Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Trening i mars, ja det kan være så mangt…

bentebing

1 kommentar

1. april 2012

Alt jeg skriver er sant, det føles nødvendig å si det på denne dagen. Og så når det gjelder oppsummeringen av treningsfrekvensen i forrige måned. Jeg hadde seks saltreninger, gikk til jobb minst to dager pr uke, men kom meg heller ikke denne måneden ut på løpetur (!) – lurer på om jeg har lim i skoa eller er det sofaen? Ellers var jeg på det omtalte Bibliotekmøtet, men der fikk jeg ikke tid til å trene annet enn snakke og tyggemusklaturen. Disse ble til gjengjeld trent med stor iherdighet! På biblioteket har vi igjen begynt å flytte hyller og bøker og det krever en god del fysisk innsats. Grunnen til at vi flytter på ting denne gangen er at vi skal prøve å lage en sittegruppe til, for vi har bare et par steder der folk kan sette seg ned og vi vil prøve å brekke opp inntrykket av «lager» slik som det er nå. Denne flyttingen fører med seg at mengden av bøker må reduseres kraftig, men i stedet for å kaste etter magefølelsen skal vi nå gå litt grundigere til verks og bruke Crew manualen som Jannicke Røgler og Buskerudgeriljaen har oversatt. Hvis jeg får det som jeg vil håper jeg at personalet har Crew, håndbok i samlingsutvikling som påskelektyre, slik at vi er klare til å gå løs når fridagene er over. Som det framgår av bildet under er det både trangt i hylla og et farlig sted å oppholde seg! Barnet ble straks etter reddet av sin far!

Etter Bibliotekmøtet

bentebing

5 kommentarer

25. mars 2012

Og så var det plutselig over, Bibliotekmøtet 2012. Hva sitter jeg igjen med? Mange hyggelige møter med mennesker, inspirerende seminarer og en vandring i Stavanger by som var et godt avbrekk i tre intense dager.  Jeg tar med med Aslak Sira Myhre sine inspirerende ord om at bibliotek virker! Tre stipendiater fra 1. bibliotekarprogrammet sin presentasjon av deres tanker om bibliotekarens roller og praksis ga meg noen ideer om å se en gang til på hvordan jobben blir utført. Ny teknologi – gir rom for nye samhandlingsmønster, her ble delingskulturen et viktig punkt for meg. Hvordan vise på en enkel måte hva man har fått til og ikke minst vise hvordan andre kan ta del i dette og bruke denne kunnskapen? Da er små intensive seminar som disse en god start. Torsdag var det landsmøte i NBF og her sitter sekretariatet klar til å ta imot hordene:

Landsmøtet gikk sin gang uten de veldige debattene, styret ble valgt og så var hele møtet klar for festmiddag med mye mer. Fredag morgen hørte jeg på Markedføring og merkevarebygging av bibliotek, dette er et tema som jeg stadig har hørt om, som vi som jobber i bibliotek må bli bedre på og vi blir aldri flinke nok og vi må lengre ut på banen og her må noen gjør noen grep. – og jeg får lyst til å skrike: jada! Det som var anderledes denne gangen var understrekingen at dette tar tid. Det er ikke bare å finne seg en logo, det må ligge et manuskript og regi i bunnen før man begynner å handle. For å komme fram til manus må man ha en ide, det tar tid, det krever engasjement og det krever utholdenhet i hele organisasjonen. Det var bra å bli minnet på dette.

Men det er ikke mulig å være i Stavanger uten å lufte seg litt i denne fine byen, så jeg stakk litt av en morgen og dette er litt av det jeg så:Ja, det var altså for tidlig og for kaldt til å gå på utekafè, men tenk til våren!

Her Kielland var oppe, kanskje for å skue etter kapteinen? – han som kom seint, men godt?

Og til slutt: det fine Breiavatnet som gir den travle, travende beboer og turist fred i sjelen med et nydelig vannspeil midt i byen. Takk for denne gangen Stavanger, NBF og alle på Bibliotekmøtet

Bibliotekmøtet i Stavanger

bentebing

4 kommentarer

22. mars 2012

Yesss, jeg er en av de heldige som får være med på Bibliotekmøtet 2012 i Stavanger. Åpningen i går var strålende, med vakker musikk.

