i bakken, bli usynlig, hva som helst – bare ikke bli koblet sammen med bydama.

Elisabeth søker stadig opp facebook-kontoen sin, her har hun femhundre venner. Hun ironiserer over statusoppdateringer og trykker liker på alt hun kommer over selv om hun snøfter foraktelig over alle som liker alt. Hun er i det hele tatt sterkt knyttet til datamaskinen sin. Når alle forlater Brakkebo ved juletider klarer ikke Elisabeth å løsrive seg, men blir på brakka, klarer ikke å planlegge at hun må kjøpe inn mat, men lar seg drive omkring etter innfallsmetoden. Det er som om hele hennes tilværelse styrer mot oppløsning, da hun blir tatt hånd om av ferjemannskapet og fraktet vekk fra Einvik mens juledrammen går rundt.

Hva skal jeg si om denne boka? Eikemo skriver bra, medrivende, og jeg lever meg inn i denne tafatte og ensomme damens liv. Det er mye mørk humor her og mange spesielle mennesker som befolker boka. Hun har tatt enkelte situasjoner så på kornet – bl.a. forfatterbesøk på biblioteket, der den stressende bibliotekaren fyker omkring og ordner alt og blir fortvilet over at samtalen ikke går som forventet osv – been there, done that. Dette er en bok som kan være fin å snakke med andre om, for her er det mange ting å henge seg opp i og undre seg over.

Januartrening

bentebing

2 kommentarer

4. februar 2012

Ja, da var januar plutelig over og om mine forsetter om mer trening i 2012 kan man vel si at de har fått seg en liten knekk. Det ble altså ikke to eller tre treningsøkter pr. uke! På den annen side har jeg nok vært i mer aktivitet enn saltimene skulle til si, for her har vi lempet bøker ut av hyller, opp på hyller, skubbet vekk hyller, travet rundt i biblioteket for å legge bøker, CD-er, DVD-er osv på bord og i stabler her og der. Aktivitet skyldes at to kjekke karer fra drift- og vedlikehold meldte seg og sa at nå hadde de tid til å male veggene på biblioteket. Dette har vært etterlyst lenge, så damene heiv seg rundt og lempet bøker for å frigjøre veggene samtidig som vi hadde biblioteket åpnet for folk. Alle som jobber i bibliotek eller med bøker vet jo hvor tungt stoff dette er, men når man har løftet ut og opp ti hyllemeter gange fem og flere av disse var kunstbøker (fint,tykt papir og gør tunge), så merker man at det var noen helt nye muskler som saltreningen ikke har vært borti som pluteslig rørte på seg. Karene holdt på med malingen i en og en halv uke og så ryddet vi en dag til. Nå er biblioteket lyst og fint, veggene har fått fylt igjen alle spikerslag og tida er inne til å tenke ut nye løsninger for oppheng av bilder og sånt.

Tilbake til treningen:  Jeg spurte husbonden om han ville være med å jogge og da sa fyren: Ja, dette har jeg ventet på at du skulle spørre meg om i førti år (ikke vet jeg hvor han har fått dette fra siden vi ikke har kjent hverandre så lenge – kanskje han regner inn deja vu?) – Men åkke som, vi startet friskt og jeg ble anpusten etter 200 meter, så jeg gikk litt og jogget litt og da vi avsluttet kom vi fram til at vi hadde tilbakelagt ca fem km. Det som irriterte meg noe grenseløst, var at husbonden ikke trener, går fra huset til bilen, går i gangene på jobben og løper i trappene, men ellers – ingen fysisk aktivitet i det hele tatt – denne personen jogger lett og elegant ved siden av en pesende og stønnende dame som etter sigende har trent ganske jevnt og trutt.  Ikke ble han støl heller og nesten ikke svett! – er det ikke urettferdig? Det har hittil bare blitt med den ene gangen, men vi prøver nok igjen for det var bedre enn fryktet og jeg var veldig fornøyd med forsøket, tross alt.

Treningen kort oppsumert ble: sju saltreninger, en joggetur ute(!) ca 5 km, boklemping seks dager (ca to timer hver gang)

Februar er i gang , men en kraftig forkjølelse har gjort all trening helt umulig foreløpig, har et håp om at nesdråper, hostesaft, te og mye soving skal gjøre underverker slik at jeg snart er på´an igjen.