Kristin Halvorsen  kom ikke, men sendte en statssekretær som snakket utelukkende om skole og litt om skolebibliotek. Dette var imidlertid fort glemt når Vigdis Moe Skarstein snakket og fortalte oss at det digitale ikke lenger er en nyhet! Godt å få det sagt fra en talerstol, dette burde mange politikere og andre ha hørt. Aslak Sira Myhre var hovedtaler og holdt en flott og innsiktsfull tale, hurra for deg Aslak! Han sa – Bibliotek virker fordi kunnskap er viktig. Bibliotekene forvalter tilgang til kunnskap. Bibliotekene er godt utbygd. Bibliotek er gratis. Bibliotekene skal ikke revulosjoneres men reformeres. Litteraturhusene i Norge er bibliotekene og de steder som både har litteraturhus og bibliotek er ingen trussel mot hverandre, tvert imot.  Vi blir et mer klassedelt samfunn i dette samfunnet skal biblioteket virke.

Han snakket også om at bibliotekarer omtaler de som kommer til biblioteket som brukere, han ville kalle dem folk. Jeg fikk da en sterk 70-tallsfølelse – gå ut og tjen folket! Myhre sa det ikke, men jeg tenkte at dette lignet veldig.

(Fotografen beklager kvaliteten på bildene, men Myhre viftet ustanselig med armene… )

I dag går Bibliotekmøtet videre, med NBFs Landsmøte som et nytt høydepunkt, flere staselige diskusjoner kanskje…

Litt fra gårsdagens fotografering.

bentebing

ingen kommentarer

19. mars 2012

Av en eller annen mystisk grunn får jeg ikke legge inn bilder direkte fra nettsider når jeg bruker mac-en, her kommer det opp advarsler og nektinger så jeg blir helt svimmel. Det henger nok mest sammen med at jeg ikke har giddet å finne ut hvordan det skal gjøres… men altså det tvinger meg til å ta bilder av bøkene jeg skriver om – og noen ganger tar jeg noen flere bilder som igår – med nydelig vær og krokusen i full blomstring. Ja, det begynte altså med en bok:

Så fant jeg ut at vårlyngen hadde jo faktisk blomstret en stund og kunne godt vises fram:Ja, siden jeg loffet rundt huset (i tøfler) så stod faktisk krokusen på tærne og hylte: se på meg, se på meg! – Og da må jo de få komme med:Og så var det så fint på fjorden at utsikten fra arbeidsrommet mitt må få være med…Våren er herlig og jeg burde være ute! Kanskje jeg skal ta med meg bøkene Macs for Dummies og WordPress for Dummies og se om jeg skjønner noe mer i vårsola?

Sinus = Hjartets rette rytme

bentebing

ingen kommentarer

18. mars 2012

I mitt prosjekt å lese flere diktsamlinger har jeg funnet ut at utvalget skal gå etter linjene: favoritter og nysgjerrigheter. Første diktsamling var Carol Ann Duffy – i kategorien nysgjerrigheter, var et strålende bekjenskap som skal utforskes nærmere. Neste mann ut er en favoritt, nemlig Arnt Birkedal! Han er en av Norges poeter som snakker om fortid og nåtid på en rar og direkte måte. Han har skrevet mange diktsamlinger for alle aldersgrupper og fortellinger for barn. Jeg ble oppmerksom på ham da jeg leste Draumar og dynejakker (dikt for ungdom). Modig gjort tenkte jeg! Så leste jeg Valentin – da var jeg fan! Min favoritt diktsamling er (og ho andre), det har til nå ikke komment noen over og  ikke noen ved siden. Den siste som heter Sinus er en fyldig samling og temaene er gjenkjennelig med disse jentene i klassen, som tydeligvis har herjet med den stakkars Birkedal og ikke minst gitt ham en kilde å øse av til glede og underholdning for andre som har vært jenter i klassen;-).

Samlingen er i fire deler med følgende navn: 1. Eg vaknar i Bedhusbakken, 2. Med låghalt hjarte, 3. Rundt og 4. Attmeistra. Jeg leser oppmerksomt og helt med i de to første delene, det er nært, opplevd og jeg får være med forfatteren. Bare nyt dette:

EG KIMSAR OG SKIMTAR
Eg kimsar og skimtar
kjærleiken eg nærte for henne
ligga som ein freda,
nøkternmeld skoddebank, der
Boknafjordens brenningar
treffer flyssene med land,
og ferjene duppar
i ryddige opplag.