Store forventninger

bentebing

8 kommentarer

25. januar 2012

Det var med store forventninger jeg startet lesingen av Charles Dickens roman fra 1860, hvordan ville det være å lese en så lang og detaljert roman? – og Dickens som jeg ikke har lest siden barndommens svært forkorta utgave av Oliver Twist? Denne lesingen kan beskrives på samme måte som da jeg leste Hellemyrsfolket av Amalie Skram. Da hadde jeg bestemt meg for at uansett hvor mange traurigheter jeg skulle lide meg gjennom så skulle jeg lese alt! – og så ble det som en besettelse, jeg kunne ikke få nok! Kontakten med omverdenen ble brutt og jeg levde på Helleneset og i Bergen til siste side var lest og lenge etterpå. På samme måte var det med Store forventninger. Møtet med Pip, hans herskesyke søster og hennes kloke og godhjertede mann Joe Gargery, var en flott opptakt til dette utrolige persongalleriet som boken inneholder. Pip vandrer rundt på myrene og her treffer han en rømt straffange som skremmer ham til å stjele mat og en fil til seg. Pip gjør det,  selv om han gjør det for å redde sitt eget skinn og han på dette tidspunktet, er en troskyldig og lettskremt gutt, så plager samvittigheten ham lenge. Straffangen blir tatt, men likevel er Pip urolig.

Pip blir tilkalt til Miss Havisham for å være lekekammerat til adoptivdatteren Estella. Miss Havisham er en rik og meget spesiell dame som ble sviktet av sin forlovede på bryllupsdagen og mange tiår etter går hun fortsatt i brudekjolen, bordet for bryllupet er dekket og hun er besatt av hevn. Pip blir betatt av  Estella  og hun på sin side, som er preget av  samværet med Miss Havishams ganske sære syn på livet, herjer  vilt med den stakkars Pips følelser . Men det er lysere tider i vente for Pip for han får vite av Miss Havishams advokat Mr Jaggers at han har en velgjører som ønsker at han skal «utdanne seg til»  og leve som en gentlemann. Advokaten kan på ingen måte fortelle Pip hvem denne velgjøreren er, men han får rikelig med penger og kontakt med Matthew Pocket som er Miss Havishams fetter og som kan hjelpe ham med utdanningen til  å bli en gentlemann. Han treffer også sønnen Herbert Pocket og disse to finner i hverandre en sjelevenn. Pip er overbevist om at det er Miss Havisham som er hans velgjører, men det viser seg at dette er ett av flere områder hvor Pip tar feil. Gjennom sitt nye liv får han se hvor fattigslig og armodslig på mange måter oppveksten hans var og han skammer seg over sin bakgrunn, noe som gjør forholdet mellom ham og Joe vanskelig. Men Joe  er en person med et stort hjerte, så han bevarer den lille gutten Pip i sitt hjerte og da den noe eldre Pip blir alvorlig syk er det Joe som pleier ham og ordner opp på både den ene og den andre måten. Han møter en av mr. Jaggers kontorister,  mr. Wemmick som har en munn som en brevsprek når han er på jobb og som er en helt annen jo lengre vekk han kommer fra kontoret.

Pip møter til slutt sin velgjører og dette er en helt annen enn han trodde og håpet. Han må ta et oppgjør med seg selv og sine holdninger og kommer på Dickensk-vis gjennom krisen som et bedre menneske. Romanen er full av merkelige personer og Dickens beskriver dem inngående. Det er utrolig hvordan enkelte av dem trer fram gjennom noen få setninger og blir levende. Jeg nøt beskrivelsen av omgivelsene, av Pips oppturer og nedturer og hvordan forfatteren klarer å framkalle dem som virkelige mennesker med både sterke og svake sider. En fantastisk opplevelse!

Januarlyrikk

bentebing

3 kommentarer

23. januar 2012

Årets førtse diktsamling ble Korte dagar, endelause netter av Carol Ann Duffy. Hvorfor Duffy? Tja, jeg ble nysgjerrig da jeg bladde litt i boken, en tynn liten bok på bare 63 sider. Bokas originale tittel er Mean Time (1993) som hun fikk Whitbread Poetry Award for. Carol Ann Duffy ble utnevnt i 2009 til Poet Laureate som den første kvinnen, at hun er lesbisk er visst også en sensasjon. Men hva med diktene? De beskriver barndom og ungdom, referer til litterære personer og kommenterer hendelser i Englands politiske liv. Duffy er en engasjert og tydelig stemme og det tar sin tid å lese diktene for de inneholder så mange tanker og følelser at et par er nok om gangen. Hør på dette:

Valentinsdagen

Ikkje ei raud rose eller eit hjarte av sateng
Eg gir deg ein løk.
Det er ein måne innpakka i gråpapir.
Han lovar lys
Lik kjærleikens varsame avkleding.