I del tre mister vi litt kontakten, for der forsvinner dikter-Arnt inn i drømmer og visjoner som jeg går meg litt vill i, henger knapt nok med i svingene, men så finner vi tonen igjen i del fire og jeg er i København når han skriver:

VÅR, I KØBENHAVN
Vera den einaste – ja,
det vil eg tru –
som sitt i ein dørglytt
i God Save The Kniks t-skjorte
i lett Vesterbro-rus
i skin av milde
biverknader
og les om att
Hundrad år
av Rasmus Løland.

Har du ikke lest Arnt Birkedal? Gjør det, bare gjøre det – la deg ikke skremme av Stavangerdialekt eller luftige tankesprett, for plutselig så spretter du med i ordlek og moro.

Februar trening

bentebing

2 kommentarer

11. mars 2012

Jeg bestemte meg for å trene mer dette året og i begynnelsen av februar kunne jeg melde om en ikke helt ille januar måned med ikke så helt ille treningsiver. Hvordan har det gått i februar? Aldeles på dunken! Tre saltreninger – på en måned! Ingen løpetrurer ute. Noen få barnevakter som riktig nok er intensiv workout når barnet er våkent, men det har heller ikke blitt noen regelmessighet her. Jeg har gått til jobb opptil flere ganger i uka, men også her kunne det vært bedre. Unskyldningen er at jeg ble overfalt av en heller hardnakka forkjølelse/influensa type som kom og gikk og slo meg ut. – og når man slik har fått  vanen med å ligge på sofaen under et teppe, ja, så er det fryktelig vanskelig å vende tilbake til gode treningsvaner. Lykken var at vi reiste på ferie til Skotland og i det første hotellet vi bodde på, lå rommet i øverste etasje – 54 trappetrinn opp og ned, skikkelig trim når man går opp og ned noen ganger. Når man også farter omkring så blir det en del vandring, for eksempel Dunnottar Castle krevde full innsats for at vi skulle få oppleve det fra innsiden. Trapper ned og opp i et ganske ruskete vær, det må da regnes som trening?

Jeg tilhører ikke dem med svart belte i shopping, så en dag i Aberdeen – inn og ut av butikker går også under trening for min del. Dette jeg holder på med nå er selvsagt ganske sløve forsøk på å bortforklare at februartreninga faktisk ikke var en suksess. Nå er det imidlertid mars med nye muligheter, jeg har allerde hatt tre saltreninger og hvis jeg klarer å holde fast på tanken om å stort sett å gå til jobb, og kanskje få husbonden med på et nytt forsøk med subbeløp så vil mars se ganske så mye sprekere ut. Det er lov å håpe!

An der schönen blauen Donau

bentebing

ingen kommentarer

10. mars 2012

Det er ingenting ved omslaget av denne boka som får meg til å gripe etter den, men det som gjorde utslaget, var en begeistret omtale formidlet av personalet på biblioteket som hadde vært på kurs med Kjersti og Bjørn fra Rogaland. Jeg  har ikke lest noe av Øivind Hånes tidligere,  – og det er jo selvsagt verst for meg, for mannen skriver jo bare helt fantastisk! Når en bok begynner slik: Hvor begynner en elv? En sprekk i jorden, en plutselig stråle av vann, en liten blank stripe mot gråbrune steiner, kanskje dette er det aller første sporet. – og legger man til at vi har kjørt rundt i Spania hvor vi flere ganger har sett skilt med : Nacimiento de rio Tajo (fødestedet til elven Tajo) – så påkaller denne setningen bilder, lukter og stemninger inne i hodet mitt som gjør at jeg bare må lese videre. Romanen handler om Claus Peter Mahler som når han fyller femti begynner han å kjenne på en lengsel etter noe mer eller ihvertfall noe annet enn å være direktør for en margarinfabrikk. Han har en søster som er interiørarkitekt og beveger seg i kunstnerkretser og der vil Claus Peter også gjerne være, men han føler at han ikke kommer innenfor og at folk «smiler» av ham når han prøver å få kontakt. Han er en dag med på en utstilling og ser der et bilde som heter «An der schönen blauen Donau». Han blir helt betatt av dette bildet, kjøper det, men må vente til utstillingen er over før han får det hjem. I mellomtiden bestemmer han seg for å ta et cruise på Donau, fra Ulm til Svartehavet og gleder seg enormt til turen for her skal han ta elven langsomt inn og forhåpentligvis ha et oppegående og hyggelig reisefølge. Det starter ikke så bra, for reisefølget er ikke så opptatt av elven og livet rundt den, men heller av små trivialiteter og Claus Peter øyner at dette kan bli langdrygt. Heldigvis dukker Katarina opp, hun har tidligere vært skuespiller og dagene på båten får et helt annet innhold. Det er noe rørende ved måten Hånes beskriver denne kunnskapsrike, men akk så keitete mannen, jeg får jo så lyst til å hjelpe ham litt! Når jeg googler på Hånes får jeg vite at han er en allsidig person med både litteratur og musikk i bagasjen. Det er et interessant grep å kalle romanen opp etter et kjent musikkstykke og ikke minst la hovedpersonen ha et like kjent komponistetternavn. Boken har to parallelle historier som tilslutt går sammen i en. Den ene om elven og den andre om Claus Peter Mahler. Når jeg leser kapitlene om elven så hører jeg musikken til An der schønen Donau inne i hodet mitt. Det er en av grunnene til at denne boka ikke bør forsvinne blant alle de likegyldige, men faktisk bli lest og nytt! 

Ut på tur

bentebing

6 kommentarer

4. mars 2012

Husbonden og jeg har vært på tur og så sant jeg kan går jeg innom et bibliotek eller to. Denne gangen ble det ett og det utvalgte var Bachroy Library i Aberdeenshire. Vi hadde overnattet i Aberdeen og tidlig på formiddagen var vi på Dunnottar Castle i et utrolig vått og grått vær. Borgen ligger ute på en odde og det var trapper ned og opp for å komme dit, gjett om jeg var glad at knærne var på min side denne gangen!  Etter en lengre, våt vandring reiste vi videre til Banchroy for å finne et sted å spise lunsj og på leting etter et passende sted – der lå biblioteket og lokket med åpen dør og store vinduer, klart jeg måtte innom!

I Biblioteknorge har det vært en lengre diskursjon om man skal tillate hunder inne på biblioteket, på denne døra stod det helt tydelig og greit : Hunder ingen adgang, hvis det ikke er en førerhund. Kanskje de har hatt samme runde som her i landet? Ikke umulig for det er noe hjemmelig med bibliotek – hvertfall i nære naboland. Vi gjør ting så likt og de ørsmå forskjellene som er handler mer om hvordan personalet på det enkelte bibliotek bestemmer at ting skal være enn de store ideologiske forskjellene. Se bare her, noen bibliotekarer som kjenner seg igjen?

Men det er klart noen spesialiteter må man ha. Her skulle morsdagen feires 18. mars og hva er vel mer passende enn dikt og bokutstilling til ære for mor?

Jaja, jeg ble litt matt, for her har mine kjære skotske bibliotekarkolleginner kjørt på med rosa skilt, kakeoppskrifter og diverse kosebøker. Jeg lurer på hvordan en eventuell morsdagsutstilling hadde blitt på «mitt» bibliotek? Kanskje ikke fullt så rosa? Hvem vet…

Cold comfort farm

bentebing

7 kommentarer

25. februar 2012

Da jeg så denne tittelen på leselista for 2012 til Lines bibliotek ble jeg utrolig nysgjerrig og måtte straks og med en gang finne ut hva boka handlet om. Stella Gibbons ga ut denne boka i 1932 og den ble umiddelbart en suksess. Som flere tidligere og nålevende forfattere har opplevd, både med glede og beklagelse, har denne boka blitt hennes «varemerke» og det har kanskje ført til at andre bøker av forfatteren ikke har fått den rette oppmerksomheten? Det er kanskje sant, for både forfatter og bok var totalt ukjente for meg.  Cold Comfort Farm handler om den unge, foreldreløse selskapsløvinen Flora Poste som finner ut at hun skal reise til sine slektninger i Sussex, the Starkadders på gården Cold Comfort. På vei mot sitt oppdrag leser Flora The Higher Common Sense, av Abbe Fausse-Maigre og utrustet med visdom fra denne boken går hun løs på sin mission. Her skal slekten befris fra tante Ada Doom som «saw something nasty in the woodshed»  og svovelpredikanten Amos Starkadder må innse at han har et høyere mål enn å preke til syndere i nærmeste by. Det er en lang rekke mennesker vi kommer i kontakt med i denne romanen og alle er på en eller annen måte hemmet eller kuet av redsel for tanten Ada Doom. Den fryktløse Flora Poste skyr ingenting, men legger en snedig plan for å finne ut av hva det egentlig er som får tanten til å oppføre seg som hun gjør – og hun lykkes, selvsagt. Flora løser familiens problemer og finner selv kjærligheten, happy ending for alle.