Valentinsdagen har sine ritualer og tradisjoner, men her bryter hun kontrakten med de tradisjonelle gavene og samtidig er det her et løfte om noe mer og uforutsigbart. Slik er flere av diktene hennes med enkle, men kraftfulle uttrykk. Siden jeg nå er dypt inne i Charle Dickens og hans roman Store forventninger ble jeg nesten fra meg av begeistring da jeg leste diktet Havisham som nettopp referer til Miss Hamisham i romanen. Her synes jeg Duffy har grepet Miss Havishams sorg og raseri på en utrolig flott måte:

Høgt elska drittsekk-kjærast. Ikkje ein dag har gått
utan at eg har ønskt han død. Bedt om det
så sterkt at eg har mørkegrønne småsteinar til auge,
reip på handbakane som eg kunne kvelt med.

Gammal jomfru. Eg stinkar og minnest. Heile dagar
til sengs, skjelvande neeeeei mot veggen; gulnande
kjole, skjelvande viss eg opnar klesskapet;
den skeive spegelen, heilfigur, ho, eg, kven gjorde dette

mot meg? Raudbrune forbanningar som er lydar, ikkje ord.
Noen kveldar betre, den tapte kroppen over meg,
mi glatte tunge i munnen på han i øyret på han,
så nedover til eg plutseleg bit meg vaken. Kjærleik

er hat bak eit kvitt slør; ein raud ballong som eksploderer
i anskitet mitt. Pang. Eg knivstakk ei bryllaupskake.
Gi meg liket av ein mann til ei lang, sakte bryllaupsreise.
Tru ikkje at det berre er hjartet som blir k-k-k-knust

Det er Jostein Sæbøe som har gjendiktet samlingen og skrevet et svært informativt etterord. Han skriver blant annet om valg en oversetter/ gjendikter må gjøre og dette får meg til å lure på hvordan originaldiktene er. Dette er ikke problematisk å finne ut av siden de er skrevet på engelsk, så når leselista blir litt kortere så sjekker jeg nok opp. Boka går inn i Samlaget sin gjendiktningsserie og denne serien er det mye interessant å lese!

Ukas trening

bentebing

3 kommentarer

15. januar 2012

Det er søndag og ukas trening kan oppsummeres slik: Mandag: støttekontakten og jeg hadde meldt oss på MRL (mage, rumpe, lår) på treningsstudioet. Vi møtte opp og stod fint i kø for å komme inn. Da så jeg til min forskrekkelse at alle hentet steppkrakker! Jeg som ikke skjønner hvordan man skal forholde seg til å gå fort opp og ned på en krakk! Instruktøren satte i gang og alle de andre for opp og ned av krakken, ikke bare rett fram, men på siden og kryss bak, oppå med begge bein og tramp, tramp ned i gjen. Etter ti minutter nektet hode og bein å ha noe med hverandre å gjøre. Skulle jeg fortsette? – 50 minutter til? No way, jeg gikk og kastet meg på tredemøllen og prøvde å huske hvordan intervallene skulle være – 4 minutter løping og 4 rolig tempo. Det ble ett minutt løping og rask gange til jeg hadde fått igjen pusten, men jeg gjorde dette mange ganger – så alt i alt var det ikke så dumt. Etter en stund prøvde jeg meg på apparatene, disse var jeg kjempeivrig på for noen år siden, men det var ikke så veldig moro. Da jeg syntes jeg hadde fått nok, gikk jeg for å finne støttekontakten, men hun hadde gått…. jaja – jeg kjørte hjem og flatet ut. Dagen etter oppdaget jeg at jeg tydeligvis hadde hilst på noen muskler som jeg ikke ante at jeg hadde, men ellers var formen bra. Gikk til og fra jobb i friskt tempo. Onsdag meldte jeg meg på ny time, men så gjorde jeg megatabben, jeg begynte å tenke på om jeg egentlig hadde tid til å trene(!) Veldig lite lurt, – resultat: meldte meg av. Torsdag var det seinvakt – hadde tenkt å kjøre til jobb, men husbonden hadde tatt med seg begge bilnøklene så den som gikk i hastetempo på jobb var jeg ( kan nesten regnes som trening) Fredag var det ny spinningtime, denne gangen med en annen instruktør som la inn en liten pause (hurra) og jeg var ikke like lilla i ansiktet som sist. Støttekontakten hadde kapret sykler slik at vi fikk litt vind fra viftene både foran og bak og timen gikk i en fei! Jeg har tenkt veldig på om jeg skal prøve med en liten joggeøkt ute, men været er svært lite motiverende og jeg tror jeg mangler både passende løpeutstyr (antakelig en veldig dårlig unskyldning)

I jula leste jeg i torsdagsvelegget til Dagbladet at man må se på trening som jobb. Ja, det kan hjelpe til med å unngå onsdagens tabbe – for jeg veldig pliktoppfyllende når det gjelder jobben. Et annet altenativ er hverdagsaktivitet, men jeg vet ikke om det kan regnes som trening? Hvor mye hyllerydding må man bedrive før det kan telle som en treningsøkt?  Ikke enkelt dette her.

Blogg på WordPress.com.