Jeg kan vel ikke si at dette var en heftig leseropplevelse, men på samme måte som jeg i sin tid slukte P. G. Woodhouse og moret meg over hans karakterer, var denne boken en frydefull lesing. Bare legg merke til hvordan forfatteren bruker navnene på personene – fornøyelig! Hovedpersonen blir tatt nydelig på kornet og de andre personene har alle sine tydelige trekk som gjorde at jeg stadig satt og småfniste. Den kan absolutt anbefales til avslappende tidtrøyte og den er en slik bok som jeg uten tvil vil like å lese minst en gang til.

Blomstenes hemmelige språk

bentebing

4 kommentarer

21. februar 2012

Denne boka er Vanessa Diffenbaughs debut. Jeg leste en anmeldelse av den i The New York Times og selv om forfatteren får mye ros for sitt prosjekt – å sette fokus på fosterbarns situasjon, så blir ikke selve romanen lovprist, i motsetning til mange bokbloggere som tydeligvis har hatt en stor leseropplvelse med denne. Jeg er i noen grad enig med anmelderen i NYT om at dette er en av mange koselige bøker som er lett lest og lett glemt. Boka handler om Victoria som har vandret fra fosterhjem til fosterhjem, før hun blir plassert i en overgangsbolig der hun kan være noen måneder før hun må skaffe seg jobb og et annet sted å bo. Victoria flytter ut i en park og lager seg en liten hage der. Hun kommer i kontakt med Renata som eier en blomsterbutikk og hun får jobb der. Victoria har lært om blomster og blomstenes språk av Elisabeth som var hennes fostermor i femten måneder. Kunnskapen om blomster og blomsterspråket blir det  som holder Victoria i live og gir henne både en mening med livet og et levebrød. Victoria har dype sår fra barndommen og vil ikke ha noen innpå seg, hun tror heller ikke at hun har noe å gi til andre og trekker seg unna når noen prøver å komme nær eller vise omtanke for henne. Hun treffer Grant som også lever av å dyrke blomster, han er sønn av Elisabeths søster. Grant prøver å komme nær Victoria, men forstår at hun trenger mange bekreftelser for å våge og knytte seg til noen. En utrolig følsom, snill og utholdende type, kan han være sann? Fortellingen vandrer mellom fortid og nåtid og slik får vi langsomt et bilde av hva som har skjedd med Victoria. Det tar sin tid, men alt går jo så bra til slutt. Boka er utstyrt med et register over blomster og betydningen av dem og det er kanskje det som gjør boka interessant utover en helt ok historie.

Jeg har lest flere feelgood bøker i det siste og det er egentlig en svært behagelig opplevelse, men jeg går ikke og tenker på fortellingen etterpå og av og til kan jeg nesten ikke huske at jeg har lest boka. Disse bøkene har ofte en vakker forside, behagelig layout og er av den sorten som folk (og jeg) tar i fordi de ser så fine ut. De romanene jeg går og tenker på ser ut som grå attgløymer i forhold til mine feelgood bøker, hvorfor er det slik? Ta for eksempel bøker av Helle Helle, jeg tenker stadig på hennes personer, har jeg forstått historien, burde jeg lese et par kapitler igjen osv. Bøkenes forsider forteller ikke at her  har du en skatt! Mine feelgood romaner, de lokker meg igjen og igjen – det hadde vært helt greit synes jeg om en av skattene også kunne lokke meg med en tiltrekkende forside. Er jeg kravstor?

Blogg på WordPress.com.